«There are no innocent men on Wall Street»

august 5., 2016

«There are no innocent men, not on Wall Street» -US Attorney Chuck Rhoades i tv-serien «Billions» (Showtime)

Onsdag ble det offentliggjort at den kjente amerikanske investeringsbanken, Goldman Sachs, var idømt en bot på $36.3 millioner (ca. NOK 300 millioner).

Det er på ingen måte noe unikt i at banker blir idømt bøter for ulovligheter – vi har sågar sett det samme skje i Norge.

Det interessante i dette tilfelle er å sammenligne dette med bøter og straffereaksjon gitt til finansforetak som ikke er banker.

I Goldman Sachs’ tilfelle hadde investeringsbanken ulovlig skaffet seg konfidensiell informasjon fra en ansatt i Federal Reserve (den amerikanske sentralbanken) og benyttet denne til å tjene penger for seg selv.

Bruken av innsideinformasjon er som kjent ulovlig.

Banken fikk boten på $36.3 millioner for dette og for ikke ha hatt god nok kontroll over sine ansatte, som utførte ugjerningen.

Hedgefondet SAC Capital Advisors ble slutten av 2013 dømt for tilsvarende. Noen ansatte hadde tilegnet seg innsideinformasjon og benyttet denne til å tjene penger for kundene og seg selv (som følge av gode resultater).

Ingen av kundene til SAC (Steven A. Cohen) hadde lidd økonomisk eller annen nød. Tvert imot hadde SAC alltid gjort det svært godt for sine kunder.

Siden oppstarten i 1992 hadde investorene i fondet (herunder en rekke pensjonsfond og statlige fond) hatt en annualisert nettoavkastning på 25%.

Til sammenligning var den annualiserte avkastningen til S&P-500 og Oslo Børs i samme periode på henholdsvis 9.18% og 10.89%.

Med $15 milliarder til forvaltning hadde SAC fem kontorer rundt om i USA, samt kontorer i London, Hong Kong, Singapore og Tokyo. På New York Stock Exchange stod SAC for 3% av den daglige omsetningen.

I 2013 ble det kjent at SAC var under etterforskning for innsidehandel og i november samme år fikk selskapet en bot på svimlende $1.2 milliarder.

Noen få, ikke-ledende medarbeidere, av SACs totalt 800 ansatte ble funnet skyldig i lovbrudd.

Steve Cohen ble ikke funnet skyldig. Dette til tross ble han fratatt retten til å forvalte kundemidler fordi han ikke hadde god nok kontroll på sine ansatte.

SAC betalte pengene tilbake til investorene og selskapet ble omdannet til Steve Cohens eget family office med navnet Point72 Asset Management. Til tidligere kunders (og myndighetenes) frustrasjon, har forvaltningsforetaket fortsatt å tjene like mye penger som før.

Det er i denne forbindelse noe underlig at egnetheten til banker med henyn til kundemidler aldri blir vurdert. Selv ikke når de blir dømt for ulovligheter som påfører kundene store tap.

Det er betimelig interessant at en av kundene til Goldman Sachs, et nasjonalt oljefond, nylig avsluttet en rettsak mot investeringsbanken.

Oljefondet tapte hele sin investering ($1.2 milliarder) på et finansprodukt som banken hadde solgt dem. Goldman Sachs hadde samtidig tatt seg betalt et honorar på $200 millioner (16.7%) for handelen.

Mange vil mene at dette står i grov kontrast til hvordan SAC behandlet sine kunder.

Dom faller senere i år.

Det hevdes forøvrig at myndighetenes klappjakt på Steve Cohen og SAC Capital Advisors var inspirasjon til TV-serien «Billions» som finnes på HBO Nordic.

Endelig lyttet myndighetene

august 3., 2016

«No one would listen» er tittelen på boken som Harry Markopolos skrev etter avsløringen av den største finansskandalen i USA, Bernie Madoff.

Revisoren Harry Markopolos var nemlig sikker på at forvaltningen som Bernie Madoff drev gjennom meglerhuset Madoff Securities var svindel.

Markopolos samlet derfor inn omfattende dokumentasjon og sendte denne til det amerikanske finanstilsynet (SEC).

Til tross for gjentatte henvendelser lot imidlertid SEC være å etterforske saken. Følgene av deres inkompetanse og passivitet resulterte i USAs største finansskandale. Fordi Madoff fikk holde på så lenge, kom underslaget opp i svimlende $64.2 milliarder. Investorer fra alle verdensdeler led tap av sine sparepenger.

Madoff-skandalen førte også til en rekke selvmord.

Harry Markopolos har imidlertid nøyd seg med å skrive bok om Madoff-saken. Den har gitt ham inspirasjon til å avsløre annen åpenbar finansiell svindel som de regulerende myndighetene overser.

Markopolos’ gruppe, Associates Against FX Insider Trading, fokuserer på banker opptreden i valutamarkedet. Det er nærmest utrolig at det aller største av verdens største finansmarkeder, med en omsetning på $5.3 billioner per dag, er det minst regulerte.

Flere internasjonale næringslivsaviser har den siste tiden skrevet om bankers ulovligheter i valutamarkedet. Ikke minst etter at det amerikanske justisdepartementet (DOJ) ila Barclays Bank $150 millioner i bot for å ha svindlet kunder som handlet gjennom bankens internettbaserte handelssystem.

Det er blitt påpekt hvordan banker som mottar store kundeordre, kjøper samme valuta til seg selv først og deretter utfører kundens ordre. På grunn av den økte etterspørselen stiger valutaen i pris og banken kan derfor selge valutaen de visste kunden skulle kjøpe risikofritt til den samme kunden til en høyere pris.

Den beskrevne metoden er kjent som «front running» og er en form for innsidehandel (ettersom banken sitter med informasjon om hvilken valuta kunden kommer til å kjøpe). Bedrifter verden over svindles daglig på denne måten.

Til tross for at metoden er viden kjent i valutamarkedet, har de regulerende myndigheter gjort svært lite for å få slutt på dette.

Selv ikke usannsynlig lange uavbrutte vinnerrekker av «trading-inntekter» hos valutabanker har fått finanspresse eller myndigheter til å stille spørsmål om hvordan dette er mulig.

Men myndighetene foretrekker at bankene regulerer denne virksomheten selv.

Dette står i grov kontrast til aksjemarkedet hvor byrden av regulering nå er blitt så høy at mange aktører tvinges til å legge ned på grunn av kostnadsøkningen.

