Reaksjonene i finansmarkedet etter utfallet av britenes EU-avstemning var kraftige. Det mest oppsiktsvekkende (og urovekkende) med dette er at reaksjonen viser at svært mange er villige til å ta høy risiko på utfall med bare 50% sannsynlighet.

Hva som er enda mer oppsiktsvekkende er at risikoviljen var så høy til tross for at utfallsrommet var så forskjellig.

Det hersket på forhånd en bred enighet om at en Brexit ville medføre et langt større (negativt) kursutslag enn man kunne håpe på i den motsatte retningen dersom det ble en Bremain.

Ikke bare det, men en svak positiv (Bremain) gallup i forkant av valget hadde allerede sendt aksjekursene høyere. Dette skulle indikere at en del av av en begrenset oppside allerede var tatt ut og at utfallsrommet til nedsiden således var enda større. Dette fenomenet kalles negativ skew.

Av nevnte grunner var det vanskelig å trekke noen annen slutning enn at investorer som ikke hadde redusert sin risiko i forkant av valget, hadde fattet denne beslutningen på basis av en høy toleranse for risiko.

Riktignok ligger det her en forutsetning om at investorer er rasjonelle mennesker, noe vi ikke alltid har grunnlag for å hevde.

Markedet derimot fungerte som det skulle. Det var likvid og balansert frem mot valget. Dermed var det enkelt for de som ikke ønsket risiko å overføre denne til andre som var villige til å påta seg risiko.

Aksjemarkedet svekket seg ikke til tross for store innløsninger i aksjefond, kjøp av sikringsinstrumenter og short-salg.

Reaksjonen, etter at avgjørelsen landet på Brexit, har vært som ekspertene på forhånd hadde beskrevet at et slikt utfall ville være.

De største taperne ble som forventet bankaksjer. Dernest fulgte fondsforvaltningsselskaper.

Man skal være iskald som investor dersom man er avslappet til et verdifall på inntil 30% fra én dag til en annen.

Vi skal imidlertid ikke glemme at det også har vært en rekke vinnere.

Investorer som valgte å flytte penger fra aksjer til obligasjoner eller kontanter har opprettholdt eller styrket sin kjøpekraft. Disse kan nå kjøpe flere aksjer for sine penger enn før avgjørelsen.

Short-selgere og innehavere av sikringsinstrumenter kunne fredag innkassere store gevinster.

En rekke hedgefond meldte ved fredagens slutt om tosifret avkastning på denne dagen alene.

De som tjente mest hadde shortet bankaksjer og britiske pund. Det var fullt mulig å tjene 20% i en slik strategi fra torsdag til fredag.

Long gull mot short britiske pund ga en avkastning på 13.8% i samme tidsrom.

Det teknologidrevne hedgefondet, Marshall Wace, hadde latt sine dataprogrammer finne best mulig fortjeneste kontra risiko på de to valgutfallene.

Torsdag formiddag uttalte de at long den britiske aksjeindeksen FTSE-100 og short aksjeindeksene i land som Italia, Spania og Hellas ville være en vinner. Nettoavkastning på denne strategien fra torsdag til fredag var +10.4%.

Beste risikojustert hedge hadde de beregnet til å være long FTSE-100 og short en kombinasjon av franske CAC-40, tyske DAX-30 (alle aksjeindekser). Alternativ til de to siste var short Eurostoxx50.

Resultat for disse to strategiene var henholdsvis +4.28% og +5.47%.

Marshall Wace hadde ikke bare klart å beskytte sine andelseiere mot en Brexit, men gitt dem avkastning som de fleste ville være fornøyd med å motta på et helt år.

Flere hedgefond brukte råvaremarkedet til å etablere attraktive risk/reward-posisjoner. Long gull i britiske pund mot short olje og eller kobber. Idéen var å eie «trygghet» (gull) og gå short industriell aktivitet (olje og kobber).

Resultatet var henholdsvis +18.7% og +16.1%. Med dagens renter utgjør førstnevnte over 18 år med renteinntekter i en norsk bank.

En avkastning verdt å ta med seg.

Utover dette vil fredagens kursbevegelser være nyttige med hensyn til å gi investorer en etterlengtet realitetsorientering. Samtidig får de også en meget god anledning til å vurdere om sine forvalterne og rådgiverne har prestert i henhold til sine forutsetninger.

