Arkiv for ‘Samfunn’ Category

Mai du skjønne milde

fredag, 2. juni, 2017

I tillegg til denne bloggen har vi laget en podcast med navnet «Tid er penger». Siste episode oppsummerer inntrykk fra en konferanse for datadrevne hedgefond i USA, samt diskuterer bruk og misbruk av teknologi i dagens finansmarkeder. Du kan høre den her.

Utvidede produksjonskutt fra OPEC, reduksjon i de amerikanske oljelagrene, samt en økning i antall oljekontrakter (WTI) eiet av spekulanter, har ikke vært nok til å stå imot salgspresset i oljemarkedet i siste delen av mai.

Det hører selvfølgelig også med til historien at amerikanerne siden november har benyttet OPECs produksjonskutt til å øke sin egen produksjon med 621.000 fat per dag.

Tallene fra forrige uke viser også at USA i tillegg reduserte den daglige importen av råolje med 296.000 fat.

Spekulanter i nordsjøolje har redusert sine posisjoner både på long- og short-siden. Sistnevnte har kuttet eksponeringen sin med over dobbelt så mange kontrakter som long-siden, uten at dette så langt kan sies å hatt noe nevneverdig bidrag.

Noe av kan kanskje forklares av antallet oljerigger i produksjon. Dette antallet har nå økt nærmest uke for uke i et helt år.

Mens økonomien i Saudi-Arabia uomtvistelig er lenket til oljen, er det kun når oljeprisen stiger at Norge velger å kalle seg en oljenasjon.

Det er en frihetsgrad både Oslo Børs og landet forøvrig nyter godt av i slike tider.

«Tar en for laget»

onsdag, 24. mai, 2017

I tillegg til denne bloggen har vi laget en podcast med navnet «Tid er penger». Siste episode kan høres her.

Det er ikke sjelden at statsledere, finanspolitikere og sentralbanksjefer forsøker å påvirke utviklingen av sitt lands valuta. Som regel ønsker man sitt eget lands valuta svakere for å øke den internasjonale konkurranseevnen til egen eksportindustri.

Til president Trumps forsvar er det få av de store statslederne som har gjort så mye som ham for å oppnå en svakere valuta. Uttalelser om at amerikanske dollar er for sterk er en selvfølgelighet. Men denne statslederen slutter ikke med det.

Han truer andre atommakter med krig og beordrer en hel flåte med krigsskip i retningen av landet. Samtidig truer han med å trekke USAs bidrag til NATO.

Trumps nasjonale sikkerhetsrådgiver måtte gå av i en skandale som dreide seg om nære relasjoner til en fremmed makt. Sjefen for landets sikkerhetstjeneste (FBI) blir kalt en «skrulling» og sparket mens han etterforsker presidenten.

Presidenten gjør helomvending i en rekke utenrikspolitiske saker han har gått til valg på og ser vekk når andre statsledere forsøker å ta ham i hånden foran kamera.

Mexico fnyser av Trump og sier at han får betale for den $67 milliard dyre muren mellom de to landene selv og, sist men ikke minst, forsøker president Trump etter beste evne å pådra seg en riksrett.

Det er med andre ord ingen grenser for hva denne presidenten er villig til å gjøre for å svekke landets valuta og hjelpe eksportindustrien.

Man kan si hva man vil om Trump, men mannen er jaggu villig til å «ta en for laget».

Infront-chartet viser antall euro man må betale for en US dollar.

«Kundene lures for et milliardbeløp årlig»

mandag, 22. mai, 2017

Overskriften er hentet fra en artikkel Dagens Næringsliv i forrige uke og påstanden ble fremsatt av en tidligere valuta- og rentemegler i Nordea.

Ytterligere en finansaktør med bred erfaring hevdet det samme i en artikkel på lørdag.

Nordea, DNB og Danske Bank svarer umiddelbart at de ikke kjenner seg igjen i dette. De hevder at reguleringen av dem som meglerhus og banker er svært streng.

Pussig nok er begge påstander er riktige.

Det er nemlig markedet for valuta og renter som er svakt regulert, ikke aktørene.

For mange vil det høres utrolig ut at valutamarkedet, som verdens største finansmarked med en daglig omsetning på $5.1 billioner, er det minst regulerte av samtlige finansmarkeder.

