Basert på en lov av 1934, vedtok det amerikanske finanstilsynet (SEC) i 1975 at forvaltere med mer enn $100 millioner til forvaltning må offentliggjøre sine beholdninger av aksjer, aksjeopsjoner og konvertible obligasjoner.

Skjemaet for disse opplysningene heter 13F og må leveres elektronisk gjennom EDGAR-systemet eller på papir senest 45 dager etter hvert kvartal.

Etter at 13F-skjemaene ble besluttet gjort offentlig tilgjengelig har både media og «would-be» investorer og tradere brukt disse til å se hvilke verdipapirer de største hedgefondene sitter med. Mange benytter også informasjonen til å kopiere disse.

På sett og hvis minner dette om når norske medier skriver om hva «bjellesauene» her hjemme på berget kjøper. I andre halvdel av nittitallet hadde mange som strategi å kopiere disse. Bjellesauene på sin side var ikke sene om å utnytte dette til egen fordel. Dette ble gjort gjennom å tipse «vennlige» journalister om aksjer de satt med, men ønsket å selge. Disse ble deretter dumpet på godtroende investorer samme dag som avisartiklene fikk intetanende til å kjøpe. Dette «samarbeidet» førte til mange raske gevinster.

Da Oslo Børs falt 40% på noen måneder under høsten 1998 viste imidlertid resultatene til de fleste bjellesauene at de langt fra var så dyktige som media hadde gitt uttrykk for. Verdifallene mange av disse opplevde var langt større enn børsnedgangen. De som var «heldige» og skyldte bankene virkelig store beløp fikk imidlertid konvertert kortsiktig aksjegjeld til langsiktige lån. Bankene var nemlig ikke interessert i vise aksjonærer, myndigheter eller samfunnet store tap.

De «uheldige» som kun skyldte det bankene betegnet som «overkommelige» beløp fikk aksjene sine tvangssolgt og risikerte hus og hjem dersom de ikke straks kunne gjøre opp den overskytende gjelden.

13F-opplysningene er ikke ment å påvirke markedene. Man mottar opplysningen tidligst 135 dager etter at de ble sendt inn. Innen den tid kan mye ha skjedd i porteføljer. Spesielt gjelder dette hos hedgefond hvor både omløpshastighet og motivene kan være annerledes enn for investorer som er «kjøp-og-hold».

Eksempelvis ville 13F-porteføljen til hedgefondsuksessen Renaissance Technologies (ikke i denne oppstillingen) være nær intetsigende ettersom fondet gjør statistisk arbitrasje. Strategien består av å finne midlertidige forskjeller i utvikling hos selskaper innenfor samme sektor. Man kjøper de underprisede og samtidig selger de overprisede short. Handlene blir reversert så snart forholdet mellom aksjene i selskapene igjen er blitt «normalt». Slike forhold retter seg som regel raskt opp og garantert innen det er gått 135 dager.

Troen på at det er lurt å følge de «smarte pengene» har bare blitt større med årene og det er idag mulig for alle å få tilegne seg 13F-informasjonen. Dette har resultert i at det er blitt laget produkter basert på hva de mest kjente hedgefondforvalterne viser at de har av aksjer.

Et slik produkt er en ETF (Exchange Traded Fund – børsnotert fond) som har fått det beskrivende navnet, samt tickerkoden «GURU». Sammenligner man GURU-avkastningen med S&P-500 indeksen kommer «the smart money» veldig godt ut.

GURU har frem til nå steget med 75%, mens S&P-500 har steget 57%. Det var først og fremst i 2013 hvor «guruene» hadde et formidabelt år i forhold til resten av markedet.

Dersom guru-stempelet holder vil det nok komme flere produkter basert på 13F-data. Man kan blant annet se for seg et produkt hvor man er long GURU og short SPY (ETF’en som replikerer S&P-500) som et billig markedsnøytralt alternativ til å investere i et long/short hedgefond etc.

«Journalistisk integritet, herunder interesse for faget de skriver om, burde inspirere nok til at den individuelle journalist eller tidsskrift var interessert i å gjøre dette. Om ikke annet enn for å vise at man holdt en høyere standard enn andre. Den samme høye standard som de krever at Oljefondet skal ha.»

Det er godt å registrere at media gjennom nitidig granskning av resultatene til Oljefondet, endelig har funnet ut at det er noe som heter risikojustert avkastning.

