(Eller hvorfor alle aksjonærer bør inkludere herrene Draghi, Bernanke, Abe et al. i sine aftenbønner for deres utemmede villighet til å bruke hundrevis av milliarder av dollar med skattepenger i måneden til kjøp av verdipapirer.)
What’s wrong with this picture?
mars 12., 2013Nytten av flow-data
mars 11., 2013Det har hittil i år vært en kraftig økning i nettotegning av aksjefond. I januar alene ble det tegnet fondsandeler for $19 milliarder i USA. Dette er selvfølgelig positivt for forvaltningselskapene og mange hevder at dette er hva som skal til for å sende aksjemarkedene videre opp.
Spørsmålet er allikevel om tegning og innløsningsinformasjon er nyttig med hensyn til å forutsi den fremtidige retningen av aksjemarkedet.
Det er jo slik at når aksjefond opplever netto tegning (innskudd overstiger uttak), så øker forvaltningskapitalen. Dersom beløpet er betydelig må aksjefondene kjøpe seg opp i aksjer, ettersom kontantandelen de har lov å sitte med er svært begrenset.
Man kunne således tilsynelatende ha grunn til å forvente en viss sammenheng i forholdet mellom tegning og innløsning i aksjefond og utviklingen i aksjemarkedet.
Allerede utviklingen i november og desember 2012 gir oss grunnlag for tvil. Aksjemarkedet steg begge disse månedene til tross for at det netto ble innløst aksjefondsandeler for $46 milliarder – dette er to og en halv gang tegningsbeløpet som ble registrert i januar.
Det man imidlertid ikke må glemme når man studerer disse tallene er at det finnes en selger for hver kjøper og vice versa. I perioden fra finanskrisen og frem til nylig har «flow of funds» data i hovedsak vist netto innløsninger.
Dette har ikke vært til hindring for at det amerikanske aksjemarkedet har steget 147% siden 2009 eller at Oslo Børs er opp 155% siden bunnen i 2008.
Alt netto tegning og innløsning i aksjefond gir oss opplysninger om er risiko- og formuesoverføringer.
Fra og med mai 2011 og til og med desember 2012 viser tallene netto innløsninger hver eneste måned. Totalt ble aksjefondsandeler for 303 milliarder innløst. Allikevel steg aksjemarkedet 8.6% i denne perioden.
Kjøperne av aksjene som aksjefondene måtte selge gjorde dette med andre ord direkte og ikke gjennom tegning i aksjefond. Tall som viser institusjonelle investorers adferd (med unntak av svakt fonderte pensjonskasser) bekrefter dette.
Det er derfor interessant å gjøre seg noen betraktninger om hvem disse er. Hvordan har disse anledning til å kjøpe når alle andre må eller vil selge og hvordan man kan se for seg at disse vil oppføre seg nå som private investorere (bedre uttrykk en «småsparere») er på vei inn igjen.
Denne gruppen, uansett om de er Sovereign Wealth Funds (SWF) – som det norske oljefondet – eller andre type profesjonelle investorer, vil respondere på én av to ting, eventuelt på begge.
Den ene faktoren er pris som avviker fra verdi og den andre er rebalansering.
Begge deler fordrer imidlertid en aktiv og ikke en passiv investeringsstrategi. Hvis de hadde fulgt det vanlige rådet om å alltid sitte med mest mulig aksjer, ville de ikke hatt fleksibiliteten til å kjøpe seg opp når det er billig.
Flow of funds-dataene viser at gjennomsnittsspareren i aksjefond gjør det motsatte av de nevnte. De selger når fallet har vært stort og kjøper først etter at en betydelig oppgang har funnet sted.
Gjennom ovennevnte adferd bidrar de til den nevnte formuesoverføringen. Formuer overføres fra svake til sterke hender. Dette er også Jungelens Lov.
En studie over 20 år foretatt av analyseselskapet Dalbar viser at privatinvestorer i amerikanske aksjefond over tid kun oppnådde 1/3 av markedsavkastningen. Grunnen til dette var ikke at fondene var dyre eller gjorde det dårlig, men at investorene selv ødela avkastningen gjennom å kjøpe etter sterke oppganger hadde funnet sted og solgte etter store tap.
Årsaken til at investorene ikke klarte å sitte stille var at investeringene deres var så store at kursfallene fikk for stor innvirkning på deres økonomi og fremtid.