“You can spend minutes, hours, days, weeks, or even months over-analyzing a situation; trying to put the pieces together, justifying what could’ve, would’ve happened… or you can just leave the pieces on the floor and move the fuck on.” ― Tupac Shakur

Verdens to mest brukte investeringsråd er: «Buy low, sell high» og «cut your losses and let your profits run».

Begge rådene er intuitive og logiske, men allikevel har de fleste vansker med å følge dem.

Ego, frykt eller grådighet kommer ofte i veien. Disse emosjonene får oss til å sette til side sunn fornuft og isteden ty til «håp».

Vi «håper» at det denne gangen vil være annerledes. Erfaring, statistikk, logikk og disiplin legges til side.

Hvis man hadde flaks og det denne gangen gikk bra, er det sannsynlig at dette blir et psykologisk «anker» for ytterligere adferd. Man velger å overse at det var flaks og klapper seg isteden på ryggen og sier «godt gjort!» Når markedet så faller neste gang gjentar man «suksessen», lukker øynene og åpner dem først når kreditorene står på døren.

Et spørsmål som ofte stilles er hvor skal man plassere en stop loss. En stop loss er en ordre som vil bli utført dersom markedet, en aksje, et valutapar, en råvare eller noe annet likvid aktiva man har investert i passerer et bestemt nivå.

Når så skjer vil en ordre bli sendt inn i markedet med hensikt å få oss ut av den tapende posisjonen.

En stop loss trenger ikke være statisk (kun ligge på ett sted), men kan flyttes i takt med retningen på markedet. Den gyldne regelen er imidlertid at den aldri skal flyttes lenger vekk enn der den sist var.

Man skal med andre ord aldri være villig til å tape mer enn det som opprinnelig ble bestemt før posisjonen ble tatt.

Årsaken for dette er at de fleste av oss fatter mer rasjonelle beslutninger før vi risikerer pengene våre enn når vi ser «takstameteret» fly foran øynene våre.

Det finnes i hovedsak to metoder for å bestemme en stop loss. Den ene er finansiell. Den andre er å finne et teknisk nivå.

En finansiell stop loss settes på basis av ens egen lommebok. Man er ikke villig til å tape mer enn en viss prosent på én enkelt posisjon eller totalt sett. Mange bruker begge deler.

Eksempelvis ønsker man ikke tape mer enn 10% på en enkelt aksje og ikke mer enn 30% av hele porteføljen. På denne måten kan man kvitte seg med et «råttent eple» samtidig som man beholder det som går bra.

Dersom hele esken viser seg å inneholde råtne epler (porteføljeverdien faller mer enn 30%), kaster man dem alle og venter på en ny anledning til å komme sterkere tilbake.

Argumentet jeg oftest hører er at man er redd for å bli stoppet ut av markedet, for deretter å oppleve at kursen fortsetter den veien man opprinnelig håpet.

Visst kan dette skje. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger dette har skjedd meg. Men; «this is just the cost of doing business!» Vi lever tross alt i en usikker og uforutsigbar verden.

Plasseres stop loss’en for langt unna taper man for mye. Er den for nære vil man bli stoppet ut hele tiden.

Det jeg imidlertid med hånd på hjerte kan si, er at jeg ville ha tapt vesentlig mer på å ikke ha kuttet tap enn jeg har gjort på å måtte kjøpe meg inn igjen litt høyere.

Hvis du ikke tror på en slik strategi, så gå igjennom aksjene på Oslo Børs fra begynnelsen på dette årtusenet og se hvilke som den gangen var «alles favoritter». Sjekk deretter hvor mange av disse selskapene som finnes på børsen idag.

En finansiell stop loss er individuell. Dersom du er langsiktig aksjefondsinvestor vet du aksjemarkedet tidvis faller mye. I 2008 så mye som 65%.

Hvis en slik verdinedgang ikke gir deg hurtig puls eller åndenød, er dette et tegn på at du ikke var overeksponert eller hadde urealistiske forventninger.

Hadde du derimot lånt penger for å kjøpe aksjer og ikke reagerte, er det trolig at du gikk konkurs. Du hadde da ingen glede av at markedet kom tilbake igjen noen år senere og satte nye rekordnoteringer.

For de som tar høy risiko i markedet er tvangssalg eller konkurs den siste stop loss. Skal man være sikker på å unngå dette bør man selv ha satt nivåer hvor man sier nok er nok.

Det er først når vi aksepterer at vi ikke kan kontrollere markedet, men kun kan lære å kontrollere oss selv, at vi kan opptre rasjonelt.

