En rekke studier viser at avkastningen du oppnår i liten grad er påvirket av anbefalinger eller ulike analysemetoder.
Så lite som 10% av resultatet kan nemlig forklares av nettopp disse variablene.
Dette til tross, bruker de fleste investorer og tradere nesten all sin tid på slike variabler fremfor det området som beviselig vil hjelpe dem mest; nemlig egen adferd.
«Hvis du ikke leser nyheter blir du ikke informert. Leser du nyheter blir du feilinformert.» -Denzel Washinton
Onsdag kveld steg aksjer i USA etter at den amerikanske sentralbanken hevet renten og varslet ytterligere renteøkninger.
Torsdag steg aksjer på Oslo Børs etter at Norges Bank lot være å endre renten, men varslet at sannsynligheten nå er større for et fremtidig rentekutt.
Dissonansen er påfallende.
Motsatt fortegn og allikevel samme konklusjon.
Muligens ville det være like rasjonelt å hevde at begge årsaker er feil og at oppgangene skyldes noe annet. Stadig oftere blir nemlig «momentum» brukt som årsak for at markedet stiger og grunnen til at det vil stige videre.
Momentum betyr at investorene kjøper fordi kursene stiger. Det er med andre ord troen på at det vil komme til nye kjøpere etter at du har kjøpt. Det er disse som har som oppgave å gjøre deg rikere.
Glem klassiske verdsettelsesteorier som eksempelvis Graham & Dodd stod for. Idag er det kun én teori som gjelder og den kalles «The Even Bigger Fool Theory». «Momentum» er kun en ettordsbetegnelse for det samme.
Alt man behøver er å ha blind tillit til at det kommer noen etter deg som vil betale mer.
Det gjelder bare ikke å være sistemann.
Det hevdes at langsiktig sparing i aksjer gir god avkastning. Det er ikke usannsynlig.
Andre hevder at langsiktig sparing i aksjer og spesielt passiv indeksforvaltning, gir den suverent beste avkastningen. Begge er feil.
For at de sistnevnte utsagnene måtte være sant, måtte det bevises at ingen annen aktivaklasse eller forvaltningsmetode har gjort det bedre.
Først måtte man definere hva man mener med «beste avkastning». Vi vet allerede at aksjer faktisk gir dårlig risikojustert avkastning, noe som betyr at den som skal plassere penger på denne måten ikke bryr seg om risiko.
Mange gjør ikke det etter nær syv år med aksjeoppgang.
Spør man imidlertid de som ble tvunget til å selge seg ut nær bunnen i 2008, vil man få høre en annen historie.
Det samme vil man få høre fra de som trodde på oppblåste fremtidsutsikter og kastet seg på internettboblen.
En annen ting man må ta stilling til er om påstanden om den beste avkastningen kun gjelder for enkelte land eller regioner.
Det japanske aksjemarkedet er eksempelvis fortsatt rundt 50% lavere enn det var for 26 år siden.
Kanskje japanske aksjesparere får tilbake alle sparepengene sine før neste istid, kanskje ikke.
De få som kan huske så langt tilbake, vil erindre at ingenting var mer trygt enn japanske aksjer. Alle hev seg på. Det samme gjaldt det japanske eiendomsmarkedet. Ingen av disse markedene mente man kunne falle.
Toppen ble nådd samtidig med at den Britiske Ambassade i Tokyo solgte sine to tennisbaner til en utbygger for $150 millioner. Det var mye penger i 1989.
I Japan har faktisk noe så trygt som statsobligasjoner gitt overlegent bedre avkastning enn aksjer.
Siden vi vet at løftet om bedre avkastning ikke gjelder i alle land, må vi derfor velge å tro at Norge er et av de utvalgte landene hvor denne påstanden gjelder.
Kanskje er det det, kanskje ikke. Den som lever får se.
Aktiv forvaltning er blitt en uting. Den er kostbar. Som regel er den mer kostbar enn passiv forvaltning, men det er ikke her man trår feil.
Man trår feil når man forventer at hvem som helst kan drive aktiv forvaltning med gode resultater. Noen kan være bedre enn gjennomsnittet, ikke alle. Man må derfor ta jobben med å finne de gode.
