Vel blåst!

april 24., 2018

Det amerikanske finanstidsskriftet Barrons rapporterer at økningen i markedsvolatilitet er i ferd med å ta en vending som kan resultere i alvorlig samfunnsmessig bivirkning.

Ifølge tidsskriftet viser det seg at mange unge mennesker innen finans har vært så uforberedt på- og ikke minst uforstående til, de siste 6 måneders volatilitetsøkning at de nå opplever kraftig stress.

Barrons viser til New York psykoterapeuten Jonathan Alpert. Han hevder at stressnivået, som følge av den økte markedsvolatiliteten, driver en rekke unge finansfolk til å begynne med narkotika i et forsøk på å flykte fra den nye virkeligheten.

Påstanden til Alpert får økt troverdighet når vi sammenligner kursutviklingen til selskapet Medical Marijuana Inc og VIX-indeksen.

Som man vil se av nedenstående Infront-chart, hadde de begge en lengre nedgangsperiode før de bunnet ut i siste kvartal 2017. Det har siden vært en kraftig oppgang i begge to.

Det kan være verdt å merke seg at den økte etterspørselen etter marijuana synes å lede VIX-indeksen og ikke omvendt..

Leserne får tolke dette som de vil.

Selv om korrelasjon ikke nødvendigvis betyr kausalitet, er jo dette i det minste en kuriositet.

Det vil i så fall ikke være første gang politiet har funnet grunn til å besøke et norsk meglerhus med narkotikahund.

Hvilke hedgefond er i virkeligheten hedgefond?

april 20., 2018

HedgeNordic er en online nyhetstjeneste over nordiske hedgefond. I tillegg lager de oversikter over avkastning og foretar en del risikoberegninger hos de enkelte fondene.

Tallene danner så grunnlag for hvilke fond som nomineres til Nordic Hedge Fund Awards. Både representanter fra internasjonal finans og akademia er deretter med på å velge de tre beste innenfor de ulike strategiene og deretter kåre vinnerne.

Det samme panelet velger også ut hvilket fond som fortjener prisen som «Nordic Hedge Fund of the Year».

Annonseringen av vinnere og tildeling av priser skjer under et arrangement i Stockholm hvert år.

De senere årene har finansmarkedene vært drevet av lave renter og fallende volatilitet. Dette har igjen bidratt til økt risikoappetitt og følgelig stigende aksjekurser.

Første kvartal i år var således første gang på lenge hvor aksjemarkedene falt og volatiliteten steg.

Nevnte utvikling gir investorene en etterlengtet anledning til å se hvilke fond som virkelig er i stand til å takle utfordringene som ligger i betegnelsen «hedgefond».

Dersom hedgefond skal leve opp til navnet sitt, er det nettopp i en slik tid hvor de skal vise sin berettigelse og verdi enten som et supplement, eller alternativ til tradisjonelle finansporteføljer.

Med tradisjonelle finansporteføljer menes porteføljer som består av aksjer og obligasjoner.

Det sier seg selv at hedgefondforvaltere må tenke annerledes enn de tradisjonelle forvalterne dersom de skal klare denne oppgaven.

Ingen investor bør være interessert i å betale 1.5-2 prosent årlig forvaltningshonorar og i tillegg gi fra seg 20% av gevinsten for noe som i realiteten er et aksjefond.

Sistnevnte kan nemlig skaffes for under 0.5% årlig honorar og uten at man gir fra seg noe av gevinsten. For de som måtte ønske å ta høyere risiko i aksjemarkedet, kan et fond enkelt belånes.

Økningen i antall hedgefond over tid har imidlertid gjort at konkurransen om de virkelig gode mulighetene er blitt mye hardere.

Det finnes derfor idag langt flere forvaltere enn gode idéer. Kombinasjonen av dette og markeder som til nå er blitt drevet av kvantitative lettelser, har medført til at svært mange hedgefond i det stille har gått over til i realiteten å være kostbare aksjefond.

Dette har vært et tema i tidligere blogger, men først i år har vi sett en markedsutvikling som kan illustrere dette.

På topp i denne perioden ligger fondet AAM som forvaltes av Oslo Asset Management. Forvalter Harald James Otterhaug har over mange år bevist at han klarer å navigere støtt gjennom perioder med både gode og dårlige aksjemarkeder.

Resultatene til AAM kan svinge fra måned til måned, men i fondets 13 årige historie har de kun tapt penger i ett kalenderår (2014).

