«Morra di!»

mars 29., 2017

Etablerte sannheter er lette for oss å godta når de ikke utfordrer vår virkelighetsoppfatning, eller når vi er bedre tjent med den etablerte oppfatningen fremfor andre alternativer.

Ved en rekke anledninger har jeg utfordret de som påstår at aksjer er den suverent mest lønnsomme spareformen. Dette har jeg gjort fordi påstanden er altfor generell og at vi allerede vet at den generelle påstanden er feil.

Svarene man får, om noen, er at det trekkes frem utvalgte tidsperioder eller markeder og viser til disse.

Poenget er at om påstanden var generelt sann, så ville den gjelde overalt og for alle tidsperioder.

Mange har heldigvis etterhvert fått med seg at dette ikke stemmer.

Dette har fått en del av dem som fremsetter påstanden til å hevde at den stemmer hvis man måler over et minimum antall år. Gjerne fem eller ti.

Dessverre stemmer heller ikke dette. Det gjelder, som tidligere beskrevet, kun for enkelte aksjemarkeder.

Oslo Børs tok riktignok igjen kursfallet fra finanskrisen på 6 år, mens et annet økonomisk robust land som Tyskland brukte 13 år. Tyske aksjer hadde nemlig ikke hentet igjen fallet etter dot.com-boblen før finanskrisen inntraff.

Amerikanske aksjer hadde bare såvidt klart dette.

Indeksen som viser kursutviklingen til Europas 50 største selskaper (Eurostoxx 50) er, 10 år etter finanskrisen, fortsatt 33% lavere enn toppnoteringen fra før krisen inntraff.

Det er imidlertid slik at finansteori sier at man skal ha mer betalt jo høyere risiko man er villig til å ta. Dette er også logisk, men stemmer det?

Obligasjoner er sikrere enn aksjer og følgelig burde disse gi lavere avkastning enn aksjer. Dette er såpass logisk og enkelt å forstå at vi godtar det som en etablert sannhet uten å tenke eller sjekke.

Hvis så ikke var, ville nemlig alle fornuftige mennesker investert i obligasjoner fremfor aksjer ikke sant?

Feil.

Chartet under viser utviklingen til PIMCOs obligasjonsfond. For de som ikke kjenner fondet var det aktuelle fondet lenge verdens største verdipapirfond. Chartet viser fondet målt mot utviklingen i det amerikanske aksjemarkedet.

Forestill deg frustrasjonen av å være investert i aksjer etter et 50% verdifall i 2002, samtidig som et «kjedelig» obligasjonsfond nådde ny all time high.

Måler vi fra begynnelsen av år 2000 har det samme obligasjonsfondet faktisk gitt <181%> avkastning, mens som aksjemarkedet inkludert utbytter har gitt 124%. Det er over mer enn 17 år!

Greit å orientere etter neste gang du får den tidligere nevnte påstanden om aksjers fortreffelighet servert fra noen som ikke vet hva de snakker om.

Er du under 25 år er det innafor å svare: «Morra di!» på den.

For ordens skyld er ikke dette første gangen PIMCO-fondet er blitt omtalt i denne bloggen. Her er eksempler fra 2010 og 2011.

Black Edge

mars 24., 2017

«Det er utelukkende grådigheten etter penger og ikke vennskap som binder disse menneskene sammen.» -FBI

Boken «Black Edge» av Sheelah Kolhatkar ble publisert i begynnelsen av februar i år. I forkant av publiseringen var det få på Wall Street som var likegyldige til boken.

Mange kjente historien, men som i Madoff- og Rajaratnam sakene, var det et stort antall – fra finanstilsyn til aktører – som helst ville glemme det hele.

Uttrykket «edge» i finans brukes for å beskrive en fordel. Denne fordelen kommer som regel fra at man benytter en metode eller matematisk modell som er i stand til å produsere høy avkastning.

Uttrykket «black edge» betyr at fordelen som benyttes er ulovlig tilegnet. Eksempelvis gjennom innsideinformasjon.

