All Time High for alle utenom aksjonærene

august 10., 2017

Financial Times kunngjorde forleden at indeksen over amerikanske banker hadde nådd ny 10 års toppkurs.

Umiddelbart og ureflektert virket dette som litt av en gladnyhet. I det minste inntil man setter det hele i perspektiv:

Det første man bør reagere på, når man tenker etter, er at denne indeksen knapt har levert avkastning når inkludert utbytter sammenligner den med toppnivået fra 2007.

Hadde denne utviklingen tilhørt et fond ville sannsynligvis overskriften ha vært: «Null avkastning på 10 år!»

Det handler om persepsjon, men riktig persepsjon selger antageligvis ikke aviser.

En annen nyhet som Financial Times samtidig kunne melde, var at summen av bøter som disse bankene har måtte betale siden finanskrisen nå har passert svimlende $150 milliarder.

I tillegg til at beløpsstørrelsen er oppsiktsvekkende, er det minst like oppsiktsvekkende at ingen av de ansvarlig toppsjefene er blitt straffet eller funnet uegnet til fortsatt være toppsjef i disse bankene.

I stedet for straffereaksjoner er de i stedet blitt belønnet med økte lønninger og bonuser. De har med andre ord blitt de suverene vinnerne av den verdensomspennende krisen de skapte.

Finanskrisen har gjort de ansvarlige rikere enn noensinne og myndighetene kan glede seg over $150 milliarder som er hentet inn i form av bøter. Det er «All Time High» for begge parter når det gjelder inntekter.

Dette skjer til tross for at myndighetene, gjennom deregulering og manglende overvåkning, satt stille og så på at banker og investeringsbanker ødela boliglånsmarkedet og skapte finanskrisen.

Nå, 10 år og hundrevis av milliarder dollar i støttetiltak senere, foreslås det på nytt å deregulere slik at bankene igjen skal få spekulere med aksjonærenes og skattebetalernes midler.

Muligens er dette like greit ettersom svært mange banker allerede idag gjør dette i det skjulte.

Bøtene som er nevnt er for ordens skyld ikke betalt av de ansvarlige, men av aksjonærene i bankene. De samme aksjonærene betaler også lønn og bonuser til de ansvarlige, samt lar seg vanne ut av generøse pakker med aksjeopsjoner til de samme.

Med slike utgifter er det ikke rart det er et stykke igjen til overflaten for aksjonærene.

Er risikofri den nye risikoen?

august 7., 2017

I tillegg til denne bloggen har vi laget en podcast med navnet «Tid er penger». I siste episode svarer på spørsmål fra lytterne. Så langt har vi produsert syv episoder og er iferd med å runde 100.000 avspillinger. Du kan høre dem her.

Når det gripes inn i markedsmekanismen oppstår det gjerne utilsiktede bieffekter.

Få bør være overrasket over at det er en fare for at verdsettelser kan bli strukket ved at sentralbanker kjøper verdipapirer tilsvarende hundrevis av milliarder dollar i måneden.

Alle forstår at pris og verdi lett kan skille lag under slike forhold.

I stedet for at markedet tar dette innover seg og blir mer forsiktige etterhvert som gapet øker, bruker man i stedet alle analytiske resurser på å finne argumenter for hvorfor denne prisingen er høyst rasjonell.

Finansanalytikere opptrer i disse dager mer som spinndoktorer fremfor utøvere av sitt opprinnelige yrke.

Overprising er imidlertid langt fra den eneste bieffekten.

Det er også velkjent og udiskutabelt at volatiliteten har falt dramatisk i aksjemarkedene. Det mange ikke har fått med seg, verken faktisk eller konsekvensene av, er at volatiliteten i aksjemarkedet har falt så langt at den nå er lavere enn volatiliteten i enkelte AAA-ratede statsobligasjoner.

Statsobligasjoner har renterisiko og kredittrisiko (i dette tilfellet er utsteder den amerikanske stat).

Aksjer har gjerne disse risikofaktorene samt alt fra bransjerisiko til et helt hav av risikofaktorer forbundet direkte med selskapene.

Intuitivt er det et misforhold når en aktivaklasse med både høyere risiko og flere risikofaktorer svinger mindre enn en med betydelig lavere risiko.

Det er imidlertid et argument for at vi allerede har forrykket dette forholdet med å være villige til å investere i lange obligasjoner til negativ rente.