Den annualiserte avkastningen til fondet har vært på meget solide 11.57%. I 2008 og 2011 (hvor Oslo Børs var ned henholdsvis 54% og 13%), var AAM opp henholdsvis 15% og 16%.

Ved utgangen av første kvartal var Oslo Børs (OSEBX) ned 1.12%.

På bunnen av listen ligger Runestone Capital. Fondet forvaltes fra London, nærmer seg å ha tre års fartstid og spesialiserer seg på trading i volatilitetsprodukter.

Fondets historikk viser at tap i hovedsak har sammenfalt med oppgang i volatilitet og nedgang i aksjer. Mye tyder derfor på at fondets strategi har vært å være short volatilitet.

Man kan derfor hevde at diversifiseringsverdien til dette fondet således har vært lav.

Runestone Capital fikk en del positiv mediaoppmerksomhet i Norge før volatiliteten snudde oppover i år. Ved utgangen av kvartalet var fondet ned 11.74%.

Runestone Capital har levert en annualisert avkastning på 3.2%.

Baker for smed

april 12., 2018

Det er ikke bare Bitcoin-verdien som har falt med 2/3 siden begynnelsen av februar, det samme gjelder mediaomtalen av kryptovalutaer.

Ulike nasjonale myndigheters fortsatte interesse er nok mest en følge av treghet i systemet. Det tar det gjerne lang tid før myndigheter har satt seg inn i sakene, vurdert dem og fattet tiltak.

Unntaket står vårt eget Finansdepartement for. I 2007 klarte å forby hedgefond på dagen takket være en faktafeil i én enkelt nyhetssending i NRK. Det som da var vanskelig var for departementet å snu i saken.

Dette tok hele to år til tross for at de bare i løpet av noen timer fikk vite om faktafeilen.

Den høye volatiliteten i Bitcoin og øvrige kryptovalutaer har imidlertid opplagt vært et tveegget sverd.

Spekulantene elsker volatilitet så lenge den er rettet oppover. Mer erfarne tradere er agnostiske til retningen, mens myndigheter og institusjonelle investorer helst ser at den er lav.

At kryptovalutaer med høy volatilitet er lite egnet som betalingsmiddel sier seg selv. Det har imidlertid også blitt advart fra en rekke lands finansmyndigheter, norske Finanstilsynet inkludert, om at dette ikke er et egnet sparealternativ.

Dette er mer interessant ettersom samme Finanstilsyn ukritisk lar hvem som helst plassere sparepengene sine i aksjer med tilsvarende volatilitet og høyere.

Måler vi den observerte volatiliteten (standardavviket) i Bitcoin var denne oppe i 145% (annualisert) i februar i år. Dette tilsvarte nesten 10% daglige svingninger.

Tar vi deretter for oss eiendomsselskapet Storm Real Estate, som er notert på Oslo Børs, har denne aksjen hatt en enda høyere volatilitet (178% annualisert, >11% daglig).

Eiendom er opplagt ikke fullt så trygt som de fleste skal ha det til.

Idag er volatiliteten på begge en god del lavere, men fortsatt med Storm Real Estate som den mest volatile.

Det er selvsagt ikke noe i veien med høy volatilitet så lenge investorene forstår hva dette innebærer.

Det gjelder aksjer, kryptovaluta eller andre ting.

Finanstilsynet advarte investorer mot Bitcoin etter at den hadde falt 70%, men har ikke funnet grunn til å si noe som helst om egnetheten til Storm Real Estate som siden 2014 har klart å falle 99.99%.

Det er ikke lett å forstå hvordan Finanstilsynet tenker.

Oversett datapunkt – oppfølging

april 10., 2018

Breaking News = something you saw on Twitter an hour ago.

Reduserte økonomiske tiltak fra myndigheter har ikke bare resultert i økt volatilitet. Det har også bidratt til en mer normal utvikling mellom aktivaklassene.

For et par måneder siden påpekte denne bloggen at det var et misforhold i utviklingen mellom ulike aktiva i selskapenes kapitalstruktur.

Sikrede og usikrede selskapsobligasjoner falt i verdi, mens den mest usikre aktivaklassen i kapitalstrukturen – aksjer – fortsatte å stige.

Lignende misforhold har tidligere blitt observert og de kan til tider vare frustrerende lenge. Aktører gjør derfor lurt i å ta til seg John Maynard Keynes’ advarsel om markedsutvikling, irrasjonalitet og solvens.