Boken Black Edge forteller om myndighetenes jakt på hedgefondforvalter Steve Cohen og hans forvaltningsselskap SAC Capital, samt jakten på nettverket rundt ham.

Resultatene til SAC (Stephen A. Cohen) var oppsiktsvekkende gode, men det var ikke dette som først og fremst dette som fikk myndighetene på banen.

Det var snarere timingen.

I likhet med i Bernie Madoff-svindelen hadde det amerikanske finanstilsynet (SEC) hatt et øye på Cohen i mange år uten å foreta seg noe. Det var først da FBI, på eget initiativ, satte seg inn i saken at noe skjedde.

Et antall selskaper som forvaltningsselskapet investerte i hadde nemlig offentliggjort svært gode nyheter like etter at kjøpene fant sted. SAC hadde tilsvarende «flaks» når det gjaldt mange salg.

Sannsynligheten for dette ble beregnet til å være så lav at FBI startet etterforskning. Opplysninger som siktede i andre innsidesaker var villige til å gi til FBI bidro også i innhentingen av bevis.

Ifølge FBI er det lett å få finanskriminelle til å tyste. Dette gjelder ikke bare på medsammensvorne, men også andre forhold de måtte ha kjennskap til. Motivet for å tyste er at de selv får en lavere straff. Som en av agentene sier i boken: «Det er utelukkende grådigheten etter penger og ikke vennskap som binder disse menneskene sammen.»

Boken «Black Edge» og videoen under handler om FBIs etterforskning og metoder som de benytter seg av i kampen mot ulovlig innsidehandel.

Steve Cohen gikk i 2016 med på å betale en bot på tilsammen $1.8 milliarder for å ikke ha hatt tilstrekkelig kontroll med sine ansatte. En ytterligere del av forliket var at han ikke fikk forvalte andres midler frem til januar 2018.

Flere av hans ansatte ble samtidig dømt til lange fengselsstraffer for innsidehandel.

Cohen endret sitt forvaltningsselskap til å bli et «Family Office» med navnet Point72 og opprettholdt dermed investerings- og tradingvirksomheten.

Point72 har kontorer og tradinggulv i New York, Hong Kong, Tokyo, Singapore og London. Bare i Singapore har de 27 ansatte, men flytter i disse dager til nye lokaler med plass til 60 personer.

Foretaket driver nå rekruttering av ansatte til gjenåpningen av den eksterne forvaltningen i 2018. Blant annet har Cohen nylig investert over $250 millioner i utviklingen av algoritmebasert handel.

Feil fokus!

mars 19., 2017

En rekke studier viser at avkastningen du oppnår i liten grad er påvirket av anbefalinger eller ulike analysemetoder.

Så lite som 10% av resultatet kan nemlig forklares av nettopp disse variablene.

Dette til tross, bruker de fleste investorer og tradere nesten all sin tid på slike variabler fremfor det området som beviselig vil hjelpe dem mest; nemlig egen adferd.

Årsakskonflikt

mars 17., 2017

«Hvis du ikke leser nyheter blir du ikke informert. Leser du nyheter blir du feilinformert.» -Denzel Washinton

Onsdag kveld steg aksjer i USA etter at den amerikanske sentralbanken hevet renten og varslet ytterligere renteøkninger.

Torsdag steg aksjer på Oslo Børs etter at Norges Bank lot være å endre renten, men varslet at sannsynligheten nå er større for et fremtidig rentekutt.

Dissonansen er påfallende.

Motsatt fortegn og allikevel samme konklusjon.

Muligens ville det være like rasjonelt å hevde at begge årsaker er feil og at oppgangene skyldes noe annet. Stadig oftere blir nemlig «momentum» brukt som årsak for at markedet stiger og grunnen til at det vil stige videre.

Momentum betyr at investorene kjøper fordi kursene stiger. Det er med andre ord troen på at det vil komme til nye kjøpere etter at du har kjøpt. Det er disse som har som oppgave å gjøre deg rikere.

