Tiden mellom Birkebeineren og Oslo Maraton er spesielt krevende for finansjournalister i dette landet. Årsaken er at de i store deler av denne perioden faktisk tvinges til å ha hovedfokus på finans og ikke sport.

Integritet skal være årsaken til at man i disse periodene ikke skuler til hovedoppslagene i internasjonal finanspresse for inspirasjon. Ondere tunger vil ha det til at redaksjonene ikke ser verdien av å abonnere på Financial Times, Wall Street Journal eller andre som ikke fyller sidene med annonser for sportskjeder, treningsstudioer eller skismøring.

Det tok én uke med internasjonale forsideoppslag om inderen som bodde på gutterommet hos sine foreldre og som skal ha forårsaket historiens raskeste og kraftigste børsnedgang, før saken ble omtalt i norske medier.

Det finnes to andre mulige forklaringer: Den ene er at børsfallet og den etterfølgende opphentingen har liten interesse for det begrensede norske investormiljøet ettersom den fant sted etter at Oslo Børs var stengt for dagen.

Den andre er at hendelsen skjedde på en torsdag kveld, hvor man av debatten i vinter har forstått at det er akseptabelt at de som har penger, leder bedrifter eller begge deler allerede har tatt helgen.

Det er krevende å bo i «The Frozen Wastelands of Norway», som Morgan Stanley en gang så fargeløst beskrev landet.

I mangel på dekning av internasjonale storsaker innen finans, er imidlertid «NBIM-bashing» (journalistisk grisebanking av Oljefondet) blitt en sikker vinner når man er i beit for saker.

Det kan synes som journalister ikke forstår eller ser nødvendigheten av at Norge bruker resurser på å bygge opp egen kompetanse på forvaltningen av oljerikdommen. Det skal innrømmes at de slett ikke alene om dette synet.

Et stort antall av internasjonale investeringsbanker og andre finansinstitusjoner stiller seg bak journalistene og står parat til å overta denne oppgaven på kort varsel.

Noen av de mest kjente av disse skal om kort tid møte i retten i Storbritannia, anklaget for å ha tapt enorme summer for nettopp et annet statlig oljefond. Kundefrafallet gjør at det er viktig for disse å kapre nye kunder i denne kategorien. Det hører med til saken at disse bankene høstet enorme fortjenester av den mislykkede forvaltningen.

Dette må ikke oppfattes som at journalister ikke skal følge med på Norges Banks forvaltning av Statens Pensjonsfond Utland. Det er bra at dette blir gjort, men hvorfor ikke da samtidig måle ikke-statlige forvaltere av folks sparemidler og pensjoner på samme måte? Finanspressen har jo ved flere tilfeller i forbindelse med Oljefondet påpekt at skal man måle kvaliteten på forvaltning, så må denne risikojusteres. Nå enda til på syv ulike måter.

Jeg kunne ikke si meg mer enig. Det jeg da ikke forstår er hvorfor man ikke risikojusterer resultatene til alle forvaltere og spareprodukter, fra aksjefond via høyrentefond og eiendomsfond til hedgefond. Det kan vel ikke være slik at ikke-statlige finansforetak som annonserer for sine produkter i finanspressen ikke holdes til den samme standarden? Det ville i så fall være uetisk, ville det ikke?

Forvaltningshonorarer er et annet kapittel. Det tok 8 år og 690 millioner kroner i overfakturering av kunder, før Finanstilsynet fant det riktig å be landets største bank om å avslutte denne praksisen. Ingen straff eller krav om tilbakebetaling. Finanstilsynet må være de eneste som tror at «spleiselaget» fortsatt er i kraft.

Finansdepartementet reagerer heller ikke, noe som tyder på at norske myndigheter må være av den oppfatning at det er redusert konkurranse og overfakturering på nesten trekvart milliard kroner som må til for å sikre fremtiden til norske banker.

Et stort antall politikere har bastante meninger om hvordan Oljefondet forvaltes, men ingen av dem ser tydeligvis noen politisk gevinst i å mene noe som helst om akkurat denne saken. Ikke en gang Stortingets Finanskomité. Man får de politikerne man fortjener, skal det visst hete.