Heldigvis for bedrifter, pensjonskasser og andre brukere av valutamarkedet finnes det de som har sett seg lei av dette. Den utrettelige Harry Markopolos er én av dem.

Kritikken det amerikanske finanstilsynet fikk fra amerikanske politikere, etter at de ignorerte hans advarsler i Madoff-saken, gjør nemlig at de ikke lenger tør overse ham.

Markopolos´ gruppe avdekket i 2009 at den amerikanske banken State Street Bank & Trust Company hadde benyttet valutamarkedet til å svindle en rekke amerikanske føderale og statlige pensjonsfond.

Svindelen var utført på to måter:

Front running – banken hadde systematisk utnyttet ordrene til pensjonskassene ved å kjøpe valuta til seg selv før de utførte kundeordrene.

Den andre metoden var å rett og slett å gi pensjonskassene en kurs som var høyere enn den gjeldende markedskursen. Dermed kunne banken selv kjøpe valutaen til markedskurs og bokføre mellomlegget som «trading-gevinst».

Markopolos sendte dokumentasjonen til DOJ, SEC og Department of Labour (DOL). Sistnevnte fordi svindelen gjaldt pensjonskasser.

Det har imidlertid tatt hele syv år fra tidspunktet hvor Markopolos´gruppe la frem bevis for svindelen til de regulerende myndigheter klarte å fatte en avgjørelse.

Samtlige har nå funnet banken skyldig.

State Street Bank & Trust Company ble nettopp ilagt en bot på $382.4 millioner, hvorav $60 millioner går til pensjonskassene som kompensasjon for tapene de har lidd.

I tillegg til dette må banken betale $147.6 millioner i et gruppesøksmål fra andre kunder som mener de har blitt utsatt for tilsvarende.

Det hører imidlertid med til historien at markedet ble svært lettet over at State Street Bank slapp så billig unna og at myndighetene i prinsipp lar banken fortsette som før. Aksjekursen steg derfor kraftig umiddelbart etter at straffen ble kjent.

State Street

Datadrevne fond i fremmarsj

juli 29., 2016

Utviklingen hittil i 2016 har fått uvanlig mange investorer til å gjøre endringer i sine investeringsporteføljer.

Bakgrunnen for endringene har dels vært markedsdrevne (jakten på avkastning), men også strukturelle endringer har gjort seg gjeldende.

I den første kategorien finner vi private investorer. På global basis har disse måned etter måned trukket sine penger ut av aksjefond.

Årsaken til dette har delvis vært mangel på avkastning (USA er ett av unntakene – uten at dette har endret trenden av innløsninger) og delvis frykt for kursfall som følge av svak økonomisk vekst og stigende geopolitisk uro.

Aksjemarkedene har imidlertid taklet dette bra. Dette kan vi takke pensjonskasser og andre institusjoner for. Desperate etter avkastning har de blitt tvunget til å kjøpe seg opp i aksjer og gjennom dette øke sin risiko i håp om å kunne møte sine fremtidige forpliktelser.

Takket være myndighetenes innstramminger er aksjemarkedet (i tillegg til et enda mer overpriset obligasjonsmarked) snart det eneste alternativet myndighetene vil tillate at denne type institusjoner investerer i.

Paradoksalt har de fleste statlige fond mer romslige mandater, men det er et tema for en annen blogg.

Fond som er kvantitativt drevet nyter, ifølge Financial Times, meget godt av endringene i allokering og søken etter avkastning. Denne type fond har nå rekord i tegningsvolum.

Kvantitative fond benytter tilgangen til store datamengder kombinert med dagens prosessorkraft til å la datamaskiner analysere seg frem til både undervurderte selskaper og nye strategier.

På sett og vis gjør disse ikke noe annet enn det menneskelige analytikere og forvaltere driver med. Forskjellen ligger i vesentlig forbedret kapasitet og hurtighet.

Maskinene jobber døgnkontinuerlig, tar ikke lunch, ferier eller andre avbrekk. De forlater heller ikke fra den primære arbeidsoppgaven for å holde salgspresentasjoner, delta i kundemøter eller går ut for å ta en kaffe. De jobber kort sagt hele tiden.

På natten og i weekender når børsene er stengt og ansatte sover, analyseres nye ideer og strategier. Dataprogrammene er dermed oppdaterte og ligger foran de menneskelige analytikere som kommer på jobb for å sette seg inn i hva som er skjedd.

På dagtid kan maskinene overvåke markedene uten de menneskelige begrensningene til oversikt og reaksjonstid.

Hastigheten maskinene opererer på gjør at muligheter kan utnyttes før manuelle tradere og forvaltere en gang har oppfattet at de finnes.

Eksempelvis vil datamaskiner oppdage en aksje som midlertidig «henger igjen» innenfor en sektor langt raskere enn noe menneske kan klare det. Den forbedrede reaksjonstiden betyr meravkastning for investorene.

Kvantitative fond er ikke bare mer robuste i forhold til de nevnte menneskelige svakhetene, men er i kraft av at de er modelldrevne også mer forutsigbare.

Vet man hva et fonds datamaskiner er programmert for å lete etter, så vil man også vite hvilke markedssituasjoner som vil være gunstig for avkastningen.

En av svakheten mennesker har er at beslutninger ofte blir påvirket av faktorer som ikke er relevante. Eksempler på slike faktorer er noe man har hørt eller opplevd som påvirker sinnsstemning, dagsform eller forstyrrelser.

En datamaskin er fri for emosjoner og annen «støy». Den vil reagere umiddelbart dersom kriteriene den søker blir oppfylt.

Nyhetsbilde har de senere årene blant annet vært preget av skuffende økonomisk utvikling, krig, terror, Brexit og en rekke viktige forestående regjerings- og presidentvalg.

Denne kompleksiteten brukes som én av forklaringene til at rene kvantitative fond har hatt langt bedre resultater enn aktivt forvaltede aksjefond i denne perioden.

Kvantitative fond har også fordelen av at de er mindre personavhengige enn såkalte diskresjonære fond (fond som forvaltes i henhold til en forvalters kunnskap og magefølelse).

Årsaken er at det krever en rekke ulike ferdigheter og kompetanse for å mestre kompleksiteten som skal til for å lage modeller.

For det første kreves det erfaring, kunnskap og forståelse om finansmarkeder for å lage investeringsregler.

Deretter kreves matematisk kompetanse for å omdanne investeringsreglene til presise algoritmer.

Til slutt kreves spesialkunnskap for å kode dette optimalt. Det holder nemlig ikke at programmene «virker». De må i tillegg være optimalisert for å kunne gjøre oppgavene raskest mulig. Konkurransen om de mest attraktive investeringene er beinhard.