Hva som er enda mer utrolig er at det, på tross av at det siden finanskrisen er avdekket en rekke grove lovbrudd begått av banker i både valuta- og rentemarkedet, så er reglene knapt strammet inn.

Milliarder av dollar i bøter har blitt ilagt, men alle i markedet er enige om at det kun dekker brøkdeler av de ulovlige inntektene. Det kan man tydelig se av bankenes inntjening og bonusene som er delt ut.

I aksjemarkedet, som er langt mindre enn valutamarkedet, så er det krav om «best praksis». Hvis selgerkursen på Statoil eksempelvis er 151.50, kan ikke en aksjemegler selge deg aksjen for f.eks 153.50 og putte mellomlegget i lommen.

Det kan man i valuta. I valuta legger megleren et påslag oppå den kursen han selv kjøper valutaen til. Påslagets størrelse bestemmes av hvor god og opplyst kunde du er.

Kunder betaler med andre ord langt mer enn markedsprisen for å kjøpe valuta. I tillegg får kunden andre omkostninger lagt til transaksjonen.

Bruker du kredittkort tar selskapene et påslag på 2% for i tillegg til at du allerede har betalt godt over markedspris for valutaen.

Kortselskapet krever med andre ord samme kostnad av deg per transaksjon som du får om du har penger stående i banken i to år. Dette påslaget deler kortselskapene med bankene.

Nå forstår man hvorfor de sender ut e-poster hvor de anbefaler at kundene handler i utenlandsk valuta fremfor lokal valuta på brukerstedene i utlandet.

I dagens elektroniske verden er det ingen grunn for dette mellomlegget. Valutamegleren kan sikre seg valutaen til markedspris ved et enkelt tastetrykk. Hvorfor skal kunden da betale overpris?

Bankene hevder at konkurransen er hard og at dette gjør at de ikke kan ta overpris. Dette er imidlertid en sannhet med store modifikasjoner.

Det er kun store bedriftskunder som får nyte godt av dette. Mindre kunder har ikke valutalinjer med flere banker. Det betyr at selv om de ser at en annen bank vil selge valutaen billigere, så er det ingenting de kan gjøre med det.

Det er heller ikke slik som mange banker hevder, at de må få betalt for den risikoen de tar. Det er nemlig kun minimal risiko de behøver å ta i valutamarkedet dersom de ikke vil.

Med et tastetrykk har de kjøpt valutaen som kunden ønsker å kjøpe. Kursrisikoen er dermed borte. Den eneste risikoen som er igjen er kredittrisiko på at motparten ikke kan levere.

Denne kredittrisikoen har de på forhånd vurdert og godtatt for at de to bankene skal være i stand til å gjøre forretninger sammen.

Kort sagt er idag nesten alt automatisert slik at risikoen skal være minimal.

Problemet er at tilsynsmyndighetene ikke har fulgt med i timen. I tillegg velger de å ta hensyn til bankenes syting hver gang endringer vurderes.

En annen praksis som kun finnes i valutamarkedet er at market makere (foretak – i hovedsak banker – som stiller forpliktende kjøps- og salgskurser) har anledning til å nekte å stå ved handelen du nettopp har inngått.

En slik praksis (den kalles «last look«) hvor man kan velge om man vil stå for sin forpliktelse eller ikke, er helt utenkelig i andre finansmarkeder.

Det at den tillates er i verdens største finansmarked er en skam. De fleste som kjøper valuta er ikke en gang klar over hvordan handelen foregår. Derimot forklarer det hvordan banker risikofritt kan tjene titalls milliarder av kroner hvert år på valutahandel.

Er ny børsrekord verdt å feire?

torsdag, 11. mai, 2017

Ifølge mediene var gleden stor denne uken da Oslo Børs klatret til en ny rekordnotering.

Årets første måneder har til nylig vært frustrerende for norske aksjeinvestorer. Prognosene rett før årsskiftet minnet mye om en tilfeldigvalgt Donald Trump tale, hvor fremtiden alltid skal bli «amazing, huge & great».

Disse superlativene og standardprognosen om at børsåret vil gi en oppgang på minst 20%, setter det som i psykologien kalles et «anker» i investorenes forventninger.