Glem klassiske verdsettelsesteorier som eksempelvis Graham & Dodd stod for. Idag er det kun én teori som gjelder og den kalles «The Even Bigger Fool Theory». «Momentum» er kun en ettordsbetegnelse for det samme.

Alt man behøver er å ha blind tillit til at det kommer noen etter deg som vil betale mer.

Det gjelder bare ikke å være sistemann.

Penger på gaten

mars 10., 2017

Denne bloggen har to ganger på relativt kort tid påpekt forskjellen mellom utviklingen i oljemarkedet og oljeanalytikernes forventninger.

Prognoser laget av oljeanalytikere danner forventninger og innspill til alt fra statsbudsjetter til planer for refinansiering av kriserammede selskaper innen oljeleting.

Oljemarkedet har i lang tid vist en klar skepsis til alle optimistiske prognoser. Ett eksempel på en slik prognose var en forventning om $100 per fat i 2020. Selv de pessimistiske synes å mene den minst skulle være $75 på dette tidspunktet eller tidligere.

Inntil sist uke synes spekulantene også å tro på dette, ettersom tallene fra oljebørsen viste at disse satt med nær rekordstore oljeposisjoner.

Et antall store hedgefond ble da lei av å vente og benyttet den kritikkløse optimismen til å selge seg ut. Det fantes tydeligvis nok optimister i markedet til at nedsalget skjedde uten å legge press på oljeprisen.

Noen dager senere og etter et fall i oljeprisen på over 10%, er det allikevel disse som får skylden for det «uforklarlige» fallet.

Analytikerne håper at markedet vil overse at de har sovet i timen mens oljelagrene har steget jevnt og trutt til nivåer vi ikke sett på mange år.

Et annet alternativ ville være å se på utviklingen i oljeprisen og da spesielt forward-kurven og da spørre seg om det faktisk var grunn til all denne optimismen.

Kognitiv –lukking, –dissonans og –bias, kan forklare hvorfor dette ikke skjedde (mer om dette på Nordnet Live i neste uke.)

I mellomtiden registrerer vi at verken oljeprisfallet eller lagernivåene har lagt en særlig demper på de optimistiske prognosene. $93 fatet er den nye prognosen for hvor prisen skal ligge i 2020 (ned fra $100).

Hvis dette er sant, bør man løpe å kjøpe. Man kan nemlig kjøpe olje idag for levering i slutten av 2020 for under $53 per fat.

Det er 76% fortjeneste på mindre enn 3 år.

Jeg føler ikke at jeg stikker nakken for langt ut når jeg hevder at denne avkastningen i så fall vil være en god del bedre enn om man sitter med aksjer.

Penger på gaten?

70% av oljeformuen i aksjer?

mars 2., 2017

Det hevdes at langsiktig sparing i aksjer gir god avkastning. Det er ikke usannsynlig.

Andre hevder at langsiktig sparing i aksjer og spesielt passiv indeksforvaltning, gir den suverent beste avkastningen. Begge er feil.

For at de sistnevnte utsagnene måtte være sant, måtte det bevises at ingen annen aktivaklasse eller forvaltningsmetode har gjort det bedre.

Først måtte man definere hva man mener med «beste avkastning». Vi vet allerede at aksjer faktisk gir dårlig risikojustert avkastning, noe som betyr at den som skal plassere penger på denne måten ikke bryr seg om risiko.

Mange gjør ikke det etter nær syv år med aksjeoppgang.

Spør man imidlertid de som ble tvunget til å selge seg ut nær bunnen i 2008, vil man få høre en annen historie.

Det samme vil man få høre fra de som trodde på oppblåste fremtidsutsikter og kastet seg på internettboblen.

En annen ting man må ta stilling til er om påstanden om den beste avkastningen kun gjelder for enkelte land eller regioner.

Det japanske aksjemarkedet er eksempelvis fortsatt rundt 50% lavere enn det var for 26 år siden.

Kanskje japanske aksjesparere får tilbake alle sparepengene sine før neste istid, kanskje ikke.

