“It is not the strongest of the species that survives, not the most intelligent that survives. It is the one that is the most adaptable to change.” ― Charles Darwin

Programmet «Folkeopplysningen» på NRK forklarte denne uken hva de færreste som arbeider innen finans vil at du skal vite, nemlig at de fleste forvaltere, analytikere eller meglere ikke er i stand til å slå markedet.

De fleste forvaltere vil imidlertid hevde at de har disse ferdighetene, på samme måte som 85% av mannlige bilførere mener de selv er bedre enn gjennomsnittet av mannlige bilførere til å kjøre bil.

Knepene som forvaltere benytter for å bevise overfor kunder at de er bedre ble også lagt frem. De mest vanlige er at de viser til en særlig gunstig tidsperiode hvor de slo markedet. En annen er at man legger ned dårlige fond slik at den dårlige historikken blir borte. Bare sjekk antall norske fond og investeringsselskaper som ble lagt ned etter 2008.

Et annet triks er å bytte benchmark (sammenligningsgrunnlag).

Det har hendt at forvaltere av aksjefond har kjøpt noen få obligasjoner når de har ligget bak aksjeindeksen, for så å kalle seg et kombinasjonsfond.

Sistnevnte er et fond som har spredd forvaltningskapitalen på både aksjer og obligasjoner for å få lavere risiko. Dette gjør imidlertid at fondet utvikler seg svakere enn aksjemarkedet når dette markedet stiger kraftig.

De aktuelle forvalterne har imidlertid ikke hatt noen reservasjoner mot å bruke historikken fra aksjefondet de reelt sett har forvaltet med en indeks bestående av både aksjer og obligasjoner. Dette knepet gjør at forvalteren plutselig og selvfølgelig fremstår som et geni.

Programmet «Folkeopplysningen» gjorde en rekke enkle og forståelige beregninger for å vise at de fleste av de få som slår markedet kun har flaks og at man ikke har noen garanti for at flaksen holder.

Måler man over 5 år er det nær ingen forvaltere som slår børsindeksen. Dette til tross er 89% av nordmenns sparepenger plassert hos forvaltere som sier de er i stand til å slå indeksen og derfor krever høyere honorarer.

Selv en av de mest legendariske fondsforvalterne, Bill Miller, ble avkledd.

Millers aksjefond (Legg Mason Capital Management Value Trust) slo indeksen i hele 15 år på rad før han mistet sin «mojo».

Forklaringen ligger sannsynligvis i at Miller investerte kun i verdiaksjer (i motsetning til vekstaksjer) over de 15 årene. En periode hvor disse aksjene tilfeldigvis gjorde det bedre enn andre aksjer.

Da denne trenden snudde og vekstselskaper igjen ble populære, gjorde Miller det dårligere enn markedet. Investorene forlot ham og Miller forlot bransjen.

Det er selvfølgelig en rekke andre som har kommet til samme konklusjon som NRK-programmet. Det programmet ikke nevnte var at forskning også støtter at det finnes et fåtall forvaltere som leverer avkastning som er over gjennomsnittet på konsistent basis.

Slik vil det imidlertid alltid være i en stor nok populasjon. Det blir imidlertid stadig vanskelige å identifisere de dyktige slik at man kan være med på reisen.

Årsaken til dette er delvis at det krever mye datainnsamling og analyse for å skille de som virkelig er dyktige fra alle som bare påstår at de er det.

Den andre årsaken er at stadig færre av de dyktige idag er villige til å ta seg bryet og kostnadene med å forvalte andres penger. Resultatene deres er følgelig til liten almenn nytte. Dette kan vi takke myndighetene for.

De regulerende finansmyndighetene gjorde ikke jobben sin når det gjaldt å forhindre verken finanskrisen eller den europeiske gjeldskrisen. Som Bethany McLean og Joe Nocera uttrykte det i sin bok, «All the Devils Are Here»: «The Financial Crisis wasn’t caused by a lack of rules. The Financial Crisis was caused by a lack of regulators willing to regulate.»