Oppe i det hele har ikke media, eller myndigheter for den saks skyld, sett skogen for bare trær. Det hersker en internasjonal debatt om forvaltningshonorarer og det er først og fremst hedgefond som her er i søkelyset.

Standard kompensasjonsmodell for hedgefond har vært 2/20. 2% i årlig forvaltningshonorar og 20% av en eventuell gevinst i suksesshonorar. Det man kan merke seg er at slike fond, i motsetningen til aksjefond, er 100% aktivt forvaltet.

Man har med andre ord ikke anledning til å sette seg tilbake og overlate 80% av forvaltningskapitalen til markedets tilfeldige svingninger, mens man tar seg ekstraordinært godt betalt for å se om det er mulig å få til noe med resten.

Warren Buffett har forøvrig inngått et veddemål på at et aksjeindeksfond med lave forvaltningshonorarer vil slå en portefølje av hedgefond over en 10 års periode. Veddemålet ble inngått for 7 år siden og neppe tilfeldig med at det sammenfalt med den amerikanske sentralbanks beslutning om å bruke ubegrensede midler for å redde banker og aksjemarkedet ut av finanskrisen.

Det er lett å glemme at det er skattebetalerne som enten betaler for dette gildet direkte eller får belastningen i form av økt nasjonalgjeld. Hvorfor har ingen tenkt på å legge til disse kostnadene for å beregne de reelle kostnadene som sparerne og samfunnet betaler? (Warren Buffett ble forøvrig i går omtalt som en «hykler» for mangel på samsvar mellom hva han uttaler og hva han selv gjør. Dette skjedde på SALT-konferansen i Las Vegas).

Flere påfølgende år med synkroniserte kvantitative lettelser har resultert i den laveste volatiliteten som noen gang har blitt registrert. Kunstig lav volatilitet skaper nettopp store utfordringer for aktive forvaltere, idet disse som regel sørger for meravkastning gjennom å være raskere enn andre til å oppdage og reagere på muligheter som dukker opp.

Når markedet beveger seg sakte, mister aktive forvaltere denne fordelen og derved muligheten. Ingen kunne tro at situasjonen var så dårlig at sentralbanker fortsatt må drive med dette, om enn ikke lenger synkronisert. Pressen lar sjelden fakta ødelegge en god historie og har derfor tatt opp dette med aktive forvaltningshonorarer og resultater i fullstendig unyanserte form.

Av den norske finanspressen har vi sett at en rekke norske aksjefond tar 2% og mer i årlig forvaltningshonorar. Dette skjer til tross for at det kun er en svært liten andel av et slikt fond som aktivt forvaltes.

Ren indeksforvaltning kan man få for 0.3% i året. Dette betyr at man tar 1.7% årlig honorar oppad for den aktivt forvaltede delen. I mange tilfeller utgjør denne mindre enn 20% av fondet. Er den 20% så vil det si at man betaler 1.7% for forvaltningen av 1/5 av kapitalen. Følger man dette resonnementet skulle forvaltning ha kostet 8.5% årlig dersom 100% av fondet ble aktivt forvaltet.

Man kan argumentere med at jobben er den samme om det er 20% eller 100% man forvalter. Det kan være riktig, men med en så liten andel som 20% eller mindre er det også svært liten risikojustert meravkastning man har mulighet til å skape på totalen. Det blir således nær uinteressant for investorene å betale for denne tjenesten.

Merkelig nok synes få å ha tatt seg bryet med å vurdere honorarene i dette perspektivet. Antagelig blir det ingen annonsekroner verken av dette eller å risikojustere ikke-statlige forvaltningsresultater.

Det er ikke første gangen denne bloggen påpeker økningen i sosiale forskjeller som følge av myndighetenes tiltak.

Senking av renter og fremfor alt sentralbankers kvantitative lettelser, har resultert i nye rekordnivåer i aksjemarkedene samtidig som den økonomiske veksten er lav og arbeidsledigheten høy.

Resultatet av også dette «spleiselaget» er at noen få (de formuende) er blitt rikere og at flertallet (de uten formuer) er blitt fattigere.

