«That which can be foreseen can be prevented.» – Charles H. Mayo

Aksjemarkedet har i år vært usedvanlig generøst.

Kursene fikk forbli høye i lang tid på tross av at den stadige økningen av dårlige nyheter. Ifølge Financial Times må man tilbake så langt som til 1926 for å finne et tilfelle hvor det amerikanske aksjemarkedet, over en periode av 6 måneder, lå så rolig.

I et halvt år bytter kjøpere og selgere penger og aksjer nær de høyeste nivåene vi noensinne hadde sett. Fantastisk.

Dette betyr at de som fulgte med i seriøse næringslivsaviser, hvor man i lang tid kunne lese om disse varselsignalene, hadde all den tid de trengte til å selge – dersom de så ønsket. En lignende luksus ble ikke gitt investorene i år 2000 da teknologiaksjer plutselig kollapset.

En del av varselsignalene ble for ordens skyld listet opp for 1 uke siden i tredje siste avsnitt her.

Mange profesjonelle investorer, institusjonelle investorer og fond med frie mandater har redusert sine beholdninger av aksjer i år. Dette er blitt jevnlig omtalt i aviser som Financial Times og Wall Street Journal.

For alle de som ikke ønsket å selge, bør kursfallet derfor ikke være noe problem. De har valgt, enten aktivt eller passivt, å bli værende i markedet.

Langsiktige investorer vet at aksjemarkeder korrigerer og kan halvere seg etter 5-7 år med oppgang. Deres risikotaking reflekterer dette.

Unntaket er de som har dårlige rådgivere. Disse har nå valget mellom å fortsette med rådgivere som ikke forstår markeder eller bytte til noen med høyere kunnskap og troverdighet.

Å bli er å akseptere og som Albert Einstein uttrykte det: «Definisjonen av galskap er å gjøre nøyaktig det samme om igjen, men forvente et nytt resultat».

Langsiktige investorer har sjelden glede av å høre på de som enten alltid sier at det som har steget kraftig vil fortsette å stige og det som har falt kraftig vil fortsette å falle. Ei heller er det noe poeng å lytte til de som alltid, merkelig nok, mener at aksjen de anbefaler vil stige 200%.

Mange langsiktige investorer har derimot fordeler av å spare jevnlig i aksjer. Mange kjøper aksjer fast hver måned, kvartal eller år. For nye kjøp er kursfall bare et pluss.

For de mer opportunistiske investorene er forholdene annerledes. De er gjerne mer kortsiktige og tar høyere risiko. Disse ønsker gjerne en avkastning som er høyere enn hva aksjemarkedet kan gi og benytter derfor belåning for å forsøke å oppnå dette.

Kina hadde inntil nylig mange slike på tross av at aksjemarkedet der nylig hadde gitt en eventyrlig avkastning uten belåning.

Denne gruppen er tvunget til å reagere når verdiene faller. Med høy belåning kan et aksjefall raskt viske ut hele egenkapitalen. Disse må derfor ha en strategi for å begrense tap og disiplin nok til å følge den.

Erfaring tilsier at de som mangler begge deler forsvinner i år med kraftige kursfall.

Årsaken til store tap er ofte forankret i hvordan hjernen vår virker. Etter en lang periode med oppgang er det ikke uvanlig at en følelse av eufori melder seg. Den euforiske følelsen er et produkt av en kjemisk reaksjon i hjernen som vi oppfatter som meget behagelig. I tillegg er den avhengighetsskapende. Den har også ulempen av å nedsette dømmekraften.

Raskt slutter man å anerkjenne at mye av årsaken til suksessen skyldes det faktum at en oppgang «løfter alle båter». I stedet overbeviser man seg selv om at suksessen utelukkende skyldes egne ferdigheter og at markedet gjør det vi vil at det skal gjøre.

Vinnerfølelsen øker produksjonen av hormonet testosteron hos menn som igjen bidrar til økt risikovillighet. Hvis «vinnerrekken» fortsetter, forsterkes denne sykelen.

De som opplever dette er ofte av den oppfatning at de slett ikke behøver å bry seg om risiko. Risikokontroll er overflødig fordi de er overbevist om at de «styrer» aksjemarkedet og ikke omvendt.

Er man kommet langt nok i denne sykelen er man ustoppelig. Man blir «geni i eget hode»; uslåelig og ustoppelig. De som måtte mene noe annet er bare noen misunnelige og inkompetente pingler.