All avkastning, ikke bare Oljefondets, bør settes opp mot risikoen investeringen utsettes for. Dette er elementært både i finans og fysikk.

DN kan nå avsløre at «Trikset med fondsforvaltning er å få størst mulig risikojustert avkastning». Det har det alltid vært, dette er ikke nytt for 2015! Når det gjelder dette temaet har norske journalister vært blinde, kunnskapsløse eller begge deler i flere tiår.

Man har hyllet og der i gjennom markedsført de mest risikovillige så lenge det har gått bra, uten et øyeblikk å skjele til risikoen disse forvalterne har utsatt andres og i enkelte tilfeller også sine egne penger for. Når realitetene har innhentet disse er det for sent å varsle.

En risikojustert sammenligning av resultater krever innsamling av data og mer arbeid enn å bare avlese det siste tallet i en avkastningstabell.

Journalistisk integritet, herunder interesse for faget de skriver om, burde inspirere nok til at den individuelle journalist eller tidsskrift var interessert i å gjøre dette. Om ikke annet enn for å vise at man holdt en høyere standard enn andre. Den samme høye standard som de krever at Oljefondet skal ha.

Investorer blir i svært mange tilfeller «lurt» til å tro at de betaler for avkastning med høy kvalitet, når det de i realiteten har fått elendig avkastning i forhold til en risiko de ikke en gang var klar over at de løp.

En god illustrasjon på ulik risiko kan vi se i chartet under som viser tre «norske» obligasjonsfond som i hovedsak investerer i samme type obligasjoner.

Måler man disse fondene fra begynnelsen av 2013 og frem til ifjor høst ledet fondet som nå ligger på bunnen suveren i forhold til sine to andre konkurrenter. Avkastningen var «utrolige» dobbelt så høy som de andre uten at svingningene var høyere – faktisk viste man tidvis lavere volatilitet enn konkurrentene.

Samme marked, samme obligasjonsutvalg, dobbelt så høy avkastning til tilsvarende eller lavere risiko burde ha kvalifisert til en Nobelpris.

Et mer nærliggende alternativ ville være å mistenke at man brukte forskjellig metodikk i forhold til de andre når det gjaldt verdsettelser av porteføljen.

Uavhengig av dette burde man spurt seg hvordan dette var mulig og om det fantes risiko her som ikke var synlig. Det var det tydeligvis i dette tilfellet ettersom all meravkastning nå er borte og den suverene vinneren er blitt til den suverene taperen.

Dessverre er det langt mer «populært» å kritisere Oljefondet for marginalforskjeller som utgjør tiendedels prosenter (men som man velger å uttrykke i kroner for å få overskrifter), fremfor å oppdage de virkelig stor forskjellene og sette samme standard for alle.

Obligasjoner har tradisjonelt utgjort den største andelen av diversifiserte finansporteføljer. En endring vil medføre store utfordringer og høyere risiko.

Sentralbanksjef Øystein Olsen påpekte indirekte i sin årstale faren ved å investere i obligasjoner på nåværende nivåer. Olsen gjorde dette med å antyde at Oljefondet ville redusere sine kjøp av denne type verdipapirer.

Årsaken til dette er dagens den lave avkastningen på statsobligasjoner og det skjeve utfallsrommet som implisitt følger av dette. Denne bloggen har påpekt denne utfordringen ved flere anledninger.

Ser vi på statsobligasjoner med 10 års løpetid var amerikanske nylig nede i en årlig avkastning på 1.65%, tyske 0.26%, japanske 0.2%, sveitsiske 0.05%, svenske 0.47% og norske 1.17%.

Hverken Oljefondet eller andre pensjonskasser kan møte sine avkastningsmål og forpliktelser ved å sitte med slike.

Alternativet er at man tar større risiko, slik myndighetene presser sparerne til gjennom å sette ned renten samtidig som de kjøper egne statsobligasjoner. Denne aktiviteten resulterer i at man senker hele rentekurven og gjennom det sørger for at investorer ikke finner tilstrekkelig avkastning fra sikre obligasjoner noe steds.

Kort sagt, myndigheten vil at vi skal ta større risiko.

