«I only invest in businesses so great that even idiots could manage them. Because sooner or later one will.» -Warren Buffett

Både markedsaktører og akademikere advarer nå mot store banker og hevder at disse utgjør en betydelig samfunnsfare. Det mest interessante med dette er at det er på tvers av hva myndigheter i Norge og mange andre land anstrenger seg for å oppnå.

Både under og etter finanskrisen er de største bankene blitt gitt fordeler som de åpenbart ikke har fortjent. Dette er fordeler som myndighetene kun kan forsvare fordi de frykter konsekvensene dersom så store finansielle enheter går over ende.

Fordelene de nevnte bankene har fått er store og er en kostnad både samfunnet og bankenes mindre konkurrenter må ta regningen for. De største bankene ble reddet til tross for sin delaktighet i finanskrisen. Denne delaktigheten bestod i samfunnsmessige konsekvenser som fulgte av finansielle produkter de satte i sammen og solgte til sine kunder, tap fra egen spekulasjon samt deres manglende på fokus på finansiering av egen virksomhet. Andre virksomheter ville ha fått gå overende for bare ett av disse forholdene.

Bøtene bankene har fått for lovlbrudd, innsidehandel, manipulering av rentemarkedet og andre forhold er så lave at de lave at de nærmest oppfordrer til gjentagelse.

Myndighetenes tilgivelse og mangel på reell smerte for de som ikke har skjøttet sin virksomhet, betyr at de ikke lærer noe av det som har skjedd. Brudd på sunne forretningsprinsipper og regler har fått minimale konsekvenser for de ansvarlige. Tvert imot har støttetiltakene resultert i enda større lønnspakker.

De økonomiske og regulative fordelene som myndighetene gir til de store bankene er også konkurransevridende i forhold til alle andre næringer generelt og overfor mindre banker spesielt.

Det er på ingen måte samfunnsnyttig at det etableres banker så store at myndighetene ikke tør la dem gå overende eller sanksjoneres mot. Det eneste dette garanterer er at vi får flere og større kriser i fremtiden.

Vi trenger kort sagt det motsatte av det myndigheter arbeider for. Mindre finansinstitusjoner kan lettere reguleres. Dersom de spekulerer over evne vil disse ikke være store nok til at de kan å trekke samfunnet ned med seg. Begår de lovbrudd kan de straffes hardt uten at man behøver å tenke på samfunnsmessige konsekvenser. Bedras kundene kan man ta fra dem konsesjonen. Idag finnes det ingen likhet for loven.

Frykten for reelle tap ville skjerpe ledelsen og styret i bankene. Det vil også skjerpe aktsomheten til aksjonærene og kundene. Systemet ville med andre ord overvåket bankene kontinuerlig, ikke først når katastrofen allerede har skjedd.

Ingen andre i næringslivet får velte sitt ansvar og sine tap over på samfunnet. Livet på denne kloden har overlevd i rundt 4.5 milliarder år på prinsippet om at det er de sterkeste som overlever. Gjør vi da klokt i å tillate banker å bli så store at frykten for skaden de kan påføre samfunnet tvinger oss til å fravike våre eksistensielle prinsipper?

Nok en grunn til at samfunnet ikke bør tillate særbehandling er at mange banker idag har endret sin virksomhet betydelig. Utlånsvirksomheten er omdannet til tilretteleggingsvirksomhet. Mange banker har funnet ut at de tjener langt mer på å skru igjen utlånskranen og i steden tilby seg å skaffe kundene lån gjennom obligasjonsmarkedet.

For denne jobben tar bankene tilretteleggingsprovisjoner som er mange ganger høyere enn de gamle etableringsgebyrene. Låntager må også betale en markert høyere rente enn hva tidligere var tilfellet. Risikoen for tap plasseres ofte på egne kunder gjennom bankenes Private Banking-avdelinger eller meglerhus. Her kan man ta ytterligere honorarer. Muligheten for interessekonflikt er åpenbar.

Samfunnsoppgaven som myndighetene ønsker å beskytte er vesentlig utvannet og i mange tilfeller ikke lenger til stede hos de store bankene.

Tidligere statsadvokat og guvernør i New York, Eliot Spitzer, oppsummerer bankenes oppførsel i 2012. Det er ingen hemmelighet at Spitzer, som i sin tid som statsadvokat i New York bøtela banker med totalt $1.3 milliarder for interressekonflikter, også er av den oppfatning at banker idag har fått bli for store og mektige.