Det er således godt å se at markedet nå har korrigert noe av det nevnte misforholdet. Både relativt og absolutt.

Drømmen om volatilitet

april 5., 2018

Det er hevet over tvil at konseptet med aktiv forvaltning har hatt et antall år med betydelig motvind.

Motvinden skyldtes først og fremst overgangen fra hva som ble betegnet som frie markeder til sentraltstyrte markeder.

I frie markeder er det tilbud og etterspørsel som bestemmer prisen. Fordelen med slike markeder er at det er mulig å regne seg frem til en slags «riktig økonomisk pris» («fair value»).

Avviker dagens børsverdi i betraktelig grad fra hva som er en fundamental forsvarlig verdi, er det i økende grad sannsynlig at vi vil se en korreksjon i retningen av en verdsettelse som er lettere å forsvare.

I frie markeder overlates det til aktørene (markedsmekanismen) å fastsette prisen.

Sentraltstyrte markeder opptrer på andre premisser. Her ønsker myndigheter å påvirke utviklingen og prisingen.

Den frie og naturlige markedsmekanismen tilsidesettes og roret overlates i stedet til finanspolitikere og sentralbanksjefer. Disse benytter så samfunnets midler for å drive markedene i politisk ønsket retning.

Behovet for slike tiltak er en konsekvens av tidligere dårlige beslutninger fattet av mennesker som enten innehar eller har hatt de samme stillingene. Eksempler på dette er finanskrisen og den europeiske gjeldskrisen.

Følgene av disse to krisene har vært at markeder verden over mer eller mindre har vært sentraltstyrt siden finanskrisen.

Når markedsmekanismen blir tilsidesatt slutter den naturlige økonomisk sammenhengen mellom pris og verdi fra å virke. Den liberale pengebruken kan sammenlignes med en tidevannsbølge. Den løfter alle «båter», også de som egentlig ikke er sjødyktige.

Det blir følgelig liten differensiering mellom børsutviklingen til gode og dårlige selskaper.

Pilkastmetoden for valg av aksjer virker plutselig bedre enn all verdens økonomisk forståelse og regneferdigheter.

Nevnte metode er billig, mens kunnskap, erfaring og forståelse gjerne har en høyere prislapp.

Jo lenger pengeinnsprøytningen har vart desto flere blir overbevist om at egenskaper utover evnen til å kaste pil er kostbare, unyttige og unødvendige.

Ni år med sentraltstyrt børsutvikling er nok til at en ny generasjon av finanseksperter ikke har opplevd annet.

For disse har sentraltstyrte, synkroniserte markeder med lave svingninger vært den eneste sannheten.

Aktive forvaltere har naturlig nok hatt det svært vanskelig i denne perioden.

Denne type forvaltere har fortvilet, argumentert og gjort sitt beste for å overleve i en tid hvor systemet har overkjørt dem. Ingen hadde på forhånd trodd at pengebruken verken ville nå disse høyder eller vare så lenge.

Mange aktive forvaltere har bukket under av utmattelse og misnøye blant kundene, mens andre har snudd seg rundt og hoppet på «toget» av generøse verdipapirkjøp fra sentralbankenes side.

Noen forvaltere har riktignok klart å slå markedet, men flertallet lykkes kun med dette gjennom å ta økt risiko. Slike resultater blir ofte misforstått og ikke minst markedsført som dyktighet.

Den virkelige årsaken til de «gode» resultatene kommer først til syne når markedene faller og disse forvalterne taper langt mer enn markedet.

I rettferdighetens navn skal det innrømmes at økt risiko har vært årsaken til at de fleste har slått markedet tidligere også.

Som en kort digresjon kan her nevnes at pressen nylig påpekte at forvalteren som har tapt mest i år, toppet listen som beste forvalter ifjor.

Ingen stor overraskelse.

Men da en ny artikkel noen dager senere hyllet den samme forvalteren for å ha vært forutseende nok til å ha solgt ut en betydelig del av porteføljen før fallet, ble det hele mer interessant.

For at fondet skulle klare å havne på bunnen til tross for en høy kontantandel, må de gjenværende selskapene i porteføljen ha gjort det ekstremt dårlig.

Journalisten måtte ha blitt utsatt for det forfatter Margaret Heffernan kaller «Willful Blindness», for å ikke ha oppfattet dette.

