Japan har i lang tid konkurrert med Sveits om å ha den laveste renten på statsobligasjoner med 10 års løpetid. Etter en korreksjon oppover i perioden 2003-2007 toppet den japanske statsobligasjonsrenten ut på 2%.

Retningen på 10 års renten har siden den gang vært nedadgående og for to dager siden falt under null og ble negativ.

Dette betyr at disse statsobligasjonene mindre verdt hvert år frem til forfall.

For en investor virker et slikt utfall meningsløst. Det samme gjorde det å kjøpe disse obligasjonene for å låse seg til en årlige avkastning på 0.5%, 0.4% og 0.3% i 10 år.

Egentlig virket det meningsløst lenge før det.

Når renteavkastningen på disse obligasjonene ligger på 0.3% årlig og den japanske finansministeren lover 2% inflasjon, blir distribusjonen av mulige utfall skremmende. For å si det forsiktig.

Dersom finansministerens anstrengelser skulle lykkes og inflasjonen steg til 2% ville kursfallet på disse obligasjonene være katastrofalt. Til tross for hva vi vet idag, nemlig at 10 års renten kunne bli negativ, ville gevinsten ikke stå i forhold til risikoen.

Men slik er det ikke blitt. John Maynard Keynes’ kloke advarsel om at «the market can remain irrational longer than you can stay solvent» er fortsatt relevant.

De som har hatt JGB (Japanese Government Bonds) i sine porteføljer har vært vinnerne på tross av den miniskule renten. Dette gjelder Statens Pensjonsfond Utland (Oljefondet) og andre investorer som har global indeksbasert forvaltning i tillegg til trendfølgende hedgefond.

Rentenedgangen har sørget for at disse investorene har fått en fantastisk kursgevinst på disse obligasjonene

Galt har med andre ord vært riktig – så utrolig riktig.

Etter å ha deltatt i Økonominyhetene på TV2-Nyhetskanalen helgen for drøyt en uke siden, var det noen få som mente min kritikk av sentralbanker og finanstilsyn var urettferdig.

La meg først si at jeg setter pris på engasjement om man er enig med meg eller ikke.

Påstanden min gikk ut på at de nevnte statlige institusjoner aldri har forhindret eller en gang oppdaget, en finansiell krise før den er et faktum.

Det som imidlertid er verre og som var den viktigste delen av min kritikk, er at de skyldige ikke blir straffet (sålenge de er banker).

Bøter blir riktignok benyttet i utlandet, men selv om disse kan dreie seg om milliarder er de bare brøkdeler av de ulovlige inntektene som bankene har hatt. Bøtene går dessuten til statskassen og ikke til de som har lidd tapene.

De ansvarlige i bankene glir unna. Dette skjer internasjonalt så vel som i Norge.

I tillegg blir ikke konklusjoner og anbefalinger som granskninger kommer frem til iverksatt slik at vi kan unngå lignende i fremtiden.

Finanskrisen er det ferskeste eksempelet på dette. Bankene som førte oss inn i krisen er idag mektigere og større enn noensinne. Dette til tross for en bred enighet om at man i fremtiden ikke måtte tillate banker så store at hensynet til samfunnet krever at de reddes med skattebetalernes penger.

Jeg forstår godt at dette er vanskelig å tro. Det er imidlertid et faktum at USAs seks største banker idag er nesten 40% større enn de var før finanskrisen.

Alan Greenspan, en av vår tids mest kjente sentralbanksjefer, blir i innslaget under satt til veggs under en høring av senator – og nå presidentkandidat – Bernie Sanders (D).

Høringen ble holdt etter den økonomiske og finansielle krisen som ble utløst av dot.com-boblen og handler nettopp om sentralbanksjefens manglende klarsyn.

I rest my case.

Det er kun tap uten lærdom som er fullstendig bortkastet.

Det er nå viden kjent at aksjeåret for mange har startet på en overraskende og ubehagelig måte.

I realiteten betyr dette bare at altfor mange enten har ignorert realiteter, oversett risiko, vært for grådige eller i verste fall er skyldig i alle tre.

Historien viser at aksjemarkeder faller med ujevne mellomrom. Ettersom det var lenge siden sist, var det liten grunn til å være overrasket eller føle ubehag.

Det som uansett er positivt med en slik start på året er at det er mulig å høste lærdom av den. Tap uten lærdom er virkelig å kaste penger ut av vinduet.