I 2012 tilstod tre av verdens største banker at de hadde manipulert grunnlaget for den internasjonale renteberegningen, LIBOR (London Interbank Offered Rate). Gjennom den kriminelle virksomheten hadde bankene tilegnet seg milliarder av dollar i ulovlige inntekter og gitt finansmarkedet og myndighetene falsk inntrykk av sin økonomiske situasjon.

Etterforskningen har allerede ført til flere milliarder dollar i bøter, men merkelig nok kun få arrestasjoner. De som har blitt arrestert er så langt bankfunksjonærer med lite ansvar.

Totalt 16 banker er tildelt oppgaven med å sette (fix’e) LIBOR-renten på daglig basis. Journalist Matt Taibbi har fulgt saken siden starten. Han hevder i videoen at det ville være så godt som umulig for bare tre av disse bankene å kunne utføre denne svindelen på egen hånd.

Etterforskningen synes endelig å ha tatt fart og pågår i øyeblikket i tre verdensdeler.

Kundene som gikk til sak mot Fokus Bank for at banken skal ha villedet dem med råd om å kjøpe et finansielt produkt som gikk svært galt, tapte forrige uke i Høyesterett. Norske kunder hadde tilsammen investert svimlende 2.4 milliarder kroner i dette produktet. Penger som gjennom Høyesteretts kjennelse nå er tapt for alltid. Det hele synes ikke bedre ved at man vet at banken og dets selgere tjente titalls millioner kroner på produktet.

Banken ble frifunnet til tross for at den hadde hevdet at produktet var nærmest risikofritt, noe ettertiden viste at var langt fra sannheten.

Fokus Bank hadde nemlig informert sine kunder om at det var 95% sannsynlig at avkastningen på produktet «Senior Bank Loans Linked Note 2007-2010», ville ligge mellom 6.2% og 24.8% per år i produktets løpetid.

Ikke rart mange gikk mann av huse for å låne penger av Fokus Bank for å kjøpe dette. I ettertid viste det seg at Fokus Bank hadde regnet feil og skulle ha oppgitt årlig avkastning mellom 3% og 27.8%, med 95% sannsynlighet. Et litt større spenn med andre ord, men sannsynligvis ikke nok til å få kundene til å ombestemme seg.

I utgangspunktet kan det synes både underlig og svært urettferdig at en bank og dets ulastelig antrukne rådgivere med millionlønninger, ikke må ta økonomisk ansvar når utfallet blir så langt fra den oppgitte sannheten.

Utgangspunktet er imidlertid feil. Ikke på grunn av den lille skriften i prospektet hvor Fokus Bank hadde fortalt kundene at «Produktet kunne gå i null ved en ekstrem situasjon». Heller ikke fordi regnestykket med sannsynlighetene de oppga allerede var feil da disse ble oppgitt. Og heller ikke fordi finanskrisen var en «ekstrem og ekstraordinær situasjon» som Høyesterett tydeligvis mente banken ikke kunne forutsi.

I rettsaken kom det riktignok frem at det var grunnlaget for beregningen som gjorde at banken bommet. Det som ikke kom frem er at det er norske myndigheter som pålegger banker og finansforetak å benytte en modell som enhver erfaren og oppegående finansaktør vet er feil.

Finansbransjen er nemlig pålagt å oppgi standardavvik/volatilitet til potensielle kunder på de fleste produkter. Dette gjelder fond så vel som mer eksotiske produkter.  Når denne målingen er basert på en virkelighet som ikke eksisterer i finansmarkedene (nemlig at avkastning er normalfordelt), er også utregninger basert på denne av liten verdi for kundene.

Gjennom dette pålegget har myndighetene satt sitt kvalitetsstempel på beregningen og dermed også på resultatet man fremlegger. Dermed er det fullt mulig at oppegående ansatte i Fokus Bank kunne ha ment beregningen var tull, uten at dette ville ha spilt noen rolle. Pålegg er pålegg og ingen ønsker å miste konsesjonen for å være i brudd med slike.