Uansett et godt eksempel på at meravkastning ofte skyldes økt risiko fremfor dyktighet.

Det er her riktig påpeke at nevnte forvalter over tid faktisk har levert bedre resultater enn Oslo Børs og det med lavere risiko enn børsen.

2018 har endret spillereglene.

Vi har fortsatt et betydelig innslag av sentralstyrte markeder, men noen av de viktigste landene/regionene har enten sluttet eller reduserer sine verdipapirkjøp. EU, Sverige, Sveits, Japan, Kina kjører fortsatt på, mens USA ga seg i oktober 2014 og EU halverte sine kjøp fra begynnelsen av inneværende år.

Reduseringen av myndighetenes verdipapirkjøp har resultert i høyere volatilitet og dermed bedre tilstander for aktive forvaltere. Samtidig har den økte volatiliteten allerede hatt dramatiske konsekvenser for noen av de mest risikofylte produktene som er kommet til de siste årene.

Volatilitetsindeksene i Europa og USA viser i øyeblikket mellom tre og syv ganger så høye svingninger som vi observerte ifjor høst.

Fond som øker og senker sin eksponering på basis av en forhåndsdefinert porteføljevolatilitet, har blitt tvunget til å selge seg kraftig ned.

Det som nå blir spennende er å se hvilke av de aktive forvalterne som faktisk har kunnskapen, erfaringen og dyktigheten til å håndtere markedsforholdene som de så inderlig ønsket seg.

De som gjerne klarer seg er de dyktigste eller de som har størst distribusjon. Felles for alle er at de nå har fått konkurranse fra et nytt hold.

Mer om dette i neste blogg.

Et oversett datapunkt

februar 14., 2018

På spørsmål om et fall i kryptovalutaer kunne destabilisere aksjemarkedet, uttalte ekspertene at et marked som kun var på $600 milliarder var alt for lite til det. Etter sist ukes dramatiske aksjefall, er det imidlertid ekspertenes oppfatning at det var et VIX-produkt på bare $2.2 milliarder som var årsaken.

Markedet forsøker i disse dager å finne fast grunn under føttene etter forrige ukes aksjefall.

Som alltid løper de fleste «ekspertene» rundt for å finne gode forklaringer på fallet, samtidig som de gjør sitt beste for å tone ned at de selv ble tatt på sengen.

Når tidevannet ikke lenger fosser inn og løfter alle båter er det vanskelig å være ekspert. De fortjener følgelig vår forståelse og omsorg i en vanskelige tid.

Dette til side, kan det være ytterligere et datapunkt ekspertene har oversett, nemlig utviklingen i kredittmarkedene.

Bedrifter benytter kredittmarkedene når de trenger penger fra kilder utenfor banksystemet.

Årsaken til at man ikke vil, eller kan, benytte bankene er at sistnevnte har blitt mer restriktive på utlån etter finanskrisen. I tillegg til dette har bankene oppdaget at de kan tjene langt mer på å tilrettelegge lån og samtidig flytte kredittrisikoen over på andre.

Tilrettelegging av kredittobligasjoner har følgelig blitt en fantastisk inntektskilde for både banker og meglerhus.

Avhengig av hvor kredittverdig bedriften er og hvor god sikkerhet den kan stille, er kostnadene for tilrettelegging to til seks ganger så høye som for banklån.

Dette er ikke den eneste inntektskilden tilretteleggerne har. Dersom obligasjonsprisingen er gunstig er det mulig å kjøpe dem selv eller få hjelp fra egne Private Banking-kunder til å fulltegne lånet.

Dette er det nærmeste du kommer et risikofritt finansielt Kinderegg.

Med et så stort fokus på nettopp denne delen av kapitalmarkedet, må det være en ren forglemmelse at ekspertene ikke har nevnt det interessante misforholdet som har oppstått mellom utviklingen i kredittmarkedet og aksjemarkedet.

Kredittmarkedet, representert både med Investment Grade- (høy kredittkvalitet) og High Yield- (lavere kredittkvalitet) obligasjoner, begynte nemlig å svekke seg tidligere i år.

Begge disse typene av obligasjoner har høyere sikkerhet enn aksjer i et selskaps kapitalstruktur. Sagt på en annen måte, er aksjer mer usikre investeringsobjekter en begge.

Investorer fristes til å ta denne høyere risikoen fordi aksjer har større potensiell oppside enn obligasjoner.

