Nyansatte som møter første dag på jobb i dress og slips, får utdelt en hettegenser og beskjed om å gå og skifte. -David Siegel, Two Sigma
Sentralbankenes kvantitative lettelser har medført store endringer innenfor fondsindustrien de siste seks årene. Ikke bare er det blitt store regionale forskjeller, men aksjeplukking har blitt vesentlig vanskeligere i takt med at mengden penger sprøytet inn i aksjemarkedene har løftet «alle båter» uavhengig av økonomi og fremtidsutsikter.
Lav rente har resultert i at investorene både har blitt mer kravstore og utålmodige. Bytte av fond og forvaltere skjer stadig hyppigere i jakten på avkastning.
Det er i denne forbindelse interessant å legge merke til hvor pengene finner veien.
Hvert år gjøres det internasjonale rangeringer over hvilke forvaltere som lykkes med å tiltrekke seg mest ny forvaltningskapital.
Det er idag tre faktorer som er viktige for å tiltrekke seg kapital: Resultat, strategi og teknologi.
Endring i hvilken som helst av disse faktorene kan ha sterk påvirkning på investorers villighet til å la forvaltere beholde, eller få nye penger.
En svært viktig driver i 2016 synes å ha vært teknologi. Datadrevne, også kalt «kvantitative», fond får en stadig større andel av investorenes midler. Dette skjer i takt med at suksessivt flere oppfatter fordelene ved denne type forvaltning.
Investorer foretrekker i økende grad robustheten, hastigheten og forutsigbarheten som denne type forvaltning gir.
Med robusthet tenker man både på det fysiske og det psykiske. Mennesker er det motsatte av robuste. Dagsform alene kan få oss til å reagere annerledes.
Forvaltere kan i tillegg gå glipp av muligheter fordi man sitter i møte, ble forsinket, valgte å ta en oval weekend eller er blitt mindre «sultne» som følge av noen gode år med høy inntjening.
I dette tilfellet ble kostnaden for manglende oppmerksomhet flyttet over på kundene. Det er ikke sikkert at det vil være like lett neste gang.
Dataprogrammer påvirkes ikke av lavt blodsukker. En datamaskin kan overvåke et marked med samme intensitet til alle døgnets tider år ut og år inn.
Takket være data- og prosessorhastighet kan maskiner innhente, verifisere, analysere og reagere på muligheter lenge før et menneske har oppfattet at slike finnes overhode.
Forutsigbarhet ivaretas ved at dataprogrammer sørger for at fondet vil handle på samme måte gitt identiske forutsetninger. Dette gjør det lettere for institusjonelle investorer å vurdere hvordan fondet vil gjøre det i spesifikke markedssituasjoner og følgelig vite hvilke egenskaper fondet vil tilføre den porteføljen de allerede sitter med.
I rangeringen som tidsskriftet «Institutional Investor» nylig publiserte av verdens 100 største hedgefond, var hele fem av de seks største fondene datadrevne.
På toppen lå Ray Dalio’s Bridgewater med $122.3 milliarder til forvaltning. De hadde i fjor en vekst i forvaltningskapitalen på 17%.
Nummer to var Cliff Asness’ AQR Capital Partners med $69.7 milliarder, en økning på voldsomme 48%.
Rennaissance Technologies kom inn på fjerde plass med $42 milliarder. «RenTech» hadde en vekst i forvaltningskapital på det samme antall prosent.
På femte plass kom Two Sigma med en forvaltningskapital på $39 milliarder. Her var økningen i forvaltningskapitalen på 28%.
Ifølge Hedge Fund Research fikk denne type fond nytegninger på ytterligere $4.6 milliarder i løpet av årets tre første måneder. Av disse stakk Rennaissance Technologies med sine 100 matematikere, fysikere og dataprogrammerere av med hele $3 milliarder.
En ting disse forvalterne har felles utover å være datadrevne, er at det er ytterst få nordmenn som har penger til forvaltning hos dem. Investorene i disse fondene er nesten utelukkende store institusjoner, blant dem flere statlige pensjonsfond.
Barclays opplyser at det nå er $500 milliarder investert i rene datadrevne fond, mens JPMorgan (som forøvrig kom på 4. plass) idag påstår at datadrevne aksjestrategier står for hele 90% av den globale børsomsetningen.
Barclays konkluderer sin rapport med at det nå finnes sterke argumenter for å inkludere denne type fond i diversifiserte porteføljer.
Ifølge rapporten forsvant motstanden mot rene kvantitative strategier på Wall Street allerede i 2010. Syv år senere er det knapt noen aktører som har fokus på dette i Norge.
Finansforetak vil per definisjon alltid følge «pengene». Internasjonalt «kappes» derfor foretakene idag om å kalle seg teknologidrevne, om dette stemmer eller ei.
Sannheten er at mange er tatt på sengen av den teknologiske utviklingen og strever derfor med å kunne levere i forhold til en ny «identitet».
Utfordringene er betydelige. Man må skaffe seg folk som virkelig ikke bare kan programmering og koding på høyt nivå. I tillegg må de kunne forstå kvantitativ finans og ha inngående kunnskap om et stort antall markeder og markedsplasser. Dette vil i mange tilfeller kreve utfordrende reorganisering.
Ledelsen må på sin side forstå det elementære ved datadreven, kvantitativ finans og ikke minst være i stand til å få nye systemer integrert i sine eksisterende løsninger. Jo større eller eldre finansforetaket er, desto mer utfordrende er prosessen.
Morgan Stanley løste i sin tid dette med å gi en slik enhet en egen etasje i sitt hovedkontor på Times Square. PDT, som var navnet på enheten, drev sin virksomhet nær autonomt og utenfor bankens IT-systemer.
Morgan Stanley kunne imidlertid sole seg i glansen av Process Driven Trading´s gode resultater. Banken sørget for at den fikk kunnskapsoverføring og var samtidig bevisst på å bruke den nye og lønsomme teknologien til å tiltrekke seg nye kunder.
For et par år siden var det et norsk forvaltningsforetak som markedsførte seg med kvantitativ og automatisert forvaltning. Ved nærmere undersøkelse viste det seg at alt de hadde skaffet seg var et meget enkelt program for teknisk analyse. Den «automatiserte» handelen bestod i å manuelt handle i aksjer, valuta og råvarer på basis av at kursen på disse krysset et glidende gjennomsnitt.
Idag vet investorer bedre.