En årlig børsoppgang på 20% er i sannhet fantastisk i et år hvor bankrenten er under 1% og veksten er lav. Selvsagt forutsatt at den inntreffer.

En oppgang på 5% etter at noe over 4 måneder er slett ikke verst. Den er riktignok under 1/3 av aksjeoppgangen i fremvoksende markeder og under halve av aksjeoppgangen i Europa.

Dissekerer vi imidlertid den norske aksjeoppgangen ytterligere, vil vi se at den i realiteten har skjedd i løpet av den siste måneden.

Nå snakker vi!

Frem til nylig hadde nemlig Oslo Børs egentlig beveget seg nedover til sidelengs etter at effektene av markedsføringen rundt årsskiftet hadde ebbet ut.

Men har vi i virkeligheten noe å feire?

Det er opplagt hyggelig at utviklingen i oljeprisen synes å ha mindre å si for norske aksjer. I det minste når den faller.

Her ligger forøvrig en merkbar informasjonsskjevhet. Olje brukes som et argument for anbefaling av norske aksjer når oljeprisen stiger, mens den gjerne unnlates å nevnes i sammenheng med aksjer når den faller.

Verden er imidlertid dessverre ikke så enkel at vi kan «slippe unna» med å stikke hodet i sanden når vi ikke liker realitetene.

Fallet i oljeprisen har svekket den norske kronen og gjennom det redusert vår internasjonale kjøpekraft. Det er nå blitt langt dyrere for oss å reise utenfor landets grenser.

Positivt for eksportindustrien, men det betyr dyrere import og reiser. Dollaren har steget hele 74% mot norske kronen siden 2008. Euroen har steget over 30% mot kronen siden 2013.

Norske aksjer målt i euro er fortsatt 5% under rekordnoteringen satt i 2015. Målt i dollar er det nesten 30% opp til rekorden.

Verdt å tenke over før man slipper jubelen løs.

PS: Over 10.000 har til nå lyttet til den første podcasten, publisert for en uke siden. Dette er for meg et overveldende antall og kommer i tillegg til de som lastet den ned. Tusen takk.

Podcast

onsdag, 3. mai, 2017

Jeg har alltid funnet glede i å dele kunnskap, uavhengig av om dette har dreid seg om sport eller jobb.

På tidlig nittitallet pendlet jeg til Jarlsberg flyplass utenfor Tønsberg fem dager i uken for å trene et lag i fallskjermhopping. Tre av disse dagene var arbeidsdager.

For å takle rushtrafikken ut av Oslo kjøpte jeg en motorsykkel slik at vi kunne rekke tre hopp før det ble mørkt.

Hjemveien virket lang der jeg satt tom av adrenalin og kjørte hjem med hoppdressen på og fallskjermen på ryggen (og en pilotskjerm dyttet godt ned i lommen for å forhindre en plutselig skjermåpning i 80 km/t).

Den gang fantes ingen OneCall eller andre sponsorer som stilte opp med sponsormidler. Vi drev med fallskjermhopping for gleden og spenningens skyld og det var inspirerende i seg selv å kunne dele kunnskap.

Slik var det med sport og idrett før i tiden.

Det var heller ikke pengene som fikk meg inn i finans, men muligheten for en spennende og interessant tilværelse.

På den tiden var finans langt mer lukket enn det er idag og kinofilmer om børs og rikdom var enda ikke laget.

I Norge var det sjelden noen som uttalte seg om markedene i frykt for å ta feil. Man kunne miste jobben av slikt.

Børskommisær Erik Jarve hadde imidlertid ambisjoner for Oslo Børs og strevde hardt for å få børsen mer frem i media enn den daglige kursnoteringen.

Til slutt gikk NRK med på å innrede et radiostudio på Oslo Børs. Det var nå mulig å kommentere den daglige utviklingen og ikke bare høre på en monoton talloppramsing etter at man hadde lidd seg igjennom tilstanden for fisket rundt på kysten.

Idag er det ingen mangel på de som vil uttale seg om aksjer eller børs – i det minste ikke så lenge aksjekursene går oppover.