Med mindre man har plassert penger i greske statsobligasjoner (hvor renten er over 10%), er det ikke tilbakebetalingsevnen de fleste bekymrer seg over når de kjøper statsobligasjoner. Det er isteden den lave avkastningen og effekten av variasjoner i markedsprisene i obligasjonens løpetid. Sistnevnte kalles «mark-to-market» (M2M).

Med en obligasjonsvolatilitet som har tredoblet seg over bare noen måneder, burde man helt klart være opptatt av dette. Tar man for seg amerikanske statsobligasjoner, som nevnt over, har disse så langt i denne måneden falt 3% i verdi. Det er mye for denne type obligasjoner.

Ser man dette opp imot den årlige renteavkastningen på 1.65% som man fikk før fallet, forstår man at investorer som sitter med slike obligasjoner ikke har det særlig bra.

Kursfallet som de japanske statsobligasjonene har opplevd, tilsvarer fem ganger den årlige renteavkastningen.

Utviklingen på obligasjonsporteføljene til svært mange institusjonelle investorer har på bare noen dager utviklet seg så negativt at mange ønsker seg fritatt for markedsbasert prising. Dette skaper opplagte utfordringer når man regnskaps- og resultatmessig ønsker å gi porteføljer høyere verdier enn de reelt sett har.

Alternativet pensjonskasser og andre presumptivt edruelige investorer har til obligasjoner med lav avkastning og høye svingninger, er å ta enda høyere risiko i andre aktivaklasser.

Siden myndighetene ikke vil ta seg bryet med å vurdere andre alternativer, har pensjonskasser i realiteten kun to valg. Enten øker de sin beholdning av aksjer (som selv norske analytikere mener disse allerede er høyt priset), eller så kan man kjøpe eiendom (som er lite likvid).

Porteføljerisikoen øker uansett hva man velger.

Myndighetene sammen med fondsbransjen lukker nå øynene for både empiri og porteføljeteori og går isteden hånd i hånd med å anbefale at alle skal gå «all in». Alle «spareeggene» skal legges i én kurv.

Det interessante med dette er at det på kort sikt vil synes «riktig», ettersom penger som flyttes fra obligasjonsmarkedet over i aksjemarkedet nødvendigvis vil bidra til økt etterspørsel og kursoppgang i sistnevnte.

Dette vil føre til at aksjer som allerede er høyt priset vil bli enda høyere priset. Det kan således være interessant å studere hva som tidligere har skjedd når man har opplevd kombinasjonen av høy markedsprising og «musikken» endelig stanser.

Det imidlertid alle bør være klar over er at ingen av de ansvarlige kommer til å ta ansvar dersom dette eksperimentet ender i en katastrofe.

Unntaket er om man er en bank av en viss størrelse. Store tap hos disse betyr at vi alle må vrenge lommebøkene og punge ut både for å redde både bankene og bonusene til de som jobber der. Det er nemlig viktig at banker holder på de kloke hodene som fører dem opp i problemer. Pensjonistene og sparere får imidlertid seile sin egen sjø.

«The market is the sum total of the wisdom…and the ignorance…of all of those who deal in it; and we dare not argue with the market’s wisdom.» -Dennis Gartman

«Carry Trade» har ingen god norsk oversettelse, men betyr at man låner penger billig for å sette pengene i noe som gir en høyere avkastning.

En meget populær carry trade har vært å låne penger for å plassere dem i norske høyrenteobligasjoner. Forskjellen mellom lånerenten og avkastningen man kunne oppnå på disse obligasjonene kunne være 3-5% i året eller mer.

Det har vært langt lettere både å få sparere til å lånefinansiere- og banker til å være villige til å låne ut til slike obligasjoner etter at man endret betegnelsen fra «søppelobligasjoner» (junk bonds) til «høyrenteobligasjoner» (high yield).

Denne alkemiskvirkende navnendringen burde kvalifisert til en markedsføringspris, tatt i betraktning av at den alene endret risikooppfatningen av en kategori obligasjoner. Endringen må ha medført en like stor inntektsøkning for finansbransjen som anbefalingen «bottle it» har hatt for Coca Cola.

Rundt tre år etter finanskrisen kom bankene gradvis på banen med tilbud om finansiering av høyrenteobligasjoner og investorene var ikke vonde å be. Denne type obligasjoner hadde tross alt steget dramatisk i løpet av denne tiden. Både enkeltobligasjoner, porteføljer av slike og obligasjonsfond kunne man få låne penger til.