På kort tid har vi fått mange muligheter til å høste lærdom. Noen vil bruke nedgangen til å vurdere hvordan rådgivere og forvaltere har levert i forhold til utviklingen.

Andre kan bite seg merke i hvordan de fleste som leverte avkastning over indeks ifjor, har gjort det dårligere enn indeks i år. Konklusjonen man kan trekke av dette er at meravkastningen de leverte i gode tider først og fremst skyldes villigheten til å ta høyere risiko.

Vi skal alle være glade for at det ikke er Oljefondet disse forvalter.

Det er ikke nødvendigvis noe galt med dette, forutsatt at investorene er inneforstått med at det er slik de forsøker å skape meravkastning.

Vi kaller imidlertid ikke sjåfører for dyktige bare fordi de er villige til å trykke hardere på gassen. Det er bedre å ha en hel bil i mål til samme tid enn å satse på en som har vært raskere på rettstrekkene, men bærer preg av å ha kjørt av veien i hver sving.

Det er de færreste som er i stand til å skape risikojusterte merverdier i forhold til markedet og sånn må det også være rent matematisk. Dessverre er det enda færre investorer som enten forstår, blir fortalt eller setter pris på forskjellen.

Sparing handler vel så mye som veien til målet som om selve målet. Blir veien for skremmende er det mange som velger å hoppe av.

Utviklingen i januar kan derfor fortelle både kortsiktige og langsiktige investorer en hel del.

De mest kortsiktige blir av meglere kalt «flipperne». Disse tok gjerne store og kraftig belånte posisjoner i slutten av desember. Målsettingen var at disse enkelt skulle «flippes» ut igjen over årsskiftet med høy gevinst.

Siden disse hadde observert at dette har vært mulig en rekke år på rad, tok de i ekstra ved dette årsskiftet. Begrunnelsen var at aksjemarkedet ikke hadde gitt den forventede avkastningen i 2015 (skuffelse) og troen på at en vinnerrekke fortsetter til evig tid (irrasjonalitet).

Man satser med andre ord på at en allerede lang vinnerrekken blir enda lenger. Samtidig velger man å overse faktorer som at markedet var blitt enda høyere priset samtidig som norsk økonomi var blitt svakere. Grådigheten seirer med andre ord over fornuften.

For de som handler med posisjoner som er så store at de ikke tåler særlig nedgang, er det essensielt at de kommer seg raskt ut dersom kursene går i feil retning.

Hvis vi antar at disse kun stilte med 20% egenkapital og det øvrige var lån (fullt mulig), siden den bare skulle vare i noen dager og man tross alt var overbevist om at markedet skulle stige over årsskiftet, ville børsfallet i januar ha medført et tap på svimlende 75% av egenkapitalen.

Det sier seg selv at en slik utvikling må unngås for en hver pris. Det er tross alt bare et ytterst fåtall investorer på Oslo Børs som har rike onkler og tanter som kommer styrtende til hver gang de går overende.

«Flipperne» tapte opplagt penger i januar. Spørsmålet disse allikevel kan stille seg er om de var i stand til å følge planen for risikokontroll og begrense tapet før det ble virkelig stort. Meglerhus som tvangsselger porteføljen din for å redde sine utlån er sannsynligvis den verste stop loss’en du kan ha.

Var man iskald og solgte alt til tross for at børsen åpnet 2% lavere over årsskiftet? Eller fjernet man stop loss’en og ble sittende med håp om det snart ville gå opp igjen?

Dersom disiplin ble byttet ut med ego, er faren mye større. Lar man egoet overta, forteller det oss at vi umulig kan ha tatt feil. Det er markedet som tar feil, ikke oss. De som lider av denne «sykdommen» glemmer risiko og kjøper i stedet mer. Det er jo tross alt de som har rett, ikke markedet.

Med belånte posisjoner og en utvikling som i januar er dette finansielt selvmord og i beste fall en dyr lærepenge.

Det er like viktig for langsiktige investorer å kunne følge en plan som de kortsiktige. Stod man fast og kjøpte på svakhet i henhold til planen, eller virket markedet da så usikkert at man lot være?

Nedgang i aksjemarkedet skyldes alltid usikkerhet i en eller annen form. Dersom det ikke fantes usikkerhet ville markedet ikke ha svekket seg.