I et velfungerende marked ender den som ikke har kontroll på psyken eller risikoen med å overføre sine midler til mer dyktige investorer.

En annen effekt av kraftige kursfall er at mange kommer til den konklusjon at de kunne ha unngått tap ved å lære seg mer om markedet eller for eksempel lese mer om Kina. Dette er bortkastet tid. Sjelden har så mange faresignaler vært rett foran nesen til investorene som i år. Neste gang er dessuten faresignalene noen andre.

Utfordringen til disse investorene ligger i at de ikke ønsker å ta ansvar for egen adferd, men tror i stedet at svaret ligger i å lære seg mer om markedet. I realiteten har de oversett all informasjon som de ikke bekreftet deres etablerte syn (kognitiv lukking). Artikler som forteller oss det motsatte av det vi ønsker er nemlig ubehagelig for oss å lese. Derfor velger de fleste dem vekk.

Hjernen vår ønsker gleden av bekreftelser, ikke smerten av usikkerhet.

Et kursfall som i går vekker alles oppmerksomhet. På et tidspunkt tilsvarte nedgangen over tre års bankrente. Og det bare kort tid etter at vi er blitt anbefalt å flytte pengene fra bankkonto til aksjer!

Media bruker uttrykk som «kursmassakre» og «panikk på børsene». Uttrykk som skaper frykt og forsterker smerte – men oppnår lesere, lyttere og seere.

Først fikk man beskjed om å løpe å kjøpe og nå flykter folk i panikk? Glede det ene øyeblikk og smerte det neste. Hjernen må samtidig håndtere motstridende opplysninger, noe som hos mange leder til en mental stressreaksjon (kognitiv dissonans).

For disse er det viktig å huske begrunnelsen for hvorfor man investerte og med hvilken horisont. De som hadde bestemt seg for en langsiktig investering i aksjemarkedet bør holde på sin strategi. Det som har skjedd til nå er faktisk helt normalt!

De som har opplevd tap de ikke kunne bære eller er blitt tvangssolgt ut av markedet, kan velge å la livet gå i grus eller å reise seg med lærdommen om at det der skal jeg ihvertfall ikke gjøre om igjen.

Mens de som fortsatt klorer seg fast med blodige negler og står i fare for å miste sin italienske sportsbil med karbonkarosseri, bør hurtigst plassere en stop-loss ordre og deretter ringe en mentaltrener eller psykolog.

Panikk er ingen løsning og håp er ingen strategi.

En svale gjør riktignok ingen sommer, men akkurat denne forteller oss en del om hvor feil flertallet kan ta.

For mindre enn én måned siden påpekte denne bloggen at, etter en nedgang på fire år og over 40%, hadde spekulanter endelig snudd fra å satse på en oppgang i gullprisen til å satse på det motsatte.

Dette sammenfalt med at finansmedia påpekte at det ikke lenger var mulig å finne en eneste kjøpsanbefaling på gull. Salgsanbefalinger var derimot ingen mangelvare.

I norske aksjer var situasjonen den motsatte. Her kunne vi lese at analytikerkorpset var blitt enda mer overbevist om at aksjekursene skulle opp. Følgelig anbefalte flere at kundene kjøpte seg videre opp i aksjer.

Valgte man å se bort fra at aksjer allerede var dyre, stor valuta og aksjeuro i Kina, dramatisk svekkelse av den norske kronen, kraftig gjeldsøkning i fremvoksende økonomier, pågående valutakriger, sentralbanker som ikke lenger var synkroniserte i sine tiltak, økende kredittspreader, store gjeldsutfordringer i Hellas og Puerto Rico, økende sosiale forskjeller og det faktum at kun Tyrkia står mellom IS og Europa – var det tross alt få ting som skulle tilsi forsiktighet.

Chartet under viser hva som har skjedd siden. Man kan se at de som var modige nok til å gjøre det motsatte av hva analytikere anbefalte både når det gjaldt aksjer og gull ville ha gjort det suverent best.

10% avkastning på tre uker er mer enn de fleste vil få hvis pengene deres står 5 år på bankkonto. Det er mange år siden vi har sett tilsvarende avkastning på så kort tid.

Infront-chartet viser avkastningen på Oslo Børs i blått og gullprisen i grønt.