I stedet for å påse at aktørene fulgte de eksisterende reglene, har myndighetene i stedet gått av skaftet med å lage et mylder av ytterligere lover og regler.

Det er nå blitt så komplisert både å tolke og følge regelverket at mange innen finans ser befatning med kunder som en forretningsrisiko de ikke er villige til å ta. Da hjelper det heller ikke at reaksjoner fra tilsynsmyndigheter ikke følger typen av regelbrudd, men praktiseres ulikt avhengig av hvilke type finansforetak som har gjort overtredelsen.

Resultatet av dette er at en stadig mindre del av dyktigheten, kunnskapen og avkastningen til de flinkeste kommer samfunnet til gode.

Når det gjelder dyktighet er det slik at desto flere transaksjoner noen foretar seg, desto bedre grunnlag har vi for å hevde om resultatene er basert på flaks eller dyktighet.

Har man eksempelvis sittet på samme portefølje av verdibaserte aksjer i 15 år hvor denne type aksjer har steget mer enn markedet, forteller tallene mindre om dyktighet når det gjelder aksjeplukking. Resultatet i dette tilfellet forteller sannsynligvis mer om tålmodighet og disiplin.

På den motsatte siden har man finansforetak som gjør svært mange transaksjoner per dag. Mange av disse handler kun intradag. Det betyr at de går hjem om kvelden uten noen form for risiko.

Resultatene til disse blir i veldig liten grad påvirket av et «tidevann som løfter alle båter», eller markedstrenden som det også kalles. Dette betyr at man kan utelukke at det er tilfeldigheten av dette som er grunnlaget for avkastningen.

Felles for de fleste av disse finansforetakene og fondene er at de er teknologibaserte og kvantitativt (matematisk og statistisk) drevet. De er dermed ikke sårbare for menneskelige svakheter som kognitive biaser, frykt, grådighet, mangel på disiplin eller skremt av glorete avisforsider med røde og gule piler.

Mange av disse nye foretakene gjør det svært bra. Ett av dem hadde kun én enkelt dag med tap på fem år.

Ifølge beregning foretatt av «Folkeopplysningen» er det en sannsynlighet på kun 0.003% for at man klarer et resultat tilsvarende Bill Millers. Sannsynligheten for å klare å tjene penger 1274 av totalt 1275 dager (5 år) er til sammenligning knapt målbart. Velger man allikevel å forsøke, vil man måtte skrive 400 nuller etter komma, før første tall >0 dukker opp.

Resultatet er ikke fantasi, men tilhører det amerikanske finansforetaket Virtu Financial. Det er ikke uten grunn at store deler av de «smarte pengene» idag havner hos finansforetak få har hørt om.

Disse er foretak drevet av mennesker som ser muligheter i stedet for trusler ved endring og som besitter evner og ferdigheter til å koble disse mulighetene sammen med det siste innenfor teknologi.

«Greed is good!«, proklamerte rollerfiguren Gordon Gekko i filmen «Wall Street» som kom ut i 1987. Kort etter fikk vi et globalt børskrakk og Jappe-tiden var over.

Pengehungrige nykommere til aksjemarkedet «døde» som fluer og etterlot norske leasingselskaper med et voldsomt inventar av tyske og italienske sportsbiler. Dette skjedde samtidig med at banker og meglerhus konkurrerte om å selge lånefinansierte aksjer i desperate forsøk på å få dekket inn sine utestående.

Nå, nesten tre tiår senere – hvorav de fem siste år med aktivapriser kunstig inflatert av sentralbanker, settes det spørsmålstegn ved om «greed» virkelig er «good».

Financial Times skrev tidligere denne uken at Center for Applied Research hos State Street, nettopp har gjennomført en global studie over dette temaet.

State Street intervjuet investorer i over 20 land for å se om deres forhold til penger påvirket avkastningen.

Konklusjonen av studien var at jo større emosjonell tilknytning man har til penger, desto dårligere resultater oppnår man.