Har man som strategi å kjøpe på svakhet må man lære seg å omfavne usikkerhet, ikke bli vettskremt av den. Det er nettopp usikkerheten som skaper muligheten.

Hvis man kun er villig til å kjøpe når alt ser bra ut og alle snakkehodene er overbevist om videre oppgang, vil man alltid kjøpe dyrt.

Har du en spareplan hvor aksjer eller fondsandeler kjøpes månedlig eller kvartalsvis er det jo nettopp lave kurser du ønsker å kjøpe mer på, ikke høye.

Det samme gjelder for de som jevnlig balanserer porteføljen sin. Man har i utgangspunktet en vekting i aksjer som man er tilfreds med. Hvis aksjemarkedet f.eks stiger 20%, selger man et antall aksjer eller fondsandeler slik at verdien av den gjenstående porteføljen kommer tilbake til den opprinnelige.

Tilsvarende kjøper man seg opp når markedet eksempelvis har falt 20%. I januar hadde aksjemarkedet falt 22% fra toppen.

På denne måten realiserer man gevinster når markedet er sterkt og kjøper seg opp når markedet er svakt. Man følger med andre ord verdens eldste investeringsråd om å kjøpe lavt og selge høyt.

Det nyttige med januar er at det gir alle typer av investorer anledning til å gjennomgå egen adferd i forhold til hvordan man hadde bestemt seg for å opptre.

Var man allerede ute av- eller short aksjer da MSCI World Stock Indeks (chart) falt under det 200 dagers glidende gjennomsnittet og sistnevnte også snudde nedover? Eller overså man planen og i stedet bestemte seg for å tro på at «this time is different»?

Har man fulgt planen, uansett hva den var, til punkt og prikke bør man gratulere seg selv, selv om man har tapt noen prosent.

De som ikke fulgte planen kan erkjenne feilen og bestemme seg for å bruke tid på å endre egen adferd. Dårlige vaner kan avlæres og nye, bedre vaner kan læres.

Husk at vi aldri er i stand til å ta kontroll over markedet. Markedet vil gjøre som det selv vil. Det er kun innenfor fysikkens og matematikkens lover at vi vet utfallet.

Det vi derimot kan lære er å ta kontroll over våre egne handlinger og gjennom det sørge for at vi får et så godt resultat som mulig.

Negativ avkastning behøver ikke å være så galt. Dersom du er ned 10% og markedet har falt det dobbelte, har du tross alt økt din kjøpekraft relativt til de fleste andre investorer.

Forleden hadde jeg lunch med en trader i London. Han arbeider i en av de mest kjente og prestisjetunge investeringsbankene. Akkurat denne dagen er ingen god dag for ham. Han har tapt penger og håper at han skal få klarnet hodet over en lunch.

Jeg blir litt overrasket når han sier at han ikke vet hvor mye han har tapt på Facebook, Twitter og LinkedIn. Kursen har riktignok falt på disse aksjene de siste dagene, men han har alltid vært en makro-trader (valuta & renter) og sjelden handlet i annet. Enkeltaksjer har vært utenfor hans mandat.

Men det er jeg som misforstår. Han har ikke tapt fordi han satset på Facebook, Twitter og LinkedIn. Han har tapt fordi han har latt disse sosiale mediene fange oppmerksomheten hans på feil tidspunkt. Tidspunkt hvor noe har skjedd i markedet og hvor tap har blitt et resultat av hans manglende tilstedeværelse og fokus.

Nå sverger han at han vil kun tillate seg å ha en mobiltelefon som er fri for applikasjoner og tekstmeldinger på desken. Han sier at han kjenner til kolleger som har fått sparken for å ha tapt på samme måte. Grensen er nådd hos investeringsbanken for tap som følge av medarbeidere som sitter på sosiale medier. Han lover dette er siste gang det skjer med ham.

Vår nye «online-tilværelse» har utvilsomt endret vår adferd. Tap av penger og sågar også liv har blitt en konsekvens av dette. Mange vil nok huske den unge piken som hører på Pharrell Williams’ «Happy» mens hun kjører bil, holder telefonen foran seg og skriver tekstmeldingen «I am HAPPY!». Sekundet etter er hun død i en møteulykke.

Idag kan man observere par på bryllupsreise sitte med telefonen foran og tekste kontinuerlig mens de spiser middag sammen. Fødestuer må sette opp skilt for å minne blivende foreldre om å legge vekk mobiltelefonen og være til stede.