Noen aktive forvaltere krever en andel av den gevinsten de skaper. Så lenge denne er skapt på annen måte enn ved kun å øke risikoen, kan dette være fornuftig. Det er også en opplagt fordel at de tror nok på egne ferdigheter til at de selv legger penger på bordet.
Oljefondet har tidligere allokert penger til eksterne forvaltere som fondet selv sa leverte «eksepsjonelt gode resultater». Utfordringen ble at da tjente også forvalteren svært godt og det ble for mye både for de folkevalgte og media.
Riksrevisor Jørgen Kosmo uttalte den gang at det ville bli lite igjen av Oljefondet dersom fondet fortsatte å utbetale en andel av gevinsten.
En interessant og innsiktsfull observasjon.
Eksepsjonelt gode resultater vil ikke Norge ha dersom vi må dele gevinsten med de som ga oss den.
Det er et faktum at et antall forvaltere over tid har levert en avkastning til sine investorer som langt overgår aksjemarkedet. Dette gjelder absolutt, så vel som risikojustert.
De politisk motiverte kriteriene gjør imidlertid at slike utelukkes. Da er det bedre at man vedtar å i stedet øke risikoen i fondet dramatisk.
Et annet alternativ ville være å plassere en del av fondets midler i et fond som det engelske Winton. Fondet investerer i aksjer, renter og råvarer.
Siden fondet ble startet i 1997 har de gitt investorene en netto annualisert avkastning på 12.6%. MSCI World Stock Index har i samme periode gitt en annualisert avkastning på 5.7%.
1 milliard kroner investert i Winton siden oppstart ville idag være verdt 8.72 milliarder. Samme milliarden ville ha vokst til 2.75 milliarder dersom den var investert i globale aksjer. Differansen på nær 6 milliarder kroner kunne det blitt en del sykehjemsplasser av.
I Wintons snart nittenårige historie har fondet kun hatt tre år med negativ avkastning. Det største årlige verdifallet var i 2009, -4.6%. I kriseårene 2001, 2002 og 2003 var de opp henholdsvis 7.1%, 18.3% og 27.8%.
I 2008, da finanskrisen raste som verst og aksjemarkedene var ned over 50%, var Winton opp 21%. Godt å få med seg dersom man samtidig satt med aksjer.
Winton har idag $32 milliarder til forvaltning, en del av disse midlene kommer nettopp fra ulike lands statlige pensjonskasser.
Wintons investeringsstrategi er utelukkende drevet av statistiske, trendfølgende modeller. Det finnes med andre ord ingen der som følger anbefalinger fra meglerhus eller bryr seg om spådommer om markedet eller økonomi.
Forvaltningsforetaket ansetter ikke økonomer og finansanalytikere, men fysikere, statistikere og matematikere. I tillegg har de ansatt en gruppe med opsjonseksperter. Disse har som oppgave å konstruere strategier som bidrar til å dempe svingningene i porteføljen.
Winton er ikke alene innenfor denne kategorien. Det som kan sies om Winton er at de er blant de mest åpne om prosess og metodikk.
«At the end of the day» er det imidlertid de folkevalgte som bestemmer hvordan Norges oljeformue forvaltes. Forankret i sin størrelse har fondet adgang til det beste verden har å tilby av forvaltning. Oljefondet har også en administrasjon som er dyktige og erfarne nok til å skille klinten fra hveten.
Retningslinjene for forvaltningen bestemmes imidlertid politisk på basis av noen utvalgte data, stemningen i øyeblikket og det at man ikke skal betale noen for godt uansett hvor høy avkastning disse produserer.
Andelen aksjer i Oljefondet skal nå økes til 70%. Dette er først og fremst drevet av at politikerne trenger høyere avkastning. (Om enn aksjemarkedet noen gang hadde brydd seg døyten om hva politikere eller andre trenger.)
Desperat jakt på budsjettmidler har også resultert i forslag om å kutte ut den interne aktive forvaltningen.
Med indeksforvaltning ser man antagelig for seg at et mindre revisjonsselskap kan ta oppdraget.
Få husker idag at politikere og andre var nær panikk over verdifallet i 2008. Selv med en aksjeandel på 40% var det urealiserte tapet på 800 milliarder kroner. Det var nok til å få både politikere og media til å snuble over hverandre i hastverket med å finne noen å skylde på.