Lærdommen fra dette er at man ikke investere mer enn man «tåler». Dette sagt har volumet av aksjebelåning steget kraftig i det siste og er nå på det høyeste siden denne oppgangen begynte for 5 år siden. Det er tydelig at mange ikke lærte leksen sin i 2008.
For investorer som ikke mottar et jevnt innsig av olje- eller andre inntekter på sin konto, vil reblansering sørge for at man kjøper når det er billig og selger når det er dyrt. Det vil også sørge for at man realiserer gevinster og ikke tvinges til å selge med tap.
Investorer som benyttet rebalansering som strategi vil, i motsetning til de som følger «Kjøp og Hold»- eller «Selg lavt, Kjøp høyt» -strategiene, for lenge siden ha hentet inn igjen verdifallet fra finanskrisen.
Gitt den kraftige oppgangen som har vært, vil det være førstnevnte som idag benytter anledningen til å selge aksjer til de som idag styrter inn i markedet.
Forøvrig konkluderer også en studie gjort av Credit Suisse at det ikke er noen samvariasjon mellom tegninger og innløsninger i aksjefond og utviklingen i aksjemarkedet. Det kan i denne forbindelse nevnes at det amerikanske aksjemarkedet steg til ny rekord i forrige uke, på tross av at tegningen i amerikanske aksjefond falt med over 75% i forhold til foregående uke.
Bristende logikk
mars 8., 2013Den senere tid har vi kunne lese to opplysninger om Goldman Sachs som klart synes å være motsetninger.
Den først er at traderne i Goldman Sach kun tapte penger 16 dager i hele 2012. Året før hadde de tapt penger ca. 1 av 5 dager, 1 av 16 er ikke bare en stor forbedring, men også hinsides bra.
Dette er således isolert sett imponerende og indikerer ikke bare at de har noen av de beste traderne i markedet ansatt. Informasjonen forteller oss også at tradingrisikoen til Goldman må også være svært godt diversifisert.
Denne diversifiseringen består i at Goldman-traderne handler mange ulike produkter (eksempelvis aksjer, råvarer, obligasjoner og valuta).
En annen form for diversifisering kommer fra at de enkelte traderne spesialiserer seg sannsynligvis også med hensyn til lengden av sine posisjoner. Vi vet at Goldman er aktive i alt fra høyfrekvens algoritmehandel (millisekunder) via market making til lengre strategiske posisjoner.
En tredje form for diversifisering vil være gjennom strategi. Goldman er svært aktive i opsjonsmarkedet og dette gir muligheten til for traderne som bruker opsjoner til å lage posisjoner som er nonlineære (gevinst & tap går ikke i en rett linje – som eksempel når man kjøper en aksje).
All denne diversifiseringen er logisk og kan gi meget forbedrede egenskaper når det gjelder muligheten for å tjene penger samtidig som risiko reduseres.
Det som ikke henger logisk sammen med Goldmans styring av risiko og fortreffelighet med hensyn til å tjene på trading, er gårsdagens nyhet fra Federal Reserve.
Den amerikanske sentralbanken opplyste nemlig at Goldman Sachs risikerer å tape $20 milliarder hvis vi opplever en krise lik den vi hadde i 2008.
Det var Federal Reserve årlige stress test av 18 systemkritiske banker som avslørte tapspotensialet.
Goldmans fortreffelighet på trading- og risk managementsiden harmonerer ikke med at banken samtidig kan tape $20 milliarder på en situasjon vi allerede har opplevd. Dette indikerer enten mangel på å ta til seg læring – eller kynisk vurdering av at man nok en gang vil kunne velte risikoen over på skattebetalerne.
Forklaringen på inntektene kan være at traderne i realiteten tar langt mer risiko enn de vil ut med – det som i markedet kalles å «plukke småpenger foran en bulldoser».
En tydeligere analogi vil være å hoppe ned på skinnegangen for å plukke opp mynter foran et lyntog i anmarsj. Man sikrer seg små inntekter hver gang man lykkes, men effekten er katastrofal ved én enkelt feilberegning.