De få som kan huske så langt tilbake, vil erindre at ingenting var mer trygt enn japanske aksjer. Alle hev seg på. Det samme gjaldt det japanske eiendomsmarkedet. Ingen av disse markedene mente man kunne falle.

Toppen ble nådd samtidig med at den Britiske Ambassade i Tokyo solgte sine to tennisbaner til en utbygger for $150 millioner. Det var mye penger i 1989.

I Japan har faktisk noe så trygt som statsobligasjoner gitt overlegent bedre avkastning enn aksjer.

Siden vi vet at løftet om bedre avkastning ikke gjelder i alle land, må vi derfor velge å tro at Norge er et av de utvalgte landene hvor denne påstanden gjelder.

Kanskje er det det, kanskje ikke. Den som lever får se.

Aktiv forvaltning er blitt en uting. Den er kostbar. Som regel er den mer kostbar enn passiv forvaltning, men det er ikke her man trår feil.

Man trår feil når man forventer at hvem som helst kan drive aktiv forvaltning med gode resultater. Noen kan være bedre enn gjennomsnittet, ikke alle. Man må derfor ta jobben med å finne de gode.

Noen aktive forvaltere krever en andel av den gevinsten de skaper. Så lenge denne er skapt på annen måte enn ved kun å øke risikoen, kan dette være fornuftig. Det er også en opplagt fordel at de tror nok på egne ferdigheter til at de selv legger penger på bordet.

Oljefondet har tidligere allokert penger til eksterne forvaltere som fondet selv sa leverte «eksepsjonelt gode resultater». Utfordringen ble at da tjente også forvalteren svært godt og det ble for mye både for de folkevalgte og media.

Riksrevisor Jørgen Kosmo uttalte den gang at det ville bli lite igjen av Oljefondet dersom fondet fortsatte å utbetale en andel av gevinsten.

En interessant og innsiktsfull observasjon.

Eksepsjonelt gode resultater vil ikke Norge ha dersom vi må dele gevinsten med de som ga oss den.

Det er et faktum at et antall forvaltere over tid har levert en avkastning til sine investorer som langt overgår aksjemarkedet. Dette gjelder absolutt, så vel som risikojustert.

De politisk motiverte kriteriene gjør imidlertid at slike utelukkes. Da er det bedre at man vedtar å i stedet øke risikoen i fondet dramatisk.

Et annet alternativ ville være å plassere en del av fondets midler i et fond som det engelske Winton. Fondet investerer i aksjer, renter og råvarer.

Siden fondet ble startet i 1997 har de gitt investorene en netto annualisert avkastning på 12.6%. MSCI World Stock Index har i samme periode gitt en annualisert avkastning på 5.7%.

1 milliard kroner investert i Winton siden oppstart ville idag være verdt 8.72 milliarder. Samme milliarden ville ha vokst til 2.75 milliarder dersom den var investert i globale aksjer. Differansen på nær 6 milliarder kroner kunne det blitt en del sykehjemsplasser av.

I Wintons snart nittenårige historie har fondet kun hatt tre år med negativ avkastning. Det største årlige verdifallet var i 2009, -4.6%. I kriseårene 2001, 2002 og 2003 var de opp henholdsvis 7.1%, 18.3% og 27.8%.

I 2008, da finanskrisen raste som verst og aksjemarkedene var ned over 50%, var Winton opp 21%. Godt å få med seg dersom man samtidig satt med aksjer.

Winton har idag $32 milliarder til forvaltning, en del av disse midlene kommer nettopp fra ulike lands statlige pensjonskasser.

Wintons investeringsstrategi er utelukkende drevet av statistiske, trendfølgende modeller. Det finnes med andre ord ingen der som følger anbefalinger fra meglerhus eller bryr seg om spådommer om markedet eller økonomi.

Forvaltningsforetaket ansetter ikke økonomer og finansanalytikere, men fysikere, statistikere og matematikere. I tillegg har de ansatt en gruppe med opsjonseksperter. Disse har som oppgave å konstruere strategier som bidrar til å dempe svingningene i porteføljen.