Finansaktører kappes idag om å mene- og om å si de samme tingene. Heldigvis finnes det noen unntak. Torbjørn Kjus i DNB, Kolbjørn Giskeødegaard i Nordea og nå Thor Chr. Jensen i Dagens Næringsliv er blant de som tør å ta bladet fra munnen.

Selv synes jeg det er svært givende å holde foredrag og oppleve at tilhørerne lærer noe nytt. Det har etter min mening ingen hensikt å fortelle tilhørere det samme som alle andre.

Noe i budskapet må være nytt eller verdifullt for tilhørerne. Foredrag må derfor kontinuerlig fornyes.

Det er utfordrende å fortelle andre hva jeg mener om noe, spesielt når dette er i strid med den etablerte eller populære oppfatningen.

Denne podcasten er ment delvis som en «unnskyldning» for at jeg er som jeg er. Hvordan det hele begynte og de mest minnerike erfaringene gjort over mer enn 30 år innen finans.

Første episode tar derfor tak i de ulike finanskrisene. Disse danner milepæler for de forskjellige epokene hvor jeg har sittet bak skjermene og handlet.

Senere episoder vil ta for seg dagsaktuelle temaer, strategier, ulike finansinstrumenter, teknologi etc. Lytterne vil selv kunne bestemme deler av innholdet gjennom å sende inn enten spørsmål eller forslag på denne linken.

Jeg håper dere liker den.


Volatilitetsfond

tirsdag, 18. april, 2017

«They told me if I voted for Hillary, Goldman Sachs would take over the government. I voted for Hillary, and sure enough Goldman took over.» -Bruce Bartlett

Fond som investerer i volatilitet («volatility arbitrage») har fått stor oppmerksomhet de siste par årene grunnet sterke resultater.

Jeg har selv møtt et antall slike forvaltere i år og til min forbauselse oppdaget at kun ett av fondene gjorde noen som helst forsøk på «arbitrasje».

Arbitrasje var tidligere regnet som en risikofri handel hvor det var mulig å låse inn umiddelbar gevinst. Denne oppstod ved at det man kjøpte, umiddelbart kunne selges et annet sted til en høyere pris.

Idag finnes riktignok fortsatt slike muligheter (innenfor High Frequency Trading), men begrepet er generelt utvidet til å bety muligheter hvor man må ta noe risiko.

Eksempler på dette er «merger arbitrage» hvor man spekulerer på kunngjorte oppkjøp og «interest rate arbitrage» hvor det tas long/short posisjoner langs rentekurven.

Min første erfaring med volatility arbitrage var å utnytte differanser som oppstod mellom volatiliteten på indeksopsjoner og opsjoner på aksjene som hørte til i den samme indeksen.

Deretter finne forskjeller som kunne utnyttes i valutaopsjoner. Eksempelvis finnes det et forhold mellom volatiliteten på opsjoner tilhørende EUR/USD, USD/JPY og EUR/JPY.

Dersom jeg oppdaget at dette forholdet var midlertidig «forstyrret» av store ordre i ett av valutaparene, ble dette utnyttet gjennom å ta long/short posisjoner for å låse inn gevinster. Dette kalles «triangel arbitrage».

Poenget er at skal man få lov til å kalle det enten «arbitrasje» eller «hedge», så skal det finnes noen tiltak (posisjoner) som reduserer risikoen betydelig.

Dette er idag ikke selvsagt hos en rekke som kaller seg «hedgefond» og «volatility arbitrage» er dessverre intet unntak.

På samme måte som man lar rene aksje- og obligasjonsfond med belåning kalle seg «hedgefond», finner vi «volatility arbitrage» fond ta usikrede veddemål på volatilitetsretningen.

Sentralbankenes systematiske pengeinnsprøytning (kvantitative lettelser) har siden 2012 i økende grad fjernet investorenes tro på at det fortsatt finnes risiko i finansmarkedene.

Dette har ført til at volatiliteten har falt dramatisk i samtlige finansmarkeder. I andre sammenhenger vil lav pris etterhvert resultere i økt etterspørsel, men ikke i finans.

Når aksjemarkedet faller kraftig går alle kommentarer og meninger ut på at det vil bli anda verre. Slik har det også vært med volatilitet og viljen til å beskytte sine aksjeinvesteringer.