En annen forklaring kunne eksempelvis være at tradingresultatene kommer av at traderne deres får «hjelp». Dette vil i så fall bety at det ikke er kinesiske vegger mellom traderne og kundemeglerne, slik at førstnevnte mottar forhåndsinformasjon om store forestående handler. Tidligere Goldman Sachs-medarbeider Greg Smith gikk ifjor langt med å beskrive ukulturen hand opplevde i banken i boken «Why I left Goldman Sachs».
Det vi vet er at de aller færreste av topptraderne til Goldman har lykkes med trading eller forvaltning etter at de har forlatt banken. Dette er underlig og antyder at det finnes en informasjonsfordel som Goldman-ansatt.
En slik mistanke har ikke forhindret begeistringen investorer viser over tidligere Goldman Sachs ansatte. Ikke bare får ex-Goldmans tradere investeringskapital nærmest slengt etter seg når de slutter. Det samme har også skjedd med ansatte som aldri har tatt risiko på Goldmans vegne.
I 2005 sluttet megleren Ron Beller i Goldman. Det at Beller hadde vært ansvarlig for salg og ikke drevet med trading, viste seg å ikke være til hinder. Da Beller startet hedgefondet Peloton stod investorene i kø for å komme inn. Peloton fikk inn over $1 milliard i tegninger og satset umiddelbart friskt.
I 2007 var fondet opp 87% og Beller ble ikke bare genierklært, men banet veien for at andre som sluttet i Goldman fikk milliarder i investeringskapital så fort de nevnte ordet forvaltning.
Ingen brydde seg med at resultatene til Peloton kom fra at de hadde kjøpt amerikanske boliglån for $9 milliarder – med en egenkapital på $2 milliarder.
Ikke overraskende visket finanskrisen ut hele fondet, som den også var nære på å gjøre med Goldman Sachs. Forskjellen lå i at sistnevnte fikk hjelp fra myndighetene. Man skal lete lenge etter en bedre business-modell enn å være bank.
Grisebanket
mars 6., 2013Aksjemarkedet reagerte som ventet positivt på nyheten om at bankene må øke risikovektingen på sin boliglånsportefølje.
Det var tre årsaker til dette:
-For det første ble økningen mindre enn mange hadde fryktet.
-For det andre har bankene i forkant av dette økt sine utlånsmarginer med nettopp en fremtidig økning av risikovektingen som begrunnelse.
-For det tredje var bankene raskt ute i media med å signalisere til hverandre at dersom de nå stod sammen var dette en gyllen mulighet for dem til å øke rentemarginen på boliglån ytterligere.
Det var med andre ord all grunn til å juble i den norske bankverdenen i går. Aksjekursene til DNB og Nordea reagerte med oppgang på henholdsvis 3.6% og 2%.
De to «stakkars» bankene har steget henholdsvis 32% og 9% siden begynnelsen av 2008, mens en indeks over mer konkurranseutsatte banker i samme periode er ned 30%. Oslo Børs er i samme periode ned 8%.
Det kan således ikke være noen tvil om at de nevnte bankene både fortjener vår sympati og vår fortsatte subsidiering.
Rekker du å tenke på dette Sigbjørn?
mars 3., 2013Det nærmer seg valg og Sigbjørn Johnsens departement tviholder på sin syn om at det landet er best tjent med å ha noen få store banker som forsikres i dårlige tider av norske skattebetalere og som i gode tider oppnår supergevinster fordi de i realiteten skjermes for konkurranse.
Dessverre for Sigbjørn begynner dette synet og imøtegås av stadig flere. Listen av motstandere av denne strategien må etterhvert ikke bare begynne å bli ukomfortabel lang, men også iøynefallende imponerende hva gjelder kredibilitet.
Blant motstanderne befinner det seg 3 Nobelprisvinnere i økonomi, sjefen for Bank Of England, 2 tidligere amerikanske sentralbanksjefer, 8 andre høystående sentralbankansatte, 1 visefinansminister, IMF, tidligere sjef i IMF, BIS (sentralbankenes sentralbank), panelet i den amerikanke kongressen som overvåket den finansielle redningen av bankene i 2008, samt et hav av anerkjente økonomer.
8 tidligere toppsjefer i «Too Big to Fail» banker er også på listen. Tidligere hedgefondforvalter, nå filosof og forfatter Nassim Taleb har sågar nylig publisert en bok som forklarer samfunnsskadene ved det nåværende systemet.