I september 2011 skrev jeg en blogg om hvordan de «smarte» pengene ofte er verdt å følge med på.

Når disse selger aksjer kan det være grunn til å sette seg opp i stolen og spørre seg selv om alt er så rosenrødt som de fleste mener.

Eksemplene jeg brukte den gang var IPO’ene (emisjon & børsnoteringene) til investeringsbanken Goldman Sachs, forvalteren Blackstone og råvaretraderen Glencore (fra 2013 Glencore Xstrata). Ved samtlige tilfeller ble børsintroduksjonene etterfulgt av betydelige børsnedganger.

Riktignok ble den generelle børsnedgangen som fulgte etter Glencore-noteringen begrenset i forhold til de to andre (verdensbørsene falt 20% fremfor 50% ved de to første tilfellene). Årsaken til dette var at de viktigste og største sentralbanker vedtok koordinerte tiltak for å redde finansmarkedene.

Om Glencore-partnernes aksjesalg og børsintroduksjon ikke ble innertier når det gjaldt generell børsutvikling, så satt den til gjengjeld «midt i skiven» hva angikk selskapets forretningsområde.

Mens Goldman Sachs og Blackstone er eksperter på aksjer, er det utvilsomt råvarer som har vært Marc Rich, Ivan Glasenberg og Glencore sitt spesialområde.

Svak økonomisk utvikling på verdensbasis og som følge av dette fallende etterspørsel etter råvarer, har presset råvareprisene og verdien på Glencore aksjene stadig lavere.

Målt fra børsintroduksjonen har kursfallet vært på over 70%. Åpenbart tilstrekkelig til at vi kan hevde at det også ved denne emisjonen ville ha lønnet seg å følge de «smarte» pengene, både når gjaldt timing av aksjesalg og markedsutvikling.

Kinas devaluering på hittil mindre enn 4% har sendt sjokkbølger gjennom finansmarkedene. Dette forteller mer om tilstanden i finansmarkedene enn i økonomien.

Det er bare et par uker siden «ekspertene» forsikret oss om hvor liten betydning Kina egentlig hadde for finansmarkedene. Dette skjedde i sammenheng med det dramatiske børsfallet i Kina.

Tall ble raskt trukket frem for å overbevise vestlige sparere at det fortsatt var helt trygt å fortsatt kjøpe dyre aksjer i vestlige land som har økonomiske utfordringer og svak vekst.

Kinas betydning for verdensbørser og vestlig økonomi ble raskt tonet ned. Det dramatiske fallet i råvareprisene (mindre økonomisk etterspørsel) har i flere år vært frakoblet utviklingen på aksjebørsene.

Er investorene først blitt vant til noe slikt er det ingen som lenger tenker på logikken bak svakere økonomisk vekst og stigende aksjeverdier. Tvert imot mener finansekspertene at dette er blitt den nye normaltilstanden.

Det forbigås i stillhet at verdens sentralbanker bevisst og åpent har drevet opp verdien av obligasjoner og aksjer gjennom månedlige støttekjøp for flere hundrede milliarder dollar.

Man lukker også øynene for at hver dollar i støtte har gitt stadig mindre løft i aksjekursene. Man glemmer at dette betyr at skattebetalerne betaler stadig mer for hver prosent med børsoppgang som produseres.

Men så mye for bakgrunnen; det er ikke økonomien bak dette som har gitt utfordringene som følger av devalueringen i Kina. Det er i stedet de ekstraordinære lave svingningene vi er blitt vant til som følge av myndighetenes bevisste manipulering av finansmarkedene.

Når det svinger lite oppfatter vi at markedet er trygt. Og når vi føler oss trygge er vi villige til å ta større risiko med våre sparepenger.

Svekkelsen av den kinesiske valutaen er ikke unik i størrelse. Den er så langt bare noen tiendedels prosent større enn den vi opplevde i første halvår 2014.

Kinas devalueringen er heller ingenting sammenlignet med det vi tidligere har opplevd fra andre BRIC-land (Brasil, Russland, India, China). Både Brasil og Russland har hatt devalueringer på 40-50%.

Sveitserne lot sin valuta bevege seg 30% så sent som den 15. januar i år!