Multi-tasking tillater oss ikke å engasjere oss i samtaler på samme måte som tidligere. Som en konsekvens blir samtalene våre mer overfladiske og vi blir beviselig også mindre empatiske.

Bedrifter som nekter mobiltelefoner i møterom oppdager at møtene blir mer effektive og interaktive. Møtene blir også kortere.

Forsøker vi å tenke på to ting samtidig, reduseres kvaliteten på begge tankeprosesser.

Den stadige multi-taskingen gjør også at hjernen trenes til å kreve mer stimuli. Jo mer støy vi utsetter hjernen for desto mer vil den forvente og ønske. Vi blir dårligere til å holde fokus og klarer ikke å sitte i ro med bare våre egne tanker. Det som foregår rundt oss tilfredsstiller ikke behovet for visuell eller auditiv stimuli. Vi må kontakte andre for å bekrefte oss selv og vår betydning.

Det er først når vi opplever menneskelig, finansiell eller annen ulykke at vi oppfatter alvoret av våre handlinger og hvor store endringer vi er blitt utsatt for.

De sterkeste tar tilbake kontrollen over sin tilværelse. Noen gjennom å slette kontoer på Facebook og andre sosiale medier. Andre gjennom å erklære visse soner eller tider for frie for eksterne distraksjoner.

Den gode nyheten er at konkurransen blir mindre for de som har selvdisiplin og klarer å ha fokus. Disse kan faktisk tjene på økningen av antall mennesker som blir avhengige av å følge med på telefonene sine.

Forutsetningen er selvfølgelig at de ikke havner i en møteulykke eller blir påkjørt i et gangfelt av noen fra det stadig økende antallet avhengige.

Norske hedgefond utmerket seg positivt i 2015. Ikke bare gjorde de det i gjennomsnitt bedre enn sine konkurrenter i de andre nordiske landene, norske hedgefond var ledende på verdensbasis.

Dette skjer på tross av motstand fra myndighetene og et pressekorps som «boikotter» dem.

Indeksen over norske hedgefond, NHX Norway, var opp 11.03% i 2015. Dette er en indeks laget og beregnet av HedgeNordic. HFRX Global Hedge Fund Index var til sammenligning -3.64%.

Den norske hedgefondindeksen har kun hatt to år med nedgang på de siste 11 år. Dette var i 2008 hvor NHX var ned 13.76%, mens Oslo Børs var ned 54.06% og i 2011 hvor NHX var ned 4.04%, mens Oslo Børs var ned 12.5%.

I 2015 slo AAM Absolute Return Fund «ballen ut av stadion» med en avkastning på 58.52%. Dette sender fondet til topps på de fleste globale rangeringer.

Forvalter Harald James Otterhaug har vært ansvarlig for fondet i 10 år, hvorav kun ett av disse årene har gått med tap (-11.16% i 2014). Han leverte med andre ord positiv avkastning både under finanskrisen og i 2011.

Hvis vi ekskluderer fond med meget kort forvaltningshistorikk og fond som er startet av forvaltere som har lagt ned sine opprinnelige fond for å kvitte seg med elendig forvaltningshistorikk, er det flere norske fond som utmerket seg positivt både i 2015 og over en årrekke.

Disse er Taiga med +20.44%, Nordic Omega +18.09% og Alchemy Trading +16.55%.

Sector Healthcare fortjener også positiv oppmerksomhet med en avkastning i 2015 på 10.74%. Dette fondet har noe over 10 års historikk og også her er det kun ett år med negativt resultat. Tapet var i 2011 og den negative avkastningen var på akseptable 1.06%.

Til tross for at disse hedgefondene har levert både god risikojustert- og absolutt avkastning, får de liten oppmerksomhet i norske medier.

Fokus blir i stedet lagt på aksjeforvaltere som tjener mer enn indeksen når den går opp og taper mer når den går ned. De som gjør lite annet enn å påføre sine investorer høyere risiko hylles ukritisk. Blir hedgefond først nevnt, er dette som regel forbeholdt fond hvor både forvalter og fondet befinner seg i utlandet.

Norske forvaltere som leverer god risikojustert avkastning er man nødt til å være spesielt interessert i for å finne frem til.

Skagenkonferansen måtte ha vært en øyeåpner i så måte. I likhet med tidligere år utfordret Skagen også i år seg selv med å inkludere foredragsholdere som har et annet syn på fremtiden og investeringer enn de har. Dette står det respekt av.