Det er mening i at det finnes en sammenheng mellom avkastning og risiko. Det er bare det at den sikrere delen av kapitalstrukturen (obligasjonene) har signalisert at risikoen er økende siden begynnelsen av januar.

Ekspertene valgte imidlertid å overse dette og i stedet si at det tvert imot ikke fantes noen fare for fall. Det var bare å fortsette å kjøpe aksjer.

Resultatet var at aksjer fortsatte å stige mens den sikrere delen av kapitalstrukturen viste ytterligere svakhet.

Dette er et klart tegn om at tilstanden i finansmarkedet ikke er som den burde være.

Investorer og aktører med mer enn 10 års fartstid (dessverre få oss igjen) vil huske at nøyaktig det samme skjedde forut for finanskrisen.

Også da ble dette fenomenet ignorert.

Aksjefallet sist uke har tettet noe av dette gapet.

Det som imidlertid er vært å merke seg er at de sikreste av kredittobligasjonene (IG) har fortsatt å svekke seg til tross for at aksjemarkedet har tatt seg opp.

Hittil i år er S&P-500 indeksen +0.9%, mens High Yield er -2.2% og Investment Grade -3.9%. Det er det mest spekulative som stiger og det tryggeste som har falt mest.

Dette misforholdet gjør det vanskelig for ekspertene som for få uker siden sa det ikke fantes noen grunner for et aksjefall. Skal de nå nevne at de har oversett nok et datapunkt eller skal de sette sin lit til at det kan gå bra allikevel? Det er tross alt ikke deres penger som går tapt.

Dette kan bli litt av en thriller.

What a difference a week makes

februar 12., 2018

«When things are going right, we all need a 26-year-old. There is nothing better than a 26 year old in a great bull market. They’re fearless.

They don’t know. It will never end. They will tell you why it will never end. They know that it cannot end and will never end. So in the bull market, you have got to have a 26-year-old.

But when they end, you don’t want the 26-year-old around… They make a lot of money. They don’t know why they made money. So they don’t know why they lose money. They don’t know what happened.» -Jim Rogers

Det er to ting du garantert vil oppleve ved markedsfall: Mangel på likviditet og etterpåklokskap.

Erfarne aktører vet at likviditet er betinget. Det er kun de uerfarne eller de som lider av hukommelsessvikt som blir himmelfalne og uforstående når dette skjer.

Med et finansmarked som er globalisert og knyttet sammen med fiberoptiske kabler og mikrobølger, vil sommerfugleffekter slå til oftere.

Det har vært naivt å si at «norsk økonomi ser bra at ut så derfor er det ingen fare på Oslo Børs» siden oktober 1987.

Det var i 2011 like naivt å si at «et bitte lite land i Europa (Hellas) aldri ville kunne påvirke Oslo Børs».

Hendelser, hvor enn de måtte være, kan ha betydning selv i vår beskyttede del av verden.

The Flash Crash i 2010 fikk minimal betydning for norske aksjer kun fordi den skjedde utenfor Oslo Børs’ åpningstid.

Sistnevnte var imidlertid et meget godt eksempel på hvordan likviditeten forsvinner i løpet av sekunder når kursene faller.

All historikk tilsier at likviditeten blir dramatisk dårligere ved kursfall og allikevel bruker mange dette som unnskyldning for tap.

At man valgte å lukke øynene for at selskapsverdsettelser var kommet på ekstremnivåer og at gapet mellom verdsettelser og økonomisk vekst var rekordstort, forties.

Man snakket heller ikke om faren som oppstod ved at dette sammenfalt med at belåningen til aksjespekulasjon var rekordhøy.

På toppen av det hele ignorerer man å ta hensyn til at sentralbanker er i ferd med å avslutte sine kvantitative lettelser. Disse har forhindret naturlige og sunne markedsmekanismer fra å virke de siste 5 årene.

I stedet skylder man nå på volatilitetsprodukter.

En analogi fra trafikken vil være å drive kjøreopplæring over fartsgrensen på vinterstid med en bil du vet mangler bremser og har blankslitte dekk. Det kan sikkert også gå bra en stund.

Volatilitetsproduktene blir å tillate at det skrives SMS mens man kjører i tillegg. Også dette kan gå bra en stund, men risikoen har økt ytterligere.

En slik manglende dømmekraft ville i beste fall medføre at lappen røk på stedet. Sannsynligvis ville man også bli avkrevet en utvidet blodprøve for idiotiet.