Det vi må ta til oss er at verdifallet i 2008 ble vesentlig redusert av verdistigningen på fondets obligasjonsportefølje. Med lavere rente og mindre obligasjoner i porteføljen vil man idag ikke kunne påregne i nærheten en lignende tapsreduksjon.
70% aksjer idag er derfor det samme som å gå «all in».
Alt annet like, vil fondet med dagens størrelse og 70% aksjer tape 2666 milliarder ved et aksjefall på 50%.
Hvis et papirtap på 800 milliarder skremte vannet av politikere og det norske folk i 2008, kan man bare forestille seg reaksjonene dersom beløpet var over tre ganger så stort.
Forsider med «Hver nordmann har tapt over en halv million!» ligger nok allerede og venter.
De som vil at Oljefondet skal øke risikoen, bør virkelig håpe på fortsatt godvær i aksjemarkedet..
Tall fra det amerikanske finanstilsynet (CFTC) viser at spekulanter har rekordtro på en videre oppgang i oljeprisen.
Dette har forundret mange oljeanalytikere ettersom fundamentale data for olje den siste tiden har vært mindre positive.
Tallenes tale viser at det er først og fremst finansielle investorer som er positive, mens oljeindustrien er langt mer forsiktig.
Det som imidlertid er vanskelig å forstå er at hvis spekulanter er så optimistiske med hensyn til fremtidsutsiktene for olje, hvorfor utnytter man da muligheten til å sikre seg olje for levering i fremtiden med rabatt?
Prisen på olje for fremtidig levering er avhengig av forventet endring i tilbud og etterspørsel, omkostningene ved lagring og renten man betaler for å finansiere oljen man sitter med i perioden.
Dagens oljepris pluss nevnte kostnader frem til levering danner utgangspunktet for hva prisen på olje skal være for fremtidig levering.
Dersom olje for levering om 5 år var vesentlig høyere enn oljeprisen idag inkludert lagrings- og finansieringskost, vil det lønne seg å kjøpe olje for umiddelbar levering og samtidig selge denne oljen for levering om 5 år.
Så lenge alle kostnader var med i regnestykket vil differansen være en risikofri gevinst. Dette kalles arbitrasje.
Situasjonen idag er imidlertid motsatt. Ettersom oljen koster mindre for levering om 5 år enn den gjør idag, blir kjøperen «betalt» for finansiering og lagring i 5 år.
Man kan med sannhet spørre seg om hvorfor det er slik når finansanalytikerne er «sikre» på at OPEC og non-OPEC produksjonskutt skal tvinge oljeprisen oppover.
Hvis disse analytikerne har rett med hensyn til oljeprisutviklingen, er en slik mulighet hva man kaller «penger på gaten».
Det samme er det også for de som har reelt behov for olje.
Spørsmålet må derfor være om spekulantene og oljeimportører sover i timen, eller om produsentene vet noe som de forannevnte ikke gjør.
Infront-chartet viser prisen på olje levert i slutten av 2021.
“Everything we do is underpinned by math and a lot of software.” Goldman Sachs’ CFO Marty Chavez under et foredrag på Harvard i januar.
Goldman Sachs har bare forsterket sitt rykte som «Masters of the Universe» etter at Trump tok makten. «Halve ledergruppen» til Goldman sitter idag som rådgivere i presidentens innerste krets. I tillegg har en av sjefene blitt utnevnt til USAs finansminister.
Aksjekursen til Goldman Sachs er på «All Time High» og har bare siden Trump vant valget steget 20%.
Goldman Sachs er ellers blant de fremste finansinstitusjoner når det gjelder å investere tungt i egen finansteknologi.
Ved tusenårskiftet hadde Goldman Sachs 600 aksjemeglere sittende i meglerrommet på selskapets hovedkontor i New York. Takket være investering i teknologi er dette antallet, ifølge MIT Technology Review, redusert til kun to (2) meglere.
De resterende menneskene på aksjegulvet er programmerere. 200 av dem, for å være nøyaktig. Disse har som oppgave å påse at Goldman Sachs’ datasystemer er i stand til å motta ordre og utføre kundenes kjøp og salg av aksjer.
Meglerne har blitt erstattet av brukervennlige datamaskiner med avanserte ordrealgoritmer.