Kvantitativt oppegående mennesker har visst at finansiell modellering på basis av normalfordeling har vært feil i alle fall siden høsten 1987. Tyve år senere ble boken «The Black Swan» publisert. En bok som nettopp påpekte manglene og feilene ved å bruke denne type fordeling til risikoberegning. Boken viser også tydelig at det er umulig å beregne fremtidig avkastning eller risiko med desimaler. Selv tallet foran komma er umulig å beregne med noen grad av nøyaktighet. Ironisk nok ble denne en bestselger samme år som Fokus Bank la det nevnte produktet ut for salg.

Til tross for erfaringene fra 1987, 1998, 2000, finanskrisen, nevnte bestselger og den omhandlede dommen i Høyesterett, er det ikke kommet et eneste forslag om endring i pålegg om bruk av normalfordeling og tilhørende standardavvik.

Avkastningen i eksempelvis aksjemarkedet har alltid fremstått som normalfordelt i årene like før kriser har oppstått, for deretter ha demonstrert nettopp hvor lite dette var verdt. Et utmerket eksempel på dette var da Oslo Børs falt over 65% i 2008. Et fall som ifølge normalfordelingen kun skulle finne sted én gang hvert 10.000 år. For å sette dette i perspektiv falt aksjemarkedet 56% fem år tidligere.

Pålegget om å benytte normalfordeling kan muligens gagne finansbransjen hva gjelder muligheten for ansvarsfraskrivelse, men vil samtidig garantere at vi får nye kriser i fremtiden. Ansvaret sitter imidlertid hos ansiktsløse mennesker i offentlige stillinger. Ansiktsløse mennesker som slipper å ta ansvar eller erstatte de som har tapt alle sine sparemidler.

Siden Fokus-produktet var pakket inn som sertifikater var det heller ingen begrensning for hvor mye eksempelvis pensjonskasser kunne og kan investere i slike. Det samme gjelder i utgangspunktet aksjer og obligasjoner. Andre produkter, som erfaringsmessig har vist seg å være langt mer stabile i krisetider, har imidlertid de ansikstløse bestemt at pensjonskassene kun kan plassere 1% av sine midler i.

Mens vi er inne på pensjoner, vil startsskuddet for Fritt Investeringsvalg sannsynligvis bli avfyrt neste år. Menigmann skal nå selv få anledning til å velge hvilke finansprodukter man ønsker å spare i. For å «hjelpe» med beslutningen har Finansnæringens Fellesorganisasjon kommet med et partsinnlegg på vegne av sine medlemmer. Modellen som er lagt til grunn er basert på nøyaktig samme forutsetning som Fokus Bank benyttet.

For at man skal være sikret å komme til svaret man var ute etter, oppgir organisasjonen i tillegg lavere volatilitet enn det som har vært observert i markedet. Sagt på en annen måte, gis det inntrykk av at risikoen er lavere enn den har vært.

Slike kalkulatorer er ment å gi pensjonsspareren mulighet til selv å beregne sin avkastning, risiko og derigjennom fremtidige pensjon. I modeller vi har sett blir utfallet dramatisk forverret når riktige-, fremfor ønskeverdiene til aktører som først og fremst har som mål å selge sine egne produkter, legges inn. Dette skjer rett fremfor øynene til myndighetene uten at det reageres.

Her finnes lenker til tre artikler som påpeker dette.

Et langt enklere metode ville være å gjøre finansbransjen ansvarlige for all informasjon og løfter de gir til sine kunder. Ikke noe komplisert matematikk eller mulighet for ansvarsfraskrivelse i liten tekst. Kun at man må stå for det man sier.

Finanshusene ville ikke tørre å love annet enn det de selv kunne stå inne for og kundene ville således få et langt bedre rettsvern. Finansmedia ville slutte å kaste bort spalteplass på aktører som lover usannsynlig avkastning og heller gå tilbake til å rapportere fakta. Useriøse aktører og selgere ville raskt velge andre yrker eller risikere straff. Til og med jobben til myndighetene og domstolene ville bli langt enklere. Vi ville kort sagt få en bedre verden.

Tenk om du var den som innførte noe så enkelt og bra Sigbjørn!

Chartet viser den virkelige avkastningsfordelingen på en ING Senior Bank Loan-portefølje i 2008. Denne er målt på ukebasis og er til forskjell fra Fokus’ produkt ikke belånt. Man kan bare forestille seg utslagene og konsekvensen dersom dette produktet var kraftig belånt. Det fremkommer forøvrig både visuelt og på chartet at avkastningen ikke er normalfordelt. 

