«Banker bør nasjonaliseres og hedgefond bør være uregulerte» -forfatter, filosof og tidligere hedgefondforvalter Nassim Taleb’s råd for større finansiell robusthet i boken «Antifragil».

Etter at finansminister Christine Lagarde forsvant til IMF og Nicolas Sarkozy tapte presidentvalget har den franske regjeringen bråsnudd i sitt syn på hedgefond.

Riktignok stilnet kritikken fra finansminister Lagarde raskt da det gikk opp for henne at det var hennes egne banker som måtte ha økonomisk hjelp på grunn av høy belåning og vill spekulasjon. Det ble umulig å bortforklare bankenes manglende risikontroll da den 31 år gamle junior traderen Jérôme Kerviel i Société Générale tapte €4.9 milliarder på spekulasjon i 2008.

Denne erfaringen synes å ha kommet godt med i hennes nye rolle som sjef for Det Internasjonale Pengefondet, IMF.

Lærdom fra finanskrisen synes heller ikke ha gått tapt på den nye franske finansministeren, Pierre Moscovici. Han synes nemlig å dele Nassim Talebs syn på at hedgefond har en viktig rolle med å avhjelpe bankene med risiko. Dagens system gjør nemlig at det finnes, som de siste fem årene har vist, potensielle usikrede og skjulte tapsbomber i bankene. Andre, hedgefond inkludert, må derimot stille sikkerhet for alle forpliktelser de påtar seg.

Moscovici ønsker derfor å frata bankene muligheten til å spekulere for skattebetalernes regning. Finansministeren er av den oppfatning at hedgefond er bedre kvalifisert til å håndtere risiko enn bankene (noe denne bloggen til det kjedsommelige har hevdet).

Dette skjer etter en årrekke med «hedge fund bashing» hvor den franske regjering ga hedgefond skylden for alt fra Papandreous løgner om tilstanden i den greske økonomien, spansk boligboble, trafikktettheten i Italia – til regnvær på den franske nasjonaldagen.

Den franske finansministeren må plutselig ha vært vitne til en åpenbaring av bibelske dimensjoner gitt endringen nyhetsbyrået Reuters plukket opp på Moscovicis egen webside i går: «today the vast majority (of hedge funds) are necessary and essential players when it comes to financing the economy, whether we like it or not.».

For forvaltere av hedgefond var Reuters artikkelen et «Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven?»-øyeblikk.

Hvor var du forresten Sigbjørn?

Regjeringsmedlemmer og tilsynsmyndigheter ligger idag på bunn av tillitsskalaen.

Financial Times’ utmerkede NY-redaktør og forfatter, Gillian Tett, rapporterte sist helg fra World Economic Forum i Davos. Ikke uventet er finanskrisen og den etterfølgende europeiske nasjonale gjeldskrisen fortsatt et stort tema under dette toppmøtet.

En interessant opplysning som Tett hadde fått med seg var resultatet av en meningsmåling om tillit gjort av verdens største PR-byrå Edelman. Edelman ble startet i 1952 og har 4.500 ansatte spredd over 66 kontorer globalt.

Spørreundersøkelsen til Edelman gjøres av 35.000 mennesker i 26 land og danner grunnlaget for offentliggjøringen firmaets årlige «Tillitsbarometer». En kort video av fremleggelsen av denne er inkludert under. De som ønsker å fordype seg i en mer fullstendig versjon av undersøkelsen med tilhørende debatt (varighet 1 time og 22 minutter) kan se denne her.

Ikke overraskende har tilliten til både banker og myndigheter sunket dramatisk siden finansikrisen. Takket være at nedgangen i finansmarkedene fra 2011 ble reversert ifjor, har imidlertid tilliten tatt seg opp litt. Fremdeles er det imidlertid mindre enn halvparten av de spurte (46%) som har tillit myndighetene.

Så vidt over halvparten av de spurte (55%) har tillit til media.

Barometeret viser også at man har større tillit til banker i USA enn i Europa. Dette kan synes noe overraskende gitt skandalene og bøtene mange av de førstnevnte har fått i forbindelse med ulovlige utkastelser av boliglånskunder.