Uansett, dersom markedet velger å akseptere at en riskless asset svinger mer enn en risky asset, vil en slik aksept medføre at modeller for verdsettelse av aktivaklasser, spesielt i forhold til hverandre, må endres eller suspenderes.

Spørsmålet er om vi bryr oss så lenge solen skinner?

Hvordan tjene penger på penger

juli 20., 2017

Vår sjette podcast handler blant annet om valutamarkedet og tar også for seg fallgrubene man bør være oppmerksom på.

Den inkluderer januardagen i 2015 som ble katastrofal for et stort antall valutaspekulanter, herunder mange bedrifter og privatpersoner som hadde lån i sveitserfranc.

Podcasten diskuterer også oljemarkedet og hvor forskjellige forventningene til aktørene i dette markedet kan være i forhold til aksjemarkedets forventning om oljeprisens utvikling.

Episoden ble innspilt i vår og det er således idag enkelt å bedømme hvilket marked som fikk rett.

Totalt nærmer podcastserien: «Tid er penger – en podcast med Peter Warren» seg nå 80.000 avspillinger. Vi takker for denne overveldende interessen.


Podcasten er produsert i samarbeid med IG Markets.

Hvem fikk mest penger til forvaltning i 2016?

juli 13., 2017

Nyansatte som møter første dag på jobb i dress og slips, får utdelt en hettegenser og beskjed om å gå og skifte. -David Siegel, Two Sigma

Sentralbankenes kvantitative lettelser har medført store endringer innenfor fondsindustrien de siste seks årene. Ikke bare er det blitt store regionale forskjeller, men aksjeplukking har blitt vesentlig vanskeligere i takt med at mengden penger sprøytet inn i aksjemarkedene har løftet «alle båter» uavhengig av økonomi og fremtidsutsikter.

Lav rente har resultert i at investorene både har blitt mer kravstore og utålmodige. Bytte av fond og forvaltere skjer stadig hyppigere i jakten på avkastning.

Det er i denne forbindelse interessant å legge merke til hvor pengene finner veien.

Hvert år gjøres det internasjonale rangeringer over hvilke forvaltere som lykkes med å tiltrekke seg mest ny forvaltningskapital.

Det er idag tre faktorer som er viktige for å tiltrekke seg kapital: Resultat, strategi og teknologi.

Endring i hvilken som helst av disse faktorene kan ha sterk påvirkning på investorers villighet til å la forvaltere beholde, eller få nye penger.

En svært viktig driver i 2016 synes å ha vært teknologi. Datadrevne, også kalt «kvantitative», fond får en stadig større andel av investorenes midler. Dette skjer i takt med at suksessivt flere oppfatter fordelene ved denne type forvaltning.

Investorer foretrekker i økende grad robustheten, hastigheten og forutsigbarheten som denne type forvaltning gir.

Med robusthet tenker man både på det fysiske og det psykiske. Mennesker er det motsatte av robuste. Dagsform alene kan få oss til å reagere annerledes.

Forvaltere kan i tillegg gå glipp av muligheter fordi man sitter i møte, ble forsinket, valgte å ta en oval weekend eller er blitt mindre «sultne» som følge av noen gode år med høy inntjening.

I dette tilfellet ble kostnaden for manglende oppmerksomhet flyttet over på kundene. Det er ikke sikkert at det vil være like lett neste gang.

Dataprogrammer påvirkes ikke av lavt blodsukker. En datamaskin kan overvåke et marked med samme intensitet til alle døgnets tider år ut og år inn.

Takket være data- og prosessorhastighet kan maskiner innhente, verifisere, analysere og reagere på muligheter lenge før et menneske har oppfattet at slike finnes overhode.

Forutsigbarhet ivaretas ved at dataprogrammer sørger for at fondet vil handle på samme måte gitt identiske forutsetninger. Dette gjør det lettere for institusjonelle investorer å vurdere hvordan fondet vil gjøre det i spesifikke markedssituasjoner og følgelig vite hvilke egenskaper fondet vil tilføre den porteføljen de allerede sitter med.

I rangeringen som tidsskriftet «Institutional Investor» nylig publiserte av verdens 100 største hedgefond, var hele fem av de seks største fondene datadrevne.

På toppen lå Ray Dalio’s Bridgewater med $122.3 milliarder til forvaltning. De hadde i fjor en vekst i forvaltningskapitalen på 17%.

Nummer to var Cliff Asness’ AQR Capital Partners med $69.7 milliarder, en økning på voldsomme 48%.