Winton er ikke alene innenfor denne kategorien. Det som kan sies om Winton er at de er blant de mest åpne om prosess og metodikk.

«At the end of the day» er det imidlertid de folkevalgte som bestemmer hvordan Norges oljeformue forvaltes. Forankret i sin størrelse har fondet adgang til det beste verden har å tilby av forvaltning. Oljefondet har også en administrasjon som er dyktige og erfarne nok til å skille klinten fra hveten.

Retningslinjene for forvaltningen bestemmes imidlertid politisk på basis av noen utvalgte data, stemningen i øyeblikket og det at man ikke skal betale noen for godt uansett hvor høy avkastning disse produserer.

Andelen aksjer i Oljefondet skal nå økes til 70%. Dette er først og fremst drevet av at politikerne trenger høyere avkastning. (Om enn aksjemarkedet noen gang hadde brydd seg døyten om hva politikere eller andre trenger.)

Desperat jakt på budsjettmidler har også resultert i forslag om å kutte ut den interne aktive forvaltningen.

Med indeksforvaltning ser man antagelig for seg at et mindre revisjonsselskap kan ta oppdraget.

Få husker idag at politikere og andre var nær panikk over verdifallet i 2008. Selv med en aksjeandel på 40% var det urealiserte tapet på 800 milliarder kroner. Det var nok til å få både politikere og media til å snuble over hverandre i hastverket med å finne noen å skylde på.

Det vi må ta til oss er at verdifallet i 2008 ble vesentlig redusert av verdistigningen på fondets obligasjonsportefølje. Med lavere rente og mindre obligasjoner i porteføljen vil man idag ikke kunne påregne i nærheten en lignende tapsreduksjon.

70% aksjer idag er derfor det samme som å gå «all in».

Alt annet like, vil fondet med dagens størrelse og 70% aksjer tape 2666 milliarder ved et aksjefall på 50%.

Hvis et papirtap på 800 milliarder skremte vannet av politikere og det norske folk i 2008, kan man bare forestille seg reaksjonene dersom beløpet var over tre ganger så stort.

Forsider med «Hver nordmann har tapt over en halv million!» ligger nok allerede og venter.

De som vil at Oljefondet skal øke risikoen, bør virkelig håpe på fortsatt godvær i aksjemarkedet..

Oljemysteriet

februar 22., 2017

Tall fra det amerikanske finanstilsynet (CFTC) viser at spekulanter har rekordtro på en videre oppgang i oljeprisen.

Dette har forundret mange oljeanalytikere ettersom fundamentale data for olje den siste tiden har vært mindre positive.

Tallenes tale viser at det er først og fremst finansielle investorer som er positive, mens oljeindustrien er langt mer forsiktig.

Det som imidlertid er vanskelig å forstå er at hvis spekulanter er så optimistiske med hensyn til fremtidsutsiktene for olje, hvorfor utnytter man da muligheten til å sikre seg olje for levering i fremtiden med rabatt?

Prisen på olje for fremtidig levering er avhengig av forventet endring i tilbud og etterspørsel, omkostningene ved lagring og renten man betaler for å finansiere oljen man sitter med i perioden.

Dagens oljepris pluss nevnte kostnader frem til levering danner utgangspunktet for hva prisen på olje skal være for fremtidig levering.

Dersom olje for levering om 5 år var vesentlig høyere enn oljeprisen idag inkludert lagrings- og finansieringskost, vil det lønne seg å kjøpe olje for umiddelbar levering og samtidig selge denne oljen for levering om 5 år.

Så lenge alle kostnader var med i regnestykket vil differansen være en risikofri gevinst. Dette kalles arbitrasje.

Situasjonen idag er imidlertid motsatt. Ettersom oljen koster mindre for levering om 5 år enn den gjør idag, blir kjøperen «betalt» for finansiering og lagring i 5 år.

Man kan med sannhet spørre seg om hvorfor det er slik når finansanalytikerne er «sikre» på at OPEC og non-OPEC produksjonskutt skal tvinge oljeprisen oppover.