Studien var i stand til å avdekke tre typer av adferd som går igjen hos mennesker som elsker penger for pengenes skyld. Disse er:

Behovet for umiddelbar belønning. Dette er velkjent. Studier har vist at barn som er i stand til å vente med å spise godteri som blir satt foran dem gjør det bedre i livet.

Studier nylig utført og referert til i Dagens Næringsliv over lønnsbetingelser og bonussystemer er også inne på dette.

Eksempelvis viser det seg at meglere som mottar lav fastlønn men ha mulighet for høy bonus, er mindre lojale mot selskapet de jobber i og vil også være mindre opptatt av kundenes ve og vel.

Det hevdes at en av hovedårsakene til krisen i offshore-bransjen skyldes lite gjennomtenkte incentivmodeller. Modellene mange benyttet var en oppfordring til høy risikotaking (lav egenkapital/høy gjeld). Disse skal også være årsak til at restrukturering av selskapene er så vanskelig.

Investorer som ikke klarer å kontrollere behovet for å ta tidlig gevinst avkorter kort og godt sine inntektsmuligheter.

Hyperaktiv adferd. Muligheter for god avkastning er ikke jevnt fordelt over tid. Tålmodighet er således viktig, samt at man er tro mot sin strategi og plan.

Hyperaktive investorer søker spenning/underholdning mer enn avkastning. Investorene dette gjelder er som regel selv ikke klar over sin egen drivkraft. Underholdning koster som regel betale penger og finansmarkedene vil ikke være noe unntak om man søker det der.

Hvis du ikke kan la være å sjekke kurser kontinuerlig tilhører du sannsynligvis i denne gruppen.

Lettpåvirkelig. Dine investeringsbeslutninger påvirkes til stadighet av sensasjonelle eller fryktskapende overskrifter.

Disse gjør deg ute av stand til å følge din opprinnelige plan eller strategi. Følgene er at kjøper høyt og selger lavt.

Det er med andre ord din egen adferd som er det viktigste for din inntjening. Ikke analyser, anbefalinger eller noe annet. De er alle sekundære.

Har du ikke kontroll på deg selv er ikke de eksterne hjelpemidlene noe verdt.

Den gode nyheten er at adferd kan endres. Det er fullt mulig for deg å oppnå den fremgangen du savner. Det krever riktignok innsats og trening, men hvis du er villige til å gjøre jobben kan det bli du som tjener på andres grådighet.

Det er nemlig det de som tjener penger gjør.

Utviklingen hittil i 2016 har fått uvanlig mange investorer til å gjøre endringer i sine investeringsporteføljer.

Bakgrunnen for endringene har dels vært markedsdrevne (jakten på avkastning), men også strukturelle endringer har gjort seg gjeldende.

I den første kategorien finner vi private investorer. På global basis har disse måned etter måned trukket sine penger ut av aksjefond.

Årsaken til dette har delvis vært mangel på avkastning (USA er ett av unntakene – uten at dette har endret trenden av innløsninger) og delvis frykt for kursfall som følge av svak økonomisk vekst og stigende geopolitisk uro.

Aksjemarkedene har imidlertid taklet dette bra. Dette kan vi takke pensjonskasser og andre institusjoner for. Desperate etter avkastning har de blitt tvunget til å kjøpe seg opp i aksjer og gjennom dette øke sin risiko i håp om å kunne møte sine fremtidige forpliktelser.

Takket være myndighetenes innstramminger er aksjemarkedet (i tillegg til et enda mer overpriset obligasjonsmarked) snart det eneste alternativet myndighetene vil tillate at denne type institusjoner investerer i.

Paradoksalt har de fleste statlige fond mer romslige mandater, men det er et tema for en annen blogg.

Fond som er kvantitativt drevet nyter, ifølge Financial Times, meget godt av endringene i allokering og søken etter avkastning. Denne type fond har nå rekord i tegningsvolum.

Kvantitative fond benytter tilgangen til store datamengder kombinert med dagens prosessorkraft til å la datamaskiner analysere seg frem til både undervurderte selskaper og nye strategier.

