«I et land hvis største kjendiser er noen som kan fortelle hva reven sier, der mangel på smør er den største avisoverskriften, der været hver dag preger avisen og realityprogrammer har de fleste seerne, er det ikke rart at industriutvikling kommer i bakgrunnen». -Helge Lund, konsernsjef i Statoil

Den sveitsiske investeringsbanken UBS har studert historiske data på S&P-500 indeksen nesten 90 år tilbake i tid. Hensikten med studien er å kunne si noe fornuftig om utviklingen i januar har noen prediktiv verdi for hvordan aksjemarkedet utvikler seg resten av året.

Årsaken til at de har benyttet S&P-500 indeksen er at dette er verdens mest fulgte indeks. Basert på nevnte mengde med data har UBS regnet seg frem til følgende sannsynligheter:

Dersom indeksen stiger i verdi de første 5 børsdagene i året er det 76% sannsynlighet for at januar som måned vil ende opp.

Hvis både de fem første dagene og januar ender med positivt fortegn, hevdes det at det er 82% sannsynlig for at børsåret som helhet vil være positivt.

Hvis derimot de fem første børsdagene i januar ender i minus, er det 59% sannsynlighet for at også januar ender med nedgang.

Hvis de fem første børsdagene er ned (hvilket de dessverre var i år) og januar også ender ned, er det ifølge tallknusingen til UBS 58% sannsynlighet for at aksjeåret vil ende i minus.

Nesten halvveis i måneden er S&P-500 fortsatt i rødt. Det gjelder derfor å lukke øynene, be, gi offergaver (Frelsesarmeens 4 Lys-Divisjon kan anbefales), bite negler, øke det farmasøytiske inntaket og minne seg selv om at det én som vinner Lotto hver uke til tross for dårlige odds.

Det er ikke mange som kan tåle bøter tilsvarende 124 milliarder norske kroner og fremdeles komme ut på topp.

Amerikanske banker har måtte bruke enorme summer på advokater for å forsvare seg mot anklager og krav om erstatning etter finanskrisen. I slutten av august ifjor passerte disse advokatkostnadene $100 milliarder. I 2013 alene brukte USAs seks største banker, ifølge Bloomberg News, $18 milliarder på å forsvare seg mot lovbrudd og for å ha lurt investorer.

Til tross for advokathjelpen ble den amerikanske storbanken JPMorgan i oktober ifjor tvunget til å betale $15.7 milliarder i et forlik. Forliket ble inngått for å unngå rettsak for en rekke forhold før-, under- og etter finanskrisen.

Mye taler imidlertid for at bankenes utgifter til advokater og lobbyister har vært en vinn-vinn situasjon for begge de nevnte næringer.

En bot på $15.7 milliarder og ikke minst oppførselen som forårsaket den, ville ha medført masseflukt og kursdumping av aksjer hos et selskap i hvilken som helst annen næringen enn i bank. Kursen på JPMorgan falt imidletid kun 0.06% første børsdag etter at nyheten ble kjent.

Aksjekursen svekket seg riktignok noen få prosent de påfølgende dagene mens investorene fordøyde forliket og kommentarer fra politikere og regulerende myndigheter. Da man imidlertid forstod at boten kun tilsvarte noen få måneders overskudd og at banken ellers kunne fortsette som før, fortsatte festen.

Til tross for den rekordhøye boten og avsløringene endte JPMorgan som en av vinneraksjene ifjor. Aksjekursen steg mer enn gjennomsnittet av både amerikanske og europeiske finansaksjer. Sistnevnte utviklet seg samtidig bedre enn de brede aksjeindeksene.

«Problemene» for JPMorgan er imidlertid ikke over. Mandag denne uken ble det kjent at banken mistenkte at det var noe galt fatt hos Bernie Madoff i lang tid før meglerhuset ble tatt for USAs største finanssvindel.

JPMorgan hadde plassert både egne- og kunder penger til forvaltning hos Madoff. For sistnevnte tjeneste beregnet banken seg et årlig honorar av sine kunder.

Amerikanske myndigheters granskning av Madoff-skandalen avdekket at JPMorgan, som følge av sin mistanke om at noe var galt hos Madoff, hadde trukket ut sine egne midler. Kundenes penger lot de imidlertid bli værende hos Madoff og disse gikk følgelig med i dragsuget.