Selv i sosialiststyrte land sitter man og holder pusten mens man «håper» at situasjonen vil endre seg. Øynene lukkes for utviklingen i Midtøsten hvor store deler av de oppståtte dramatiske urolighetene er forankret i nettopp store sosiale forskjeller.

Ingen hadde noen idé om at det finansielle eksperimentet man nå er inne i ville vare så lenge eller koste så mye. Senest igår ble den svenskene Riksbanken tvunget til å hive mer penger på bålet.

Dette er andre gang på kort tid hvor sentralbanktiltak som tidligere har resultert i spontan oppgang i aksjemarkedet, resulterte i det motsatte. Den svenske børsindeksen falt med 2.5% for andre dag på rad og nedgangen har fortsatt idag.

Bunnlinjen er imidlertid at verdensindeksen for aksjer idag befinner seg på rekordnivåer. Dette til tross for at den globale gjelden er rekordhøy i forhold til verdiskapning (evnen til å betjene denne gjelden). Veksten er meget svak og samtlige av de ansvarlige for tiltakene sitter musestille i «båten».

Håp er blitt den nye strategien, subsidiært at de ansvarlige kan forsvinne stille ut ved neste valg og overlate konsekvensene til andre.

Ubalansene er åpenbare, men går upåaktet hen.

Paul Tudor Jones er en av verdens mest kjente hedgefondforvaltere og også en av disse med lengst fartstid. Han er i tillegg kjent for i 1988 ha startet The Robin Hood Foundation – en veldedig organisasjon hvor 100% av midlene går til å hjelpe de fattige i New York.

En rekke hedgefondforvaltere har gitt penger til denne stiftelsen og et antall artister har gitt sine kunstneriske bidrag. Blant de mest kjente i førstnevnte kategori er Norgesvennen George Soros som i 2009 donerte $50 millioner.

Det er ikke ofte en utskjelt yrkesgruppe som hedgefondforvaltere høres i det offentlige. Soros’ yrke har eksempelvis alltid blitt tonet ned i forbindelse med gangene hvor han ble invitert til å gi råd til Arbeiderpartiet da disse satt i regjering.

Paul Tudor Jones som foredragsholder på TED-Talks (med slagordet: «Ideas Worth Spreading») er derfor interessant fra mange aspekter. Ikke minst for budskapet han fremfører.

På ettermiddagen den 6. mai 2010, mellom rause porsjoner med Chicken Masala, og uten nevneverdige forstyrrelser av passasjerfly som i lav høyde strøk over hustaket hans på vei inn til Londons Heathrow flyplass, brukte herr Sarao kun minutter på å ødelegge verdier for nesten $1 billion i det amerikanske aksjemarkedet.

Idet 5 årsdagen for the «Flash Crash» er like om hjørnet, følte nok finansmyndigheter generelt og i USA spesielt at det er på tide at man konkret utpekte en syndebukk. Det er tross alt ikke dagligdags at verden største aksjemarked faller over 9% i løpet av noen få minutter.

Sistnevnte har mange sider. Persepsjon – eller hvordan vi oppfatter sikkerheten i aksjemarkedet er kanskje den viktigste. Dette gjelder spesielt i tiden vi er inne i hvor sentralbanker og finanspolitikere støtte av finanstilsynene tvinger så mange som mulig til å putte alle sparepengene sine i én enkelt «kurv», nemlig aksjekurven.

Bekymringer om konsekvensene av dette som er blitt fremsatt av alt fra pensjonskasser til de mest erfarne markedseksperter har falt myndighetene for døve ører. Den økonomiske velferden til de fleste sparere vil i fremtiden utelukkende være avhengig av at aksjemarkedet ikke faller.

Det er derfor av stor betydning at aksjemarkedet fremstår som et ufarlig sted å ha sparepengene sine.

Idag feirer man eksempelvis at det japanske aksjemarkedet har nådd en ny 15 års toppkurs og påpeker samtidig at Nikkei 225 indeksen har steget hele 15.4% i år. Det vil antagelig ødelegge stemningen å få nevne at det japanske markedet må stige ytterligere 90% fra dagens nivå for å nå nivået det hadde i 1990.