Jo høyere disse obligasjonene steg i kurs, desto lavere renteavkastning fikk man. Merkelig nok virket dette motsatt på interessen for både å kjøpe, så vel som for å lånefinansiering dem. Argumentet utrolig nok var at de ga så lite avkastning at lånefinansiering måtte til for at det skulle være noe poeng å kjøpe dem.

Få brydde seg om at porteføljene deres i realiteten var svært konsentrert ettersom flertallet av de norske høyrenteobligasjonene var rettet mot oljeserviceindustrien. Kombinasjonen av høytprisede obligasjoner, konsentrert eksponering og et moderat fall i oljeprisen i juli var alt som skulle til for å gjøre markedet nervøst. Denne nervøsiteten førte til salg av obligasjoner og innløsninger i fond.

Høstens akselererte fall i oljeprisen har vært katastrofalt for mange av selskapene og en rekke av dem er ikke lenger i stand til å møte sine forpliktelser overfor sine obligasjonseiere.

Selv investorer med svært diversifiserte høyrenteporteføljer og en belåningsgrad på 50% har opplevd at 50% av egenkapitalen deres har forsvunnet på et halvår.

Finansiering til kjøp av aksjer er litt av det samme. Man «forventer» at aksjemarkedet vil stige og for å øke avkastningen låner man penger slik at man kan kjøpe for et beløp som er større enn egenkapitalen man sitter med.

Carry Trade er også kjent fra valutamarkedet. Her består det i å låne i lavrentevalutaer (typisk yen, sveitserfranc og nå euro) og plassere pengene i høyrentevalutaer. Dette gjøres enkelt ved å kjøpe høyrentevalutaene mot lavrentevalutaene, eksempelvis å gå long USD/JPY og USD/CHF på termin.

Hedgefond har drevet med dette lenge og etterhvert begynte bankene å anbefale kundene å gjøre dette med porteføljer som bankene selv satte sammen. Ved å levere dette som et produkt til de mindre profesjonelle kunne bankene ta en høyere fortjeneste på sin valutahandel. Ifølge dagens Financial Times hadde flere banker et ytterligere motiv med dette og det var å benytte disse strukturerte produktene til egen skatteunndragelse.

I perioder har slike statiske carry trades virket, men alt som virker for godt til å være sant (nemlig at man skal kunne hente ut slik fortjeneste nesten risikofritt) viser seg gjerne å være nettopp det.

Jo lenger en slik utvikling varer, desto flere hopper på ideen. Dette fører til at fortjenestepotensialet gradvis blir mindre. Kombinasjonen av små marginer og mange med like posisjoner gjør at det kan bli svært trangt i døren den dagen musikken stanser.

Deutsche Bank har laget en egen indeks over carry trades i valutamarkedet og mange har brukt denne som grunnlag for å lage porteføljer eller tilby produkter.

Siden 2013 har ikke dette vært noen hyggelig forretning og den Sveitsiske Nasjonalbankens beslutning om å slutte å holde kursen på sveitserfranc nede forverret situasjonen betraktelig.

Et verdifall på 16% over halvannet år høres kanskje ikke dramatisk ut, før belåningsgraden tas i betraktning. Når man vet at denne gjerne er 80% eller høyere betyr det i realiteten at egenkapitalen er tapt, eller sågar at man i tillegg skylder bankene penger.

Ingen billig lunch.

ECBs vedtak om å trykke 60 milliarder euro per måned som skal brukes til å kjøpe obligasjoner medfører en utvanning av verdien bak hver euro. Markedet brukte derfor ikke lang tid på å sende valutaen til en ny 11 års bunnkurs mot dollaren.

Nedgangen førte til at euroen et kort øyeblikk var ned hele 8.3% fra årsskiftet. Den foreløbige bunnkursen på 1.1098 er også interessant av en mer teknisk årsak. Nivået euroen stanset på tilsvarte en nedgang som var nøyaktig lik den foregående nedgangen av betydning. Denne fant sted fra mai 2011 og juli 2012.

En slik utvikling kalles symmetri og brukes som faktor i mange tekniske modeller.

Når symmetriske nivåer stemmer overens med andre modeller som eksempelvis RSI (som samtidig lå på 15 og indikerte en sterk oversolgt euro), får et slikt nivå økt betydning.