Rennaissance Technologies kom inn på fjerde plass med $42 milliarder. «RenTech» hadde en vekst i forvaltningskapital på det samme antall prosent.

På femte plass kom Two Sigma med en forvaltningskapital på $39 milliarder. Her var økningen i forvaltningskapitalen på 28%.

Ifølge Hedge Fund Research fikk denne type fond nytegninger på ytterligere $4.6 milliarder i løpet av årets tre første måneder. Av disse stakk Rennaissance Technologies med sine 100 matematikere, fysikere og dataprogrammerere av med hele $3 milliarder.

En ting disse forvalterne har felles utover å være datadrevne, er at det er ytterst få nordmenn som har penger til forvaltning hos dem. Investorene i disse fondene er nesten utelukkende store institusjoner, blant dem flere statlige pensjonsfond.

Barclays opplyser at det nå er $500 milliarder investert i rene datadrevne fond, mens JPMorgan (som forøvrig kom på 4. plass) idag påstår at datadrevne aksjestrategier står for hele 90% av den globale børsomsetningen.

Barclays konkluderer sin rapport med at det nå finnes sterke argumenter for å inkludere denne type fond i diversifiserte porteføljer.

Ifølge rapporten forsvant motstanden mot rene kvantitative strategier på Wall Street allerede i 2010. Syv år senere er det knapt noen aktører som har fokus på dette i Norge.

Finansforetak vil per definisjon alltid følge «pengene». Internasjonalt «kappes» derfor foretakene idag om å kalle seg teknologidrevne, om dette stemmer eller ei.

Sannheten er at mange er tatt på sengen av den teknologiske utviklingen og strever derfor med å kunne levere i forhold til en ny «identitet».

Utfordringene er betydelige. Man må skaffe seg folk som virkelig ikke bare kan programmering og koding på høyt nivå. I tillegg må de kunne forstå kvantitativ finans og ha inngående kunnskap om et stort antall markeder og markedsplasser. Dette vil i mange tilfeller kreve utfordrende reorganisering.

Ledelsen må på sin side forstå det elementære ved datadreven, kvantitativ finans og ikke minst være i stand til å få nye systemer integrert i sine eksisterende løsninger. Jo større eller eldre finansforetaket er, desto mer utfordrende er prosessen.

Morgan Stanley løste i sin tid dette med å gi en slik enhet en egen etasje i sitt hovedkontor på Times Square. PDT, som var navnet på enheten, drev sin virksomhet nær autonomt og utenfor bankens IT-systemer.

Morgan Stanley kunne imidlertid sole seg i glansen av Process Driven Trading´s gode resultater. Banken sørget for at den fikk kunnskapsoverføring og var samtidig bevisst på å bruke den nye og lønsomme teknologien til å tiltrekke seg nye kunder.

For et par år siden var det et norsk forvaltningsforetak som markedsførte seg med kvantitativ og automatisert forvaltning. Ved nærmere undersøkelse viste det seg at alt de hadde skaffet seg var et meget enkelt program for teknisk analyse. Den «automatiserte» handelen bestod i å manuelt handle i aksjer, valuta og råvarer på basis av at kursen på disse krysset et glidende gjennomsnitt.

Idag vet investorer bedre.

Det utrolige har skjedd

juli 7., 2017

Boligprisene i Oslo er nå inne i en korreksjon. Korreksjoner i markeder som har steget eksponensielt og er på ingen måte oppsiktsvekkende. Spesielt når oppgangen har vart lenge.

Hvorfor får da en ikke uventet utvikling som tross alt er moderat med tanke på oppgangen vi har sett, så mye oppmerksomhet?

Mye av dette skyldes nok den menneskelige hjerne. Hjernen vår er programmert til å gi det som nettopp har skjedd større betydning enn det som er lenger bak i tid. En form for kognetiv seriekorrelasjon.

Det som nettopp har skjedd vil fortsette å skje. Jo lenger det har pågått, desto lenger tror vi det vil pågå.

Tilslutt er det ingen som tror at noe annet kan skje.

Dette har vi opplevd mange ganger i aksjemarkedet og nå nylig i obligasjonsmarkedet, hvor stadig flere mente negative renter var helt normalt og ville vare evig.

Det er således ingen grunn til at vi skulle tro at eiendomsmarkedet ville oppføre seg annerledes.