Hvis disse analytikerne har rett med hensyn til oljeprisutviklingen, er en slik mulighet hva man kaller «penger på gaten».

Det samme er det også for de som har reelt behov for olje.

Spørsmålet må derfor være om spekulantene og oljeimportører sover i timen, eller om produsentene vet noe som de forannevnte ikke gjør.

Infront-chartet viser prisen på olje levert i slutten av 2021.

Én teknolog = fire valutameglere

februar 17., 2017

“Everything we do is underpinned by math and a lot of software.” Goldman Sachs’ CFO Marty Chavez under et foredrag på Harvard i januar.

Goldman Sachs har bare forsterket sitt rykte som «Masters of the Universe» etter at Trump tok makten. «Halve ledergruppen» til Goldman sitter idag som rådgivere i presidentens innerste krets. I tillegg har en av sjefene blitt utnevnt til USAs finansminister.

Aksjekursen til Goldman Sachs er på «All Time High» og har bare siden Trump vant valget steget 20%.

Goldman Sachs er ellers blant de fremste finansinstitusjoner når det gjelder å investere tungt i egen finansteknologi.

Ved tusenårskiftet hadde Goldman Sachs 600 aksjemeglere sittende i meglerrommet på selskapets hovedkontor i New York. Takket være investering i teknologi er dette antallet, ifølge MIT Technology Review, redusert til kun to (2) meglere.

De resterende menneskene på aksjegulvet er programmerere. 200 av dem, for å være nøyaktig. Disse har som oppgave å påse at Goldman Sachs’ datasystemer er i stand til å motta ordre og utføre kundenes kjøp og salg av aksjer.

Meglerne har blitt erstattet av brukervennlige datamaskiner med avanserte ordrealgoritmer.

Disse maskinene er alltid klare til å ta imot ordre. De er nøyaktige, blir ikke plutselig borte for å ta en kaffe, handle eller trene og tar heller ikke tidlig helg.

Det er ikke bare Goldmans meglere som føler konkurransen fra maskinene. Også oppgjørsmedarbeidere og andre støttefunksjoner merker effektene av STP (Straight Through Processing).

Elektroniske sluttsedler blir automatisk produsert og sendt til kunden umiddelbart etter en handel. Kunden kan samtidig gå inn på sin konto hos meglerhuset og se at aksjebeholdningen er blitt oppdatert i realtid.

Alt skjer uten menneskelig hjelp eller intervensjon.

I disse dager øker Goldman Sachs sine teknologiinvesteringer innenfor valuta ytterligere. Dette til tross for at de allerede er regnet som en av de fem fremste aktørene i dette markedet når det gjelder teknologi.

Investeringsbanken har nemlig regnet seg frem til at én dataprogrammerer kan erstatte fire valutameglere.

På grunn av hurtighet og presisjon er datamaskinene i stand til å gi kundene mer konkurransedyktige priser på valuta.

Forpliktende og konkurransedyktige kjøps- og salgskurser på valuta vises på Goldman Sachs egen web-applikasjon. Kunder trenger bare å dobbeltklikke for å foreta en handel.

Samtidig med at en kundehandel gjøres, sørger maskinene for at banken ikke påtar seg kursrisiko gjennom at den automatisk kurssikrer handlene (autohedging). En reduksjon i bankens risiko betyr redusert krav til kapitaldekning.

Det er ikke behov for at en valutamegler deltar i prosessen.

Større volum og lavere risiko gjør dette til en vinn-vinn situasjon både for Goldman Sachs og kundene.

Ikke bare sparer investeringsbanken lønnskostnader og kontorplass, men mer utstrakt bruk av data betyr at man kutte ut et stort antall kostbare informasjonterminaler fra leverandører som Bloomberg og Reuters.

Ca. 1/3 av ansatte i Goldman Sachs er idag programmerere.

Meglerhus og banker globalt har klare incentiver til å redusere antall meglerstillinger. På Wall Street viser beregninger at fortsatt havner 75% av lønningene totalt hos denne utrydningstruede yrkesgruppen.