Andre input som benyttes i multifaktormodeller er posisjonering. Data fra USA viser at spekulanter var- og fortsatt er meget short euro i forhold til dollar. Vi har kun opplevd ett tilfelle hvor spekulantene var mer aggressive på short-siden og det var i 2012.

Resultatet den gangen var mye smerte for de som lå short, ettersom euroen steg hele 16%. Sagt på en annen måte, tapte de som hadde fem ganger gearing nesten hele sin egenkapital. Hvis de ikke hadde mer penger å stille som sikkerhet ble de tvunget ut av sine posisjoner på grunn av at marginkravet var større enn kapitalen de satt igjen med.

Rekylen på 3% på to dager vil slå ut med 15% for de som bruker samme belåningsgrad.

Andre faktorer som benyttes i de mer avanserte modellene er volatilitet. Prisen på opsjoner reflekterer hva markedet (ikke teoretikerne) mener om risikoen i et valutapar.

En aktør som ønsker å holde risikoen sin på et bestemt nivå, vil ofte redusere sine posisjoner når markedet mener at risikoen vil øke og vice versa. Slike endringer kan programmeres inn i modeller som da automatisk tar hensyn til dem.

Avanserte modeller har imidlertid som regel en cut-off på nedsiden når det gjelder volatilitet. Dette har med asymmetri å gjøre. Selv i «fastkursregimer» er ikke volatiliteten og risikoen null. Sveitserfranc og danske kroner er nylige eksempler på dette. Opplever man svært lav volatilitet er utfallsrommet på oppsiden dramatisk i forhold til nedsiden. Det er dette som menes med asymmetri. Av denne grunn har avanserte modeller en grense for hvor store posisjoner de aksepterer når volatiliteten er lav.

De dype sårene meglerhus, banker, fond og privatpersoner har fått etter sveitserfranc-bevegelsen vil nok oppmuntre flere til å benytte denne type input i fremtiden.

Ser man på de ovennevnte faktorer i skrivende stund, har ikke mange av dem endret seg vesentlig. Tekniske indikatorer viser fortsatt euroen som oversolgt, spekulantene er fortsatt ekstremt short og volatiliteten er klart høyere enn hva markedet har vært vant til.

Happy hunting.

Det er tilliten til at sentralbankenes fortsatte kjøp av obligasjoner som alene forhindrer verdens obligasjonsmarkeder fra å kollapse.

Sentralbanker har som oppgave å overvåke pengepolitikken. Sentralbanker har også som oppgave å gripe inn for stabilisere egen valuta dersom dette skulle bli nødvendig. En slik inngripen kalles intervensjon. I de mest ekstreme tilfellene kan flere lands sentralbanker avtale om å gå sammen om intervenere for å forsøke å stabilisere finansmarkedene.

Oppgavene sentralbanker er gitt medfører at disse har behov for å snakker sammen og det vil også være opportunt at de varsler hverandre om tiltak som skal iverksettes. Sentralbanker snakker derfor daglig sammen over et kryptert nettverk.

Basert på den meget kurssensitive informasjonen sentralbankene har adgang til, er det essensielt at deres integritet ikke trekkes i tvil. I hvert fall i teorien.

Praksis har vist noe annet.

På nittitallet var spesielt den japanske sentralbanken (BOJ) aktiv i valutamarkedet. Det var i den tiden så vanlig at japanske banker «tjuvstartet» en raskt etterfølgende BOJ-intervensjon at markedet lærte seg å bruke handelsmønsteret til japanske banker som et tegn på forestående BOJ-intervensjon.

Kom man på jobb en morgen og det første som skjedde da man slo på det elektroniske valutahandelssystemet var at tre japanske banker kjøpte USD/JPY av deg, gjaldt det øyeblikkelig å kaste seg rundt å kjøpe tilbake det man nettopp hadde solgt, samt mer.

I perioden 1993-2000 intervenerte BOJ totalt 171 ganger i valutamarkedet. Ved 165 av disse tilfellene kjøpte de dollar mot yen. Akademiske studier har siden vist at markedet ble mer og ikke mindre ustabilt som følge av disse intervensjonene.

Det ble sagt at BOJ ga de japanske bankene en «heads up» fordi de ikke ønsket å skade et sårbart japansk bankvesen. Sett utenfra var dette «innsidehandel».