Billig er dårlig og dyrt er bra.

En rekke volatilitetsfond har kommet til de siste par årene og har tjent voldsomt på å shorte volatilitet.

Det er ingenting i veien med så lenge investorene er inneforstått med at det er dette fondene driver med. Det er imidlertid å forlede investorene dersom de tror at dette er en (hedge) strategi med lav risiko.

Shorting av volatilitet er i forhold til mulig utfallsrom det samme som å shorte aksjer. Det beste man kan håpe på er null, mens potensialet for oppgang i teorien er ubegrenset. Dette skaper potensielt en voldsom asymmetri.

Den kjente amerikanske volatilitetsindeksen, VIX, noterte All Time Low i 1993 på 9.93%. All Time High er 89%, nådd i 2008.

Statistikk viser at de fleste som idag shorter volatilitet har begynt denne aktiviteten først de siste årene, med andre ord nær de laveste nivåene vi noen gang har sett.

Tar vi utgangspunkt i den amerikanske VIX-indeksen har det, i følge den åpne balansen, blitt etablert et voldsomt antall short-posisjoner under 12%.

Det laveste nivået registrert i år var i begynnelsen av februar da VIX «Flash Crash’et» fra 11.65% til 9.97% på noen sekunder. Blunket du var det over før du rakk å se det.

VIX sluttet på 16% før påske (men endte i går noe lavere etter at aksjer steg på nyhetene om at Nord Korea gjennomførte en rakettoppskytning på tross av president Trumps advarsler og Tyrkia nærmer seg diktatur).

De siste tre ukene har amerikanske og europeiske indekser over aksjevolatilitet steget fra 45-100%. De europeiske indeksene er på rekordnivåer for året.

Dersom oppgangen fortsetter ut måneden vil fondsresultatene for april vise hvilke volatilitetsforvaltere som har snakket sant om sin strategi.

Perfekt etterpåklokskap

torsdag, 6. april, 2017

Financial Times gjør hver januar et tilbakeblikk på fjoråret. Hensikten er å se hvilke som var de beste investeringer man kunne ha gjort dersom man var i stand til å forutse fremtiden.

Avisen har diktet opp et hedgefond som de har kalt «Hindsight Capital». «Hindsight» betyr «etterpåklokskap». Hindsight Capital har en utrolig evne til å finne de beste long/short-mulighetene i markedet.

De selger det de vet vil falle mest short og bruker pengene de får inn til å kjøpe det de vet vil stige.

For en halv måned siden fikk nemlig de som hevder de kan spå utviklingen i finansmarkedene en sjeldent god long/short mulighet.

Selskapet Seadrill, som det til det kjedsommelige har vært dokumentert å være overpriset i forhold til verdiene i selskapet, ville blitt solgt short.

Samtidig med dette så kjøpte man europeisk aksjevolatilitet, fordi denne var historisk billig på samme tid som oppgangen i aksjer begynte å halte. Det styrket også «case’t» at aksjer i lang tid har vært ansett for å være dyre.

Det er i dette tilfelle viktig å forstå at ingen av disse idéene manglet økonomisk grunnlag eller var ulogiske.

Seadrill var dyr og den europeiske aksjevolatiliteten var historisk billig.

Eneste som manglet var at analytikerne åpnet øynene eller turte å tenke en ny tanke.

Long europeisk volatilitet og short Seadrill er på ingen måte noen perfekt hedge, men noe risiko må man ta for å kunne få høy avkastning. Det hører vi jo til stadighet.

120% ville avkastningen ha blitt på rundt tyve dager. Dette er antagelig i nærheten av hva som er realistisk å håpe på at Oslo Børs kan gi over 10 år.

Etterpåklokskap viser i det minste at det til tider kan være lønnsomt å tenke originalt. Spesielt nå når regelverket snart krever at regningen fra analytikere må betales separat og ikke vil være en del av kurtasjen.

Forskjellen mellom beste og dårligste fond i 1. kvartal var på hele 24%

tirsdag, 4. april, 2017

Resultatene fra årets første kvartal er nå inne og disse utmerker seg med å være stikk imot forventningene.

Det var de utskjelte markedene som investorene i lang tid hadde flyktet fra som ble vinnerne, mens de som «garantert» ville stige kraftig gjorde nær ingenting.