Under ingen omstendigheter vil man få fortsette som sjåførlærer.

I finans overser man glatt de åpenbare årsakene og velger i stedet å gi skylden på det minst viktige i denne sammenhengen.

Selv i ettertid er det få som har fått med seg at volatilitetsproduktet nok en gang var et såkalt strukturert produkt produsert av en bank. Denne gangen pakket inn som et børsnotert fond.

Masseødeleggelsesvåpnene som Terra ruinerte norske kommuner med var for ordens skyld også et strukturert produkt, produsert av en bank og solgt av flere banker.

Aktører omtaler også nå volatilitetsproduktene med største selvfølgelighet – som om de hadde vært klar over farene med slike hele tiden. Realiteten er at knapt noen av dem kjente til disse for bare 1 uke siden.

Hørt dette før?

Selvfølgelig har vi det. Sist gang var i 2008. Da gjaldt det CDS-kontrakter.

Kun én norsk finansinstitusjon hadde erfaring med slike, men da katastrofen var et faktum konkurrerte en rekke finansaktører om å fremstå som produkteksperter i media. Dette skjedde på tross av at de først etter katastrofen ble klar over at slike fantes overhode.

Ut av klar himmel virket det plutselig som om alle hadde advart mot disse i en årrekke.

Det hjelper ikke de som har smadret bilen å få høre fra noen som kunne advart dem på forhånd om at de visste at veien var såpeglatt hele tiden.

Valgte man av mangel på kunnskap å la være å varsle om farene på forhånd, bør man ydmykt holde kjeft og heller stilletiende love seg selv (og kundene) å følge med i timen neste gang.

Lot man være å varsle av hensyn til personlig vinning, burde man diskvalifiseres fra kunderådgiving.

De som risikerer sine sparepenger fortjener bedre.

Vender vi i stedet blikket til tidslinjen, tok det kun én uke for markedet å gå fra grådighet til panikk (ifølge avisene). Dette er vesentlig hyggeligere enn i 1987, hvor det kun tok én enkelt dag.

Kursfallet på Oslo Børs har i tillegg vært svært begrenset. På det meste ned 8.6%.

Det finnes imidlertid noen solskinnshistorier i sist ukes elendighet. Disse kommer fra fond som så svakhetene i disse volatilitetsproduktene før de imploderte.

Avkastningene disse fondene registrerte på bare noen få dager varierer fra 32% til svimlende 8.600%.

Det hadde virkelig vært noe å ha anbefalt sine kunder eller gledet sine investorer med!

Gavepakke

januar 26., 2018

“Think of us as a giant vacuum cleaner sucking up nickels and dimes from all over the world.” -Myron Scholes, Long Term Capital Management

«Carry trade» er et kjent uttrykk i finans. Eksempel på en carry trade er når banker låner penger med kort løpetid og plasserer disse i statsobligasjoner med lang løpetid og høyere rente.

Differansen mellom innlånsrenten og plasseringsrenten er gevinsten.

En mer aggressiv carry trade vil være å låne penger og plassere disse i obligasjoner med lavere sikkerhet, for eksempel High Yield-obligasjoner.

Andre former for carry trades er å låne i en lavrentevaluta og plassere pengene enten i en høyrentevaluta, eller kjøpe et aktiva (f.eks eiendom) i et land med høyere rente og stigende boligpriser.

Det var dette mange gjorde da de tok opp lån i sveitserfranc for å finansiere norske boligkjøp.

Under finanskrisen viste det seg at mange hadde lånt i japanske yen for å plassere disse pengene i alt fra amerikanske boliglånsobligasjoner til aksjer.

Lesere som har vært i finans i noen år vil erindre at carry trades ikke nødvendigvis er uten risiko.

Tvert imot har de vært som bensin på bålet når noe har gått galt i finansmarkedene.

Carry trades er nesten alltid short volatilitet og gamma. Sagt på en annen måte taper man ved uro.

I 1997 var det krise for bankene da pengemarkedet tørket inn. Renten som banker brukte for å låne av hverandre steg dramatisk på grunn av usikkerheten. For mange banker var det vanskelig å låne penger overhode.

Tapene kom som følge av at bankene hadde spekulert på å fortsatt ha fri tilgang til billige penger. Da dette ble umulig gjorde bankene som de pleier å gjøre i kriser, nemlig be sentralbankene (skattebetalerne) om penger.