Dessverre er dette langt fra det eneste tilfelle hvor man kan trekke sentralbankers integritet eller evne til å holde på informasjon i tvil.

Et mer aktuelt eksempel er fra 30. november 2011. Kl. 14.00 norsk tid denne dagen intervenerte seks av verdens største sentralbanker simultant i markedet. Sentralbankene i USA, Storbritannia, Japan, Europa (ECB), Canada og Sveits deltok i aksjonen.

Fellesintervensjonen hadde en dramatisk effekt på alle finansmarkeder. 2011 hadde frem til dette tidspunktet vært preget av usikkerhet og tap i aksjemarkedene. På bare fem måneder hadde MSCI-World Stock Index falt 25%.

Det mest interessante var imidlertid hvordan markedet oppførte seg i forkant av intervensjonen. Det var nemlig slik at økonomiske nyheter som hadde kommet om natten og på morgenen var negative. Følgelig åpnet aksjemarkedene i Europa lavere.

Til tross for de dårlige nyhetene tok det imidlertid ikke lang tid før de stabiliserte og begynte å bevege seg kraftig oppover. Lignende utvikling kunne man registrere i amerikanske dollar. Den åpnet høyere, men begynte rask å svekke seg.

Utviklingen virket ulogisk og vi forsøkte å finne en forklaring. Med unntak av kobber beveget alle markeder som om de hadde fått et «risk on» signal. Vi satt selv med short posisjoner i både aksjer og kobber, og på basis av den underliggende utviklingen dekket vi short posisjonen i sistnevnte, ettersom denne klart var i utakt med resten av utviklingen. Mange sensorer blinket «rødt» uten at vi fant noen forklaring.

Ettersom ingen stop loss-nivåer var nådd på aksje-short’ene våre lot vi disse dessverre ligge. Utenlandske meglere fortalte oss om banker og store fond som kjøpte aksjer og samtidig solgte dollar og statsobligasjoner. Ingen hadde imidlertid noen formening om hvorfor denne plutselige interessen.

Presis klokken 14:00 fikk vi derimot vite dette. Nyheten om fellesintervensjon blinket på alle nyhetsskjermer og kaos fulgte umiddelbart. Aksjer steg øyeblikkelig over 3%, dollaren falt over 1% og statsobligasjoner stupte. Nær halve dagens oppgang hadde imidlertid skjedd i timene før nyheten ble offentliggjort.

For vår del tapte vi i løpet av sekunder en fortjeneste som vi hadde brukt hele måneden på å bygge opp. På årsbasis endte vi året +0.5% (mot +5% før intervensjonen). MSCI-World Stock Index endte året -7.6% og Oslo Børs -12.5% til tross for hjelpen fra intervensjonen.

Den sveitsiske sentralbankens opptreden i forrige uke, som kostet banker, meglerforetak, bedrifter og privatpersoner et hittil ukjent antall hundrede milliarder av kroner, har resultert i nytt søkelys på adferden til sentralbankene.

Ulike eierskapsmodeller i sentralbanker gjør også dette aktuelt. De fleste sentralbanker eies riktignok av de respektive lands skattebetalere gjennom 100% statlig eierskap, men ikke alle. Både Federal Reserve og Den Sveitsiske Nasjonalbanken (SNB) er eksempler på unntak. 45% av SNB er nemlig børsnotert, mens øvrige 55% eies av sveitsiske regionale banker.

Det private eierskapet kan muligens forklare hvorfor den ikke ønsket å fortsette å kjøpe en fallende euro.

Fra finanskrisen og frem til forrige uke har de fleste med formue kunne nyte godt av aktivitetene til sentralbankene. Dersom denne tilliten svekkes kan det få dramatiske følger.

Sentralbankenes voldsomme kjøp av obligasjoner har eksempelvis alene bidratt til lave renter og enorme gevinster for obligasjonseiere. Det er tilliten til at sentralbankene fortsetter sine kjøp som alene forhindrer verdens obligasjonsmarkeder fra å kollapse.

Hendelsen i forrige uke kan være et tegn på at de motstridende interessene begynner å bygge seg og således være en første sprekk i «demningen». Nytt fokus på integritet bidrar i så måte ikke til å redusere bekymringen. Idag setter alle sin lit til at ECB ikke skuffer kl 13:45.