Den andre årsaken til at en moderat korreksjon i Oslos boligmarked har betydning, er kombinasjonen av spekulasjon og belåningsgrad.

Spekulanter har i økende grad blitt tiltrukket av de sterkt økende boligprisene i Oslo. I den senere tid er det ikke garvede eiendomsaktører vi har lest om, men mennesker i perifere yrkesgrupper som har oppfattet boligspekulasjon som lettjente penger.

Med en egenkapitalandel på 15% kan man få kjøpt eiendom for nesten syv ganger egenkapitalen. Det er her utfordringen ligger.

Belåning gjør at man får langt større avkastning så lenge prisene stiger.

Problemet er bare at den negative effekten blir tilsvarende større når det utenkelige skjer, nemlig at prisene faller.

Boligprisfallet i Oslo har så langt vært på 4.4%. Dette er i utgangspunktet ikke dramatisk før man ser effekten dette har på spekulanter med kraftig belånt egenkapital.

Hvis man tar utgangspunkt i at spekulanter kun er i markedet for prisstigningens skyld, vil et fall på 4.4% være dramatisk. Med den nevnte belåningen betyr dette et verdifall i egenkapitalen på hele 29%. I tillegg har man rentekostnader.

Taper man 29% i aksjemarkedet kalles dette et krakk.

Boligspekulantene får håpe at ferieavvikling i redaksjonene gjør at avisene snart vender interessen tilbake til jordbærplukking og sport.

Fundamental attribusjonsfeil

juli 3., 2017

I tillegg til denne bloggen har vi laget en podcast med navnet «Tid er penger». Siste episode handler om VIX-indeksen og trading av volatilitet. En interessant fotnote er at VIX-indeksen steg 30% umiddelbart etter publisering. Du kan høre den her.

Fundamental attribusjonsfeil, tendens vi har til attribuere (årsaksforklare) atferd til indre årsaker fremfor situasjonelle årsaker. -Store norske leksikon

På grunn av liten tid mellom at noe inntreffer og til nyheten skal rapporteres, ser vi ofte media rapportere feil årsak til hendelser.

Finanskanalene CNBC og Bloomberg gjør dette svært ofte. Hurtighet trumfer fakta i dagens online verden. Ved viktige hendelser blir årsaken korrigert i senere sendinger, mens det sjelden gjøres på mindre viktige ting.

Fundamental attribusjonsfeil handler i hovedsak om å benytte det som er nærmest tilgjengelig som årsak uten noen form for kritisk tenking.

Et godt eksempel på dette fikk vi i helgen da norske eksperter fant kun én faktor, oljeprisen, som årsak til at det hadde vært rekordsmå bevegelser på Oslo Børs i første halvår.

Avisen som gjorde forespørselen må ha begrenset sitt utvalg av eksperter til det fåtall som mener Oslo Børs er finansielt isolert fra resten av omverden.

Ingen av ekspertene synes å ha registrert at den lave aksjevolatiliteten er et internasjonalt fenomen. Et fenomen som i tillegg har vært svært mye omtalt og debattert.

Hadde de det, ville de ha oppfattet at det også er bred internasjonal enighet om at dette har ingenting med oljeprisen å gjøre, men skyldes sentralbankenes kvantitative lettelser.

Hvis det til enhver tid finnes sentralbanker som støtter finansmarkedene mot fall gjennom kjøp av statsobligasjoner, selskapsobligasjoner og aksjer, blir per definisjon volatiliteten lavere.

Lavere oljepris kan derimot delvis forklare hvorfor Oslo Børs ikke har holdt følge med de fleste andre aksjemarkeder.

Isolert sett burde imidlertid et fall i oljeprisen på nesten 16% i år ha økt svingningene på Oslo Børs. Årsaken er at dette har stor økonomisk betydning for oljerelatert virksomhet.

Spesielt gjelder dette for selskaper med høy gjeldsgrad.

Til tross for at oljeprisen ofte brukes som årsak for bevegelser på Oslo Børs, er det et fåtall eksperter som bruker tid på denne.

Hadde de så gjort og i tillegg vært dyktige, ville de ha anbefalt kundene sine å selge olje short ved årsskiftet fremfor å kjøpe aksjer.

Avkastningen (inkludert contango) fra å være short oljekontrakter (uten gearing) i første halvår var nemlig nær ti ganger så høy som for norske aksjer.

Det enkle kan ofte være det beste.