Taleb er langt fra alene om å uttrykke sitt syn skriftelig. Washington Post publiserte ifjor sommer ulike økonomer og finanspolitikeres argumenter mot dagens system. I går kom samme avis med et utdrag av en artikkel fra Bloomberg Markets Magazine om hvordan det er mindre banker som blir skadelidende.
Jeg er blitt fortalt at Hedmarkinger ofte svarer kritikk med stillhet. En finansminister som synes å leve i henhold til taushetsløfte normalt forbundet med sicillianere av en annen yrkesgruppe er interessant. Det gjenstår imidlertid å se om dette er en klok valgkampstrategi.
Uvær i horisonten?
mars 2., 2013Akkurat blitt overtalt til å kjøpe aksjer? Selgere forteller oss at tiden er inne til å gå tungt inn. Aksjemarkedet har tross alt, med unntak av en uheldig nedgang i 2011, steget i snart fem år.
Oppgangen de siste fem årene har vært på formidable 164%. Det er således ikke verdt å nevne at aksjer fortsatt ikke har tatt igjen tapet fra 2008.
Året 2008 er nå kun et fjernt minne om noe ubehagelig. Et ubehag som er så stort at mange mener at det helst ikke bør nevnes lenger. Det beste, mener disse, er å late som 2008 aldri skjedde.
Man kunne hevdet at 2008 var et enkeltstående tilfelle om ikke man hadde opplevet det samme fem år før der igjen.
Antagelig bør vi også late som om vi ikke fikk med oss løftet om at Oslo Børs idag skulle være over 800. For ikke å snakke om fjorårets gjentatte løfte om at Oslo Børs skulle være over 500 poeng ved årsskiftet. Dette kan med fordel også glemmes.
Har du evnen til både glemme og tilgi og i tillegg nettopp er blitt overtalt til på nytt å kaste deg inn i aksjemarkedet, bør du ikke se videoen under.
Intervjuobjektet er Stanley Druckenmiller. Ukjent for de fleste norske investorer, men allikevel funnet verdig å nevne i denne bloggen i 2010.
Druckenmiller forvaltet hedgefondet Duquesne Capital frem til 2010. Han forvaltet blant annet midlene til George Soros, selv hedgefondforvalter, filantrop og rådgiver til den norske regjering.
Druckenmillers merittliste som hedgefondforvalter er uovertruffen. Hans annualiserte avkastning over 24 år var på hele 30%. Av disse årene led han tap i kun ett av dem.
Dette tapet på 5% var mindre enn Oslo Børs har falt på 5% én enkelt dag. Allikevel bestemte Druckenmiller seg for å stenge det $12 milliarder store fondet og gi pengene tilbake til investorene. Siden 2010 har han holdt en lav profil.
Stephanie Ruhle hos Bloomberg fikk et sjeldent intervju med Druckenmiller denne uken. I intervjuet kommer det frem at den pensjonerte hedgefondforvalteren mener vi kan forvente oss tilstander som vil være verre enn 2008.
Dette står i grov kontrast til de flestes forventninger for inneværende år. På samme måte som forventningene de fleste hadde til 2011, 2008, 2000 og 1998 stod i grov kontrast til hva som egentlig skjedde.
Vi vet fra historien at så godt som ingen er i stand til å spå fremtiden med noen som helst nøyaktighet.
Det som her er urovekkende er Druckenmillers merittliste.
Berlusconi øker faren for italiensk konkurs
februar 27., 2013Siden mandag har Silvio Berlusconi visket ut €30 milliarder i italienske aksjeverdier i tillegg til å øke sannsynligheten for en nasjonal konkurs.
Muligheten for at den tidligere statsminister og straffetiltalte Silvio Berlusconi igjen kunne komme til makten i Italia, fikk umiddelbar innvirkning på verdens finansmarkeder.
Aksjemarkedene verden over ble så sent som i slutten av forrige uke reddet av gladmeldingen om at europeiske banker kun ville tilbakebetale halvparten av kriselånene de har fått fra ECB.
Det «positive» med dette er på den ene siden at festen kan fortsette lenger gjennom at bankene fortsatt vil ha disse pengene å leke med. Det andre positive er at salgspresset utsettes på verdipapirene bankene har kjøpt for de lånte pengene.
