I disse valgkamptider synes hovedfokus å være på tre ting: trusler, løfter og påstander om hvor udugelig den sittende regjering har vært.

Fremst i debatten finner vi oljeprisfallet med konsekvenser som lavere statsinntekter, krise i oljerelatert sektor, økende arbeidsledighet, fall i eiendomspriser på Norges oljekyst, økning i eiendomsskatt, behov for innovasjon, infrastrukturutbygging og andre tiltak.

I dette vrimmel av negative faktorer er det raskt å glemme én viktig ting. Til tross for en halvering av oljeprisen er Norge fortsatt verdens mest kredittverdige land.

«Thanks to rates being so low stocks are probably the best thing among bad things you can invest in right now.» -Krishna Mamani, CIO Oppenheimerfunds (tidligere i år).

Det har alltid vært behov for å finne syndebukker etter kraftige fall i aksjemarkedet.

I 1987 var det først og fremst Portfolio Insurance og dernest Program Trading som Brady Kommisjonen («The Presidential Task Force on Market Mechanisms») kom frem til hadde skylden.

Førstnevnte var en metode for å automatisk redusere investors eksponering og tap ved et kursfall. Denne ble solgt inn til store finansinstitusjoner av akademikerne Leland, O’Brian & Rubinstein gjennom selskapet deres, LOR.

LOR hadde imidlertid glemt å la likviditet være en faktor i sin modell. Akademikere kan finne på slikt. Det samme gjorde forøvrig Nobelprisvinnerne som skapte en finanskrise da de gikk overende med verdens største fond, Long Term Capital Management, i 1998.

Da Dow Jones endte ned over 108 poeng fredag den 16. oktober 1987, ga programmet til LOR beskjed om at de måtte selge et voldsomt antall terminkontrakter for å beskytte porteføljene de hadde tatt seg betalt for å beskytte.

Antallet kontrakter var voldsomt mye større enn markedet var i stand til å ta imot. Følgelig falt et allerede nervøst aksjemarked fullstendig utfor «klippen» da det åpnet mandag den 19. oktober. Det var ikke et snefnugg som utløste raset, men tonnevis med tung, våt snø.

«Fast forward» til idag:

I forrige uke var Kina blitt redusert som syndebukk for kursfallet og man forsøker nå å legge skylden på veksten i Risikoparitetsfond (RP) som årsaken. Og selvfølgelig High Frequency Traders (HFT).

Risikoparitet vil si at kundene selv får bestemme hvilken risiko de ønsker i sine porteføljer. Dette defineres som årlig standardavvik. Eksempelvis vil en portefølje som har 16% årlig standardavvik svinge med 1% per dag i to av tre dager.

Begynner porteføljen å svinge mer, må forvalteren redusere (eksempelvis flytte penger fra aksjer til kontanter eller korte statspapirer).

Riskoparitet virker imidlertid begge veier. Dersom svingningene i porteføljen viser seg å være f.eks 8% annualisert, må risikoen opp. Til dette brukes gjerne belåning.

Takket være at vi nettopp har hatt en periode med nær historisk lave svingninger, har risikoen stadig måtte økes i disse porteføljene. Fondene kjøpte seg følgelig opp i aksjer, hvor svingningene som følge av sentralbankenes støttekjøp av verdipapirer, hadde vært unormalt lav.

Få om noen klaget over dette siden det tross alt bidro til å presse aksjekursene høyere. Til og med finanstilsyn bidro til dette gjennom å gi investorene få andre muligheter enn å kjøpe aksjer.

Over $600 milliarder finnes idag investert i slike fond. Når vi legger på belåning på grunn av den lave volatiliteten er det trolig at de forvalter rundt $1 billion.

Dessverre er det slik at når volatiliteten stiger må disse fondene redusere sine posisjoner. Et plutselig hopp i volatilitet, slik vi så i august, betyr at de raskt må selge seg ned. Dette vil de fortsette å gjøre så lenge volatiliteten stiger.

