Flash Crash i Britiske Pund

oktober 7., 2016

Nattens «Flash Crash» i britiske pund ser nesten identisk ut som det vi så i det amerikanske aksjemarkedet i mai 2010 og i det amerikanske obligasjonsmarkedet i oktober 2014.

Den brede amerikanske aksjeindeksen S&P-500 falt 9.1% på minutter den 6. mai 2010 og amerikanske statsobligasjoner falt 8% på enda mindre tid den 15. oktober 2015.

Flere handelsplattformer sluttet å prise GBP/USD og det diskuteres derfor fortsatt hvor lavt pundet falt. Noen plattformer registrerte handler så lavt som 1.1850.

Det betyr at verdien av pundet falt på 6.1% i løpet av noen minutter.

Med tanke på gårsdagens blogg om prisingen av opsjoner i forkant av den kraftige oppgangen, kan det ikke hevdes at markedet for valutaopsjoner var like «forberedt».

Basert på gårsdagens prising av opsjoner på GBP/USD var det over 99% sannsynlighet for at man ikke ville se en daglig kursbevegelse på over 1.7%.

gbpusd
Infront-chartet viser deler av nedgangen som skjedde like etter kl 01 i natt.

Opsjonsmarkedet tok ingen sjanser i Seadrill

oktober 6., 2016

Så lenge sentralbanker aktivt holder risikoen nede i finansmarkedene, er det mange aktører som forsøker å spe på sin avkastning gjennom å selge opsjoner.

Den legendariske obligasjonsforvalteren Bill Gross sa en gang: «Mange kjøper opsjoner for å kunne sove godt om natten. Vi utsteder opsjoner fordi vi er villige til å sove mindre godt for å kunne tjene mer.»

Det få visste var at mye av meravkastningen til PIMCO Total Return, fondet Gross forvaltet, kom fra systematisk utstedelse av strangles (kjøps- og salgsopsjoner med innløsningskurser hhv. over og under obligasjonskursen ved utstedelsestidspunktet).

Det lå med andre ord en betydelig risiko i fondet som ikke var åpenbar dersom man kun så på fondets utvikling. Det hører med til historien at PIMCO Total Return den gangen var verdens største verdipapirfond med rundt $350 milliarder under forvaltning. Man kan følgelig tenke seg hvilken effekt et kraftig obligasjonsfall ville kunne ha fått for finansmarkedene.

Det vi kan si om utviklingen i Seadrill opsjoner er imidlertid at her hadde også opsjonsutstederne søkt å sikre søvnen sin. Dette har de gjort gjennom å ta en høy pris for opsjoner som de utstedte.

Selv i perioder hvor den observerte volatiliteten i Seadrill falt til 50% og lavere, var ikke markedsaktørene vært villig til å utstede opsjoner til en implisitt volatilitet under det dobbelte av dette.

sdrl-imp
Chartet er hentet fra DNB Markets Derivatives Weekly. Utviklingen på implisitt volatilitet i mørkeblått.

I denne store og stabile forskjellen mellom implisitt og observert volatilitet kan det ligge informasjon. Ikke i form av innsideinformasjon, men i form av heuristikker – kognitive snarveier mennesker bruker når de prosesserer informasjon og gjør vurderinger.

Basert på John Fredriksens formue og historie med å stå ved sine selskaper, kan potensielle opsjonsutstedere ha sett muligheten som stor for at en løsning ville komme på bordet.

Det skal imidlertid sies at selv om utstedere hadde tatt seg godt betalt for å utstede Seadrill opsjoner, så var dette langt fra tilstrekkelig for å håndtere tirsdagens voldsomme kursoppgang.

Man kan følgelig ikke utelukke at det var en del opsjonsutstedere som fikk høstferien sin ødelagt av et krav om betydelig tilleggssikkerhet.

Den totale åpne balansen av opsjoner i Seadrill er forøvrig i underkant av 20.000 kontrakter (2 million aksjer). Dette er forholdsvis lite.

Det er derfor mulig at det ikke er heuristikk, men en ren mangel på konkurranse i opsjonsmarkedet som forklarer den store forskjellen mellom kjøper og selger i Seadrill opsjoner. Spreaden i volatilitet mellom kjøper og selger på At-The-Money opsjoner er i skrivende stund nemlig på 40 prosentpoeng (137% versus 177%).