Disse maskinene er alltid klare til å ta imot ordre. De er nøyaktige, blir ikke plutselig borte for å ta en kaffe, handle eller trene og tar heller ikke tidlig helg.
Det er ikke bare Goldmans meglere som føler konkurransen fra maskinene. Også oppgjørsmedarbeidere og andre støttefunksjoner merker effektene av STP (Straight Through Processing).
Elektroniske sluttsedler blir automatisk produsert og sendt til kunden umiddelbart etter en handel. Kunden kan samtidig gå inn på sin konto hos meglerhuset og se at aksjebeholdningen er blitt oppdatert i realtid.
Alt skjer uten menneskelig hjelp eller intervensjon.
I disse dager øker Goldman Sachs sine teknologiinvesteringer innenfor valuta ytterligere. Dette til tross for at de allerede er regnet som en av de fem fremste aktørene i dette markedet når det gjelder teknologi.
Investeringsbanken har nemlig regnet seg frem til at én dataprogrammerer kan erstatte fire valutameglere.
På grunn av hurtighet og presisjon er datamaskinene i stand til å gi kundene mer konkurransedyktige priser på valuta.
Forpliktende og konkurransedyktige kjøps- og salgskurser på valuta vises på Goldman Sachs egen web-applikasjon. Kunder trenger bare å dobbeltklikke for å foreta en handel.
Samtidig med at en kundehandel gjøres, sørger maskinene for at banken ikke påtar seg kursrisiko gjennom at den automatisk kurssikrer handlene (autohedging). En reduksjon i bankens risiko betyr redusert krav til kapitaldekning.
Det er ikke behov for at en valutamegler deltar i prosessen.
Større volum og lavere risiko gjør dette til en vinn-vinn situasjon både for Goldman Sachs og kundene.
Ikke bare sparer investeringsbanken lønnskostnader og kontorplass, men mer utstrakt bruk av data betyr at man kutte ut et stort antall kostbare informasjonterminaler fra leverandører som Bloomberg og Reuters.
Ca. 1/3 av ansatte i Goldman Sachs er idag programmerere.
Meglerhus og banker globalt har klare incentiver til å redusere antall meglerstillinger. På Wall Street viser beregninger at fortsatt havner 75% av lønningene totalt hos denne utrydningstruede yrkesgruppen.
Det lå i kortene at dette ville skje: En datarobot laget for å fange opp president Trumps negative ytringer om enkeltselskaper på Twitter og deretter utnytte dette gjennom å gå short aksjen.
Short-salg gjør det mulig å tjene penger når en aksje faller i verdi.
Aksjer som selges short må først lånes av et meglerhus eller en bank (siden den som selger den ikke eier aksjen på forhånd). Når aksjen er lånt inn kan den selges i markedet.
Short-selgeren er imidlertid forpliktet til å kjøpe aksjen og levere den tilbake en gang i fremtiden.
Kan aksjen kjøpes for mindre enn den ble solgt for tjener short-selgeren penger. Dersom den stiger, taper man tilsvarende. Det er verdt å merke seg at en short-selger må stille sikkerhet for sitt innlån.
Ifølge Bloomberg er det ikke et hedgefond, meglerhus eller en HFT (High Frequency Trader) som har laget Trump & Dump programmet, men et reklamebyrå(?). Reklamebyrået T3 brukte mindre enn fem dager på lage et dataprogram som kunne utnytte president Trumps Twitter-meldinger.
Meldinger på presidentens Twitter-konto blir innhentet maskinelt av et program som er i stand til å tyde om teksten er positiv eller negativ og hvilket selskap det gjelder.
Algoritmen beregner deretter hvor mange aksjer som skal shortes. Dette er basert på hvilken eksponering som ønskes. Deretter sendes en elektronisk forespørsel til en bank eller meglerhus om å få låne det aktuelle antall aksjer.
Siden mennesker ikke er involvert kommer svaret tilbake med nær lysets hastighet. Dersom det elektroniske svaret er positivt, sender programmet umiddelbart en salgsordre til børsen.
Ifølge reklamebyrået klarer dataroboten hele operasjonen på noen få sekunder.
Lignende gjøres allerede idag av en rekke hedgefond og HFT’er når det gjelder nyheter som publiseres på Reuters, Bloomberg og andre finanskanaler.