25 år etter toppen er det naturlig nok ingen i Japan som kan «garantere» at man ikke kan tape på aksjer så lenge man har en tidshorisont på 10 år. Det er kun Norge hvor denne «garantien» ser ut til å gjelde uavhengig av økonomiske utvikling.

Men tilbake til the «Flash Crash». Man har nemlig nettopp gjort et stort gjennombrudd i etterforskningen. Det viser seg at det var ikke et feilaktig tastetrykk gjort av den amerikanske forvalteren Waddell & Reed som sendte aksjekursene over hele verden utfor stupet.

Ei heller var det noen av «masseødeleggelsesalgoritmene» til investeringsbanken Goldman Sachs. Banken var så livredd at en slik skulle falle i ukyndige hender at den fikk en tidligere ansatt arrestert og fengslet av FBI. Den ansatte skulle ha sendt deler av en slik datakode til sin egen email. Med en enkelt telefonsamtale overbeviste Goldman Sachs FBI om at denne koden på avveie var i stand til å ødelegge vår sivilisasjon slik vi kjenner den. Sergey Aleynikov ble derfor øyeblikkelig arrestert og har ikke sett dagslys siden. Myndighetene skal visstnok ikke ha vært opptatt av hvorfor en investeringsbank hadde utviklet et slikt program til å begynne med.

Selv alle de nevnte High Frequency Traderne (HFT) som ble så fargerikt beskrevet og gjort ansvarlige for alt galt i verden gjennom boken «Flash Boys» viser seg å gå fri. Ikke bare det, men en av de mest aktive (Virtu Financial) har nettopp blitt børsnotert i USA til fanfare og stormende jubel.

Utrolig nok skulle en etterforskning som har tatt 5 år og kostet hundrevis av millioner dollar til slutt vise at den skyldige var en 36 år gammel «småsparer» av indisk opprinnelse. Skal vi tro amerikanske myndigheter var privatpersonen Navinder Singh Sarao alene ansvarlig for dette. Herr Sarao ble nylig arrestert i England og venter nå på å bli utlevert til USA.

På ettermiddagen den 6. mai 2010, mellom rause porsjoner med Chicken Masala, og uten nevneverdige forstyrrelser av passasjerfly som i lav høyde strøk over hustaket hans på vei inn til Londons Heathrow flyplass, brukte herr Sarao kun minutter på å ødelegge verdier for nesten $1 billion i det amerikanske aksjemarkedet.

Hvem skulle ha trodd at the Flash Crash skulle utvikle seg som den beste Agatha Christie roman. Denne gangen gikk hovmesteren, meglerhusene, bankene, forvalterne og de utpekte HFT’ene fri. Den skyldige var tvert imot den lille inderen som gjemte seg under innflyvingen til en hovedflyplass på et annet kontinent.

Kan ikke ha vært mange som så den komme.

Det synes å være en relativt bred analytisk oppfatning om at aksjer idag er generelt høyt priset. For USAs del blir det hevdet at aksjemarkedet kun har vært priset så høyt ved to tidligere anledninger. Begge tilfeller endte i kraftige korreksjoner.

Til tross for at det eldste og mest logiske rådet for å tjene penger på aksjer er å kjøpe lavt og selge høyt (eller kjøpe når det er billig og selge når det er dyrt), mener de samme analytikerne at man skal fortsatt kjøpe aksjer.

Forklaringen ligger i en kombinasjon av lav rente og at de fleste sparere ikke får lov til å velge andre alternativer.

Lav rente er imidlertid ikke alene i stand til å sørge for god avkastning fra aksjer – i det minste ikke om denne i tillegg skal risikojusteres. For å få til dette må man i tillegg ha sentralbanker som er villige til å kjøre på med pengeinnsprøytninger – bedre kjent som kvantitative lettelser, eller «QE».

Lav rente og kvantitative lettelser har utvilsomt vært den mestvinnende kombinasjonen.