Ikke akkurat noe som får en til å ville kaste seg inn i markedet.

Det er i denne forbindelse verdt å nevne at det nettopp er satt ny rekord i volumet på volatilitetstrading i USA. Dette står i grov kontrast til den daglige opsjonsomsetningen på Oslo Børs som idag, justert for antall tilgjengelige opsjoner, ikke ligger vesentlig høyere enn da opsjonsmarkedet startet for snart tyve år siden.

sdrlvol
Infront-chartet viser kursen på Seadrill med observert volatilitet over 5 dager under.

Hedgefond som røykvarsler

oktober 3., 2016

Støvet hadde knapt lagt seg før skylden var plassert. Hedgefond var årsaken til krisen i Deutsche Bank.

En rekke hedgefond hadde nemlig trukket sine penger ut av banken da den sist uke befant seg i en kritisk situasjon.

Glem det faktum at den kritiske situasjonen hadde oppstått fordi amerikanske myndigheter mente Deutsche Bank bidro til finanskrisen i 2008.

Se også bort fra at de samme myndighetene mente at Deutsche Bank hadde lurt investorer som eksempelvis pensjonskasser over hele kloden ved å selge dem boligobligasjoner under falske premisser.

Lukk også øynene for det faktum at konsekvensene av dette salget var at tusenvis av amerikanere mistet sine hjem, mange tok sine liv i desperasjon, bedrifter gikk konkurs, arbeidsledigheten økte og sparepenger samt pensjoner gikk tapt.

Og for all del overse det faktum at Deutsche Bank hadde utbetalt $19.8 milliarder i bonuser til ledelse og ansatte i kjølvannet av finanskrisen.

Deutsche Bank var bare den siste av en lang rekke banker som hadde blitt straffet med høye bøter for dette.

Citigroup godtok sågar en bot som var høyere enn de $14 milliardene som det amerikanske justisdepartementet (DOJ) varslet overfor Deutsche Bank.

Det at nyheten om boten på $14 milliarder slo så brutalt ned i finansmarkedene, belyste kun det faktum at det europeiske banksystemet fortsatt er svakt.

Hedgefond har som ett av sine hovedmål å verne om sine investorers midler. Dette gjøres ved å ikke utsette forvaltningskapitalen for unødvendige og uønskede farer, samt kjempe for pengene som man mener investorene har krav på.

Det finnes mange eksempler på hvor hedgefond har vært de eneste som har vært villige til å ta opp kampen for å få investorenes penger tilbake. Dette skjedde sist da Argentina nektet å gjøre opp sin obligasjonsgjeld. De andre passive kreditorene fikk tilbake sine penger takket være en mangeårig innsats av hedgefondet Elliott.

Minnet om hva som skjedde med de som hadde penger på konto hos Lehman Brothers da denne banken gikk konkurs, står fremdeles friskt i minne hos erfarne forvaltere og finansfolk. Også en rekke norske investorer tapte penger da finansforetakene de benyttet hadde motpartsrisiko til Lehman Brothers.

I likhet med Lehman Brothers, er Deutsche Bank en av de største aktørene i det bilaterale (Over The Counter – OTC) derivatmarkedet. Det er følgelig vanskelig å ha full oversikt over bankens eksponering.

Som en hedgefondforvalter uttrykte det til Financial Times: Vi anså sjansen som liten for at Deutsche Bank skulle gå overende, men vi er betalt for å sikre våre investorer sine sparepenger. Så det var det vi gjorde.

Man kan derfor velge å se på handlingen til hedgefondene som en tjeneste overfor både Deutsche Bank og finansmarkedet forøvrig.

Det var nemlig oppslagene om at hedgefond trakk sine midler ut av Deutsche Bank som fikk både myndigheter og banken selv til å reagere.

Resultatet var betydelig politisk og markedsmessig press på amerikanske myndigheter. Noe som ser ut til å resultere i en rabatt på over 60% på den opprinnelig boten.

I skrivende stund antydes det nemlig at boten vil bli på $5.4 milliarder. En bot som Deutsche Bank er villige til å godta så lenge de slipper å innrømme at de gjorde noe som helst galt.

Denne type ansvarsfraskrivelse så vi et eksempel på i Norge i 2010. Den gang godtok DNB en bot på kr. 26 millioner for innsidehandel, samtidig som banken hevdet den ikke hadde gjort noe galt.