Dette er årsaken til at resultatene i kvantitativtdrevne fond i langt større grad et produkt av team work.

Diskresjonære fond, hvor enkeltforvaltere kan ha stor betydning for resultatet, er derfor langt mer sårbare for om nøkkelpersoner slutter.

Robusthet med hensyn til utfall og organisasjon er hovedgrunnene til at rene kvantitative fond øker i popularitet hos investorene. Dette gjelder både hos institusjoner og informerte privatinvestorer.

Teknologien er i kontinuerlig utvikling og det har allerede kostet dyrt for finansforetak som ikke har vært villige til å tilpasse seg endringene.

Selvom etterspørselen etter denne «nye vinen» både er fornuftig og logisk ut ifra den teknologiske utviklingen, bør allikevel investorer være våkne og kritiske i forhold til etterligninger.

Det er langt fra alle som hopper på denne bølgen og tilbyr slike fond som har kunnskaper om markeder eller teknologisk innsikt til å levere det de påstår.

Men dette har mange investorer allerede erfart at gjelder ordinære fond også.

Technology

40% avkastning hittil i år

juli 5., 2016

Vi har nettopp passert halvgått løp for dette året. I den forbindelse kan det være interessant å gjøre seg noen refleksjoner i forhold til forventningene man hadde ved årets begynnelse.

Det første man kan merke seg er at svingningene i aksjemarkedene har vært markert høyere enn de senere årene. Dette skjer på tross av at sentralbankene har økt sine pengeinnsprøytninger.

MSCI Emerging Markets Stock Index er imidlertid opp 7%. Det interessante med dette er at en rekke målinger ved årets inngang viste at dette var markedet investorer hadde minst tro på.

USAs S&P-500 aksjeindeks er opp 3%.

MSCI-World Stock Index er svakt ned for året. Det samme er norske aksjer.

De 600 største europeiske selskapene er i gjennomsnitt ned 9%.

Både det kinesiske og det japanske aksjemarkedet er ned 17%.

Vår hjerne er konstruert slik at vi har tendens til å gi ting som nettopp har skjedd størst betydning i vår tankeprosess. Følgende av dette er at vi tror at dette er det er dette som mest sannsynlig vil skje igjen.

Jo større oppmerksomhet i media, desto mer tror vi på en umiddelbar gjentakelse. Dette gjelder ulykker, terror, naturkatastrofer så vel som finansielle hendelser.

Det er nettopp derfor det er så enkelt å selge produkter idag som ville ha virket hadde bare noen kommet på å ville selge dem før deres suksess allerede var et faktum.

Alle ønsket å investere i gull etter 2011. Ved slutten av 2015 var gull blitt en av de minst populære investeringene.

Gull har hittil i år steget 26%.

Høyt ratede statsobligasjoner hadde nær null- eller negativ rente ved inngangen til året.

Gitt finanspolitikeres løfter og tiltak for å skape vekst og inflasjon, fremstod disse som meget risikofylte investeringer.

Men høy risiko ga denne gangen høy avkastning.

Vinneren er en japansk statsobligasjon med 29 års løpetid. Denne har steget over 30% så langt i år. Norske investorer som hadde kjøpt slike ville ha fått ytterligere 11% avkastning som følge av at japanske yen har styrket seg mot norske kroner i perioden.

Med tanke på mulig utfallsrom fra dagens nivå skal man riktignok være iskald om man sitter med denne. Den årlige renteavkastningen dersom du kjøper den er bare på 0.07%.

Det minner litt om lån i sveitserfranc frem til januar ifjor. Renteforskjellen var minimal og man måtte derfor ha blind tro på en gunstig kursutvikling.

Trendfølgende- og indeksfond er de som har tjent mest på sentralbankenes kjøp. Slike fond har tjent formuer på å være long disse og andre statsobligasjoner som idag enten har rente nær null eller under.

På andre plass finner vi en tysk statsobligasjon med 30 års løpetid. Denne har steget 27% i verdi. Den årlige renteavkastningen på denne er nå på 0.38%.

Takket være sentralbankers kvantitative lettelser (kjøp av egne obligasjoner), finnes det nå totalt $11.8 billioner i statsobligasjoner som har negativ rente. Det vil si at investorene som kjøper disse må betale for å låne bort pengene sine.

Heldigvis er det ikke slik at høy risiko alltid er det beste.

Det er først nylig at markedet har våknet opp til det faktum at amerikanske statsobligasjoner, risikojustert, har gitt en høyere avkastning enn aksjer de siste 45 år!

Dessverre kan dette kun fortsette dersom veksten fortsetter å være svak og økonomien sårbar for tilbakeslag.
Japanese trader

Doblingskandidat

juni 30., 2016

Broker: a person whose job it is to ensure that the gullible go broke.

Den teknologiske revolusjonen vi nå er inne i har gitt oss adgang til store mengder data og samtidig nok prosessorkraft til å behandle denne raskt.

Takket være denne endringen skjer det for tiden voldsomt med nyskapning innen finans. Hurtigheten med hensyn til å reagere på ny markedsinformasjon er én av disse. Et meget godt eksempel på betydningen av dette ble omtalt i denne bloggen for kort tid siden.

En minst like interessant mulighet er evnen til å analysere data på måter som det tidligere ikke har vært praktisk mulig å gjøre.

Mulighetene dette gir har resultert i at helt nye investeringsidéer, konsepter og strategier er blitt til. Det mest positive med dette er at avkastningen til mange av disse ikke er avhengig av at aksjemarkedet stiger.

Slike strategier kan benyttes alene eller til å forbedre egenskapene til tradisjonelle porteføljer bestående av aksjer og/eller obligasjoner.

Et av de store teknologidrevne hedgefondene har brukt den forbedrede datakraften til å finne frem en slik strategi.

Strategien deler aksjeinvestorer i to grupper; institusjonelle og private – i Norge kalt «småsparere».

Den første gruppen har mer resurser og analyser til disposisjon og kalles derfor «informerte investorer», den andre betegnes som «ikke-informerte investorer».

Analyse av investeringsmønsteret til de to gruppene (gjennom flow data) har vist at de opptrer svært forskjellig. Så forskjellig at det har vært mulig å lage en investeringstrategi som utnytter ulikheten i adferd.

Fondets resultater viser at det har vært mulig å hente merverdi (alpha) ved å lage en investeringsstrategi ut av disse dataene.