På sett og vis gjør disse ikke noe annet enn det menneskelige analytikere og forvaltere driver med. Forskjellen ligger i vesentlig forbedret kapasitet og hurtighet.

Maskinene jobber døgnkontinuerlig, tar ikke lunch, ferier eller andre avbrekk. De forlater heller ikke fra den primære arbeidsoppgaven for å holde salgspresentasjoner, delta i kundemøter eller går ut for å ta en kaffe. De jobber kort sagt hele tiden.

På natten og i weekender når børsene er stengt og ansatte sover, analyseres nye ideer og strategier. Dataprogrammene er dermed oppdaterte og ligger foran de menneskelige analytikere som kommer på jobb for å sette seg inn i hva som er skjedd.

På dagtid kan maskinene overvåke markedene uten de menneskelige begrensningene til oversikt og reaksjonstid.

Hastigheten maskinene opererer på gjør at muligheter kan utnyttes før manuelle tradere og forvaltere en gang har oppfattet at de finnes.

Eksempelvis vil datamaskiner oppdage en aksje som midlertidig «henger igjen» innenfor en sektor langt raskere enn noe menneske kan klare det. Den forbedrede reaksjonstiden betyr meravkastning for investorene.

Kvantitative fond er ikke bare mer robuste i forhold til de nevnte menneskelige svakhetene, men er i kraft av at de er modelldrevne også mer forutsigbare.

Vet man hva et fonds datamaskiner er programmert for å lete etter, så vil man også vite hvilke markedssituasjoner som vil være gunstig for avkastningen.

En av svakheten mennesker har er at beslutninger ofte blir påvirket av faktorer som ikke er relevante. Eksempler på slike faktorer er noe man har hørt eller opplevd som påvirker sinnsstemning, dagsform eller forstyrrelser.

En datamaskin er fri for emosjoner og annen «støy». Den vil reagere umiddelbart dersom kriteriene den søker blir oppfylt.

Nyhetsbilde har de senere årene blant annet vært preget av skuffende økonomisk utvikling, krig, terror, Brexit og en rekke viktige forestående regjerings- og presidentvalg.

Denne kompleksiteten brukes som én av forklaringene til at rene kvantitative fond har hatt langt bedre resultater enn aktivt forvaltede aksjefond i denne perioden.

Kvantitative fond har også fordelen av at de er mindre personavhengige enn såkalte diskresjonære fond (fond som forvaltes i henhold til en forvalters kunnskap og magefølelse).

Årsaken er at det krever en rekke ulike ferdigheter og kompetanse for å mestre kompleksiteten som skal til for å lage modeller.

For det første kreves det erfaring, kunnskap og forståelse om finansmarkeder for å lage investeringsregler.

Deretter kreves matematisk kompetanse for å omdanne investeringsreglene til presise algoritmer.

Til slutt kreves spesialkunnskap for å kode dette optimalt. Det holder nemlig ikke at programmene «virker». De må i tillegg være optimalisert for å kunne gjøre oppgavene raskest mulig. Konkurransen om de mest attraktive investeringene er beinhard.

Dette er årsaken til at resultatene i kvantitativtdrevne fond i langt større grad et produkt av team work.

Diskresjonære fond, hvor enkeltforvaltere kan ha stor betydning for resultatet, er derfor langt mer sårbare for om nøkkelpersoner slutter.

Robusthet med hensyn til utfall og organisasjon er hovedgrunnene til at rene kvantitative fond øker i popularitet hos investorene. Dette gjelder både hos institusjoner og informerte privatinvestorer.

Teknologien er i kontinuerlig utvikling og det har allerede kostet dyrt for finansforetak som ikke har vært villige til å tilpasse seg endringene.

Selvom etterspørselen etter denne «nye vinen» både er fornuftig og logisk ut ifra den teknologiske utviklingen, bør allikevel investorer være våkne og kritiske i forhold til etterligninger.

Det er langt fra alle som hopper på denne bølgen og tilbyr slike fond som har kunnskaper om markeder eller teknologisk innsikt til å levere det de påstår.

Men dette har mange investorer allerede erfart at gjelder ordinære fond også.