Uansett, nytteverdien av hedgefond som røykvarsler og katalysator skal ikke undervurderes.

Alvoret i situasjonen ble belyst og tiltak iverksatt.

Finanspolitikere og finanstilsyn som satt passive mens krisen langsomt bygget seg opp vil neppe lære noe av dette men, som etter tidligere kriser, bruke sin forlegenhet til å vedta nye sanksjoner mot hedgefond.

deutsche-bank-ag
Infront chartet viser kursfallet til Deutsche Bank siden 2014

Modelldrevne fond forklart

september 27., 2016

Konkurransen om å forvalte kundemidler har blitt merkbart hardere de siste to årene. Lave renter, dyre aksjer og redusert volatilitet har medført svak avkastning for aksjer og et etterhvert vesentlig redusert potensiale for obligasjoner.

Når investorer oppdager at de årlige forvaltningshonorarene overstiger avkastningen de får, annet enn i korte perioder, er det naturlig at vil forsøke å få redusert sine faste kostnader.

For de fleste forvaltere kommer dette imidlertid på et meget dårlig tidspunkt. Kostnadene med å drive forvaltning har nemlig aldri vært høyere enn de er idag.

Noen lyspunkter finnes det riktignok. Mens en rekke fondskategorier har vært utsatt for kundeflukt, har det gått mange hus forbi at én forholdsvis lite kjent kategori har hatt motsatt utvikling. Dette er kvantitative fond – fond drevet utelukkende av matematiske modeller.

Den økende interessen for denne type fond er forankret i tre ting: Fondene innenfor kategorien har i det stille levert svært god avkastning over flere tiår.

For det andre har man merket seg at de fortsetter å levere positiv avkastning til tross for at resten av bransjen sliter.

For det tredje er stadig flere investorer blitt bekymret over prisingen i aksje- og obligasjonsmarkedene og søker derfor etter alternativer.

Denne etterspørselen har fått en del forvaltere til å kaste seg rundt og hevde at de også egentlig driver med kvantitativ forvaltning. Investorer bør følgelig være på vakt for «etterligninger».

For å beskrive noe av hva kvantitative fond driver med, har forvaltningsforetaket Man AHL laget en videoserie over temaet.

Fondet AHL har forøvrig vært inkubator for to av verdens mest kjente hedgefond. Fondet ble i sin tid startet av tre tyveåringer, Michael Adams, David Harding og Martin Leuck. Alle tidligere studenter ved universitetene Oxford eller Cambridge.

Resultatene til AHL fanget oppmerksomheten til forvaltningsforetaket Man Group. Man Group har sine røtter i råvaremarkedet (ED & F Man). Man Group spesialiserer seg på alternativ forvaltning (hedgefond), har rundt 1000 ansatte verden over og nærmere $80 milliarder under forvaltning.

I perioden 1989 til 1994 kjøpte Man Group opp AHL. Samarbeidet skulle imidlertid vise seg å ikke være så vellykket og to år senere hadde de tre gründerne forlatt fondet.

I 1997 startet Michael Adams hedgefondet Aspect Capital og David Harding startet Winton Capital. Begge er idag verdenskjente hedgefond. Sistnevnte er omtalt flere ganger av denne bloggen. Martin Leuck valgte en annen retning. Han startet et band.

AHL skiller seg fra de beste kvantitative fondene ved at de primært er trendfølgende og har betydelig lenger tidshorisont på sine investeringer enn de fleste kvantitative fond. Dette plasserer AHL først og fremst i kategorien «CTA», fremfor «quant».

I rettferdighetens navn skal det imidlertid sies at AHL også benytter modeller som ikke er trendfølgende. Disse har imidlertid en lavere porteføljevekt.

Det er følgelig viktig for investorer å forstå at de kvantitative fondene som ofte nevnes i den internasjonal finanspressen, henter sin avkastning fra andre og mer komplekse strategier enn trendfølging.

Uansett kan det være av interesse for investorer og markedsinteresserte som ikke kjenner til denne type fond å få et innblikk i deres tankesett og modeller.

Kinderegget fra helvete

september 12., 2016

Veksten har uteblitt, de sosiale forskjellene har økt og spekulanter har nå forstått at regningen kan lempes over på skattebetalerne når noe går galt.