Undersøkelsen viser også at de spurte har større tillit til mindre foretak enn store selskaper.

Videre viser meningsmålingen har det skjedd et markant skifte når det gjelder tillit til samfunnstopper definert som politikere og bedriftsledere. Tilliten til disse har falt så kraftig at det nå er administrerende direktører, regjeringsmedlemmer og tilsynsmyndigheter som man har lavest tillit til.

Akademikere og fagfolk kommer på den annen side godt ut av målingen. Likeså mennesker som vi oppfatter som våre likemenn. Tilliten til bankansatte og byråkrater har blitt erstattet med tillit til mennesker som befinner seg innenfor våre sosiale nettverk.

Vi bruker idag sosiale nettverk som Facebook og Twitter til å selektere de vi oppfatter som troverdige.

Det ville vært litt av en fremgang om vi var i stand til å fjerne makten fra myndighetspersoner som ikke fortjener vår tillit ved å trykke «Fjern fra venner» eller «Unfollow».

To aksjeforvaltere braket sammen på den amerikanske finanskanalen CNBC i forrige uke. Kampen gjaldt tilsynelatende uenighet om et selskapet Herbalifes fremtid og bruken av media for å påvirke aksjekursen.

Forsøk på påvirkning av aksjekurser ved hjelp av media er forøvrig noe som skjer på daglig basis i de fleste land uten at dette vekker noe oppstyr. Det skulle imidlertid vise seg at bakgrunnen for uenigheten ved dette tilfellet stakk langt dypere. Det kommer raskt for en dag under debatten at bakgrunnen for angrepet til den kjente investor og forvalteren Carl Icahn, i realiteten gjaldt et annet selskap. Icahn og ikke mindre kjente hedgefondforvalter Bill Ackman inngikk for over 10 år siden en kjøpsavtale om kredittforsikringsselskapet MBIA. Icahn nektet senere å gjøre opp deler av avtalen med det resultat at Ackman saksøkte ham og vant i retten.

Herbalife, selskapet som bringer konflikten på skjermen til CNBC, har den senere tid vært gjenstand for mye oppmerksomhet. Siden desember har den ene debattanten, Bill Ackman, som nå leder hedgefondet Pershing Square, offentlig påstått at selskapet bevisst skjuler de økonomiske realitetene (for å si det forsiktig) for sine aksjonærer spesielt og aksjemarkedet generelt. Ackman har aldri lagt skjul på at han er short Herbalife aksjer. Kursen på Herbalife falt over 40% da Ackman lot pressen få tilgang til dokumentasjonen bak sin påstand.

Ackman ble imidlertid kort etter imøtegått av en annen meget anerkjent hedgeforvalter, Daniel Loeb leder av fondet Third Point. Loebs synspunkter og kjøp av aksjen har sendt Herbalife nesten tilbake til utgangspunktet.

Den endelige dommen over selskapet har enda ikke falt, men mye tyder på at Carl Icahn har motiver utover penger når han ufiltrert angriper Ackman på direkten.

Videoen forteller også noe om hvor brutal og usjarmerende konkurransen i aksjemarkedet kan være. Gitt antall seere av denne videoen er det neppe lenge til vi får en fast tv-serie med tittelen: «Kan du fornærme?»

«The most important rule when investing is to make sure that the risk of ruin is nil.» -Ray Dalio (forvalter av verdens største hedgefond)

Aksjemarkedet satte flere rekorder i forrige uke. Den mest omtalte er at det ble globalt nettotegnet aksjefondsandeler for totalt $22.2 milliarder.

Gleden til side, det mer interessante er at sist vi så en tilsvarende iver etter å tegne seg i aksjefond var i september 2007. Før det var det i mars 2000.

Rekordtegningen avløser flere år med månedlige nettoinnløsninger. Halvparten av tegningsvolumet har gått til amerikanske aksjefond. Det er verdt å notere seg at det har tatt en markedsoppgang på 121% over 4 år for å få optimismen tilbake. Bare de to siste månedene har S&P-500 indeksen steget 10%.