Den kontroversielle og underholdende hedgefondforvalteren, Hugh Hendry, viste i sitt foredrag at fra 1971-2011 har man faktisk fått en høyere risikojustert avkastning ved å ha plassert pengene i statsobligasjoner enn i aksjer.

Den amerikanske aksjeindeksen S&P-500 tapte 75% av sin verdi i forhold til statsobligasjoner om man posisjonerte seg med lik risiko i begge aktivaklasser. Amerikanske Bridgewater vokste til å bli verdens største hedgefond takket være denne strategien. Bridgewater har idag $169 milliarder til forvaltning.

Det er trist at de fleste meglerhus og rådgivere har brukt 40 år på å oppdage dette forholdet mellom obligasjoner og aksjer. Spesielt når dagens lave obligasjonsrenter gjør en langsiktig fortsettelse av dette forholdet for usannsynlig.

Gårsdagens aksjefall på nesten 5% på Oslo Børs er første tegn på kapitulasjon siden nedgangen begynte ifjor sommer.

I 2008 falt Oslo Børs 19.75% i januar. Markedet fikk deretter en voldsom rekyl. Den gangen ropte også alle kjøp. Et halvt år senere var aksjemarkedet ned 65%. Det er med andre ord vanskelig å spå – spesielt om fremtiden.

“In my entire life I never saw a sell-side guy come in and say, ‘Short my market,” ― Michael Lewis, The Big Short

Da Michael Lewis’ bok The Big Short ble publisert for seks år siden, ble den omtalt her av denne bloggen. Også i disse urolige tider vil det vise seg hvem som har vært våken og turt å tenke annerledes. Det er derfor bare naturlig at filmen også får noen ord.

Premieren i Norge er om et par uker, men undertegnede var denne uken heldig å bli invitert til en førpremiere arrangert av DNB Markets.

Da boken kom ut var den den andre i sitt slag om hedgefondforvaltere som så hvilken katastrofe som var iferd med å skje i det amerikanske boligmarkedet. Mens den norskættede forvalteren John Paulson fikk hoveddelen av rampelyset og æren for sin fremsynthet og inntjening, har man i filmen valgt å fortelle historien til tre andre forvaltere i boken.

Dette var første bok som Lewis skrev hvor store deler av innholdet allerede var beskrevet av en annen forfatter, nemlig «The Greatest Trade Ever» av Greg Zuckerman. Lewis gjentok dette med bestselgeren «Flash Boys» som har mye identisk innhold med «Dark Pools» av Scott Patterson som allerede var utgitt.

Mest fremtredende i filmen The Big Short er en mildt sagt eksentrisk lege fra California. Han viser seg å oppdage mer sykdom i den amerikanske økonomien enn i sine pasienter. Michael Burry hadde forlatt medisinen og i stedet startet hedgefondet Scion Capital. Rollen spilles av Christian Bale.

Michael Burry er forøvrig omtalt av denne bloggen ved flere anledninger. Første gang i 2011.

Filmen er fullstappet med morsomme og beskrivende «one liners» (korte sitater). De fleste fra Ryan Gosling som spiller en Jared Vennett, en Deutsche Bank megler som ser det finansielle uværet komme. Leserne finner noen gode eksempler på dette i klippet under.

Uten tvil må man være godt over middels interessert i finans for å få med seg alle poengene. Idag er det fortsatt de færreste innen norsk finans som kjenner til instrumentene som omtales. Dette til tross for Terra-skandalen i slutten av 2007, hvor Terra Securities ruinerte fire nordnorske kommuner med nettopp denne type produkter.

I løpet av sine drøye to timer klarer filmen å gi en grundig gjennomgang av årsaken til- og mange av utfordringene rundt finanskrisen.

Den beskriver også hvordan investeringsbanken Morgan Stanley bare en hårsbredd fra å følge Lehman Brothers til skifteretten.

I likhet med hedgefondet Frontpoint i filmen, hadde hundrevis av andre hedgefond – vårt inkludert – Morgan Stanley som primærmegler. Prismanipuleringen som banken gjorde mot kundene sine som hadde shortet kredittobligasjoner er autentisk. Morgan Stanley var ikke alene om dette.