Her er metodikken de bruker:

For å følge med på hva de informerte investorene foretar seg, har forvalteren gjort avtale med ni av verdens største investeringsbanker og et hundredetalls meglerhus. Disse taster sine aksjeanbefalinger direkte inn i fondets elektronisk applikasjon så snart de publiseres.

Anbefalingene må inneholde kursen aksjen skal kjøpes på, gevinstmålet og en stop loss. (Sistnevnte ser man forøvrig svært sjelden brukt i anbefalinger gitt i Norge.)

Investeringsbankene og meglerhusene kan deretter når som helst gå inn og endre på gevinstmål eller stop loss.

Fondet følger deretter med på hvilke meglerhus som har gitt de beste anbefalingene. Ved årets slutt betales disse i henhold til resultatene fra anbefalingene. Det er her verdt å merke seg at fondet er stort og er således attraktiv å ha som kunde.

Analyse av tusenvis av anbefalinger viser hvilke analytikere i investeringsbankene og meglerhusene det er verdt å høre på. Analysen har så langt også konkludert med at analytikere generelt er mindre flinke til å finne nivåer hvor gevinsten skal realiseres.

Fondet har imidlertid brukt data til å finne en modell som har vist seg å kunne sikre en høyere gevinst enn resultatene av salgsanbefalingene til meglerhusene.

Innhenting av data, analyse, porteføljekonstruksjon og ordreutførelse kjøres som en helautomatisert prosess. Dette er enkelt når anbefalingene er klare.

Vanskeligere er det å følge småsparerne.

Her har forvaltningsselskapet laget egne dataprogrammer som «soper» nettet etter «aksjetips» gitt i nettaviser, aksjeforum og i sosiale medier. Denne informasjonen blir deretter filtrert og rangert.

Anbefalinger som eventuelt måtte befinne seg på listen til de «informerte» tas ut. Det samme gjelder selskaper som anbefales hvor økonomien er solid og verdsettelsen i markedet er moderat til lav.

For å finne frem til de «riktige» selskapene søker dataprogrammet etter nøkkelord i overskrifter. «Doblingskandidat» er et typisk slikt nøkkelord. Jo høyere kursmål som oppgis, desto mer aktuelle er selskapene.

Analysen viser nemlig at også en portefølje av denne type aksjetips har en merverdi (alpha). Forutsetningen er imidlertid at man gjør det motsatte av anbefalingen, nemlig går short.

Fondets investeringsstrategi er således å gå long porteføljen til de «informerte» investorene og short porteføljen til de «ikke-informerte».

Hypotesen som ligger til grunn er at institusjonelle investorer er drevet av fakta og analysebaserte forventninger, mens småsparere er mer emosjonelt drevet og lokkes gjerne av store overskrifter og håp om at luftslott skal bli til virkelighet.

Eksponeringen i fondet gjøres beta-nøytralt. Det vil si at summen av retningsfølsomhet på long- og short-porteføljen er lik. Avkastningen er dermed avhengig av hvordan disse to utvikler seg i forhold til hverandre og ikke den generelle retningen på aksjemarkedet.

Denne informasjonen kan være noe å ta med seg neste gang man leser om doblingskandidater og anbefalinger som lover tre ganger’n eller mer.

Fondets suksess har gjort at de idag har over $20 milliarder til forvaltning og dessverre ikke lenger tar imot nye investorer.

Uansett er det verdt å merke seg hvilke muligheter teknologien idag gir, ikke minst om man har kunnskap og mot til å tenke annerledes.
BigData

Brexit!

juni 27., 2016

Reaksjonene i finansmarkedet etter utfallet av britenes EU-avstemning var kraftige. Det mest oppsiktsvekkende (og urovekkende) med dette er at reaksjonen viser at svært mange er villige til å ta høy risiko på utfall med bare 50% sannsynlighet.

Hva som er enda mer oppsiktsvekkende er at risikoviljen var så høy til tross for at utfallsrommet var så forskjellig.

Det hersket på forhånd en bred enighet om at en Brexit ville medføre et langt større (negativt) kursutslag enn man kunne håpe på i den motsatte retningen dersom det ble en Bremain.

Ikke bare det, men en svak positiv (Bremain) gallup i forkant av valget hadde allerede sendt aksjekursene høyere. Dette skulle indikere at en del av av en begrenset oppside allerede var tatt ut og at utfallsrommet til nedsiden således var enda større. Dette fenomenet kalles negativ skew.

Av nevnte grunner var det vanskelig å trekke noen annen slutning enn at investorer som ikke hadde redusert sin risiko i forkant av valget, hadde fattet denne beslutningen på basis av en høy toleranse for risiko.

Riktignok ligger det her en forutsetning om at investorer er rasjonelle mennesker, noe vi ikke alltid har grunnlag for å hevde.

Markedet derimot fungerte som det skulle. Det var likvid og balansert frem mot valget. Dermed var det enkelt for de som ikke ønsket risiko å overføre denne til andre som var villige til å påta seg risiko.

Aksjemarkedet svekket seg ikke til tross for store innløsninger i aksjefond, kjøp av sikringsinstrumenter og short-salg.

Reaksjonen, etter at avgjørelsen landet på Brexit, har vært som ekspertene på forhånd hadde beskrevet at et slikt utfall ville være.

De største taperne ble som forventet bankaksjer. Dernest fulgte fondsforvaltningsselskaper.

Man skal være iskald som investor dersom man er avslappet til et verdifall på inntil 30% fra én dag til en annen.

Vi skal imidlertid ikke glemme at det også har vært en rekke vinnere.

Investorer som valgte å flytte penger fra aksjer til obligasjoner eller kontanter har opprettholdt eller styrket sin kjøpekraft. Disse kan nå kjøpe flere aksjer for sine penger enn før avgjørelsen.

Short-selgere og innehavere av sikringsinstrumenter kunne fredag innkassere store gevinster.

En rekke hedgefond meldte ved fredagens slutt om tosifret avkastning på denne dagen alene.

De som tjente mest hadde shortet bankaksjer og britiske pund. Det var fullt mulig å tjene 20% i en slik strategi fra torsdag til fredag.

Long gull mot short britiske pund ga en avkastning på 13.8% i samme tidsrom.

Det teknologidrevne hedgefondet, Marshall Wace, hadde latt sine dataprogrammer finne best mulig fortjeneste kontra risiko på de to valgutfallene.

Torsdag formiddag uttalte de at long den britiske aksjeindeksen FTSE-100 og short aksjeindeksene i land som Italia, Spania og Hellas ville være en vinner. Nettoavkastning på denne strategien fra torsdag til fredag var +10.4%.