For sistnevnte forhold har JPMorgan nå godtatt å betale over $1.7 milliarder i erstatning. Erstatningen samt boten de er ilagt for å ha ivaretatt sine egne interesser fremfor kundenes, vil komme på over $2 milliarder.

Hvilken særstilling banker har vises også i dette siste tilfellet. Det amerikanske aksjemarkedet er så langt i år ned 0.6%. Aksjekursen til JPMorgan er i samme periode, til tross for den siste avsløringen, opp 0.7%.

I 1960 ga hver $1 i gjeldsvekst en vekst i BNP på $1. På 1980 og 1990-tallet var effekten på BNP-veksten blitt mer enn halvert. Idag er vi heldige om hver $1 i gjeldsøkning resulterer i en vekst i BNP på 10 cent.

Finansmarkedene er som i livet forøvrig; den avgjørende årsaken til at noe skjer blir først synlig for de fleste i ettertid. En annen egenskap som ettertiden har er å gjøre slik at årsaken fremstår som helt opplagt.

Innen begynnelsen av 2009 hadde selv de uten interesse for finans hørt om «Sub-Prime». Begrepet som beskriver amerikanske boliglånsobligasjoner med lav grad av sikkerhet. Mannen i gaten trengte i så måte ikke å føle seg lite opplyst. Mindre enn 12 måneder tidligere var begrepet fullstendig ukjent selv for de fleste som kaller seg finanseksperter.

Lenge etter at skaden var skjedd virket også gjeldskrisen i Europa som opplagt. Sannheten var imidlertid at misforholdet mellom størrelsen på gjeld og verdiskapning hadde blitt ignorert i en årrekke.

Selv ikke statsledere i verdens viktigste økonomier så skogen for bare trær. Angela Merkel hadde lagt sitt hat på hedgefond og utbasunerte de mulige negative effektene disse kunne ha på verdensøkonomien dersom man ikke vedtok strengere regulering. I 2007 kalte hun derfor inn G8 landene til et møte hvor strengere regulering ble vedtatt.

Dessverre for Merkel og Europa viste det seg at hun hadde hatt feil fokus. Mindre enn ett år senere imploderte det europeiske bankvesenet på grunn av høy gjeldsgrad og nettopp mangelfull regulering. I kjølvannet av dette skulle det i tillegg bli avdekket at reguleringen og overvåkningen hadde vært så neglisjert at en rekke av de største bankene i tillegg hadde svindlet og manipulert alt fra rentenivået til børskurser.

Merkels øyne skulle vise seg å ha vært så langt fra ballen at hun var ute av stand til å få med seg at Tysklands største bank ikke bare manipulerte rentenivået til euroen, men sågar også renten til fjernere økonomier som den japanske.

Chartet under er en god illustrasjon av årsak i ettertid. Vi kan enkelt se hvordan økningen av kjøp av verdipapirer på kreditt og den amerikanske sentralbankens støttekjøp sammenfaller med børsutviklingen.

Det vi på forhånd ikke visste var at økonomien skulle utvikle seg seg dårlig at man ville være nødt til å trappe opp disse kjøpene i slutten av 2012.

Nå står vi ved begynnelsen av 2014 og ikke bare skal støttekjøpene reduseres, men en rekke land har et akselererende behov for låne mer penger. Begge deler vil få en effekt på likviditeten i markedene.

Ikke bare kan man forvente lavere likviditet, men reduserte obligasjonskjøp vil også bidra til høyere obligasjonsrenter. Dette er normalt sett ikke positivt når det sammenfaller med et betydelig refinansieringsbehov i en periode med svak vekst.

Dette er selvfølgelig kjent for både statsledere og sentralbanksjefer, men man innser også at støttekjøp ikke kan gjøres i det uendelige. De har allerede vart lenger enn noen kunne ha forestilt seg. Selv de mest sindige sentralbanksjefer innrømmer at dette har vært et eksperiment og at konsekvensene er upløyet mark. Man kan også merke seg at ingen av dem heller er sikre på at de vil lykkes.

Det vi imidlertid allerede kan slå fast er at effektene på realøkonomien har vært langt svakere enn forventet.

Det er forøvrig ikke kun sentralbanker og spekulanter som har hatt gjeldsøkning i denne perioden. Også bedrifter har vært aktive med å låne penger. Det har eksempelvis aldri tidligere vært utstedt så store beløp i obligasjoner med lav sikkerhet som det var i 2013.