I slike beregninger brukes en «look-back» periode. De ser med andre ord på gjennomsnittet av volatilitet over en viss tid. Siden alle svingninger vi ser nå om dagen er større enn hva de har vært på noen år, tilføres modellene stadig volatilitet som er høyere enn den som «faller av» i den andre enden.

Investeringsbanken JPMorgan har i en rapport beregnet at disse fondene kommer til å selge aksjer for ytterligere $300 milliarder over de neste tre ukene.

Det hjelper ikke at salgene presser kursene nedover og dermed skader dem selv. Regler er regler.

Når det gjelder HFT så gjør ikke disse noe annet enn det man tillot Program Tradere og andre å gjøre for 35 år siden. De bare gjør det hurtigere og med mindre feilkilder.

Korreksjoner, være seg til nedsiden eller oppsiden, er ikke annet enn en konsekvens av at markeder med vilje eller uforstand beveger seg for langt vekk fra økonomiske realiteter.

Når dette gjøres med åpne øyne er unnskyldninger i ettertid bortkastede.

Infront-chartet viser Verdensindeksen for aksjer med en avvik fra trend indikator. Nivået vi nådde på oppsiden i 2015 stemmer godt overens med 2008 og 2001.

«That which can be foreseen can be prevented.» – Charles H. Mayo

Aksjemarkedet har i år vært usedvanlig generøst.

Kursene fikk forbli høye i lang tid på tross av at den stadige økningen av dårlige nyheter. Ifølge Financial Times må man tilbake så langt som til 1926 for å finne et tilfelle hvor det amerikanske aksjemarkedet, over en periode av 6 måneder, lå så rolig.

I et halvt år bytter kjøpere og selgere penger og aksjer nær de høyeste nivåene vi noensinne hadde sett. Fantastisk.

Dette betyr at de som fulgte med i seriøse næringslivsaviser, hvor man i lang tid kunne lese om disse varselsignalene, hadde all den tid de trengte til å selge – dersom de så ønsket. En lignende luksus ble ikke gitt investorene i år 2000 da teknologiaksjer plutselig kollapset.

En del av varselsignalene ble for ordens skyld listet opp for 1 uke siden i tredje siste avsnitt her.

Mange profesjonelle investorer, institusjonelle investorer og fond med frie mandater har redusert sine beholdninger av aksjer i år. Dette er blitt jevnlig omtalt i aviser som Financial Times og Wall Street Journal.

For alle de som ikke ønsket å selge, bør kursfallet derfor ikke være noe problem. De har valgt, enten aktivt eller passivt, å bli værende i markedet.

Langsiktige investorer vet at aksjemarkeder korrigerer og kan halvere seg etter 5-7 år med oppgang. Deres risikotaking reflekterer dette.

Unntaket er de som har dårlige rådgivere. Disse har nå valget mellom å fortsette med rådgivere som ikke forstår markeder eller bytte til noen med høyere kunnskap og troverdighet.

Å bli er å akseptere og som Albert Einstein uttrykte det: «Definisjonen av galskap er å gjøre nøyaktig det samme om igjen, men forvente et nytt resultat».

Langsiktige investorer har sjelden glede av å høre på de som enten alltid sier at det som har steget kraftig vil fortsette å stige og det som har falt kraftig vil fortsette å falle. Ei heller er det noe poeng å lytte til de som alltid, merkelig nok, mener at aksjen de anbefaler vil stige 200%.

Mange langsiktige investorer har derimot fordeler av å spare jevnlig i aksjer. Mange kjøper aksjer fast hver måned, kvartal eller år. For nye kjøp er kursfall bare et pluss.

For de mer opportunistiske investorene er forholdene annerledes. De er gjerne mer kortsiktige og tar høyere risiko. Disse ønsker gjerne en avkastning som er høyere enn hva aksjemarkedet kan gi og benytter derfor belåning for å forsøke å oppnå dette.