Dette var gode nyheter i kjølvannet av at FOMC (organet i den amerikanske sentralbanken som beslutter markedsoperasjoner), uttrykte tvil om det er formålstjenelig å fortsette å støtte finansmarkedene gjennom kjøp av verdipapirer for $85 milliarder i måneden.
Kursfallet som fulgte sistnevnte forteller egentlig alt om hvor skjør oppgangen i finansmarkedene virkelig er. En analog måte å se det på er at pasienten (verdensøkonomien) fortsatt ikke er i stand til å klare seg uten respirator (noen hundrede milliarder dollar i månedlige støttekjøp).
Børsene hadde akkurat rukket å gjeninnta oppgangen da nyheten om at det var en mulighet for at Silvio Berlusconi kunne vende tilbake til makten i Italia.
Dette førte til at børsindeksen på den 205 år gamle Milano børsen falt med 8%, tilsvarende et verdifall på 223 milliarder kroner. Også andre børser falt på grunn av usikkerheten. Indeksen over Europas 50 største selskaper falt 5%. Ikke mange av verdens børser slapp uskadet fra nedsalget.
Berlusconi hadde også en negativ effekt på både obligasjonsmarkedet og valutamarkedet. Statsobligasjoner i flere EU-land kom under salgspress og japanske yen steg med 2%. Sistnevnte på basis av at mange investorer hadde lånt yen til meget lav rente for deretter å plassere disse pengene til høyere rente i statsobligasjonene til land som Hellas, Italia, Spania og sågar Frankrike.
Samtidig med dette steg prisen på konkursbeskyttelse av italiensk statsgjeld med 17%. I det øvrige Europa må man være hoderystende gitt at det ikke er lenge siden man lånte ut over €1000 milliarder for å roe nervene når det blant annet gjaldt italiensk statsgjeld. CDS-prisingen, aksjenedgangen og fallet i euro-kursen reflekterer høyere sårbarhet med hensyn til EUs fremtid. 
Vi er i liten tvil om at det er forannevnte sårbarhet i finansmarkedene som i går kveld fikk den amerikanske sentralbanksjefen, Ben Bernanke, til å «rykke ut» å forsvare fortsatte støttekjøp. Så får FOMC være FOMC.
75 år med sparing – ett år med underholdning
februar 26., 2013Det er med en ikke ubetydelig mengde ironi man registrerer hvor mye nordmenn bruker til gambling kontra sparing. Ifølge DN ble det ifjor brukt 30 milliarder kroner på pengespill ifjor. I disse har man en sannsynlighet for toppgevinst som er mindre enn 1 til én million og en sannsynlighet for små gevinster på omtrent 5%. Samtidig var det kun 300 millioner kroner som ble tegnet i aksjefond.
Dette er viktige tall som kan vurderes på flere måter. Den ene måten å vurdere dette på er at man i Tipping, Joker og Lotto vet hvor lite sannsynlig det er for gevinst og dermed vet hva man går til. Man kan da hevde at disse lever opp til sin forventning, om enn mangel på avkastning.
Det samme har ikke vært for sparing i aksjer. Der har og fortsatt blir avkastningsforventningen kontinuerlig overdrevet av selgerne. Dette har resultert i stadig større skepsis til både aksjer og finansbransjen.
Man kan følgelig ikke utelukke at fordelingen mellom pengespill og aksjesparing kun er en konsekvens av dette. Det kan av denne grunn være at de med penger idag har større tillit én enkelt organisasjon på Hamar enn til de mange som befinner seg innenfor et stenkast fra Aker Brygge.
Den andre måten å se dette på er at nordmenn er ville etter strukturerte produkter. For det er nettopp det Norge i realiteten har fått gjennom denne kombinasjonen.
Den opprinnelige hensikten med strukturerte produkter var at investorene skulle få kjøpe eksempelvis aksjeopsjoner med renteinntektene de fikk fra bankinnskudd eller obligasjoner. Dersom man eksempelvis mottok 10% over fem år, ble dette neddiskontert til dagens verdi og benyttet til å kjøpe opsjoner.
På denne måten fikk man en garanti for hovedstolen siden denne ble plassert som bankinnskudd eller i obligasjoner. Jo høyere rente man fikk og jo lenger man var villig til å binde pengene, desto mer hadde man å kjøpe opsjoner for.