Beste risikojustert hedge hadde de beregnet til å være long FTSE-100 og short en kombinasjon av franske CAC-40, tyske DAX-30 (alle aksjeindekser). Alternativ til de to siste var short Eurostoxx50.

Resultat for disse to strategiene var henholdsvis +4.28% og +5.47%.

Marshall Wace hadde ikke bare klart å beskytte sine andelseiere mot en Brexit, men gitt dem avkastning som de fleste ville være fornøyd med å motta på et helt år.

Flere hedgefond brukte råvaremarkedet til å etablere attraktive risk/reward-posisjoner. Long gull i britiske pund mot short olje og eller kobber. Idéen var å eie «trygghet» (gull) og gå short industriell aktivitet (olje og kobber).

Resultatet var henholdsvis +18.7% og +16.1%. Med dagens renter utgjør førstnevnte over 18 år med renteinntekter i en norsk bank.

En avkastning verdt å ta med seg.

Utover dette vil fredagens kursbevegelser være nyttige med hensyn til å gi investorer en etterlengtet realitetsorientering. Samtidig får de også en meget god anledning til å vurdere om sine forvalterne og rådgiverne har prestert i henhold til sine forutsetninger.

MeanMedianModeNeg

Stor interesse for høyrisikolån

juni 17., 2016

Tidligere denne uken kunne vi lese at appetitten for høyrisikoobligasjoner (high yield) er kommet tilbake hos norske investorer.

Dette er naturlig nok til stor glede for en rekke bedrifter som den senere tiden har opplevd rene kapitaltørken.

Rentenedsettelser og kvantitative lettelser hjelper ikke økonomien generelt eller bedriftene spesielt hvis bankene ikke er villige til å låne ut penger.

Bankene gjør isteden det som er mest lønnsomt for dem selv, nemlig å tilby å tilrettelegge obligasjonslån fremfor å låne ut penger.

Bare honoraret for å arrangere et slikt lån tilsvarer mange år med renteinntekter.

Det er ingen grunn til å risikere over tre år med usikkerhet, når man kan tjene det samme beløpet på dag én uten risiko.

Dette er neppe intensjonen bak verken rentenedsettelser eller de kvantitative tiltakene, men verken tilsynsmyndigheter eller sentralbanker har tradisjonelt hatt noe imot å imøtekomme banker.

Risikoen på disse lånene dumpes isteden over på investorer som pensjonskasser, forsikringsselskap og privatpersoner.

Det er ikke noe galt i dette – forutsatt at kjøperne er inneforstått med hvilken risiko de påtar seg og er i stand til å vurdere denne.

Mange synes dessverre å ikke kunne dette.

Det er nemlig slik at om man spør de samme investorene om de kunne tenke seg å utstede salgsopsjoner, så reagerer de tvert negativt. Grunnene som oppgis er at det enten ikke er innenfor mandat, eller at de ikke liker risikoprofilen av å ha en begrenset oppside og en ubegrenset nedside.

Det siste resonnementet er fullt forståelig, men samtidig er det da vanskelig å forstå hvorfor de eier obligasjoner.

Disse har nemlig nøyaktig denne risikoprofilen.

I beste fall får du tilbake hovedstolen pluss rentene. I verste fall får du ingenting. Jo mer risikable obligasjonene er, desto større er sannsynligheten for sistnevnte.

High yield (tidligere kalt «junk bonds») er blant de mest risikofylte obligasjonene. Ved å tilby seg å legge ut disse fremfor å låne penger til de aktuelle selskapene, har bankene mulighet til å skaffe seg flere inntekter.

Honoraret for å tilrettelegge obligasjonslånet er én av dem. Bankene kan også velge å ta deler av obligasjonene på egen bok og gjennom det motta en rente som er høyere enn den de ville ha fått gjennom utlån. Obligasjonene kan alternativt selges videre til egne Private Banking-kunder til en høyere pris.

Kort sagt er det rene Kinderegget for banker å legge ut high yield lån fremfor å bedrive tradisjonelt utlån. Spesielt gjelder dette i en tid hvor bankenes lønnsomhet har blitt markert redusert. Dette blant annet takket være regulering som forhindrer dem i å spekulere risikofritt med samfunnets midler.

Kinderegg til tross, det har ikke vært smart å investere i banker en god stund nå.

SX7P Infront-chartet viser utviklingen i den europeiske bankindeksen (rød), sammenlignet med indeksen over Europas 600 største selskaper.

Soros – the legend returns

juni 15., 2016

WSJs artikkel sist uke om at den 85 år gamle hedgefondforvalteren George Soros igjen har satt seg bak «spakene», er blitt slått opp i de fleste finansmedier.

Soros har i mange år overlatt trading- og investeringsbeslutninger til forvalterne i Soros Fund Management LLC, selskapet som forvalter hans egen formue. Nå gjør han endringer.

Basert på en rekke faktorer mener Soros at det nå er fare for store endringer i finansmarkedene.

Prisingen av aktiva som obligasjoner og aksjer er på nivåer hvor kun troen på viljen til å bruke ubegrensede sentralbankmidler kan forsvare risikoen.

En rekke andre aktører har påpekt at tilstanden i finansmarkedet er likt det vi så før finanskrisen.

Men mye er også ulikt.

Samtidig som sentralbankene sørger for bobleprising av en rekke aktiva, kan det registreres en mer spredt adferd hos både sparere og profesjonelle aktører enn det vi vanligvis ser når det er snakk om bobler.

Åpen balanse av short posisjoner i aksjemarkedet svært eksempelvis høy. En annen faktor er nettoinnløsningen av aksjefond som har pågått i lang tid.

Begge fjerner potensielt salgspress fra markedet. Behovet for inndekking av short posisjoner og frigjøring av kapital gir samtidig mulighet for at denne vil bli brukt til å kjøpe seg inn dersom markedet skulle bli billigere.

Det samme gjelder kontantbeholdningen i aksjefond. Bank of America Merrill Lynch rapporterte denne uken at kontantbeholdningen nå er på det høyeste nivået vi har sett på 15 år.

High yield markedet har riktignok noen utfordringer i og med at det nå er svært vanskelig å få kjøpt forsikring (CDS) på enkeltselskapene. Dette betyr at institusjoner med innehav av slike obligasjoner ikke kan hedge disse annet enn syntetisk.

Mangel på short-muligheter av disse obligasjonene betyr lavere kjøpsinteresse dersom det skulle bli et kursfall, ettersom ingen har short-posisjoner de skal dekke inn. Dette er urovekkende i et marked som verken er særlig likvid eller transparent.