Den kinesiske devalueringen passer bare ikke inn i vår nye virkelighet om at alt er bra i verdensøkonomien og at vestlige sentralbanker, med skattebetalernes midler, alltid vil sørge for minimale svingninger i finansmarkedene. Det er de samme sentralbankene som til nå har sett det som sin oppgave å verne finansinvestorer mot tap uansett hvor sløve de er.

En slik strategi er verken bærekraftig finanspolitikk eller økonomi.

Alt den kinesiske devalueringen har gjort er å bringe litt svingninger tilbake til finansmarkedene og samtidig sørget for at ekspertene har fått en unnskyldning for at aksjer faller.

I en blogg om sølv som jeg skrev i 2011, nevnte jeg flere faktorer man gjerne ser forut for at en boble sprekker. Én faktor ble imidlertid glemt, nemlig sinne.

Studerer man bobler som har sprukket vil man se at toleransen for kritiske vurderinger i forkant av bristen gjerne er så lav at mange blir rasende over at man i det hele tatt tar opp temaet.

Boblen i sølv sprakk skikkelig. Det hjalp ikke om man satt med terminkontrakter, ETF, CFD eller sølvmynter. Én investor fortalte meg at han hadde kjøpt sølvmynter og gravd dem ned i Nordmarka for å ligge trygt i påvente av en kollaps i verdensøkonomien. Men mindre man var disiplinert og hadde risikokontroll er 70% av verdiene forsvunnet på fire år.

Selv ikke konspirasjonsteorier om at store og kjente banker hadde solgt sølv short og at disse var ute av stand til å gjøre opp for seg hjalp. Ei heller har avsløringen om at banker hadde manipulert den daglige fastsettelsen av gullprisen i London og den påfølgende etterforskningen hjulpet edelmetallene.

Vi har også sett en rekke «flash crashes» i gullprisen de senere årene. Dette er typisk kursfall på 2-3% som skjer i løpet av noen sekunder. Først etter gjentatte tilfeller og en økende klagestorm fra aktører har børsene og de regulatoriske myndighetene funnet det for godt å reagere.

Nyheten i forrige uke om at Kina hadde kjøpt litt mindre gull enn antatt var nok til å sende det gylne metallet til en ny fem års bunnkurs. Verdt å merke seg er at denne nyheten ble offentliggjort kort tid etter enda en «flash crash».

Gull for $2.7 milliarder ble nemlig solgt umiddelbart på åpningen av det asiatiske gullmarkedet. Markedet er på dette tidspunktet spesielt tynt og et slikt volum nærmest garanterte en ny «flash crash».

Idag er situasjonen nær den motsatte av hva den var i 2011. Kun hardcore investorer som Jim Rogers og Jim Grant er positive. For ordens skyld har de aldri vært annet.

ETF beholdningen av edelmetaller er nær bunnivåer og alle trendfølgende fond er short (noe de utvilsomt har tjent svært godt på den senere tiden).

Teknisk er alle edelmetallene oversolgt, uten at det har vekket interessen. Gull er mer oversolgt enn de øvrige som følge av den kraftige økningen i volatilitet som fulgte da bunnen fra mars i år ble brutt.

På mange måter minner situasjonen om den man opplevde for aksjer i årsskiftet 2008/2009. Alle var negative på tross av at aksjer var 50-70% billigere enn på tidspunktet hvor «alle» hadde vært positive og ønsket å kjøpe.

Man finner idag ingen positive nyheter om edelmetaller. Det finnes heller ingen kjøpsanbefalinger til tross for at de nå er 50-70% billigere enn da kjøpsanbefalingene sist haglet.

Én ting er allikevel sikkert, velger man å fylle på lagrene i Nordmarka nå er det ingen som kan påstå at dette kjøpet skjer på topp. Den eneste nedsiden er at man må grave et større hull, siden man idag får tre ganger så mange sølvmynter for de samme pengene.

I riktignok en positiv artikkel om teknisk analyse, påstår fredag DNs vanligvis utmerkede børskommentator, Thor Chr. Jensen, følgende: «Det finnes ingen som er blitt ordentlig rike på teknisk analyse.»

Han kunne ikke være lenger fra sannheten. Det finnes tvert imot mange tradere, investorer og forvaltere som er blitt dollarmilliardærer ene å alene ved å kun studere kursutvikling.

Dette til tross for at ingen av dem, som Jensen hevder, påstår de er i stand til å «spå om kursutviklingen fremover».