I perioder hvor renten var høy og prisen på opsjoner (volatiliteten) lav, fikk man mye for pengene (inntil man oppdaget at bankene som laget disse produktene stjal 20-30% av pengene dine i skjulte gebyrer). Sistnevnte holdt på i noen tiår mens bankenes fortjeneste ble applaudert av alle, myndighetene inkludert.
Dagens «struktur» med 99% av pengene plassert i opsjoner med ørliten sannsynlighet for gevinst (Tipping, Lotto, Joker etc) og kun 1% i aksjefond må være det mest risikable finansproduktet i manns minne.
Siden det er fullt tillatt å kaste penger ut av vinduet så lenge det går til pengespill, er det noe underlig at det stilles omfattende krav til sannsynliggjøring av gevinst når det gjelder finansielle produkter. Ikke minst når disse har en astronomisk høyere sannsynlighet for gevinst enn pengespillene.
Ettersom myndighetene ikke har nedlagt forbud mot- eller stilt spørsmål ved denne fordelingen av nordmenns sparemidler, må vi anse at den er politisk akseptabel. La oss derfor se på egenskapene til det «strukturerte produktet» man her får:
Målt siden 1970 har verdensindeksen for aksjer (MSCI-World Stock Index) gitt en annualisert avkastning på 6.32%. Dette er en så god pekepinn som vi finner for hva vi kan forvente oss at aksjer vil gi i årlig avkastning fremover.
Gitt at 99% av vår investeringskapital blir brukt til å kjøpe Lottokuponger eller lignende, betyr dette at den gjenstående ene prosenten må investeres i aksjemarkedet i 75 år for at vi skal tjene tilbake det vi betalte for Lottokupongene. Dette er uten inflasjonsjustering.
Ønsker vi å beholde pengenes kjøpekraft vil det gå to generasjoner før tapet er dekket inn.
Det er virkelig sant som reklamen sier: «Lottospillere er ikke som andre investorer» (lett omskrevet).
Undres på om myndighetene våre hadde latt nordmenn kaste bort penger på denne måten dersom nasjonen ikke vasset i oljepenger? 
Kildebekreftelse
februar 21., 2013Oppgangen i finansmarkedene siden midten av fjoråret er ikke kun blitt til ved at myndighetene i USA, Europa, Kina og Japan hver måned kjøper verdipapirer for noen hundrede milliarder dollar.
Ytterligere optimisme er kommet fra Kina som har ved en rekke tilfeller i samme periode har rapportert om en markert oppgang i økonomisk utvikling. Det kinesiske aksjemarkedet steg 25% fra desember til februar forankret i dette.
Allikevel bør man merke seg at kinesiske aksjer fortsatt har gitt tilbake mer enn 50% av oppgangen de hadde etter at finanskrisen bunnet ut. I et lenger perspektiv kan man notere at markedet er ned over 60% fra toppnivåene i 2007.
I forbindelse med behov for adferdsendring nevnt i denne bloggen, er det verdt å få med seg at 2007 var året med størst tegninger i aksjefond som investerte i kinesiske aksjer. Kineserne er på sin side svært takknemlige for denne formuesoverføringen. Det hadde vært vanskelig for dem å komme seg ut av aksjer hvis ikke utlendinger hadde kjøpt dem.
I et kortere perspektiv har kinesiske aksjer nå gitt fra seg 1/5 av den siste oppgangen. Dette til tross for at de økonomiske nøkkeltallene myndigheten i landet oppgir bare blir mer positive.
Både økonomien og boligmarkedet er inne i en sterk fase hevdes det og med Kina som «motoren i verdensøkonomien», har dette blitt betraktet som et kjøpssignal for aksjer verden over.
Utfordringen med kinesiske økonomiske data er at de er kun kommer fra én enkelt kilde, nemlig kinesiske myndigheter. Den forsiktige analytiker eller markedsaktør bør derfor skaffe seg ytterligere én uavhengig kilde som bekrefter informasjonen for at man kan gi den noen reell verdi. Dette er meget vanskelig å oppnå i Kina.
En annen mulighet er å se på matrialimporten til Kina. Med mindre kineserne sitter med betydelige råvarer på lager bør en oppgang i økonomisk aktivitet gjenspeiles i både økt etterspørsel/høyere råvarepriser, samt økt aktivitet i fraktmarkedet.