Eiendom synes bare å bli mer populært hos nasjonale fond og institusjoner. Også dette markedet preges av kombinasjonen av lave renter og høye verdsettelser.

Markedet for eiendom har imidlertid også utfordringer når det gjelder likviditet og transparens. Man får bare håpe at det ikke er grunnen til at mange institusjoner foretrekker den aktivaklassen akkurat nå.

Går vi tilbake til Soros, er det to ting å bemerke. Jo lenger en oppgang varer desto lavere tenderer gjennomsnittsalderen til markedsaktørene å bli.

Unge og uerfarne mennesker er som regel langt mer risikovillige enn de eldre. Dette skyldes en kombinasjon av hormoner og at man gjerne ikke har rukket å erfare hva som skjer når markedene går feil vei.

En fører som tidvis bremser klarer aldri å holde følge med en sjåfør som kun holder full gass. Dette gjelder imidlertid kun så lenge veien er tørr, rett og fri for hindringer.

Dessverre er det som regel først etter at ulykken har skjedd at mange henter inn de erfarne. Ingen ønsker uro i «båten» så lenge det går bra.

Akuttiltak kan ikke forhindre skade som allerede har skjedd, men man fremstår i det minste som handlekraftig i ettertid.

I kjøvannet av Asia-, LTCM- og Russlandskrisen på slutten av nittitallet byttet den sveitsiske storbanken UBS sågar ut deler av styret med erfarne medarbeidere fra egen opsjonsdesk. Styret innså brått at det hadde et stort behov for medlemmer med asymmetrisk risikoforståelse.

Soros har en slik risikoforståelse og forstår at han trenger å være på broen før det skjer om skal han ha håp om å unngå havari.

Dette er langt viktigere og sikrere enn å tro at man har evnen til å se inn i fremtiden.

Her kommer mitt andre poeng; et poeng som mange vil klamre seg til i disse dager. Soros har nemlig en dårlig track record når det gjelder å forutsi fremtiden.

Soros har tatt feil oftere enn han har hatt rett. Den viktigste egenskapen han besitter er disiplin. Evnen til å innse at han har tatt feil, kutte tapene og konsentrere seg om vinnerne.

Dette kalles risikokontroll og er langt viktigere enn evnen til å spå om fremtiden. Risikokontroll har sørget for at tapene til Soros har vært relativt små i forhold til vinnerne.

Det er denne evnen som har gjort at Soros idag setter seg bak spakene med en formue på $30 milliarder.

Soros

Hedgefond til besvær

juni 10., 2016

«I am blown away by the lack of talent» -hedgefondguru Steve Cohen, Point72

Ifølge det amerikanske finanstidsskriftet Fortune ble 979 hedgefond besluttet lagt ned i 2015. Dette er det største antallet nedleggelser av denne type fond siden finanskrisen hvor 1.471 ble nedlagt.

Nedleggelsene til tross, den totale forvaltningskapitalen i hedgefond steg ifjor med $5 milliarder til $2.9 billioner.

Mer urovekkende er statistikken som viser at 85% av hedgefond som ble startet etter 2005 har blitt lagt ned.

Finanskrisen var i så måte en effektiv utrensking av hedgefond som i realiteten kun var aksjefond med belåning. Det hører imidlertid med til historien at markedsoppgangen etter finanskrisen har fått mange av disse forvalterne til å etablere nye, tilsvarende fond.

Investorer er dessverre ikke påpasselige nok med å be forvaltere om resultater fra år med nedgang i aksjemarkedet.

Idag er det kun noen få hedgefond som drives etter den opprinnelige hedgefondmodellen. De få som gjør dette har nok forvaltningskapital til å ikke bry seg om de stadig økende regulatoriske kostnadene.

Det sagt, har vi sett hedgefond med milliarder av dollar til forvaltning velge å utløse sine investorer. Disse omdannes enten til «family offices» for sine eiere, eller til tradinghus (PropShops) eiet av de ansatte.

Det finnes seks årsaker til den begredelige utviklingen hedgefond har hatt de senere årene: Politikere, tilsynsmyndigheter, sentralbanker, institusjonelle investorer, media og – ikke minst – dårlige forvaltere.

Politikere internasjonalt har brukt hedgefond som syndebukk for det meste som har gått galt i økonomien.

Hedgefond fikk opprinnelig og umiddelbart skylden for dot.com-boblen, finanskrisen og den europeiske gjeldskrisen. Spesielt gjaldt dette PIIGS-landene (Portugal, Italia, Irland, Grekenland og Spania). Hedgefondforvaltere var imidlertid de eneste som stod frem og advarte mot samtlige av disse før katastrofen var et faktum.

Etterpå tok ingen av statsledere eller myndigheter selvkritikk. Det var mer opportunt å rette skytset mot budbringerne.

Norge har her ikke vært noe unntak. NRK hadde feiltolket et dokument de hadde fått fatt i fra Citibank og kringkastet at de katastrofale tapene de nordnorske kommunene led i Terra-saken skyldtes investeringer i hedgefond.

For de som har glemt historien var det sertifikater (rentepapirer) med dårlig kredittkvalitet som var lånefinansiert og som ble ytterligere belånt i norske banker, som Terra hadde prakket på de uheldige kommunene.

Dette stanset imidlertid ikke en refleksreaksjon fra Finansdepartementet som sporenstreks nedla forbud mot investering i hedgefond. Byråkratene sjekket aldri om opplysningene stemte.

For å ikke tape ansikt lot departementet det gå to år før de omgjorde vedtaket. Et forbud mot Terra-type rentepapirer ble det imidlertid aldri snakk om.

Forøvrig var det hedgefond som først påpekte den svake forretningsmodellen og hinsidige verdettelser til «kompisbanker»/P2P, nevnt i denne bloggen.

Tilsynsmyndighetenes entusiasme for stadig mer regulering har medført at hedgefond ikke kan investere slik de gjorde opprinnelig. Blant annet medfører omfattende spredningskrav til at forvaltere må plassere store deler av forvaltningskapitalen i investeringer de har mindre tro på.

Kravene til rapportering for finansforetak er blitt så detaljert og omfattende at det er blitt en eksplosjon i antall medarbeidere som har som eneste oppgave å påse at regelverket følges.

Forholdet mellom antall inntekstbringende medarbeidere og de som har støttefunksjoner har følgelig blitt radikalt endret. De regulatoriske kostnadene har aldri vært høyere enn de er idag.