The New Order

juni 28., 2017

«I Don’t Believe We Will See Another Crisis In Our Lifetime». -Janet Yellen (70)

En norsk avis brukte sist uke betegnelsen «børsras» på et aksjefall på 2.5%. Det er ikke lenge siden dette ville bli ansett som en normal daglig bevegelse og oversett av alle.

Dersom 2.5% nå skal kalles et «børsras», er det nødvendig med en full revisjon av «trigger-punkter» for de øvrige betegnelsene som media benytter. Den nye skalaen ventes å se noe slik ut:

-1% = «fiasko»

-2% = «totalfiasko»

-5% = «katastrofe»

-6% = «frittfall»

-7% = «totalkatastrofe»

-8% = «kollaps»

-9% = «totalkollaps»

-10% = «armageddon»

-15% = «sistemann slukker lyset»

-20% = «nattsvart»

-50% = «selg!»

-52% = «lurt å følge våre råd»

-65% = «ytterligere halvering i vente» (denne er uforandret).

I dagens marked hevder svært mange at det er så lite svingninger at det er vanskelig å tjene penger.

Bitcoin og VIX-indeksen er klare unntak. Sistnevnte svinger for tiden åtte ganger mer enn Oslo Børs (OSEBX-indeksen).

Ukens podcast handler om VIX-indeksen. En viktig ting å få med seg her er at markedsaktører har fortsatt å selge VIX-kontrakter short (satser på nedgang), samtidig med at indeksen er den laveste vi noengang har sett.

Sist uke økte short-selgerne sine posisjoner med ytterligere $98 millioner.

En rekyl i VIX-indeksen vil således kunne bli svært smertefull..



Dette er femte episode av Tid er penger – En podcast med Peter Warren. Podcasten er produsert i samarbeid med IG Markets.

Verdensrekord i honorar

juni 23., 2017

I tillegg til denne bloggen har vi laget en podcast med navnet «Tid er penger». Siste episode handler om rendyrking av investeringer og ulike risikofaktorer vi ofte glemmer når vi investerer i aksjer. Du kan høre den her.

Fond som investerer i andre fond, såkalte «Fond i Fond» (forkortet til FoF på engelsk) har hatt det svært vanskelig de senere årene.

Årsaken til dette er blant annet at investorer har ikke vært villige til å betale to lag med forvaltningshonorar i en tid hvor avkastningen generelt er lav som følge av lave renter.

I en FoF betaler man både forvaltningshonorarer til de underliggende fondene og til forvalter av FoF’en.

Gjelder det hedgefond har det årlige forvaltningshonoraret til en FoF gjerne vært på 3%. 2% har gått til forvalter i fondet som skaper avkastning og 1% har gått til FoF-forvalteren.

Jobben som sistnevnte gjør er å finne frem til hvilke fond som det skal investeres i (gjerne 10-20 fond for å få risikospredning), gjøre en grundig vurdering av hver forvalter og mandat (due dilligence) og deretter følge fondet samt rapportere resultatene til kunden på månedsbasis.

Man må gjerne ha spesialkompetanse om de ulike strategiene for å kunne vurdere om forvalterne gjør det de skal ifølge mandatet.

Bernie Madoff-svindelen viste imidlertid at en rekke av disse FoF’ene ikke gjorde selv de mest grunnleggende undersøkelser. Også norske fond i fond befant seg på denne listen.

Denne skandalen og de etterfølgende lave rentene har vært kroken på døren for mange FOF og presset ned marginene på de gjenværende.

Unntaket er i Norge.

Her har Forvaltningshuset nettopp satt opp en FoF som setter nær verdensrekord i honorar. Minstetegning er kr. 1 million.

En investor med kr. 1 million betaler 2.5% i tegningsgebyr, 3.69% i «årlige kostnader», samt 1.2% i etableringskostnader.

Totalt betaler investoren 7.39% i kostnader for det første av totalt fem år dette «fondet» skal leve. Sagt på en annen måte betaler man over 70% av honorarene det første året til de som ikke skaper verdier.

Deretter betales det 3.69% i året.

På toppen av dette må investorene gi Forvaltningshuset 10% den årlige avkastningen som overstiger 6%, vel og merke etter at de underliggende fondene allerede har forsynt seg med 20% av gevinsten.

Denne dårlige nyheten for investorer er gode nyheter for markedet for næringseiendommer. Med nær verdensrekord i honorarer kommer sikkert et betydelig antall finansrådgivere som Brexit’er til å slå seg ned i Norge.