Sistnevnte skjedde til tross for at investorer pøste nye penger inn i disse.

Av naturlige årsaker skjedde det samme på fondssiden. De utskjelte og upopulære ble de ledende og vice versa.

Sølv, som alle skulle kjøpe nær $50 per oz i 2011, falt så lavt som $14 per oz i 2016. I første kvartal steg det edle metallet 14.79%. Gull steg 8.33% og kobber 6.25%.

Olje som var forventet å stige til $70-$80, endte i stedet på $53. Ned 6%.

Fremvoksende markeder som, skal vi tro media veldig få hadde tro på, fosset frem som vinneren med 12.5% avkastning. Skagen Kon-Tiki steg 12.95%.

Europeiske aksjer, som har vært upopulære pga av frykten for at EU er i ferd med å gå i oppløsning, steg 5.4% (STOXX Europe 600). De 50 største selskapene i Europa steg i gjennomsnitt 6.39%.

Oslo Børs steg 0.58% til tross for hallelujastemningen ved årsskiftet. Kjedelige amerikanske statsobligasjoner ga høyere avkastning.

Forte Trønder, fondet som i en rekke år har hatt en fantastisk utvikling, var ned 11.26%.

I takt med fremragende resultater har forvaltningskapitalen økt dramatisk i dette fondet den senere tid.

Forvalteren har vært svært dyktig med å finne gode selskaper i Midt-Norge som var oversett av analytikerstanden. Dette, samt tendensen til at investorer helst putter sine sparepenger i det som allerede har steget, har bidratt til en reprising av regionen.

Til tross for oppgangen i europeiske aksjer har kursforsikring på europeiske aksjer blitt vinneren de siste to ukene. Den europeiske «VIX’en» har nemlig steget over 60%.

Det kan være verdt å merke seg.

«Morra di!»

onsdag, 29. mars, 2017

Etablerte sannheter er lette for oss å godta når de ikke utfordrer vår virkelighetsoppfatning, eller når vi er bedre tjent med den etablerte oppfatningen fremfor andre alternativer.

Ved en rekke anledninger har jeg utfordret de som påstår at aksjer er den suverent mest lønnsomme spareformen. Dette har jeg gjort fordi påstanden er altfor generell og at vi allerede vet at den generelle påstanden er feil.

Svarene man får, om noen, er at det trekkes frem utvalgte tidsperioder eller markeder og viser til disse.

Poenget er at om påstanden var generelt sann, så ville den gjelde overalt og for alle tidsperioder.

Mange har heldigvis etterhvert fått med seg at dette ikke stemmer.

Dette har fått en del av dem som fremsetter påstanden til å hevde at den stemmer hvis man måler over et minimum antall år. Gjerne fem eller ti.

Dessverre stemmer heller ikke dette. Det gjelder, som tidligere beskrevet, kun for enkelte aksjemarkeder.

Oslo Børs tok riktignok igjen kursfallet fra finanskrisen på 6 år, mens et annet økonomisk robust land som Tyskland brukte 13 år. Tyske aksjer hadde nemlig ikke hentet igjen fallet etter dot.com-boblen før finanskrisen inntraff.

Amerikanske aksjer hadde bare såvidt klart dette.

Indeksen som viser kursutviklingen til Europas 50 største selskaper (Eurostoxx 50) er, 10 år etter finanskrisen, fortsatt 33% lavere enn toppnoteringen fra før krisen inntraff.

Det er imidlertid slik at finansteori sier at man skal ha mer betalt jo høyere risiko man er villig til å ta. Dette er også logisk, men stemmer det?

Obligasjoner er sikrere enn aksjer og følgelig burde disse gi lavere avkastning enn aksjer. Dette er såpass logisk og enkelt å forstå at vi godtar det som en etablert sannhet uten å tenke eller sjekke.

Hvis så ikke var, ville nemlig alle fornuftige mennesker investert i obligasjoner fremfor aksjer ikke sant?

Feil.

Chartet under viser utviklingen til PIMCOs obligasjonsfond. For de som ikke kjenner fondet var det aktuelle fondet lenge verdens største verdipapirfond. Chartet viser fondet målt mot utviklingen i det amerikanske aksjemarkedet.