Fredagens kombinerte kursfall i aksjer og obligasjoner har, etter internasjonale medieoppslagene å dømme, skremt investorer verden over.

Med et kursfall på 2.45% på amerikanske S&P-500 er dette, med unntak av dagen etter Brexit-avgjørelsen, det største daglige kursfallet på 6 måneder. Det er også den største daglige kursbevegelsen (fra topp til bunn) basert på samme kriterier.

Går man tilbake til tiden før sentralbankene sydde puter under armene på spekulanter, var ikke slike bevegelser ekstraordinære i det hele tatt.

Når forventninger langt oversteg realiteter, var det helt naturlig at aksjekursene (forventningen) ble nedjustert til de gjenspeilet realitetene. Dette var ansett som sunt både for økonomien og spekulanter å forstå at høy risiko kunne medføre tap.

Dette virket fornuftig også for å unngå at bobler ble for store. Ingen ønsket en replay av tredveårene.

Mangel på politisk og regulatorisk handlekraft i forkant av finanskrisen og den europeiske gjeldskrisen gjorde imidlertid at disse krisene rammet samfunnet langt hardere enn de burde.

For å dekke over skadene, utvanne ansvaret og forskyve smerten har sentralbanker blitt instruert til å støtte opp finansmarkedene gjennom kjøp av verdipapirer. Dette kalles kvantitative lettelser.

Hensikten med sistnevnte var å senke renten slik at sparere tok pengene sine ut av banken og puttet dem i mer risikofylte investeringer som eiendom, obligasjoner og aksjer.

Dette skulle stabilisere vaklende markeder og forhåpentlig medføre at bedriftene investerte denne kapitalen fornuftig slik at det igjen ble skapt vekst.

Andre investeringsalternativer besluttet myndighetene i praksis å forby for alle andre enn de med nok midler til at de ikke lar seg diktere.

Konsekvensen av denne konsentrerte kjøpekraften er at vi idag fortviler over rekordhøye eiendomspriser, biter negler på grunn av høye aksjeverdier og sitter med obligasjoner som til og med kan ha negativ rente.

Veksten har uteblitt, de sosiale forskjellene har økt og spekulanter har nå forstått at regningen kan lempes over på skattebetalerne når noe går galt.

Med dagens lave renter og tilhørende mangel på risikokapasitet, er det idag svært mange pensjonskasser som ikke vet hvordan de skal klare å levere pensjonen de har garantert overfor sine kunder.

Et kraftig aksjefall vil være katastrofalt for disse.

Det samme vil skje dersom det kommer en betydelig renteoppgang, ettersom dette vil medføre et kraftig verdifall i kursen på alle fastrenteobligasjonene de sitter med.

Et kraftig fall i både aksje- og obligasjonskurser vil være spesielt negativt ettersom dette også vil kunne lede til lavere risikovillighet. Dette vil være hemmende for forbruket, noe som kan få boligkjøpere til å sette seg på gjerdet.

Hvis det er riktig som det skrives, at spekulanter utgjør en stor del av kjøperne i boligmarkedet, vil det ikke i en slik situasjon ta lang tid før vi ser dette markedet vakle også.

Et samtidig fall i verdien på aksjer, obligasjoner og eiendom vil idag fremstå som et Kinderegg laget i helvete. Et Kinderegg verken finanspolitikere eller de regulatoriske myndighetene vil ønske å ta ansvar for.

Kursfallet skal følgelig ikke bli særlig dypt før de som har tatt høy risiko kommer til å forlange at myndighetene bruker ytterligere av samfunnets midler for å hjelpe dem.

Forankret i at det alltid er liten politisk vilje til å innrømme feil, er det derfor mest sannsynlig at enker og faderløse skattebetalere nok en gang tildeles oppdraget med å redde spekulantene og de formuende.

new-york-minute
Financial Times videoen over «The New York Minute» kan sees her.

Folkeopplysningen II

september 9., 2016

«The highest form for human excellence comes from questioning yourself and others.» -Sokrates

Programmet «Folkeopplysningen» på NRK stiller spørsmål ved alminnelig oppfatning og plukker fra hverandre etablerte sannheter.

Programleder Andreas Wahl gjør en god jobb med å utfordre både temaer og intervjue personer. Kvaliteten har også økt fra program til program.