I 1998 imploderte hedgefondet til Myron Scholes (sitat øverst) da han og en annen Nobelprisvinner hadde oversett risikoen i carry trades. LTCM var på dette tidspunktet verdens største fond.

Et annet tilfelle hvor en carry trade gikk galt var midt i januar 2015. Uten varsel brøt den Sveitsiske Nasjonalbanken løftet sitt om å holde sveitserfrancen lav. Kursen steg opptil 40% på bare noen minutter og resulterte blant annet i at mange nordmenn fikk dramatisk høyere gjeld.

Carry trades har vært kjent for å inneholde skjulte risikofaktorer. Nassim Taleb har utviklet et vellykket forfatterskap gjennom å skrive bøker som «Fooled by Randomness», «Black Swan» og «Antifragile» om temaet.

Det ville være forbausende om hans nye bok «Skin in the Game» ikke også er innom emnet.

Den gode nyheten til hardnakkede carry trade-fans er at det nå finnes en mulighet for å gjøre en carry trade som både er long volatilitet og i tillegg har begrenset risiko.

Kanskje er dette for kjedelig for gamblerne, men det får stå sin prøve.

Muligheten ligger i olje, nærmere bestemt i opsjoner på Brentolje.

Takket være en oljekurve som er i «backwardation» (olje for levering i fremtiden er langt billigere enn dagens oljepris) har denne muligheten oppstått. (Infront-chartet under viser hvordan oljeprisen faller jo lenger ut i tid man går.)

Med en oljepris på $71 fatet som referanse, kunne man nettopp kjøpe olje for levering i desember 2020 til $60.35. En hyggelig rabatt på $10.65 (15%).

En At-The-Money-Forward opsjon med retten til å kjøpe olje på $60 fatet i desember 2020 kostet $8.22 per fat. Break-even på opsjonen blir da en oljepris på $68.22.

Dette betyr at dersom oljeprisen i desember 2020 er den samme som idag, vil man tjene $2.78 per fat. Man får med andre ord i underkant av 4% rente (positiv carry) uten at noe har skjedd.

Dersom oljeprisen stiger (noe som helt klart er blitt konsensus etter at den har steget 137% siden begynnelsen av 2016) er det kun fantasien som setter grenser for hvor mye man kan tjene.

Stiger den til $80 fatet, vil gevinsten være 143%. Går den tilbake til sin gamle toppkurs på $147 vil avkastningen være 958%.

Dette er samme avkastning som de fleste synes å ha til en tilfeldigvalgt kryptovaluta.

Dersom oljeprisen befinner seg under $60 ved forfall i desember 2020, taper man innsatsen på $8.22. Tapet er imidlertid begrenset til denne summen uansett hvor langt oljeprisen måtte falle.

Oppsummert tjener man penger ved litt over to av tre mulige utfall. Disse er om oljeprisen står stille, stiger, eller har en tilbakegang som er mindre enn $2.78.

Det vanlige når man kjøper opsjoner er at man kun kan tjene penger i én av tre tilfeller.

For de som sier oljeprisen «skal» opp må dette være en «no brainer».

Skogen for bare trær

januar 16., 2018

Ingen synes å ha hatt mer uflaks en aksjonærene i Norske Skog. Mens internasjonale tømmerpriser og skogaksjer steg kraftig i verdi, gikk Norske Skog i frittfall.

Om dette var en del av det industrialisten Sveeas la merke til da han gikk tungt inn vites ikke.

Kanskje var det den omvendte korrelasjonen som fikk amerikanske hedgefond etterhvert til å bli svært aktive.

I ettertidens lys kan det synes merkelig at Norsk Skog konkurs var eneste løsningen i en tid med betydelig oppgang i både tømmerprisen og andre skogsaksjer.

Når støvet endelig hadde lagt seg viste det seg imidlertid at finansielle, industrielle og kvantitative aktører alle var blitt slått av en medisiner. Timingen til en trading-glad kjevekirurg ved Oslo Universitetssykehus var nærmest uslåelig.

Det er langt fra åpenbart at det finnes en sammenheng mellom kunnskap om odontologi og evnen til mønstergjenkjennelse i kursutviklingen til utbombede skogsaksjer.

Det sagt, går det nå rykter om at fremoverlente BI har «bitt» seg merke i dette og vil tilby kjevekirurgi som en del av sitt finansstudium.