De raskeste har programmer som er i stand til å gjøre dette på godt under et sekund.
T3 opplyser at roboten deres gjorde en «Trump & Dump» den 5. januar i år. Presidenten truet Toyota med straffetoll på Twitter dersom bilprodusenten produserte biler i Mexico for salg i USA. Toyotas aksjekurs falt 3.1% etter denne meldingen.
Det er for øvrig ikke bare innovasjon dette reklamebyrået utmerker seg med. Gevinster fra T3s robothandel blir donert til The American Society for the Prevention of Cruelty to Animals.
Et godt hjerte har de også.
ETF’en som Goldman Sachs lanserte ifjor og som inneholder aksjene som er mest eid av hedgefond, ble beskrevet ifjor i denne bloggen.
En ETF (Exchange Traded Fund) er et fond som er børnotert og som dermed kan handles på samme måte som en aksje.
Fondet har riktignok hittil bare tre måneders fartstid og man må kunne hevde at markedsforholdene i perioden så langt har vært svært gunstige.
Man kan vanskelig be om mer enn at sentralbanker støtter aksjemarkedet med månedlige verdipapirkjøp for hundrevis millioner dollar, kombinert med en ny president som lover full åpning av pengekranen.
Tiltakene har gitt rekordnoteringer i det amerikanske aksjemarkedet og alle amerikanske aksjefond har følgelig steget i verdi.
For alle involverte parter i VIP-ETF’en er det gledelig å registrere at de antatt smarte hodene så langt har slått markedet ettertrykkelig.
En meravkastning på 3.85% i løpet av perioden (13.81% versus en markedsavkastning på 9.96%) må sies å være bra.
Hedgefondforvalterne har i tillegg levert noe bedre risikojustert avkastning enn markedet.
Akkurat som de burde.
Infront-chartet viser utviklingen VIP-ETF’en (rød) siden oppstart i forhold til S&P-500 indeksen (grønn).
Mens «America has become greater again» etter presidentvalget, dersom vi legger amerikanske aksjer til grunn, har det motsatte vært tilfelle for nabolandet Mexico.
Løfter om sanksjoner mot amerikanske selskaper som produserer varer i Mexico og straffetoll som rammer andre utenlandske selskaper som velger Mexico som produksjonsland, har medført stor økonomisk usikkerhet for landet.
Landet skal mures inne ved hjelp av toll og betong.
Mange utenlandske selskaper har satt sine etableringsplaner i Mexico på hold, noe som har fått direkte konsekvenser for jobbmarkedet og økonomien i landet.
Den meksikanske pesoen har stupt i verdi og kunne teoretisk bidra til å dempe effektene av en tollsats. Tatt i betraktning av at dette vil redusere effektene av nettopp tollsatsen, er det lite trolig at valutasvekkelsen ikke vil bli tatt hensyn til.
Den blir tross alt ikke innført for å hjelpe meksikanerne, tvert imot.
Det har følgelig verken vært hyggelig å være meksikaner eller utenlandsk investor i Mexico siden november.
Også i Norge har denne nye proteksjonistiske holdningen vakt bekymring hos eksportører. Også Rederiforbundet ser økt risiko og mener Norge kan ende opp som en stor taper. Næringsminister Monica Mæland kaller dette for et «helt tydelig tilbakeslag».
Det er jammen godt slike negative synspunkter holder seg langt unna børsen.
Infront-chartet viser den meksikanske aksjeindeksen (blå) og den amerikanske S&P-500 indeksen (grønn) målt i US dollar.
Financial Times meldte i går at den amerikanske storbanken Citigroup har fått en bot på $25 millioner for kursmanipulasjon, så kalt «spoofing».
«Spoofing» beskriver en stor kjøps- eller salgsordre som ene og alene legges inn for å påvirke markedet i en bestemt retning. Den som «spoofer» har med andre ord ikke til hensikt å utføre ordren. Målsettingen er utelukkende å manipulere kursen.
En storordre som er «falsk» og som plasseres på den ene siden i ordreboken bidrar til å gi et feilaktig inntrykk av tilbud og etterspørsel i markedet. Ordre som har slik hensikt er derfor ulovlig i de fleste markeder.