Gambling med kundenes penger?

juni 21., 2017

I tillegg til denne bloggen har vi laget en podcast med navnet «Tid er penger». Siste episode handler om rendyrking av investeringer og ulike risikofaktorer vi ofte glemmer når vi investerer i aksjer. Du kan høre den her.

Gårsdagens børskommentar i DN minner meg om min tid som leder av Finansbanken Markets.

For at vi skulle bli enda bedre, leide banken inn verdens mest kjente konsulentselskap. Disse skulle gjennomgå alle sider ved banken og foreslå områder hvor vi kunne bli mer lønnsomme.

Konsulenten som skulle hjelpe vårt område i banken hadde, etter eget sigende, ingen tidligere erfaring med finansmarkedsoperasjoner. Det var derfor nødvendig for oss å forklare ham om markedet generelt og hva vi gjorde spesielt.

En del av virksomheten vår bestod i å være market makere i valutaopsjoner. I praksis betyr dette at vi stilte forpliktende kjøps- og salgskurser til andre banker i det som kalles interbankmarkedet.

Beløpene vi stilte for var på var fra 10 millioner dollar eller euro og oppover, avhengig av hvilket valutapar det ble spurt om. Når en annen bank kjøpte eller solgte fra eller til oss, måtte de samtidig gi oss kurssikring i form av valutaparet opsjonen omfattet.

På denne måten hadde ingen av partene kursrisiko på handelstidspunktet. Vi slapp dermed å stille nye priser for en hver eneste lille bevegelse i valutamarkedet mens handelen ble avtalt.

Uten en slik kurssikring (hedge) ville banken ha påtatt seg en betydelig risiko.

Hvis vi nettopp hadde solgt en kjøpsopsjon på euro mot dollar og kursen på EUR/USD steg, ville prisen på opsjonen vi nettopp hadde solgt gå opp og påføre oss et tap. På grunn av at vi samtidig hadde kjøpt EUR/USD som kurssikring av opsjonen, ville denne stige i verdi tilsvarende tapet på valutaopsjonen.

Noen uker vårt første møte hadde konsulenten laget en rapport som ble presentert for ledelsen og undertegnede.

Konklusjonen til konsulenten var at valutaopsjoner burde vi slutte med fordi her tapte vi som regel penger. Samtidig måtte vi øke våre sikringsforretninger fordi her var vi, ifølge konsulenten, nær geniale.

Konsulenten forstod ikke at valutaopsjonene og den tilhørende sikringen hang sammen. Det vi tjente godt på med svært lav risiko, var vår evne til å prise opsjonene riktig.

Banken betalte mange millioner for denne konsulentens «åpenbaring».

I gårsdagens børskommentar gjorde DN i praksis den samme feilen som konsulenten. Under overskriften: «Det sitter en porteføljeforvalter i DNB som gambler med kundenes penger» (for)dømmer journalist Thor Chr. Jensen (som normalt skriver svært gode børskommentarer) en forvalter basert på én enkelt aksje i hele hans portefølje.

Eksempelet kunne jo ha vært relevant dersom denne forvalteren gjorde det svært dårlig, men så er ikke tilfellet. Tvert imot. Forvalteren og fondet har, som DN også nevner, slått fondets referanseindeks både på kort og lang sikt.

Hele poenget med diversifisering er å spre risiko. Feilen her ville ha ligget i å ha en konsentrert portefølje bestående av den nevnte posisjonen og lite annet.

Videre er fondet det snakkes om et equity long/short hedgefond, hvor hensikten er at short-posisjoner skal bidra å dempe totalrisikoen på porteføljen. Posisjonen som nevnes har antagelig- og sannsynligvis hatt en annen posisjon som «motstykke». En posisjon som sannsynligvis har hatt en større gevinst en tapet på posisjonen som DN valgte ut for å omtale.

Det er heller ikke usannsynlig, gitt de gode resultatene, at når den tapende short-posisjonen har blitt økt i størrelse, så har det samme skjedd med en av posisjonene som fondet samtidig har tjent penger på.

Ukritisk dissekering av en portefølje som her er gjort, er alle
porteføljeforvalters mareritt. Spesielt hvis forvalteren ikke får anledning til å forklare sammenhengen eller bakgrunnen for sine valg.

DN har ikke belegg for å skrive at: «Dermed henger bonusen i en tynn tråd for forvalteren som har shortet Atea. Det samme gjelder kundenes avkastning.»