Det skal for ordens skyld påpekes at sluttresultatet blant de industrielle aktørene enda ikke er kjent.

Det er imidlertid, basert på tidligere resultater og dagens tømmerpriser, rimelig grunn til å anta at også dette vil kunne ende med suksess.

What a difference a year makes

januar 9., 2018

Lave renter stimulerer til økte låneopptak og kan derfor bidra til oppblåste verdier på formuesgoder, som for eksempel eiendom og aksjer. -Sentralbanksjef Øystein Olsen

Takket være endringer i MiFID II regelverket blir det, som kjent, vesentlig mer krevende å være analytiker fra nå av.

Kunder av banker og meglerhus vil nå måtte betale for analyser de har mottatt gratis.

Det positive med dette er at det høyst sannsynlig vil løfte kvaliteten på analyser, idet ingen er interessert i å betale for noe som er ubrukelig.

En annen positiv effekt er at det vil tvinge analytikere til å tenke nytt og annerledes. Analysene må fra nå av enten være unike eller først ute. Ingen vil betale for noe de allerede har fått fra andre.

Dette burde bidra til at vi ser en større interesse fra analytikere til å tenke nytt og selvstendig.

Konsekvensen av nye MiFID (Markets in Financial Instruments Directive) kan med andre ord bli økt innovasjon og diversifisering.

For å oppnå dette vil analytikere både måtte tenke bredere og dypere.

Sistnevnte kan gjøres ved å kombinere ulike instrumenter, eksempelvis aksjer og derivater. Hensikten vil da være å oppnå en mer attraktiv risiko/fortjeneste-profil enn med bare aksjene alene.

Et eksempel på å gå bredere vil være å se på helt andre muligheter. Muligheter som krysser grenser og/eller aktivaklasser.

Skuer vi tilbake til fjoråret, gjorde aksjer det meget bra men langt fra best.

Dersom man ikke hadde kunnskapen om hvordan man skulle kjøpe eller lagre kryptovalutaer, fantes det alternativ gjennom å kjøpe ETF’er som inneholder denne type valuta.

For et årlig honorar tilsvarende et tilfeldigvalgt norsk aksjefond, kunne man få eksperter til å ta seg av denne forvaltningen.

Til orientering steg det mest kjente børsnoterte Bitcoin-fondet ifjor over 100 ganger mer enn Oslo Børs.

Andre svært gode muligheter fantes i mer vanlige aktivaklasser.

Det hadde vært interessant å vite om noen av de norske rente- og obligasjonsanalytikerne (antallet må være over 50) så mulighetene med greske statsobligasjoner.

Det ville både imponerende og demonstrert tenking klart utenfor boksen, om man i begynnelsen av fjoråret la frem en prognose som sa at: «Om ett år vil Hellas kunne låne penger billigere enn USA!»

Anbefalingen ville i så fall være å kjøpe greske statsobligasjoner og finansiere dette med å gå short tilsvarende løpetid amerikanske statsobligasjoner.

Med blikket rettet mot statsobligasjoner med 2 års løpetid, betydde dette å låne amerikanske statsobligasjoner til 1.25% rente og plassere disse i greske statsobligasjoner til 11.75%.

Hellas betalte på dette tidspunktet over 10 ganger så høy rente som USA for å låne penger.

Idag, ett år senere, er det – tro det eller ei – grekerne som låner billigst av disse to.

I tillegg til rentedifferansen på 10.5%, ville investorer fått ytterligere 13% avkastning som følge av at euro har styrket seg mot US dollar i perioden.

Netto renteinntekter, kursgevinst på begge obligasjoner samt agio på valutaene, ville ha gitt norske investorer over 40% avkastning fra dette i 2017. Til sammenligning steg Oslo Børs 19%.

Som nedenstående chart viser, betaler grekerne idag 1.25% p.a for 2 års penger, mens amerikanerne betaler 1.96%. Grekerne låner med andre ord idag 0.71% billigere enn USA pro anno.

Hvis ikke dette forteller noe om hvilke forvrengte tilstander overdrevne kvantitative lettelser kan føre til, så vet ikke jeg.

Analytikere med evne og mot til å oppfatte og formidle at noe slikt ville skje for ett år siden vil selv idag utvilsomt være verdt å betale for.

Spesielt gjelder dette hvis de på nå ser hvilken verdi det ligger i å gjøre det motsatte som en betalt sikring mot finansielt uvær.