Særlig kobber er interessant å følge. Dette har jeg skrevet om tidligere. Kobber er det mest anvendte industrielle metallet og brukes av bygningsindustri, våpenindustri, bilindustri etc etc, etc. Det er vanskelig å se for seg en substansiell økning i økonomisk aktivitet uten økt etterspørsel etter kobber.
Kobberprisen har imidlertid ikke gjenspeilet den økonomiske optimismen vi har fått servert. Tvert imot.
Riktignok skal man ikke forsøke å «time» markedet på små divergenser mellom utviklingen i kobberprisene og aksjeutviklingen. Blir derimot divergensen stor, bør man i det minste sette seg frem i stolen og spørre seg hvorfor.
Chartet viser utviklingen på S&P-500 indeksen overlagt prisutviklingen på kobber.
Adferdsendring ønskes!
februar 18., 2013«Det er gjennom slike observasjoner at man forstår hvor mange investorer som har behov for adferdsendring.»
Både investorer som har lest denne bloggen og/eller hørt på noen av mine foredrag de siste tre årene, har sannsynligvis fått med seg at jeg er svært opptatt av investorpsykologi.
Årsaken til dette er at det er lite leseren eller jeg kan gjøre for å påvirke markedet. Det er heller ikke i særlig grad mulig for oss å påvirke våre konkurrenter (alle andre som forsøker å tjene penger i markedene), selvom jeg registrerer at det stadig er noen som forsøker å gjøre dette gjennom media.
I realiteten er oss selv det eneste vi kan ha innflytelse på. Av denne grunn kan studie av både generell og egen adferd hjelpe oss til å foreta endringer som har positiv effekt både for vårt velvære så vel som for våre investeringsresultater.
Det er nemlig svært krevende å ikke bli påvirket av andres råd og meninger. De som er aktive investorer vet at det er rene snøskredet av informasjon og anbefalinger som vil regne ned over dem hver morgen børsen er åpen.
Finanspressen er full av dette, det samme er vår email og i tillegg ringer telefonen ustanselig.
Ingen av disse kanalene har vår finansielle helse som førsteprioritet. Førstnevntes førsteprioritet er deres egen bunnlinje. Denne bestemmes av annonsesalg som igjen er avhengig av antallet lesere. Fokus er derfor på å skrive om det som man anser for å være populære tema. En kombinasjon av sport, bil og Se & Hør synes å være den foretrukne modellen. Sistnevnte synes helst å burde ha fokus på det negative og gjerne ligge kloss opp mot det injurierende.
Førsteprioriteten til de som sender oss email og ringer, er også deres egen bunnlinje. Her i form av kurtasje. Alle er seg selv nærmest og kan således ikke klandres for det.
Det hyggeligste for alle er når samtlige tjener penger på dette. Da oppnås gjerne Kinderegg-effekten. Ytterligere tillit mellom mottaker og de som gir anbefalingene bygges raskt opp når dette skjer. Dette til tross for at årsaken kan være rent tilfeldig.
Ser man eksempel på et tilfeldigvalgt aksjefond vil over 90% av avkastningen komme fra én enkelt faktor, nemlig markedsretningen. Dette er en faktor som aksjefondsforvalteren i realiteten har null innflytelse på. Reglene rundt aksjefond sørger for at dersom forvalteren virkelig var synsk med hensyn til markedsutviklingen, så er det minimalt vedkommende kan gjøre for å utnytte dette.
Aksjefond stiger og synker i takt med markedets bevegelser på samme måte som båter stiger og synker i takt med tidevannet. Jeg har fortsatt til gode å se en skipskaptein få ros for at tidevannet kommer inn.
Den store utfordringen for investorene dukker opp når det «utenkelige» skjer, nemlig at kursen på det man har blitt anbefalt synker i steden for å stige. Situasjonen er også utfordrende for de som hevdet at verdiene ville stige.
Vedkommende er nølende til å innrømme feil, ettersom dette raskt kan gå utover troverdigheten og gjennom det et fremtidig inntektsgrunnlag. Det første rådet vil derfor med all sannsynlighet være at investoren skal sitte i ro.
Faller det videre vil den neste tanken være å kjøpe mer slik at investoren får en lavere inngangskurs. Hvis dette er et bredt markedsfall og investoren har lite likvide midler, får man gjerne beskjed om å selge noe som ikke har falt i verdi.