Bedriftene og meglerhusene har vært svært flinke til å utnytte et vindu i tid. Dette vinduet åpnet seg som følge av kombinasjonen av lave renter, investorer desperate etter avkastning, samt at det i tillegg hadde gått noen år siden forrige katastrofe.

Det har vært lett å oppta obligasjonsgjeld i en periode hvor sentralbankene har sørget for at markedet var oversvømmet med likviditet.

Bedriftenes gjeldsøkning kan imidlertid være positiv. Under siste finanskrise fikk både bedrifter og banker problemer fordi de ikke hadde skaffet seg stabil og langsiktig finansiering. En rekke sentralbanker ga banker tilgang til lån for at de skulle holde næringslivet i gang. Men på grunn av at krisen i bankene var større enn de hadde tilkjennegjort, beholdt bankene pengene selv. Kun en liten del ble lånt videre til næringslivet.

Klok av skade har derfor mange bedrifter idag skaffet seg finansiering utenfor og uavhengig av bankene.

I 2014 vil USAs sentralbank, som har bidratt mest, redusere likviditetstilførselen til markedene. Samtidig med dette vil USA og en rekke andre nasjoner samtidig selv ha behov for å låne penger for å finansiere sine underskudd.

Verdens ledende økonomier har ifølge Bloomberg alene behov for å refinansiere $7.43 billioner i gjeld i 2014. På grunn av oppgangen i lange renter, vil dette være langt dyrere enn ifjor.

Budsjettunderskuddene er riktignok redusert, men i gjennomsnitt fortsatt dobbelt så høye som de var i tiåret forut for finanskrisen.

Oppgangen vi nylig har vært vitne til i obligasjonsrentene er forøvrig den kraftigste vi har sett siden 2006.

De ovennevnte er faktorer man gjør lurt i å tenke over i relasjon til forventningene man har til utviklingen i 2014.

Én ting vi allerede registrerer er at de som selv har «penger på bordet» er villige til å betale suksessivt mer for å forsikre sine aksjeinvesteringer jo lenger vi kommer ut i året.

«Eksperter» som imidlertid kun risikerer andres penger fortsetter imidlertid med den største skråsikkerhet å hevde at endringene i terrenget ikke innebærer noen verdens ting.

«Etter knappe én times handel ligger hovedindeksen på 534,07 poeng, opp med knappe 0,1 prosent».

Denne NTB-meldingen fra forrige uke, her gjengitt i en lokalavis, forteller oss egentlig mye om hvilken forventning som er skapt til avkastningen fra aksjer.

En oppgang på 0.1% etter én times handel regnes for å være svak. Man kan gjerne også oppfatte dette som «skuffende».

Vi kunne ha vist hvilken annualisert avkastning man hadde fått dersom verdien av hva man investerte i steg 0.1% hver time børsen var oppe. Vi har imidlertid valgt å modere oss med å vise hvilken annualiserte avkastning investorer ville ha oppnådd dersom kursene på Oslo Børs steg med 0.1% hver dag børsen var åpen.

Svaret er 28.9%.

Denne avkastningen er milevis over gjennomsnittsavkastningen på Oslo Børs både på kort og lang sikt. Dette forhindrer imidlertid ikke journalitisk skuffelse over utviklingen og dermed et behov for å forsøke å forklare denne.

I virkeligheten burde vedkommende ha strevd med å finne forklaringen på hvorfor den var så høy. Årsaken til at tanken ikke slår journalisten er at vedkommende har blitt indoktrinert av feilinformasjonen omtalt ved tidligere anledning og dermed faktisk tror at en oppgang på 0.1% på én time er svakt.

Gjentagelsen av et enkelt budskap har forankret seg så sterkt hos journalisten at vedkommende, som tross alt er betalt for å kvalitetssikre det som skrives, ikke gjør det.

Leseren, som antagelig har hørt den samme påstanden som journalisten, får denne nå ytterligere forsterket gjennom meldingen til NTB. «Hvis et anerkjent nyhetsbyrå som NTB skriver dette, må det jo være sant!»

Den virkelige årsaken til bevegelsen er at aksjer er volatile (svinger mye). Oppgangen på morgenen er følgelig kun et tilfeldig «normalutslag» som ikke inneholder noen informasjonsverdi. Tilfeldige utslag krever ingen forklaring og man bidrar kun til å forlede leserne når man dikter opp en historie rundt dem.

Det heter seg i journalistkretser at man aldri skal la fakta ødelegge en god historie. Overskriften til NTB kvalifiserer neppe til annet enn mangel på forståelse av emnet.