Tekniske stop loss’er kan plasseres nær tidligere nivåer hvor det har vært støtte eller motstand. Signalet kan være at kursen faller under et glidende gjennomsnitt, to glidende gjennomsnitt krysser hverandre, eller at kursen beveger seg utenfor Bollinger-bånd etc etc. Ulike indikatorer har sine egne fordeler og ulemper. Det viktige er at disse tilpasses den investeringshorisont og risikoappetitt du har.

Noen brukere av glidende gjennomsnitt reduserer eller øker sine posisjoner når kursen beveger seg langt fra dette gjennomsnittet. Andre tar av en del av posisjonen når kursen faller under et langt glidende gjennomsnitt og reduserer ytterligere hvis gjennomsnittet snur nedover.

Andre igjen bruker det at et kortere glidende gjennomsnitt faller under et lenger gjennomsnitt til å redusere posisjoner. Det motsatte gjelder når det kortere gjennomsnittet stiger over det lange. Hensikten med å bruke glidende gjennomsnitt er at disse bedre illustrerer den underliggende trenden.

Bollinger-bånd tar hensyn til hvor mye markedet svinger. Normalt ligger båndene 2 standardavvik fra et 20 dagers glidende gjennomsnitt og skal dermed omfatte 95% av alle bevegelser. Man bør imidlertid følge med på bredden av båndet og sammenligne dette med historiske observasjoner. Brudd på et bredt bånd kan brukes til å gå imot markedsretningen, mens brudd på et smalt bånd kan signalisere at bevegelsen fortsetter.

Ingen ønsker å bli stoppet ut på en helt ordinær bevegelse, men alle ønsker å bli stoppet ut dersom den uønskede bevegelsen fortsetter. Én metode er å gjøre dette statistisk. Hvis man sitter med en aksje som har en annualisert volatilitet på 22%, vet vi at dette betyr at normalsvingningene for denne aksjen er ca. 3% i uken. Dette skjer i gjennomsnitt på to ut av tre uker. Én av tre uker vil den svinge mer enn 3%.

Kjøper vi aksjen er det med andre ord liten vits i å plassere en stop loss tettere enn dette, ettersom vi da risikerer å bli tatt ut på en helt normal bevegelse. Legger vi den derimot 9% unna er det statistisk mindre enn 1% sannsynlighet for at stop loss’en blir truffet. Gjør den først det, har det gjerne skjedd en endring av betydning.

Et annet argument man hører er at aksjen svinger så mye at en fornuftig stop loss blir liggende for langt unna. Det man implisitt da sier er at posisjonen man har er for stor i forhold til svingningene i aksjen og det man er beredt på å tape.

Løsningen er å ta en mindre posisjon.

Mange har en regel om å ikke tape mer enn en viss prosent på en enkelt investering. Dette må imidlertid ikke forveksles med å ha en stop loss en viss prosent fra inngangskursen på alle aktiva.

Det er viktig å risikojustere posisjonene man tar slik at risikoen er nogenlunde lik på alle posisjonene.

Verdens største hedgefond, Bridgewater, er blitt størst nettopp som følge av at de har gjort dette.

Utgangspunktet er å vite hvor stor risiko man er villig til å ta og deretter justere alle posisjoner til dette. Hvis utgangspunktet er at man tåler en risiko tilsvarende aksjer (for OSEBX ca. 20% annualisert volatilitet) så justeres andre aktivaklasser slik at man har tilsvarende risiko i disse.

Eksempelvis statsobligasjoner, som normalt sett svinger mye mindre enn aksjer, gires slik at risikoeksponeringen på denne delen av porteføljen tilsvarer den man har i aksjedelen av porteføljen.

Det viste seg at kjedelige statsobligasjoner som ble risikojustert til aksjenivå i over 20 år faktisk ga en høyere avkastning enn aksjer.

I tillegg ga statsobligasjonene reell diversifisering i forhold til aksjer med den følge at risikoen på hele porteføljen gikk markert ned.

(De fleste statsobligasjoner egner seg idag ikke lenger til giring på grunn av det lave avkastningspotensialet.)

Det man skal være oppmerksom på er at når man benytter en stop loss så blir man «path dependant». Når vi setter inn en stop loss blir ikke faktorenes orden likegyldig. Skjer nedgang før oppgang kan det være at vi ikke får være med på oppgangen.