Kina hadde inntil nylig mange slike på tross av at aksjemarkedet der nylig hadde gitt en eventyrlig avkastning uten belåning.

Denne gruppen er tvunget til å reagere når verdiene faller. Med høy belåning kan et aksjefall raskt viske ut hele egenkapitalen. Disse må derfor ha en strategi for å begrense tap og disiplin nok til å følge den.

Erfaring tilsier at de som mangler begge deler forsvinner i år med kraftige kursfall.

Årsaken til store tap er ofte forankret i hvordan hjernen vår virker. Etter en lang periode med oppgang er det ikke uvanlig at en følelse av eufori melder seg. Den euforiske følelsen er et produkt av en kjemisk reaksjon i hjernen som vi oppfatter som meget behagelig. I tillegg er den avhengighetsskapende. Den har også ulempen av å nedsette dømmekraften.

Raskt slutter man å anerkjenne at mye av årsaken til suksessen skyldes det faktum at en oppgang «løfter alle båter». I stedet overbeviser man seg selv om at suksessen utelukkende skyldes egne ferdigheter og at markedet gjør det vi vil at det skal gjøre.

Vinnerfølelsen øker produksjonen av hormonet testosteron hos menn som igjen bidrar til økt risikovillighet. Hvis «vinnerrekken» fortsetter, forsterkes denne sykelen.

De som opplever dette er ofte av den oppfatning at de slett ikke behøver å bry seg om risiko. Risikokontroll er overflødig fordi de er overbevist om at de «styrer» aksjemarkedet og ikke omvendt.

Er man kommet langt nok i denne sykelen er man ustoppelig. Man blir «geni i eget hode»; uslåelig og ustoppelig. De som måtte mene noe annet er bare noen misunnelige og inkompetente pingler.

I et velfungerende marked ender den som ikke har kontroll på psyken eller risikoen med å overføre sine midler til mer dyktige investorer.

En annen effekt av kraftige kursfall er at mange kommer til den konklusjon at de kunne ha unngått tap ved å lære seg mer om markedet eller for eksempel lese mer om Kina. Dette er bortkastet tid. Sjelden har så mange faresignaler vært rett foran nesen til investorene som i år. Neste gang er dessuten faresignalene noen andre.

Utfordringen til disse investorene ligger i at de ikke ønsker å ta ansvar for egen adferd, men tror i stedet at svaret ligger i å lære seg mer om markedet. I realiteten har de oversett all informasjon som de ikke bekreftet deres etablerte syn (kognitiv lukking). Artikler som forteller oss det motsatte av det vi ønsker er nemlig ubehagelig for oss å lese. Derfor velger de fleste dem vekk.

Hjernen vår ønsker gleden av bekreftelser, ikke smerten av usikkerhet.

Et kursfall som i går vekker alles oppmerksomhet. På et tidspunkt tilsvarte nedgangen over tre års bankrente. Og det bare kort tid etter at vi er blitt anbefalt å flytte pengene fra bankkonto til aksjer!

Media bruker uttrykk som «kursmassakre» og «panikk på børsene». Uttrykk som skaper frykt og forsterker smerte – men oppnår lesere, lyttere og seere.

Først fikk man beskjed om å løpe å kjøpe og nå flykter folk i panikk? Glede det ene øyeblikk og smerte det neste. Hjernen må samtidig håndtere motstridende opplysninger, noe som hos mange leder til en mental stressreaksjon (kognitiv dissonans).

For disse er det viktig å huske begrunnelsen for hvorfor man investerte og med hvilken horisont. De som hadde bestemt seg for en langsiktig investering i aksjemarkedet bør holde på sin strategi. Det som har skjedd til nå er faktisk helt normalt!

De som har opplevd tap de ikke kunne bære eller er blitt tvangssolgt ut av markedet, kan velge å la livet gå i grus eller å reise seg med lærdommen om at det der skal jeg ihvertfall ikke gjøre om igjen.