For de som ikke fikk det med seg, kom det igår en «lekkasje» fra ECB som sa at de idag vil kunngjøre kjøp av obligasjoner for €50 milliarder per måned ut 2016.

Chartet viser kursutviklingen på Den Sveitsiske Nasjonalbanken. Det kan virke som aksjonærene heller ikke var spesielt fornøyde med sist ukes utvikling.

Ifølge DN fikk 1200-1300 privatkunder i Stavanger ufrivillig økt gjelden sin med kr. 375 millioner i går. Det tok bare 20 minutter for sveitserfranc å stige hele 28% mot norske kroner.

Gjeldsøkningen på NOK 375 millioner gjaldt bare kundene til SR-Bank, som ifølge DN skal være en av de største aktørene i formidling av valutalån. Denne banken har alene formidlet valutalån tilsvarende 2.5 milliarder kroner. På landsbasis er beløpet langt større og vi snakker trolig om valutatap på flere milliarder kroner.

På det verste igår var tapene til SR-Banks kunder alene på kr. 900 millioner.

Stavanger-regionen har i flere ti år vært ledende når det gjelder valutalån. Uansett hvilket finansielt tema man holder foredrag om i denne regionen, får man garantert flest spørsmål om hva man tror om utviklingen i sveitserfranc og yen.

Forklaringen ligger ikke i at oljebyen har vennskapsbyer i Sveits eller Japan. Stavangers vennskapsbyer er for ordens skyld: Aberdeen, Antsirabe, Esbjerg, Eskilstuna, Esteli, Fjardarbyggd, Houston, Galveston, Jyväskyla, Nablus og Netanya må man vite.

På 90-tallet, da interessen for valutalån virkelig tok seg opp, var rentefordelen ved å ta opp lån i sveitserfranc fremfor i norske kroner på over 8% p.a. En markert lavere lånerente var også argumentet som ble brukt for å selge slike lån til forbruker.

Siden den gangen har renteforskjellen krympet og var i år kommet ned i 1.4% i interbankmarkedet. Når bankenes utlånsmargin og risikopåslag blir lagt til var det ikke lenger noen rentebesparelse å ha lånet sitt i sveitserfranc. Snarere tvert imot.

Dette betyr at norske boligeiere i realiteten nå kun satt og spekulerte på at sveitserfranc skulle svekke seg mot norske kroner.

Sveitserfranc har imidlertid styrket seg jevnt mot norske kroner siden 2007. Oppgangen har vært på svimlende 95%.

Det er følgelig sannsynlig at mange med valutalån er blitt sittende igjen med den klassiske «Håp-strategien». (Man var overlatt til å «håpe» på at kursen skulle falle igjen). Et håp som brutalt ble visket ut i går da den Sveitsiske Nasjonalbanken annonserte at den trakk seg fra å intervenere for å svekke valutaen.

Personer må autoriseres av Finanstilsynet for å drive økonomisk rådgiving i Norge og foretaket som utfører dette må ha konsesjon. I konsesjonen stilles det krav til at rådgivingen skal sette kunden foran foretakets interesser.

Det hadde vært interressant å vite hva Finanstilsynet og Finansdepartementet mener om rådgiving som anbefaler valutaspekulasjon med boliglån, ikke minst sett i lys av at selgeren gjennom dette oppnår høyere marginer enn om lånet ble gitt i norske kroner. Spesielt siden bolig utgjør den største delen av formuen til de fleste nordmenn.

Er dette forenlig med god forretningsskikk?

Forøvrig får de feste nordmenn ikke en gang investere deler av kun sin finansformue i andre aktiva enn aksjer og obligasjoner. Hele boligformuen brukt til valutaspekulasjon er det derimot ingen begrensning mot.

Det tok forøvrig over 10 år med klager og tap før myndighetene fant det for godt å regulere salget av strukturerte produkter. Dette betyr at én enkelt forside om valutatap neppe er nok til at Finanstilsynet gidder å bry seg.

Skulle vi derimot få flere og – gud forby – en uttalelse fra en finanspolitiker, kan nok løpet være kjørt. Det er tradisjonelt det som må til for at Finanstilsynet skal sende ut en pressemelding om at «de ser på saken».

(Dette er for ordens skyld ikke et forsøk på å si det opplagte i ettertid. Risikoen med valutalån og liten rentedifferanse ble sist påpekt for halvannen måned siden.)