Resultatet av dette er en reduksjon i servicegraden overfor kunder og mer aggressive inntjeningsmetoder.

Vår tids største finansskandaler har ikke blitt til på grunn av manglende regelverk, men fordi verdens finanstilsyn enten har vært blinde eller har latt være å reagere på varsler de har mottatt.

Sentralbanker har idag, som beskrevet i en rekke tidligere blogger, redusert markededsaktørers mulighetene til å tjene på under- og overprisede aktiva som følge av sine pengeinnsprøytninger. I prinsipp har alle aktiva blitt løftet høyere uten hensyn til om de er gode eller dårlige.

Sagt på en annen måte har sentralbankene midlertidig suspendert den naturlige markedsmekanismen.

Investorene har også påvirket fondenes muligheter til å tjene penger negativt. Institusjonelle investorer har i kraft av sin økte andel av forvaltningskapitalen i hedgefond blitt langt mer innflytelsesrike og med det mer krevende.

Dette påvirker investeringer, strategi og likviditet. Også timing og enkeltinvesteringer har man erfart at disse ønsker å bestemme over, til tross for at disse på forhånd har godtatt de detaljerte mandatene til fondene de har tegnet seg i. «Armchair quarterbacks» tar aldri ansvar for resultatene, med mindre det går bra.

Media vil hevde at de kun rapporterer det som skjer, men dette er langt fra sannheten. Media kjører gjerne saker basert også på andre motiver. For å oppnå leserklikk er ett av dem. Media synes helt å ha glemt verdien av risikojustert avkastning (med unntak av når Oljefondet skal vurderes).

De fleste medier bedømmer følgelig idag hedgefond utelukkende på basis av absolutt avkastning. Dette er som sammenligne prestasjonene til en dragster med en Formel 1 bil. Den første går utvilsomt raskest rett frem, men har ikke mulighet til å svinge unna hindringer. Verken finansmarkedet spesielt eller økonomien generelt er uten hindringer.

Forvalterne selv har opplagt også skyld i utviklingen. Som den legendariske hedgefondforvalteren Steven Cohen nettopp uttalte på Ira Sohn konferansen i New York: «I am blown away by the lack of talent» (blant dagens hedgefondforvaltere).

Dette gjelder imidlertid ikke kun blant hedgefond. I USA er antallet aksjefond doblet i løpet de to siste årene. Som sjefen for AllianceBernstein uttrykte det til Financial Times denne uken: «Intuisjon tilsier at det i samme tidsrom ikke har funnet sted en dobling i antallet dyktige forvaltere.»

Bunnlinjen er at de ovennevnte faktorene har gjort at nettopp egenskapene man verdsatte og som gjorde hedgefond unike både med hensyn til avkastning og risiko; originale meninger og motet til å satse på dem, knapt eksisterer.

Det overveldende flertall av dagens hedgefondforvaltere har verken unike ideer, strategier eller meninger. Dette ser vi når positiv avkastning ene og alene er avhengig av et stigende aksjemarked. Dette er jobben til aksjefond, ikke hedgefond.

Politikere som trengte syndebukker for egen udugelighet og tilsynsansatte som forsøker å forsvare sin «raison d’etre» har langt på vei vunnet. De har tvunget hedgefond til å endre måten de investerer, bidratt til svakere resultater og sørget for høyere samvariasjon med markedsutvikling de nettopp skulle beskytte mot. I tillegg har de påført hele industrien en dramatisk kostnadsøkning. Kostnader som til slutt havner hos investorene i form av lavere avkastning.

To av de største hedgefondene i London ble så lei av myndighetenes stadig endringer av vilkår at de flytte sine virksomheter til Sveits. Resultatet var masseoppsigelser innen den britiske finansielle service-industrien. Samtidig fikk Geneve og tilsluttende områder flere arbeidsplasser og en oppgang i økonomisk aktivitet.

Fysikkens lover om at energi aldri kan bli borte, men går over i andre former gjelder også her. I dette tilfellet fikk Sveits nyte godt av energien, kunnskapen og arbeidsplassene.

Som saksopplysning kan det nevnes at hedgefond var den første fondskategorien som valgte å benytte uavhengige foretak til å fastslå verdien av sine porteføljer. Norge har forøvrig opplevd skandaler med aksjeforvaltere som bevisst overdrev verdien på sine porteføljer, uten at Finanstilsynet så noen grunn til å stramme inn på praksisen.

Hedgefond var også tidlig ute med å skille investorenes midler fra forvaltningsselskapets egne, gjennom bruk av uavhengige depotmottagere. Idag er eksterne og uavhengige funksjoner som administrator og depotmottager blitt et krav innen internasjonal forvaltning.

Dette er ikke de eneste samfunnsoppgaver hedgefond har engasjert seg i. Hadde det ikke vært for hedgefondet Elliott Capitals 15 år lange kamp mot myndighetene i Argentina, ville landet sluppet unna med å betale tilbake mindre enn 1/3 av sin obligasjonsgjeld. Gjelden var på $80 milliarder.

Elliott Capital var den eneste som tok opp kampen mot landet. Pensjonskasser, banker og andre institusjoner var beredt til å gi bort pensjonister- og andre kunders penger uten kamp.

Det er mange lignende eksempler. Synd bare at det ikke er de angjeldende politikere og finanstilsynssjefers pensjoner det går ut over dersom de lykkes med å utslette denne bransjen.

De superrike fortsetter imidlertid å plassere sine formuer i hedgefond. Sist på listen var Alibaba gründer Jack Ma som like godt kjøpte 20% av et hedgefond.

Dragster Så lenge veien er snorrett og det ikke finnes økonomiske hindringer, er det ikke lett å slå aksjemarkedet.

Var Finansklagenemda kompetent?

juni 6., 2016

Finansklagenemda behandlet nylig en klage mot en bank fra en privatkunde som hadde handlet i valutamarkedet.

Angjeldende kunde hadde tatt en posisjon i valutaparet EUR/CHF og lagt inn en stop loss. Stop loss’en skulle bidra til å begrense kundens tap dersom valutaen gikk feil vei.

Bruken av stop loss er fornuftig i for å begrense tap i alle finansmarkeder ettersom ingen vet hva som vil skje i fremtiden.

Disse ordene skulle vise seg å bli svært sanne denne dagen. Det var den 15. januar, 2015. Dagen hvor den Sveitsiske Nasjonalbanken (SNB) uten forvarsel gikk fra sitt løfte om å holde euroen over 1.20 i forhold til sveitserfranc.