Ikke minst var det morsomt å høre at «forskningen» justisministeren støttet seg på når det gjaldt farene ved bruken av cannabis sammenlignet med bruken av alkohol ikke var forskning i det hele tatt.

To av forskningsrapportene viste seg å være artikkel fra en avis og en tilsvarende fra et blad. Den tredje var riktignok en forskningsrapport, men omhandlet et annet tema noe annet. Justisministerens siste «forskningsrapport» var en upublisert eksamensoppgave skrevet av en svensk student i medisin.

Det første programmet til Wahl tok for seg bøker og foredrag som omhandler motivasjon og selvhjelp. Her ble det påstått at alt egentlig var bortkastet.

Man kunne imidlertid ha sagt det samme om lærebøker i skolen, forelesninger på universitetet eller enkle beskjeder vi mottar. Lærdom må repeteres for at vi skal huske den.

En annen metode er å knytte lærdom til en sterk emosjonell opplevelse.

Man hører eksempelvis ikke noen svare «husker ikke» hvis du spør dem om de noengang har gått på glødende kull.

Man får heller ingen forbedring eller nytteverdi dersom man ikke øver etter å ha lest en bok om løping, sjakk eller andre temaer som utfordrer oss fysisk eller mentalt.

Det er sikkert riktig at det finnes en del dårlige bøker om selvhjelp i bokhandelen, men selv den beste boken blir lite verdt dersom leseren ikke praktiserer den nye kunnskapen.

Slike bøker handler tross alt om å bli bevisst, målrettet og deretter gjøre en innsats. Hvis man ikke gidder å gjøre det siste, er det neppe bøkenes skyld at man ikke får resultater.

Faktisk er det en «naturlov» (homeostasis) som sier at ting vil regulere seg tilbake til sin opprinnelige tilstand dersom de ikke fortsetter å bli påvirket.

Når det gjelder den tidligere omtalte episoden om økonomisk fremsynthet, er dette intet nytt at det er mest sannsynlig at disse er verdiløse.

Grunnen til at vi, til tross for denne kunnskapen, stadig plages av prognoser i media er at disse trenger noe sensasjonelt å skrive om.

Mediene måler hva folk liker å lese og bruker dette til å lage flere oppslag om de samme temaene. Dette betyr at de fleste lesere liker å lese om ting som er tull og tøys, som f.eks spådommer om aksjer som snart vil doble seg i verdi.

De som fremsetter slike prognoser er de første til å innrømme at de ikke er i stand til å forutsi fremtiden.

Prognosene er med andre ord ren underholdning fordekt som finans. Dette selger aviser og sørger for kurtasjeinntekter.

En opplagt vinn-vinn situasjon både for media og finansbransjen.

motivation

Folkeopplysning 101

september 2., 2016

“It is not the strongest of the species that survives, not the most intelligent that survives. It is the one that is the most adaptable to change.” ― Charles Darwin

Programmet «Folkeopplysningen» på NRK forklarte denne uken hva de færreste som arbeider innen finans vil at du skal vite, nemlig at de fleste forvaltere, analytikere eller meglere ikke er i stand til å slå markedet.

De fleste forvaltere vil imidlertid hevde at de har disse ferdighetene, på samme måte som 85% av mannlige bilførere mener de selv er bedre enn gjennomsnittet av mannlige bilførere til å kjøre bil.

Knepene som forvaltere benytter for å bevise overfor kunder at de er bedre ble også lagt frem. De mest vanlige er at de viser til en særlig gunstig tidsperiode hvor de slo markedet. En annen er at man legger ned dårlige fond slik at den dårlige historikken blir borte. Bare sjekk antall norske fond og investeringsselskaper som ble lagt ned etter 2008.

Et annet triks er å bytte benchmark (sammenligningsgrunnlag).

Det har hendt at forvaltere av aksjefond har kjøpt noen få obligasjoner når de har ligget bak aksjeindeksen, for så å kalle seg et kombinasjonsfond.

Sistnevnte er et fond som har spredd forvaltningskapitalen på både aksjer og obligasjoner for å få lavere risiko. Dette gjør imidlertid at fondet utvikler seg svakere enn aksjemarkedet når dette markedet stiger kraftig.

De aktuelle forvalterne har imidlertid ikke hatt noen reservasjoner mot å bruke historikken fra aksjefondet de reelt sett har forvaltet med en indeks bestående av både aksjer og obligasjoner. Dette knepet gjør at forvalteren plutselig og selvfølgelig fremstår som et geni.