Sist man hadde lignende etterspørsel etter aksjefond, i 2007, hadde kursoppgangen vart 5 år og markedet steget 91%. Ved det andre tilfellet, i 2000, hadde oppgangen vart i 2 1/2 år og kursstigningen vært på 54%.

En annen rekord som nylig ble forbigått er belåning av aksjer, eller giring som det også kalles. Til tross for at det er færre investorer som sitter med aksjer, har allikevel den totale belåningen steget til høyeste registrerte nivå siden mars 2008. Færre investorer men mer belåning, kan bare bety at gjelden idag er større hos den enkelte aktør enn den var i 2008. Ikke en betryggende tanke. Det ideelle er at risikoen spres over så mange som mulig.

Så til den siste og i lys av det ovenstående, mest positive rekorden. Prisen på kursbeskyttelse (opsjoner), målt ved hjelp av VIX-indeksen, falt fredag til det laveste nivået siden tidlig i 2007. Nå gjenstår det bare å se om de som var for gjerrige til å forsikre seg i 2000 og 2008 har lært en lekse eller om historien skal få gjenta seg.

«We thought we were just letting a friend crash at the house for a few days; we ended up with a familiy of hillbillies who moved in forever, sleeping nine to a bed and building a meth lab on the front lawn.» – Journalist Matt Taibbi forklarer langtidseffektene av bankenes redningspakker.

Siden finanskrisen for fem år siden har det gått knapt en uke mellom avsløringer av ulovlige forhold som banker står bak. Noen av verdens største banker nar blitt funnet skyldig i- og blitt bøtelagt for de groveste forhold. Dette er forhold rettet mot egne kunder og mot samfunnet generelt.

Blant forholdene som er avdekket er ulovlig tvangssalg av boligene til kunder med lån, manipulering og svindel med referanserenten (Libor). I tillegg har man nylig avdekket manipulering av strømprisen i USA. Her må Barclays Bank og Deutsche Bank tilbakebetale $123 millioner i urettmessige gevinster i tillegg til å betale bøter på tilsammen $438 millioner. JPMorgan er fra før blitt utestengt fra dette markedet i et halvt år.

Bøtene, som denne bloggen har omtalt ved flere tidligere anledninger, står ikke i forhold til fortjenesten bankene har tilegnet seg. Et naturlig dilemma her er at hvis man la disse på et fornuftig nivå, så ville bankene måtte be om ytterligere penger fra skattebetalerne for å kunne betale disse.

Fem år etter finanskrisen tok det for myndighetene å øke kapitaldekningen til europeiske banker (Basel III) og vedta begrensninger på amerikanske bankers egenhandel, den så kalte Volcker-regelen.

Basel III ble imidlertid knapt vedtatt før implementeringen av den ble utsatt. Nå skal det gå 11 år fra finanskrisen før tiltakene som skal sørge for at de har likviditet nok til å tåle en 30 dagers krise kommer til anvendelse. Det kan ikke være mange næringer som kan tromme sammen tyngre lobbyister enn bankene.

Det andre tiltaket, Volcker-regelen, er ment å forhindre at banker får spekulere vilt og hemningsløst for skattebetalernes regning. Politikerne tok til slutt til fornuften og fant det urimelig at bankene fikk gevinsten når det gikk bra og skattebetalerne måtte ta regningen når de tapte. De største bankene ble beskrevet som hedgefond garantert av staten.

Banker ble i tillegg nektet å ha direkte eierandeler i hedgefond for å forhindre at man omgikk regelen på denne måten. Investeringsbanken Morgan Stanley’s berømte og meget inntektsbringende interne hedgefond, PDT, måtte således legges utenfor banken.

I går ble det avslørt at den mest omtalte investeringsbanken av dem alle, Goldman Sachs, har gitt blaffen i disse påleggene. Goldman Sachs, som ofte har blitt brukt som rådgiver for den norske stat, tjente stort på sin egenhandel under finanskrisen. Paradoksalt skjedde dette samtidig som fond banken forvaltet for sine kunder led store tap.

Goldman fortsetter ikke bare å drive egenhandel gjennom et internt hedgefond, men har i tillegg nettopp kjøpt seg en eierandel i det britiske hedgefondet Cantab.