Etter fem års hvor nær eneste innsats har vært å forsøke å legge skylden på alle andre enn banker og seg selv, måtte EU forrige uke kapitulere og beslutte seg for å opprette et felles overvåkingsorgan av førstnevnte. Det må ha opplevdes som verre enn å trekke tenner uten bedøvelse.

Årsaken til motviljen er at politikerne gjennom dette implisitt har måtte innrømme at de ikke bare har sovet ved roret, men gjennom egne beslutninger også bidratt til finanskrisen generelt og forbrytelser som banker har gjort seg skyld i spesielt.

Det ble rett og slett for sterk kost med ytterligere avsløringer av skjulte tap kombinert med at UBS ble ilagt en bot på $1 milliard av amerikanske og britiske tilsynsmyndigheter. Dette alene stod i fare for å understreke hvor bevisstløse EU’s tilsynsmyndigheter har vært.

Situasjonen ble neppe forbedret av at storbanken HSBC er funnet skyldig i hvitvasking av narkotikapenger.

Her er deler av listen av brudd som bankene har gjort seg skyldige i:

-Salg av ofte uegnede og alltid meget kostbare finansielle produkter til sine mindre oppegående kunder (breech of fiduciary responsibility/brudd på krav om kundevern).

-Sammenblanding av roller (hvor bankene ikke oppga at det var deres egne beholdninger (med råtne investeringer) som kundene ble anbefalt å kjøpe). Dette pågår fortsatt for fullt.

-Bundling (bankene satte som betingelser om at kunder kjøpte ovennevnte type produkter og andre banken tjente på for at banken skulle innvilge lån). Også dette pågår fortsatt for fullt.

-Svindel av myndigheter, samfunn og aksjonærer gjennom å oppgi oppblåste verdier på egne investeringer for å skjule udugelighet i egen internkontroll samt bankens virkelige økonomiske situasjon.

-Skjuling av tap av samme grunn som over. Vi leser stadig nye avsløringer.

-Delaktighet i organisert kriminalitet og man kan heller ikke utelukke terrorfinansiering, gjennom å unnlate å melde fra om transaksjoner etter hvitvaskingsloven. Motivet var egen lønnsomhet.

-Manipulering av rentegrunnlaget, LIBOR og muligens andre, med hensikt på å bedra myndigheter og samfunnet i tillegg til å sørge for ulovlige milliardinntekter. Sannsynligvis opphørt på grunn av arrestasjoner og bøter.

-Ulovlig prissamarbeid for å forhindre konkurranse. Pågår for fullt.

Jeg mistenker at reaksjonen på at noe lignende har- eller kan skje i Norge, vil få samme initielle reaksjon som da noen hevdet at norske idrettsutøver dopet seg.

Ikke desto mindre har finansminister Johnsen sagt at hans departement vil undersøke om det norske rentegrunnlaget, NIBOR kan ha blitt utsatt for lignende manipulering som ble avdekket i LIBOR.

For egen del tror jeg dette er bortkastet tid og kun spill for galleriet. Det er nemlig to grunner til at en slik manipulering ikke er nødvendig i Norge.

For det første sørger de største bankene for å unngå konkurranse gjennom å orientere hverandre gjennom pressen om hvor de mener rentemarginen skal ligge.

For det andre har myndighetene gitt dem carte blanche til å ta den marginen de vil med den begrunnelse at «det er viktig at vi har solide banker i Norge.»

Tenk bare om myndighetene ville tildele slike fordeler til andre næringer.

Nedenstående videoklipp omhandler amerikanske myndigheters reaksjon på HSBC’s deltagelse i hvitvasking for narkotikartellene i Colombia og Mexico. Det er verdt å merke seg at transaksjonene ikke var en enkeltstående glipp, men systematiske handler over tid som banken tok seg svært godt betalt for og som i tillegg resulterte i høye bonuser for de involverte bankansatte. HSBC har godtatt å betale $1.9 milliarder i bøter etter avsløringen.

Tidligere statsadvokat og guvernør i New York, Eliot Spitzer og kritikkerroste Rolling Stone Magazine journalist, Matt Taibbi konkluderer imidlertid at banker ikke har forandret sin adferd siden 2008. Etter stadig nye avsløringer er det vanskelig å si seg uenig i dette.