Programmet «Folkeopplysningen» gjorde en rekke enkle og forståelige beregninger for å vise at de fleste av de få som slår markedet kun har flaks og at man ikke har noen garanti for at flaksen holder.

Måler man over 5 år er det nær ingen forvaltere som slår børsindeksen. Dette til tross er 89% av nordmenns sparepenger plassert hos forvaltere som sier de er i stand til å slå indeksen og derfor krever høyere honorarer.

Selv en av de mest legendariske fondsforvalterne, Bill Miller, ble avkledd.

Millers aksjefond (Legg Mason Capital Management Value Trust) slo indeksen i hele 15 år på rad før han mistet sin «mojo».

Forklaringen ligger sannsynligvis i at Miller investerte kun i verdiaksjer (i motsetning til vekstaksjer) over de 15 årene. En periode hvor disse aksjene tilfeldigvis gjorde det bedre enn andre aksjer.

Da denne trenden snudde og vekstselskaper igjen ble populære, gjorde Miller det dårligere enn markedet. Investorene forlot ham og Miller forlot bransjen.

Det er selvfølgelig en rekke andre som har kommet til samme konklusjon som NRK-programmet. Det programmet ikke nevnte var at forskning også støtter at det finnes et fåtall forvaltere som leverer avkastning som er over gjennomsnittet på konsistent basis.

Slik vil det imidlertid alltid være i en stor nok populasjon. Det blir imidlertid stadig vanskelige å identifisere de dyktige slik at man kan være med på reisen.

Årsaken til dette er delvis at det krever mye datainnsamling og analyse for å skille de som virkelig er dyktige fra alle som bare påstår at de er det.

Den andre årsaken er at stadig færre av de dyktige idag er villige til å ta seg bryet og kostnadene med å forvalte andres penger. Resultatene deres er følgelig til liten almenn nytte. Dette kan vi takke myndighetene for.

De regulerende finansmyndighetene gjorde ikke jobben sin når det gjaldt å forhindre verken finanskrisen eller den europeiske gjeldskrisen. Som Bethany McLean og Joe Nocera uttrykte det i sin bok, «All the Devils Are Here»: «The Financial Crisis wasn’t caused by a lack of rules. The Financial Crisis was caused by a lack of regulators willing to regulate.»

I stedet for å påse at aktørene fulgte de eksisterende reglene, har myndighetene i stedet gått av skaftet med å lage et mylder av ytterligere lover og regler.

Det er nå blitt så komplisert både å tolke og følge regelverket at mange innen finans ser befatning med kunder som en forretningsrisiko de ikke er villige til å ta. Da hjelper det heller ikke at reaksjoner fra tilsynsmyndigheter ikke følger typen av regelbrudd, men praktiseres ulikt avhengig av hvilke type finansforetak som har gjort overtredelsen.

Resultatet av dette er at en stadig mindre del av dyktigheten, kunnskapen og avkastningen til de flinkeste kommer samfunnet til gode.

Når det gjelder dyktighet er det slik at desto flere transaksjoner noen foretar seg, desto bedre grunnlag har vi for å hevde om resultatene er basert på flaks eller dyktighet.

Har man eksempelvis sittet på samme portefølje av verdibaserte aksjer i 15 år hvor denne type aksjer har steget mer enn markedet, forteller tallene mindre om dyktighet når det gjelder aksjeplukking. Resultatet i dette tilfellet forteller sannsynligvis mer om tålmodighet og disiplin.

På den motsatte siden har man finansforetak som gjør svært mange transaksjoner per dag. Mange av disse handler kun intradag. Det betyr at de går hjem om kvelden uten noen form for risiko.

Resultatene til disse blir i veldig liten grad påvirket av et «tidevann som løfter alle båter», eller markedstrenden som det også kalles. Dette betyr at man kan utelukke at det er tilfeldigheten av dette som er grunnlaget for avkastningen.

Felles for de fleste av disse finansforetakene og fondene er at de er teknologibaserte og kvantitativt (matematisk og statistisk) drevet. De er dermed ikke sårbare for menneskelige svakheter som kognitive biaser, frykt, grådighet, mangel på disiplin eller skremt av glorete avisforsider med røde og gule piler.