Forestill deg frustrasjonen av å være investert i aksjer etter et 50% verdifall i 2002, samtidig som et «kjedelig» obligasjonsfond nådde ny all time high.

Måler vi fra begynnelsen av år 2000 har det samme obligasjonsfondet faktisk gitt <181%> avkastning, mens som aksjemarkedet inkludert utbytter har gitt 124%. Det er over mer enn 17 år!

Greit å orientere etter neste gang du får den tidligere nevnte påstanden om aksjers fortreffelighet servert fra noen som ikke vet hva de snakker om.

Er du under 25 år er det innafor å svare: «Morra di!» på den.

For ordens skyld er ikke dette første gangen PIMCO-fondet er blitt omtalt i denne bloggen. Her er eksempler fra 2010 og 2011.

Black Edge

fredag, 24. mars, 2017

«Det er utelukkende grådigheten etter penger og ikke vennskap som binder disse menneskene sammen.» -FBI

Boken «Black Edge» av Sheelah Kolhatkar ble publisert i begynnelsen av februar i år. I forkant av publiseringen var det få på Wall Street som var likegyldige til boken.

Mange kjente historien, men som i Madoff- og Rajaratnam sakene, var det et stort antall – fra finanstilsyn til aktører – som helst ville glemme det hele.

Uttrykket «edge» i finans brukes for å beskrive en fordel. Denne fordelen kommer som regel fra at man benytter en metode eller matematisk modell som er i stand til å produsere høy avkastning.

Uttrykket «black edge» betyr at fordelen som benyttes er ulovlig tilegnet. Eksempelvis gjennom innsideinformasjon.

Boken Black Edge forteller om myndighetenes jakt på hedgefondforvalter Steve Cohen og hans forvaltningsselskap SAC Capital, samt jakten på nettverket rundt ham.

Resultatene til SAC (Stephen A. Cohen) var oppsiktsvekkende gode, men det var ikke dette som først og fremst dette som fikk myndighetene på banen.

Det var snarere timingen.

I likhet med i Bernie Madoff-svindelen hadde det amerikanske finanstilsynet (SEC) hatt et øye på Cohen i mange år uten å foreta seg noe. Det var først da FBI, på eget initiativ, satte seg inn i saken at noe skjedde.

Et antall selskaper som forvaltningsselskapet investerte i hadde nemlig offentliggjort svært gode nyheter like etter at kjøpene fant sted. SAC hadde tilsvarende «flaks» når det gjaldt mange salg.

Sannsynligheten for dette ble beregnet til å være så lav at FBI startet etterforskning. Opplysninger som siktede i andre innsidesaker var villige til å gi til FBI bidro også i innhentingen av bevis.

Ifølge FBI er det lett å få finanskriminelle til å tyste. Dette gjelder ikke bare på medsammensvorne, men også andre forhold de måtte ha kjennskap til. Motivet for å tyste er at de selv får en lavere straff. Som en av agentene sier i boken: «Det er utelukkende grådigheten etter penger og ikke vennskap som binder disse menneskene sammen.»

Boken «Black Edge» og videoen under handler om FBIs etterforskning og metoder som de benytter seg av i kampen mot ulovlig innsidehandel.

Steve Cohen gikk i 2016 med på å betale en bot på tilsammen $1.8 milliarder for å ikke ha hatt tilstrekkelig kontroll med sine ansatte. En ytterligere del av forliket var at han ikke fikk forvalte andres midler frem til januar 2018.

Flere av hans ansatte ble samtidig dømt til lange fengselsstraffer for innsidehandel.

Cohen endret sitt forvaltningsselskap til å bli et «Family Office» med navnet Point72 og opprettholdt dermed investerings- og tradingvirksomheten.

Point72 har kontorer og tradinggulv i New York, Hong Kong, Tokyo, Singapore og London. Bare i Singapore har de 27 ansatte, men flytter i disse dager til nye lokaler med plass til 60 personer.

Foretaket driver nå rekruttering av ansatte til gjenåpningen av den eksterne forvaltningen i 2018. Blant annet har Cohen nylig investert over $250 millioner i utviklingen av algoritmebasert handel.