Argumentene er to: Enten skal alt til helvete og da kommer sannsynligvis alt annet etter, eller så er opphentingspotensialet på det som har falt mest nå blitt mye større enn det som ikke har falt. Jeg tror neppe det finnes statistisk bevis for fortreffeligheten ved sistnevnte strategi.
Begge deler høres dessverre fornuftig ut for stakkaren som er bundet til masten på et skip med flyteegenskapene til en ambolt.
Denne «fornuften» er sannsynligvis årsaken til de største tapene hos det investerende publikum. Frykten rår og man klamrer seg til enhver «logikk» fremsatt av rådgiveren, til tross for at det er dennes vurdering som ligger til grunn for at man faktisk er oppe i dette uføret.
Hadde det vært en lege som hadde gitt oss en diagnose og behandling som gjorde oss syk, er det imidlertid overveiende sannsynlig at vi ville ha valgt en annen lege både for å få et bedre råd og for videre behandling.
Hadde ikke penger fått oss til å opptre irrasjonelt, ville vi ikke hatt finanskriser.
Investoradferden i Winton Futures Fund er et meget godt eksempel på dette. Jeg har omtalt fondet ved tidligere anledninger, men da anonymisert navnet. Siden både pressen har skrevet om fondet nylig og resultatene finnes offentlig tilgjengelig, er ikke dette lenger nødvendig.
Fondet styres av datamodeller og mer enn to hundrede høyt utdannede nerder som i hovedsak har som oppgave å oppdage trender i finansmarkedene. Fondet posisjonerer seg deretter i forhold til disse trendene. Det spiller ingen rolle for programmene om trendene de finner er opp eller ned. Er trenden opp kjøper fondet futures-kontrakter, er den ned selger fondet futures-kontrakter short.
Fondet har eksistert i over 15 år og har akkumulert gitt sine investorer en avkastning på 866%. Resultatet er nær seks ganger høyere enn Oslo Børs Fondsindeks og nær 42 ganger så høyt som MSCI-World Stock Index.
Det kanskje mer bemerkelsesverdige er at Winton i løpet av disse årene kun har hatt to år med nedgang. Dette skjedde i 2009 (-4.6%) og i 2012 (-3.6%). Til sammenligning har aksjemarkedene halvert seg flere ganger i løpet av disse 15 årene.
Basert på innledningen om investoradferd i begynnelsen av denne bloggen, bør det ikke komme som noen overraskelse at Winton Futures Fund opplevde sine største innløsninger i 2008. Dette var året Oslo Børs Fondsindeks endte ned 57.4%.
Forvaltningskapitalen i Winton Futures Fund falt på grunn av innløsninger fra $16 milliarder til $8 milliarder. I all vesentlig grad var dette fordi investorer fikk råd under hele nedgangen på å sitte med sine tapende investeringer, eller selv ikke orket å selge med tap.
Avkastningen til Winton Futures Fund i 2008 endte på +21%.
Investorene som innløste ble ikke bare med aksjer til bunns, men slapp taket i en av de få livbøyene som ville ha hjulpet dem mot overflaten.
Etter oppgangen i 2008 flokket investorene seg tilbake til Winton. Helt inntil nylig. Optimismen etter å ha sett aksjemarkedet stige i 2012 og Winton Futures Fund samtidig være ned 3.6%, har fått rådgivere til å anbefale og investors til nå å ville kjøpe aksjer. Takket være dette har Winton nylig fått innløsninger på tilsammen $1 milliard.
15 år med suveren absolutt og risikojustert avkastning blir satt til side for investering i aksjefond som har gitt en brøkdel av avkastningen og langt flere og større tap. Fagre løfter om 20% årlig avkastning fra aksjer fortsetter å brukes som lokkemiddel selvom realitetene viser at den annualiserte avkastningen har vært mellom 6% og 1% det siste halvannet tiåret.
Det er gjennom slike observasjoner at man forstår hvor mange investorer som har behov for adferdsendring. Samtidig er det interessant å notere seg at kvinnlige investorer har langt lavere sannynlighet for å gjøre slike feilvurderinger.
Verdt å ta med seg det også.
For ordens skyld skylder jeg å gjøre oppmerksom på at Det Kongelige Norske Finandepartement helst ikke vil norske aksjefond skal få konkurranse fra Winton og lignende fond.