Trump & Dump

februar 7., 2017

Det lå i kortene at dette ville skje: En datarobot laget for å fange opp president Trumps negative ytringer om enkeltselskaper på Twitter og deretter utnytte dette gjennom å gå short aksjen.

Short-salg gjør det mulig å tjene penger når en aksje faller i verdi.

Aksjer som selges short må først lånes av et meglerhus eller en bank (siden den som selger den ikke eier aksjen på forhånd). Når aksjen er lånt inn kan den selges i markedet.

Short-selgeren er imidlertid forpliktet til å kjøpe aksjen og levere den tilbake en gang i fremtiden.

Kan aksjen kjøpes for mindre enn den ble solgt for tjener short-selgeren penger. Dersom den stiger, taper man tilsvarende. Det er verdt å merke seg at en short-selger må stille sikkerhet for sitt innlån.

Ifølge Bloomberg er det ikke et hedgefond, meglerhus eller en HFT (High Frequency Trader) som har laget Trump & Dump programmet, men et reklamebyrå(?). Reklamebyrået T3 brukte mindre enn fem dager på lage et dataprogram som kunne utnytte president Trumps Twitter-meldinger.

Meldinger på presidentens Twitter-konto blir innhentet maskinelt av et program som er i stand til å tyde om teksten er positiv eller negativ og hvilket selskap det gjelder.

Algoritmen beregner deretter hvor mange aksjer som skal shortes. Dette er basert på hvilken eksponering som ønskes. Deretter sendes en elektronisk forespørsel til en bank eller meglerhus om å få låne det aktuelle antall aksjer.

Siden mennesker ikke er involvert kommer svaret tilbake med nær lysets hastighet. Dersom det elektroniske svaret er positivt, sender programmet umiddelbart en salgsordre til børsen.

Ifølge reklamebyrået klarer dataroboten hele operasjonen på noen få sekunder.

Lignende gjøres allerede idag av en rekke hedgefond og HFT’er når det gjelder nyheter som publiseres på Reuters, Bloomberg og andre finanskanaler.

De raskeste har programmer som er i stand til å gjøre dette på godt under et sekund.

T3 opplyser at roboten deres gjorde en «Trump & Dump» den 5. januar i år. Presidenten truet Toyota med straffetoll på Twitter dersom bilprodusenten produserte biler i Mexico for salg i USA. Toyotas aksjekurs falt 3.1% etter denne meldingen.

Det er for øvrig ikke bare innovasjon dette reklamebyrået utmerker seg med. Gevinster fra T3s robothandel blir donert til The American Society for the Prevention of Cruelty to Animals.

Et godt hjerte har de også.

The VIP-list revisited

januar 27., 2017

ETF’en som Goldman Sachs lanserte ifjor og som inneholder aksjene som er mest eid av hedgefond, ble beskrevet ifjor i denne bloggen.

En ETF (Exchange Traded Fund) er et fond som er børnotert og som dermed kan handles på samme måte som en aksje.

Fondet har riktignok hittil bare tre måneders fartstid og man må kunne hevde at markedsforholdene i perioden så langt har vært svært gunstige.

Man kan vanskelig be om mer enn at sentralbanker støtter aksjemarkedet med månedlige verdipapirkjøp for hundrevis millioner dollar, kombinert med en ny president som lover full åpning av pengekranen.

Tiltakene har gitt rekordnoteringer i det amerikanske aksjemarkedet og alle amerikanske aksjefond har følgelig steget i verdi.

For alle involverte parter i VIP-ETF’en er det gledelig å registrere at de antatt smarte hodene så langt har slått markedet ettertrykkelig.

En meravkastning på 3.85% i løpet av perioden (13.81% versus en markedsavkastning på 9.96%) må sies å være bra.

Hedgefondforvalterne har i tillegg levert noe bedre risikojustert avkastning enn markedet.

Akkurat som de burde.

Infront-chartet viser utviklingen VIP-ETF’en (rød) siden oppstart i forhold til S&P-500 indeksen (grønn).