USA ledet an med dette og som vi vet ga det ga full uttelling i det amerikanske aksjemarkedet så lenge programmet varte. I fjerde kvartal ifjor ble imidlertid programmet stanset, men på globalt nivå ble dette erstattet gjennom at Japan og Kina økte sine programmer. I tillegg kom Sverige og EU på banen med lignende tiltak i år.

Resultatet er at kinesiske aksjer (ikke vist) hittil i år er opp nær 23%, europeiske aksjer nær 20%, svenske 16% og japanske 13%. Amerikanske aksjer, uten drahjelpen, er kun opp 1%.

Effekten av lav rente og pengeinnsprøytning kan lett sees i Infront chartet under. Det går uten tvil fort på blank is, men det er samtidig nyttig å vite at jo dyrere aksjer blir desto tynnere blir isen.

Dagbladet Magasinet hadde sist lørdag et intervju som mange finansanalytikere burde ta til seg. Artikkelen het «Avhøret» og handlet om politietterforskeren som ledet 70 timene med avhør av Anders Behring Breivik.

Etterforsker Geir Egil Løken forklarer i intervjuet om hvilke fremgangsmåter politiet benytter for å være sikre på at det er sannheten de får frem i sine avhør. Dette handler om alt fra etterforskerens egen adferd, interiøret i avhørsrommet til hvilke- og hvordan spørsmålene stilles.

I Norge benytter politiet en metode de kaller K.R.E.A.T.I.V. Dette akronymet står for Kommunikasjon, Rettsikkerhet, Etikk & Empati, Aktiv bevisstgjøring, Tillit gjennom åpenhet, Informasjon og Vitenskapelig forankring.

Tar man bort «Rettsikkerhet» kan det gjenværende benyttes i hvilken som helst analyse.

K.R.E.A.T.I.V. brytes ned i seks faser: Forberedelse, Kontaktetablering, Fri forklaring, Sondering/Konfrontasjon og Evaluering. Fortsatt generelle nok til at de kan benyttes til å danne grunnlag for andre temaer.

Hensikten er som sagt å få frem sannheten og bare denne. I teorien burde finansanalytikere være opptatt av det samme.

Dessverre legges det liten vekt på dette i sistnevnte yrke. Intensjonen hos den individuelle analytiker kan være god, men «systemet» er ikke konstruert som sannhetssøkende. I motsetningen til et politiavhør er ikke sannheten, men økonomisk profitt målet.

Ved å fokusere på et annet mål og det målet samtidig er forbundet med egen inntjening, skal det ekstrem disiplin til for å unngå å la seg påvirke.

For å redusere effektene av påvirkning velger Løken å ikke lese seg opp på Breivik og 22/7 før de møtes. Etterforskeren ønsker gjennom dette å være så lite forutinntatt på detaljene rundt forbrytelsen som mulig. Dette tvinger ham til å stille langt flere og grunnleggende spørsmål til Breivik og dermed få informasjon direkte fra ham. Senere vil disse opplysningene være gjenstand for bekreftelse, avkreftelse og suppleres med det som innhentes andre steder.

Politiet er også bevisste på å forsøke å unngå mentale bekreftelsesfeller: «Hjernen vår er bygd opp slik at vi automatisk søker informasjon som bekrefter vår egen virkelighetsoppfatning, og tar usikker informasjon som inntekt for vårt eget syn. Det som ikke passer har vi en tendens til å lukke øynene for.»

Årsaken til Finanskrisen var nettopp at altfor mange hadde økonomiske interesser i å unngå å stille kritiske spørsmål. De fokuserte de på å få bekreftet sin egen virkelighetsoppfatning, fremfor å lytte til kritikerne. Det samme gjaldt krisen i Hellas. Denne kom til å ramme hele EU.

I den greske situasjonen ble europeiske ledere som tyske Angela Merkel og franske Christine Lagarde tidlig varslet om at den greske regjeringen ikke snakket sant. De to mektige kvinnene nektet ikke bare å ta til seg informasjon som beviste at statsminister Papandreou løy, men de valgte i tillegg å angripe budbringerne. Lagarde innså senere tabben og stakk til IMF, mens Merkel aldri har innrømmet feil og isteden fortsatt sitt korstog mot varslerne.