Mange av disse nye foretakene gjør det svært bra. Ett av dem hadde kun én enkelt dag med tap på fem år.

Ifølge beregning foretatt av «Folkeopplysningen» er det en sannsynlighet på kun 0.003% for at man klarer et resultat tilsvarende Bill Millers. Sannsynligheten for å klare å tjene penger 1274 av totalt 1275 dager (5 år) er til sammenligning knapt målbart. Velger man allikevel å forsøke, vil man måtte skrive 400 nuller etter komma, før første tall >0 dukker opp.

Resultatet er ikke fantasi, men tilhører det amerikanske finansforetaket Virtu Financial. Det er ikke uten grunn at store deler av de «smarte pengene» idag havner hos finansforetak få har hørt om.

Disse er foretak drevet av mennesker som ser muligheter i stedet for trusler ved endring og som besitter evner og ferdigheter til å koble disse mulighetene sammen med det siste innenfor teknologi.

Virtue income

Is greed still good?

august 24., 2016

«Greed is good!«, proklamerte rollerfiguren Gordon Gekko i filmen «Wall Street» som kom ut i 1987. Kort etter fikk vi et globalt børskrakk og Jappe-tiden var over.

Pengehungrige nykommere til aksjemarkedet «døde» som fluer og etterlot norske leasingselskaper med et voldsomt inventar av tyske og italienske sportsbiler. Dette skjedde samtidig med at banker og meglerhus konkurrerte om å selge lånefinansierte aksjer i desperate forsøk på å få dekket inn sine utestående.

Nå, nesten tre tiår senere – hvorav de fem siste år med aktivapriser kunstig inflatert av sentralbanker, settes det spørsmålstegn ved om «greed» virkelig er «good».

Financial Times skrev tidligere denne uken at Center for Applied Research hos State Street, nettopp har gjennomført en global studie over dette temaet.

State Street intervjuet investorer i over 20 land for å se om deres forhold til penger påvirket avkastningen.

Konklusjonen av studien var at jo større emosjonell tilknytning man har til penger, desto dårligere resultater oppnår man.

Studien var i stand til å avdekke tre typer av adferd som går igjen hos mennesker som elsker penger for pengenes skyld. Disse er:

Behovet for umiddelbar belønning. Dette er velkjent. Studier har vist at barn som er i stand til å vente med å spise godteri som blir satt foran dem gjør det bedre i livet.

Studier nylig utført og referert til i Dagens Næringsliv over lønnsbetingelser og bonussystemer er også inne på dette.

Eksempelvis viser det seg at meglere som mottar lav fastlønn men ha mulighet for høy bonus, er mindre lojale mot selskapet de jobber i og vil også være mindre opptatt av kundenes ve og vel.

Det hevdes at en av hovedårsakene til krisen i offshore-bransjen skyldes lite gjennomtenkte incentivmodeller. Modellene mange benyttet var en oppfordring til høy risikotaking (lav egenkapital/høy gjeld). Disse skal også være årsak til at restrukturering av selskapene er så vanskelig.

Investorer som ikke klarer å kontrollere behovet for å ta tidlig gevinst avkorter kort og godt sine inntektsmuligheter.

Hyperaktiv adferd. Muligheter for god avkastning er ikke jevnt fordelt over tid. Tålmodighet er således viktig, samt at man er tro mot sin strategi og plan.

Hyperaktive investorer søker spenning/underholdning mer enn avkastning. Investorene dette gjelder er som regel selv ikke klar over sin egen drivkraft. Underholdning koster som regel betale penger og finansmarkedene vil ikke være noe unntak om man søker det der.

Hvis du ikke kan la være å sjekke kurser kontinuerlig tilhører du sannsynligvis i denne gruppen.

Lettpåvirkelig. Dine investeringsbeslutninger påvirkes til stadighet av sensasjonelle eller fryktskapende overskrifter.

Disse gjør deg ute av stand til å følge din opprinnelige plan eller strategi. Følgene er at kjøper høyt og selger lavt.

Det er med andre ord din egen adferd som er det viktigste for din inntjening. Ikke analyser, anbefalinger eller noe annet. De er alle sekundære.

Har du ikke kontroll på deg selv er ikke de eksterne hjelpemidlene noe verdt.