Teknisk analyse handler om å avdekke mønster i kursutviklingen. Mønster som blir til og gjentar seg fordi vi som mennesker reagerer kollektivt på samme måte om og om igjen.

Børsen handler om penger og følgelig er det emosjoner som grådighet og frykt vi daglige utfordres av. Vår adferd påvirker tilbud og etterspørsel og det igjen reflekteres gjennom handelsmønster.

Media bidrar til å forsterke dette gjennom fokus på eksempelvis spesifikke kursnivåer. Deretter intervjuer de markedsaktører og ber dem forutsi hva som vil skje hvis disse nivåene brytes. De som leser dette sprer igjen budskapet til andre.

Få eller ingen bryr seg om hva slike nivåer reflekterer i fundamentale nøkkeltall som inntjening eller pris/bok. Det anses positivt om kursen f.eks bryter all time high uansett.

Amatører innen finans, børs, fundamental- eller teknisk analyse avslører seg med å bruke ordet «skal» om den fremtidige utviklingen. De som kan sitt fag og forstår markeder vet at alt handler om sannsynligheter. Ingenting er sikkert.

Gjennom analyse av kursbevegelser er det mulig å avdekke mønster som har en høy sannsynlighet for gjentakelse. Det er dette teknisk analyse handler om, ikke noe annet.

Ingen modell, teknisk eller fundamental, gir 100% sannsynlighet for gevinst. Derfor er man nødt til å sørge for å ha en strategi som sørger for at tap ikke blir for store når disse oppstår.

Det er nemlig essensielt at man også bygger inn risikokontroll i modellene, samt benytter det man på engelsk kaller «money management».

Sistnevnte handler om å sørge for at man har nok penger i beredskap til at man kan overleve perioder hvor modellene resulterer i tap. Kvaliteten på analysearbeidet som ligger til grunn for strategien (modellen) må være meget høy dersom man skal kunne ha tillit nok til å risikerer penger på den.

Tidsserier av kurser må være lange og «renses» for feil, før man gjør noe som helst analysearbeid. Uten dette vil man ikke kunne få resultater som er robuste. Slurver man vil utfallet være tilfeldig, noe man senere vil komme til å betale dyrt for.

Har man funnet et mønster eller en modell hvor det er mer sannsynlig med gevinst enn tap og tapene kan kontrolleres, er det også viktig at man satser så ofte modellen genererer signaler. Jo oftere man satser, desto større er sannsynligheten at man vil oppnå den gevinstfordelingen som modellen sier.

En robust modell er en som virker på flere aktiva og aktivaklasser. Virker den eksempelvis kun på én enkelt aksje, er det trolig at man kun har funnet noe som kun er midlertidig.

I motsetningen til 1981 da jeg laget den første databasen over aksjekurser på Oslo Børs, er det idag relativt enkelt å få fatt på store mengder kursdata. Økt prosessorkapasitet og hastighet gjør det idag mulig å analysere enorme datamengder på svært kort tid.

Dette har gjort at man de siste 10 årene ikke bare har søkt etter mønster i enkeltinstrumenter, men også på mange instrumenter i forhold til hverandre. Kvantitativ analyse som dette kalles er per definisjon ikke annet enn teknisk analyse, det er kun gjerne flere variabler man benytter.

De verdensledende hedgefondene Bridgewater, Renaissance Technologies, Two Sigma, Winton – alle med forvaltningskapital fra $25-135 milliarder – er alle fond som benytter kvantitativ/teknisk analyse. Det er hundrevis av andre fond som også driver med dette.

Bridgewater er så etterspurt at de har hevet minimums tegningsbeløp til $35 millioner. Renaissance Technologies tjente så mye penger at de ga alle pengene tilbake til de eksterne investorene. Idag er det kun de ansatte som får ha penger i fondet.

Også i vårt naboland, Sverige, finnes forøvrig flere fond som kun legger analyse av kursutvikling til grunn. Det største i forvaltningskapital heter Lynx. De har $5.3 milliarder til forvaltning.

Chartet under viser utviklingen til Lynx sammenlignet med utviklingen på Oslo Børs. Investorene i Lynx har siden år 2000 hatt dobbelt så høy avkastning som Oslo Børs.

Jeg antar at journalist Jensen neppe påstår at det er «ingen som er blitt ordentlig rike» på Oslo Børs i denne perioden?

PS: Merk særlig utviklingen under dot.com- og finanskrisen.