Det interessante i Citigroups tilfelle er ikke at banken er blitt bøtelagt. Bøtelegging av banker for markedsmanipulasjon og andre lovbrudd skjer tvert imot med stor regelmessighet.
Det interessante i akkurat denne saken er at amerikanske myndigheter nylig ga en privatperson $25.7 millioner i bot for samme forhold.
Synderen var den 39 år gamle inderen Navinder Singh Sarao. Herr Sarao drev med day trading fra gutterommet i huset til sine foreldre. Et hus som befant seg innenfor støysonen til Heathrow flyplass utenfor London. Sarao ble ifjor høst utlevert til USA fordi han hadde spoofet i mini-S&P (amerikansk aksjeindekstermin).
Citigroup fikk med andre ord en mildere bot enn denne privatpersonen. I tillegg slipper banken å innrømme skyld, til tross for at myndighetene hadde funnet det bevist at fem av bankens tradere systematisk hadde drevet med den ulovlige aktiviteten.
Det kan også være verdt å merke seg at ingen av bankens tradere ble straffet, mens Sarao i tillegg risikerer 30 års fengsel.
Vi må heller ikke glemme å nevne at banken fikk beholde fortjenesten fra den ulovlige aktiviteten, mens Saraos gevinst ble inndratt.
Utrykket «vernet bedrift» får således en helt ny mening når det snakkes om banker.
Likheten mellom banker og Indias hellige kuer er for øvrig slående. Begge får godt stell, til tross for at de gjør fra seg overalt.
Kommentarer om den påtroppende amerikanske presidenten burde antagelig tones ned i takt med antall dager igjen til innsettelsen. I hvert fall om man ikke vil risikere et langvarig opphold på et noe begrenset område sydøst på Cuba ved neste forsøk på å komme inn i USA.
Det skal sies at den påtroppende presidenten allerede har forårsaket rystelser i både finansmarkedet generelt og ikke minst i et antall enkeltselskaper spesielt.
Når det gjelder finansmarkedet har han i tillegg til å ansette en håndfull hedgefondforvaltere som nærmeste rådgivere, nær støvsuget det mye omtalte meglerhuset Goldman Sachs for toppfolk.
Trump føyer seg med dette inn i rekken av amerikanske presidenter som har funnet flinke rådgivere nettopp i dette meglerhuset.
Noe andre presidenter imidlertid ikke har gjort, er å benytte sosiale medier som hovedkanal for kommunikasjon. Twitter har så langt vært den påtroppende presidentens foretrukne medium.
Twitter-meldinger kan idag forfattes på de fleste mobiltelefoner og er derfor mulig å publisere uten innblanding av pressesekretærer eller medierådgivere. Den påtroppende presidenten synes å foretrekke deler av natten som sin Twitter-tid.
Bruken av Twitter fremfor nyhetsbyråer og pressekonferanser har to fordeler. Den ene er at presidenten kan potensielt nå ut til 317 millioner mennesker som er registrert på Twitter (han har så langt skaffet seg 20.3 millioner følgere). Den andre er at interesserte gjennom Twitter slipper å betale for dyre nyhetstjenester for kunne å motta uttalelsene førstehånds.
Banker og finansforetak betaler idag dyrt for å få nyheter raskt nok. En enkelt Bloomberg eller Reuters terminal koster fort 10.000-15.000 kroner per måned. Begge eies og drives av verdenskjente nyhetsbyråer.
Ønsker man å motta nyhetene i maskinlesbar form betaler man mer. Hensikten med dette er å la algoritmer tolke innholdet i meldingene og deretter oversette disse til kjøps- eller salgsordre raskere enn noe menneske er i stand til.
Frem til nå har dette gitt de som har råd til å betale en betydelig informasjonsfordel versus resten av markedet. Bruken av Twitter som førsteinstans for meninger, synspunkter eller nyheter endrer dette.
En Twitter-konto er gratis. Det er dermed blitt enklere å motta viktige nyheter samtidig med de profesjonelle aktørene. Dette er svært positivt når vi vet at en kommentar på maksimalt 140 tegn er i stand til å påvirke kursen på både aksjer og valuta betydelig.
Bytt «Darth Wader» med «Donald Trump», «Death Star» med «USA» og «tray» med «tweet» – og relevansen vil være åpenbar.