Infront-chartet viser børsindeksen i Athens 77% fall. (Man får håpe at grekerne også har en verdipapirfondsforening som garanterer dem om at «aksjer over tid gir en bedre avkastning enn noen annen spareform».)

Gjennom sin adferd bidrar Merkel til å sikre gjentagelse. De ansvarlige for verken finanskrisen eller de greske løgnene har noensinne blitt straffet, noe som oppfordrer til gjentakelse. Merkel vil forhåpentlig ikke stå ved roret når dette skjer og gjennom det slippe å ta ansvar. Forbrytelse uten straff er en oppfordring til dette, noe politiet vet og følgelig opptrer annerledes.

Politiet forsøker stadig å forbedre sine teknikker for å finne sannheten. Dette gjøres gjennom å følge med på forskning, samt notere seg nasjonal og internasjonal erfaring på området.

Sannheten er viktig for at den skyldige skal bli tatt, at uskyldige ikke blir dømt og ikke minst for samfunnets oppfatning av rettferdighet og rettsikkerhet.

Når målet er økonomisk gevinst fremfor sannhet, reduseres iveren og søken etter sistnevnte. Dette gjelder ikke utelukkende finans. Media er daglig villige til å gå på akkord med sannheten for å lage en selgende overskrift. Det er også et profittmotiv.

Innen finans er det sjelden stemning for å bruke tid på å lage alternative hypoteser om et selskaps økonomi og utsikter når man får muligheten til titalls millioner i inntjening for å hente penger til det aktuelle selskapet.

I samarbeid med NHH har Finansanalytikerforeningen laget et Autorisert Finansanalytiker studie (AFA). Her lærer studentene om ulike finansielle instrumenter, regnemetoder og porteføljeteori.

Alle er nyttige fag, men tar allikevel ikke for seg grunnleggende analytiske ferdigheter som formulering av hypoteser, bevisstgjøring og unngåelse av ulike mentale biaser, metoder for innhenting og verifisering av data, hvordan data blir til informasjon, analyse, kvalitetssikring, viktigheten- og bruken av alternative hypoteser, falsifisering etc.

God til å regne blir man imidlertid og flink til å underbygge forutbestemte konklusjoner. Begge har alltid vært egenskaper av stor verdi innen finans.

Det paradoksale er at om forslaget om å plassere alle sparepenger i aksjer hadde blitt fremsatt på bunnen for 6 år siden, ville det blitt ansett som ekstremt uansvarlig og øyeblikkelig nedstemt av alle parter.

For bare et par dager siden feiret amerikanere 6 år med oppgang etter bunnen som ble nådd i kjølvannet av finanskrisen. Fra bunn til topp har oppgangen så langt vært på rundt 200%, mens oppgangen fra toppen før finanskrisen har vært på 33%. De fleste liker imidlertid å benytte det første tallet, idet det i ettertid synes lett å kunne ha plukket bunnen.

Samtidig med denne feiringen kan vi lese at småsparere nå flytter sparepengene sine fra bankkonti over til aksjefond. Siden bankrenten er lav og norske aksjer nå er høyere enn de var før finanskrisen, føles aksjer som et riktig og trygt alternativ. Det synes å være en bred enighet om at tiden er inne for å kaste forsiktighet for vinden og plassere alle sparepengene i aksjer.

Myndigheter, NHO, fondsselgere og pensjonskasser som ikke lenger ønsker å gi deg rentegaranti på pensjonen din kan vel tross alt ikke alle sammen ta feil(?).

På samme måte som innløsninger i norske høyrentefond bidro til kursfall hos sistnevnte, vil nytegning i aksjefond kunne bidra til en videre kursoppgang i aksjer. En oppgang som vil bidra til å gi inntrykk av at «alle» hadde rett, mens virkeligheten er at den i hovedsak er drevet av nettopp denne omallokeringen.

Entusiasmen for å plassere alle sparepenger i aksjer minner oss om at det er mer vi i disse dager kan feire enn 6 års dagen for den amerikanske aksjebunnen. Datoen faller nemlig sammen med 15 års dagen for toppen av dot.com-boblen.