Forvalteren av DNB TMT Absolute Return har ikke bare har tjent penger for sine investorer, men også grundig slått referanseindeksen fondet måles mot etter at alle kostnader er trukket fra.

Det er dette forvalteren og fondet bør vurderes ut ifra. Såpass burde en næringslivsavis forstå.

Podcast episode 4

juni 15., 2017


Med totalt 40.000 avspillinger, flere tusen abonnenter og nesten 15.000 lyttere i snitt pr episode er vi overveldet over mottakelsen denne finanspodcasten har fått.

Det er vår intensjon å gjøre episodene så interessante og nyttige for lytterne og setter således stor pris på tilbakemeldinger og forslag til temaer. Disse kan sendes inn på denne linken

Vi vil ikke kunne omtale alle, men vil forsøke å la fremtidige podcaster omhandle de temaene hvor vi ser at interessen er størst.

Leser man pressen kan man lett få den oppfatning at aksjer er et multiverktøy som er svaret på alle investeringsbehov.

Aksjer kan absolutt gi god avkastning men, som mange har erfart, er det mange ting å ta hensyn til når man skal vurdere et selskap.

Bare når det gjelder økonomiske nøkkeltall finnes det her en rekke ulike definisjoner og forståelser.

Bokførte verdier, verdijustert egenkapital, vekstrate etc, er eksempler på slike. Hvis vi ikke har en felles oppfatning av hvordan tallene fremkommer, blir sammenligning vanskelig og korrekte beslutninger utfordrende.

I et aksjeselskap er det gjerne selskapets bransje eller produkter selskapet sitter på, samt økonomien rundt dette, som interesserer investorer.

Utfordringen ligger imidlertid i at risikoen man tar med å investere i et selskap ofte er langt mer enn dette.

Et oljeselskap er eksempelvis eksponert for langt mer enn utviklingen i oljeprisen. Selskapet kan i tillegg ha utfordringer hva angår gjelden, leverandører, produksjonsteknikk, frakt, sårbarhet med hensyn til viktige nøkkelpersoner etc etc.

Selskapets produkt kan i utgangspunktet være av stor verdi, men det er allikevel fullt mulig å gå seg vill grunnet andre faktorer.

Et godt eksempel fra Oslo Børs har vært utviklingen på gullprisen i forhold til norske gruveselskaper. Disse skulle angivelig sitte med store forekomster av det edle metallet.

Verdien av gull var nok viktig for gruveselskapene, men adskillig mindre viktig enn utfordringene det skulle vise seg at de hadde med å få de eventuelle gullforekomster til overflaten, samt finansieringen av dette.

Kort sagt steg gullprisen, mens børsutviklingen til disse selskapene mildt sagt har vært det motsatte. Kjøp av disse aksjene for å tjene på høyere gullpriser var således mislykket.

Disse risikofaktorene er det i mange tilfeller mulig å unngå dersom man ønsker. Av ulike grunner, mange av dem nesten utelukkende lønnsomme for meglerhusene, velger man allikevel å anbefale investorer å påta seg betydelig flere risikofaktorer enn gullprisen alene.

Bruker vi eksempelet med oljeselskapet, burde det egentlig være slik at man kun anbefalte at man investerte i selskapet fremfor direkte i olje dersom det var ytterligere gode økonomiske grunner for at man velger å gå via aksjer.

Eksempler på gode grunner kan være at selskapets oljereserver er lavt vurdert eller at selskapets teknologi er undervurdert i forhold til dagens aksjekurs.

Det er imidlertid en kjensgjerning at de fleste rådes til å foreta en indirekte investering gjennom kjøp av aksjer uansett.

Dette skjer til tross for at man idag kan investere direkte i et stort antall råvarer ved hjelp av børsnoterte fond (ETF). Disse er notert på aksjebørser og handles på nøyaktig samme måte som aksjer.

I tillegg til ETF’er har man idag en rekke andre instrumenter tilgjengelig som tilbyr eksponering mot eksempelvis råvarer, valutaer og aksjeindekser.

Poenget med denne bloggen og den tilhørende podcasten er ikke å snakke ned aksjer, men gjøre lesere og lyttere oppmerksom på risikofaktorer og alternativer.

På samme måte som en skrutrekker er et utmerket verktøy, egner heller ikke aksjer seg til å løse alle typer av behov.

Det er dette jeg vil frem til.