Den gode nyheten er at adferd kan endres. Det er fullt mulig for deg å oppnå den fremgangen du savner. Det krever riktignok innsats og trening, men hvis du er villige til å gjøre jobben kan det bli du som tjener på andres grådighet.

Det er nemlig det de som tjener penger gjør.

Absolutt avkastning i søkelyset

august 17., 2016

Fond rettet mot privatpersoner og som lover absolutt avkastning, er kommet i myndighetenes søkelys i Storbritannia.

Denne type fond søker å skape positiv avkastning uansett markedsforhold. Dette kan gjøres gjennom porteføljeallokering eller bruk av ulike finansielle instrumenter og strategier.

Den enkleste formen for dette gjøres ved allokering mellom aksjer, obligasjoner og kontanter. Avhengig av hvilke markedsforhold forvalter ser for seg, velges hvor stor andel av porteføljen skal allokeres til de ulike aktivaklassene.

Tradisjonelt har man redusert aksjer til fordel for obligasjoner/kontanter dersom man har et negativt syn på fremtiden og vice versa.

Benyttes finansielle instrumenter som futures og opsjoner, er disse også i stand til å gi porteføljen ønskede egenskaper.

Felles for alle tre er at de krever dyktige forvaltere som tar aktive grep i porteføljen.

Forskjellen mellom fondene som nå er kommet i myndighetenes søkelys og hedgefond, er at sistnevnte har større frihetsgrad. Hedgefond tilbys derfor utelukkende til formuene privatpersoner og institusjonelle investorer.

Årsaken til at myndighetene i Storbritannia har varslet fokus på absolutt avkastningsfond, er at en rekke av disse ikke har oppfylt sine erklærte målsetninger og noen har i tillegg gått på store tap i år.

Storbritannias to dårligste fond i denne kategori, Argonaut Capital og City Financials, er begge ned 20% hittil i år.

I Norge er svakeste fond i denne kategori ned 6.8% i år. Etter at en ny forvalter overtok i slutten av 2014 har fondet falt 17% i verdi. Oslo Børs har i samme periode steget 15%.

Argonaut AR

Mellom barken og veden

august 11., 2016

Den internasjonale finanspressen har denne sommeren vært full av artikler om utfordringene innenfor finansforvaltning.

Lav markedsavkastning har medført et større fokus og press på forvaltningshonorarer.

Som om dette ikke har vært utfordrende nok, har forvaltere samtidig opplevd en voldsom økning i kostnader på grunn av regulering.

Dette kreves idag betydelig flere stillinger for compliance-overvåkning, samt til å kunne holde seg oppdatert om de stadige regulatoriske endringene.

Til stor glede for advokatstanden har kostnader i forbindelse med ekstern juridisk hjelp i forbindelse med tolkninger av nåværende og kommende regler aldri vært høyere.

Nedgang i inntekter kombinert med økte kostnader er aldri bra.

Spesielt aktive forvaltere har følt presset som følge av at det er vanskelig å få til meravkastning når markedene beveger seg lite. De er imidlertid ikke i noen særstilling. Oppsigelser og nedleggelser har også rammet forvaltere med lavkostprodukter som indeksfond og ETF´er.

I forrige uke kunne vi lese at en av de store forvalterne innenfor slike produkter, WisdomTree Investments, er mest shortet av samtlige børsnoterte forvaltningsforetak. «Short» vil si at markedsaktører låner aksjen og selger denne i håp om å kunne kjøpe denne tilbake på lavere nivå.

WisdomTree har $38.7 milliarder (ca. NOK 320 milliarder) til forvaltning.

I løpet av første halvår har investorer innløst andeler for over $10 milliarder i deres produkter. Aksjekursen er ned 33% i samme periode.

I Norge kan imidlertid avisene melde om motsatt trend. Hvis reportasjene i sommer har medført riktighet, er det slik at flere forvaltere av høymarginprodukter har opplevd en kraftig økning i forvaltningskapital.

Avisene har imidlertid ikke spesifisert hvorvidt dette er beregnet på egenkapitalinnskudd eller om det her er inkludert belåning. En rekke av produktene de aktuelle forvalterne tilbyr har nemlig betydelig belåning.

Myndighetene er naive dersom de ikke forstår at kostnadene ved den økte reguleringen til slutt havner hos investorene.

WisdomTree Infront-chartet viser kursutviklingen på WisdomTree Investments.