Nyheten skapte den største én dags kursbevegelsen vi har sett i en hovedvaluta i moderne tid. I løpet av minutter falt euroen hele 28% mot sveitserfranc.

Markedet var fullstendig uforberedt på en slik utvikling. Spekulanter, fond og banker tapte enorme beløp. Privatpersoner og bedrifter med gjeld i sveitserfranc opplevde ikke bare at gjelden deres økte 20-30%, de fleste fikk i tillegg også likviditetsutfordringer gjennom at bankene raskt var på telefonen og forlangte mer sikkerhet.

Man må tilbake til krakket i 1929 for å finne en finansiell hendelse som har vært skyld i flere selvmord.

Sagt på en annen måte; den Sveitsiske Nasjonalbankens løftebrudd sørget denne dagen for at både formuer og menneskeliv gikk tapt.

I de påfølgende dagene fant en rekke banker ut at de ikke ville stå ved transaksjoner de hadde utført og bekreftet overfor sine kunder.

Dette var ordre som kunder hadde utført på de elektroniske handelssystemene som de fleste banker idag tilbyr sine kunder.

Kursene ble i stedet endret til nivåer som gjorde at bankene enten ikke led tap i det hele tatt, eller fikk sine tap vesentlig redusert. Kunder som klaget fikk beskjed om at dersom de ikke var fornøyd måtte de gå til søksmål.

Få kunder hadde råd til dette. Spesielt etter å de akkurat hadde blitt påført voldsomme tap.

Verdens finanstilsyn har vært merkelig passive i kjølvannet av skandalen. Dette kan skyldes at det lett kan slå tilbake mot nettopp tilsynsmyndighetene dersom banker måtte ta store tap.

Valutamarkedet er verdens største finansmarked. Omsetningen er over $5.3 billioner per dag. Næringslivet er fullstendig avhengig av dette markedet for å kunne kjøpe og selge varer og tjenester over landegrenser. Svært mange bedrifter bruker også valutamarkedet som finansieringskilde.

Det er således essensielt at valutamarkedet fungerer og har tillit hos sluttbrukerne.

Én av mekanismene som skal sørge for dette er market making. Market making betyr at det stilles kontinuerlige kjøps- og salgskurser på ulike valutaer.

Market makingen i valuta har tradisjonelt vært en stor inntektskilde for bankene. De fleste banker av en viss størrelse har derfor avdelinger som driver med dette.

I tillegg til bankene finnes det et voksende antall andre finansforetak som idag driver market making i valuta.

10 sekunder etter at SNB-nyheten ble kjent den 15. januar 2015, nektet imidlertid samtlige banker og andre foretak å stille priser i sveitserfranc. Sagt på en annen måte, ble kundene fullstendig overlatt til seg selv.

Tilsynsmyndigheter som vanligvis er svært opptatt av at finansinstitusjoner følger god forretningsskikk synes overraskende lite opptatt av bankenes oppførsel denne dagen.

Det er også overraskende at Finansklagenemda ikke fant grunn til å stille spørsmål ved dette, men valgte å «blankt avvise» kravet fra kunden.

Undertegnede vet ikke hvordan den aktuelle banken hadde håndtert kundens stop loss ordre. Dersom ikke beløpene er svært store, er det praksis hos de fleste banker å håndtere slike ordre manuelt.

Det vil si at ordren gis til en av bankens valutameglere for oppfølging, fremfor at de ligger som elektroniske ordre i markedet.

Årsaken er at bankene ofte kan tjene litt ekstra ved å spekulere på at de kan oppnå en noe bedre kurs. For kunden spiller dette ingen rolle, så lenge ordren utføres på det nivået kunden har bedt om.

Denne dagen ville imidlertid en slik manuell håndtering straffet banker hardt.

En ordre som var lagt inn elektronisk rundt 1.20, ville derimot ha hatt en svært god mulighet til å bli utført på et «akseptabelt» nivå. Forutsetningen var at banken hadde god nok teknologi.

Den beste teknologien kan idag utføre ordre på mikrosekunder.

Med «god» teknologi kan en ordre utføres i løpet av et ettsifret antall millisekunder. Hvis banken ikke har tatt bryet med å ha dataservere i nærheten av der valutahandelen fysisk skjer og befinner seg i Skandinavia, kan man påregne ytterligere 25 millisekunder før ordren når frem.

Til sammenligning tar det 47 minutter med lydens hastighet fra København til London.

Uansett, selv med relativt dårlig teknologi, ville en ordre nå frem til markedsplassen på under 1 sekund. Denne dagen hadde man 10 sekunder på seg.

En valutamegler som skulle overvåke en slik ordre manuelt (og gjerne har en del andre oppgaver), ville ha vært sjanseløs.

Unntaket ville vært om denne stirret rett inn i skjermen kl. 10, satt med fingeren klar til å sende ordren og i tillegg var i stand til å prosessere hva som skjedde.

Forskjellen i utfall mellom å benytte menneske eller maskin kan være enorm.

Det tok nemlig bare 10 sek fra 1.2000-nivået ble brutt før EUR/CHF gikk i frittfall. Kursen falt riktignok 2.1% i løpet av disse første 10 sekundene (til 1.1755), men på veien ned dit ble det stilt 373 forpliktende kjøpskurser.

Dette var kjøpskurser som det var mulig å selge på. Forutsetningen var at ordren rakk frem til markedet i løpet av disse 10 sekundene.

Etter de nevnte 10 sekundene fantes det ingen kjøperkurser før EUR/CHF hadde falt til 0.9214. Dette var hele 21.6% lavere enn den forrige kjøperkursen.

Det hadde vært svært interessant å vite om Finansklagenemda hadde denne informasjonen eller om de bare godtok bankens versjon av hva som fant sted.

Ifølge media hevdet nemlig banken overfor Finansklagenemda at «det var umulig å gjennomføre ordren raskere og til bedre kurs enn det som ble oppnådd» (kurs 1.01 – 15.8% under stop loss nivået).

Det hadde videre vært interessant å vite hvilken kunnskap Finansklagenemda besitter om valutamarkedet generelt og den teknologiske utviklingen spesielt, når den blankt avviser klager som denne.

Troverdigheten til Finansklagenemda vil få seg en alvorlig knekk hvis det viser seg at kunden måtte ta regningen for at banken valgte å spekulere med ordren, alternativt at banken ikke hadde god nok teknologi til å utføre oppdraget den hadde tatt på seg.

Eurchf
Chartet viser kjøpskursen på EUR/CHF i de første 10 sekundene etter SNB-nyheten.