Mens de som fortsatt klorer seg fast med blodige negler og står i fare for å miste sin italienske sportsbil med karbonkarosseri, bør hurtigst plassere en stop-loss ordre og deretter ringe en mentaltrener eller psykolog.

Panikk er ingen løsning og håp er ingen strategi.

En svale gjør riktignok ingen sommer, men akkurat denne forteller oss en del om hvor feil flertallet kan ta.

For mindre enn én måned siden påpekte denne bloggen at, etter en nedgang på fire år og over 40%, hadde spekulanter endelig snudd fra å satse på en oppgang i gullprisen til å satse på det motsatte.

Dette sammenfalt med at finansmedia påpekte at det ikke lenger var mulig å finne en eneste kjøpsanbefaling på gull. Salgsanbefalinger var derimot ingen mangelvare.

I norske aksjer var situasjonen den motsatte. Her kunne vi lese at analytikerkorpset var blitt enda mer overbevist om at aksjekursene skulle opp. Følgelig anbefalte flere at kundene kjøpte seg videre opp i aksjer.

Valgte man å se bort fra at aksjer allerede var dyre, stor valuta og aksjeuro i Kina, dramatisk svekkelse av den norske kronen, kraftig gjeldsøkning i fremvoksende økonomier, pågående valutakriger, sentralbanker som ikke lenger var synkroniserte i sine tiltak, økende kredittspreader, store gjeldsutfordringer i Hellas og Puerto Rico, økende sosiale forskjeller og det faktum at kun Tyrkia står mellom IS og Europa – var det tross alt få ting som skulle tilsi forsiktighet.

Chartet under viser hva som har skjedd siden. Man kan se at de som var modige nok til å gjøre det motsatte av hva analytikere anbefalte både når det gjaldt aksjer og gull ville ha gjort det suverent best.

10% avkastning på tre uker er mer enn de fleste vil få hvis pengene deres står 5 år på bankkonto. Det er mange år siden vi har sett tilsvarende avkastning på så kort tid.

Infront-chartet viser avkastningen på Oslo Børs i blått og gullprisen i grønt.

I september 2011 skrev jeg en blogg om hvordan de «smarte» pengene ofte er verdt å følge med på.

Når disse selger aksjer kan det være grunn til å sette seg opp i stolen og spørre seg selv om alt er så rosenrødt som de fleste mener.

Eksemplene jeg brukte den gang var IPO’ene (emisjon & børsnoteringene) til investeringsbanken Goldman Sachs, forvalteren Blackstone og råvaretraderen Glencore (fra 2013 Glencore Xstrata). Ved samtlige tilfeller ble børsintroduksjonene etterfulgt av betydelige børsnedganger.

Riktignok ble den generelle børsnedgangen som fulgte etter Glencore-noteringen begrenset i forhold til de to andre (verdensbørsene falt 20% fremfor 50% ved de to første tilfellene). Årsaken til dette var at de viktigste og største sentralbanker vedtok koordinerte tiltak for å redde finansmarkedene.

Om Glencore-partnernes aksjesalg og børsintroduksjon ikke ble innertier når det gjaldt generell børsutvikling, så satt den til gjengjeld «midt i skiven» hva angikk selskapets forretningsområde.

Mens Goldman Sachs og Blackstone er eksperter på aksjer, er det utvilsomt råvarer som har vært Marc Rich, Ivan Glasenberg og Glencore sitt spesialområde.

Svak økonomisk utvikling på verdensbasis og som følge av dette fallende etterspørsel etter råvarer, har presset råvareprisene og verdien på Glencore aksjene stadig lavere.

Målt fra børsintroduksjonen har kursfallet vært på over 70%. Åpenbart tilstrekkelig til at vi kan hevde at det også ved denne emisjonen ville ha lønnet seg å følge de «smarte» pengene, både når gjaldt timing av aksjesalg og markedsutvikling.