Denne perioden har fellestrekk med dagens situasjon. Overbevisningen den gangen var at nystartede internettselskaper var det eneste småsparere burde investere sparepengene sine i. «Alle» var enige om at den «nye økonomien» ville overta. Bedrifter basert på gamle økonomiske prinsipper som inntjening og soliditet var passé og best egnet for stakkarne som ikke var i stand til å forstå den «nye vinen».

Hvis vi overser alle konkursene innen internettselskaper og isteden fokusere på de mer edruelig selskapene som overlevde, kan vi glede oss over at NASDAQ-indeksen nesten har klart å ta nedgangen som begynte for 15 år siden.

Dette er i sannhet verdt å feire for de som den gangen hørte på tilsvarende råd og plasserte alle eggene sine i én kurv og fremfor alt ikke mistet motet da verdiene deres falt over 80% i løpet av de to og et halvt første årene og deretter halverte seg under finanskrisen.

Norske high yield-spreader er idag nær de videste de har vært på 5 år sammenlignet med tilsvarende europeiske.

«Spreaden» er den meravkastningen du håper å motta for å ta risikoen med å investere i mindre sikre obligasjoner.

Det er helt naturlig at det er variasjon i spreaden både i forhold til sikre plasseringer og i forhold til tilsvarende utenlandske obligasjoner.

Når dette måles med en indeks over mange obligasjoner, er førstnevnte et uttrykk for hvor «trygge» aktørene opplever at den økonomiske situasjonen er i øyeblikket. Hvis man kun ser på spreaden til en enkelt obligasjon, reflekterer denne imidlertid først og fremst oppfatningen av kredittverdigheten til det underliggende selskapet.

Sammenligner man spreaden på en indeks av norske HY med en utenlandsk tilsvarende, reflekterer resultatet mer nasjonaløkonomiske forhold, samt forskjellen i likviditet mellom markedene.

I en periode med økonomisk oppgang er det ikke uvanlig at denne risikopremien blir gjenstand for «overoptimisme» og at markedsaktørene således overser hvor lite de får betalt for å påta seg risiko.

Noen få aktører advarte ifjor om at man fikk for lite betalt for denne risikoen. Det ble blant annet også påpekt at fond som investerte i norske papirer var blitt urovekkende store i forhold til likviditeten (omsetningsvolumet i annenhåndsmarkedet).

Faren ved sistnevnte lå i at det trolig ville oppstå betydelig ubalanse mellom tilbud og etterspørsel i markedet dersom fondene fikk store innløsninger.

Fallet i oljeprisen medførte nettopp dette og bekreftet at bekymringen var høyst reell.

Det hjelper lite å ha diversifisert med obligasjoner i flere selskaper når disse selskapene er sårbare i forhold til samme risikofaktor. I dette tilfellet oljeprisen.

En tilsvarende utvikling som norske High Yield-obligasjoner har hatt kan også registreres i oljerelaterte aksjer. Indeksen for disse viser at også disse er på det laveste nivået på 5 år i forhold til europeiske aksjer.

Det tok kun 6 måneder å viske ut avkastningen som var bygget opp over 4.5 år. Dette er nesten identisk med hva som skjedde på bredere basis under finanskrisen. Det er i tillegg nok et bevis for den faktiske skjevfordelingen som finnes i avkastningsdistribusjonen til de fleste risikofylte aktiva.

Til tross for at media typisk håner de som er forsiktige, er det heldigvis slik at de fleste norske aksjeinvestorer er mer oppegående enn at de kun sitter med aksjer i én enkelt sektor. Det samme har dessverre ikke vært tilfelle for private obligasjonsinvestorer. Et mindre utvalg av obligasjoner gjorde at disse lettere kjøpte det selgerne ønsker å selge dem.

Sigmund Hålands vurdering uttrykt i en artikkel i midten av desember ifjor viste seg å være reell; norske høyrenteobligasjoner ble de nye strukturerte produktene.

Chartet fra Infront viser den europeiske aksjeindeksen, Eurostoxx 50, i rødt og Oslo Børs’ indeks over oljerelaterte aksjer i grønt.