Denne uken inngikk en annen investeringsbank, Goldman Sachs, et forlik med det amerikanske justisdepartementet for lignede forhold. Forliket gikk ut på at Goldman Sachs betaler en bot på $5.1 milliarder. De som tapte pengene sine som følge av dette får ingenting.

(Frontpoint var i realiteten et «hedgefondhotell» eiet av Morgan Stanley. De sørget for tradinggulv, infrastruktur og kapital til nystartede hedgefond mot eierskap i forvaltningsselskapet og andel av inntektene. Fondet til Baum i filmen er et relativt nystartet fond under denne paraplyen)

De som ser filmen har anledning til å få med viktig lærdom:

Den vil forhåpentlig bidra til å vekke bevissthet og interesse for risiko, spesielt den som ikke alltid er åpenbar. Spesielt gjelder dette etter at sentralbanker på femte året på rad gjør sitt beste for at denne ikke skal være synlig gjennom sine kvantitative lettelser.

Filmen kan inspirere til selvstendig og kritisk tenking. Dette har det blitt suksessivt mindre av de siste årene takket være at sentralbankene har flyttet risikoen fra finansinvestorene og over på skattebetalerne.

The Big Short bringer frem i lyset hvor korrupte og utilstrekkelige tilsynsmyndighetene er. Ingen av banksjefene som var ansvarlig for krisen som førte til at millioner av arbeidsplasser gikk tapt og at millioner av mennesker mistet sine hjem, ble straffet.

Tvert imot klarte lederne å berike seg med formidable bonuser som følge av at samfunnet ble tvunget til å redde bankene deres.

Lærdommen og enigheten om at vi som samfunn aldri må tillate banker å bli så store at vi tvinges til å redde dem, er også glemt. Tvert imot er idag de angjeldende bankene enda større og mektigere enn de var før finanskrisen.

Sagt på en annen måte, var all smerten og tragediene som samfunnet måtte tåle fullstendig forgjeves.

NEL ASA var en av fjorårets beste aksjer på Oslo Børs og den høye volatiliteten bidrar i seg selv til å gjøre denne aksjen interessant.

Ytterligere interessant blir den av at finansmediene ofte omtaler selskapet, kanskje spesielt de dagene hvor kursen stiger.

At selskapet befinner seg innenfor en fremtidsrettet bransje er udiskutabelt. Det har imidlertid ikke vært nok til å forhindre aksjen i å falle 45% på bare 9 børsdager.

Spørsmålet om «høna eller egget» dukker imidlertid først og fremst opp i forbindelse med at media publiserer en serie kjøpsanbefalinger av aksjen like før jul.

Fra børsslutt lille juleaften og til toppkursen første handelsdag i romjulen steg aksjen utrolige 30%.

Gleden ble imidlertid kortvarig for de som hadde hoppet på «toget». Det viste seg nemlig at en av de største aksjonærene hadde brukt den ekstraordinære oppgangen til å selge seg ut av aksjen med en kjempegevinst.

I løpet av de fem neste børsdagene faller aksjen med nærmere 40% til kurs 3.56.

Senere skal det vise seg at også en annen storaksjonær ligger i løypa for å selge.

Det er derfor svært beleilig at fondsmeglerselskapet Arctic Securities skynder seg å sende ut en kjøpsanbefaling. Denne har kursmål på hele 7 kroner. Dersom dette inntreffer vil dette medføre en oppgang på 97%.

Flere medier får utrolig nok umiddelbart tak i analysen og deler den entusiastisk og uten opphold med sine lesere.

Hjelpen med markedsføringen får umiddelbar effekt. På bare to børsdager stiger aksjen 20% til 4.29.

Storaksjonæren som ønsker å selge har tydeligvis ingen tillit til Arctic-analysen. Vedkommende kan knapt tro hvor heldig han er og kaster ut 7 millioner aksjer til kurs 4.10.

De neste to dagene faller NEL-kursen med 25% til 3.22.

For Arctic Securities må dette føles litt «kleint». De er blant de største private meglerhusene i landet. Et meglerhus som har disse storaksjonærene på kundelisten.

Her får gåten om «høna eller egget» sin moralske relevans. Ble kjøpsanbefalingene planlagt før eller etter at de angjeldende aksjonærene signaliserte ønske om å selge?

Holder vi oss fortsatt til gårdsprodukter, er imidlertid én ting sikkert. De som har fulgt anbefalingene gitt i slutten av desember og frem til nå har fått grisebank.

Foøvrig har tre uker