Ønsker man ikke denne retningsavhengigheten kan løsningen være å bruke opsjoner for å beskytte kapitalen. Opsjoner betaler vi en premie for, men vi har samtidig luksusen av å vite at det hele ikke nødvendigvis er over bare fordi kursen beveger seg gjennom et visst nivå.

Opsjoner har en annen fordel og det er at det er den eneste form for stop loss som beskytter deg mot «gap moves». Dette er nyhetsdrevne bevegelser som inntreffer når markedet er stengt og sørger for at markedet eller aksjer åpner på et helt annet nivå enn hvor de stengte dagen før.

Aksjekursen på Bulk Invest (tidligere Western Bulk) åpnet eksempelvis ned 67% på fredag. Kursutviklingen i denne aksjen ligner en amerikansk katastrofefilm. Når du tror det ikke er mulig for situasjonen å bli verre, blir den dobbelt så ille.

Forut for denne nedgangen hadde aksjen falt 97% på to år. Dette var forøvrig ikke første gangen aksjen åpnet dramatisk lavere enn dagen før. I februar 2014 åpnet den ned 25% fra sluttkursen dagen før. Den 1. februar i år falt kursen 64% i løpet av børsdagen. Februar er tydeligvis ikke en god måned for dette selskapet.

Likviditetshull kan med andre ord også skje mens markedet er åpent, slik det gjorde med sveitserfranc den 15. januar 2015.

En stop loss i en hovedvaluta som medfører et tap som er mange hundre ganger større enn forutsatt kan medføre en ufrivillig deltagelse i «Luksusfellen», vel og merke etter at tungpsykiatrien har gjort sitt.

Infront-chartet viser MSCI World Stock Index med to glidende gjennomsnitt.

Etter at de kvantitative lettelsene startet for alvor i slutten av 2011 og frem til andre halvår ifjor har investeringsklimaet vært svært utfordrende for globale makrofond.

Global Macro forvaltere ser etter tegn til endringer og trusler i det økonomiske og politiske makrobildet som markedet enda ikke har tatt hensyn til.

Mulighetene man ser etter kan være absolutte eller relative. Forut for finanskrisen var eksempler på absolutte at forsikringen på obligasjoner, CDS-kontrakter var for altfor lavt priset. Årsaken til dette var at banker, fond og forsikringsselskaper kappes om å utstede slike for å øke avkastningen på sine obligasjonsporteføljer.

Etterhvert ble det også et stort avvik i utviklingen på kredittobligasjoner og aksjemarkedet. Det savnet logikk i at den tryggere delen av selskapenes kapitalstruktur (obligasjonene) falt, mens aksjekursene fortsatte å stige.

Ironisk nok skjedde det samme i 2015.

Man kunne da enten se dette som et relativ posisjon (shorte aksjer/kjøpe obligasjoner) eller være av den oppfatning at aksjemarkedet midlertidig var på steroider og gå short aksjer.

Når makroforvalterne har funnet noe substansielt, er valg av finansielt instrument for å best kunne utnytte dette som står nest på listen.

Verktøykassen de har til rådighet er kun begrenset av egne kunnskaper og kravet man har likviditet og verdsettelse av posisjonene.

Det mest vanlige er å benytte valuta og renter, dernest aksjeindekser og kreditt. Innenfor aksjemarked tar flere posisjoner i ulike sektorer enten absolutt eller relativt (long én sektor og short én annen).

Makrofond investerer i liten grad i enkeltselskaper ettersom investeringer på dette nivået anses for å være for detaljert (mikro).

Det er det store bildet og de store linjene som disse fondene er eksperter på.

Som nevnt innledningsvis har disse fondene slitt i en periode hvor sentralbankene har forhindret markedene i å tilpasse seg til de økonomiske realitetene.

Resultatene har på ingen måte vært noen katastrofe, men når markedene forhindres i å opptre etter fundamentale økonomiske prinsipper, har det vært krevende for dem å tjene penger. De fleste makrofond har levert rundt nullresultat de siste årene.

Erfarne og kloke investorer har forstått dette og beholdt eller økt sine investeringer i disse fondene. Dette både som diversifisering samt med kunnskapen om at man kan lure hele markedet noe av tiden, enkelte i markedet hele tiden, men ikke hele markedet hele tiden.

Fornuften vil igjen råde. Det var kun spørsmål om tid.

Selv ikke sentralbanker kan holde på trykket i det uendelige. Før eller siden vil noe gi etter og trykket slippes ut. Fjorårets beste eksempel på dette var sveitserfranc.

Folk fortsatte å låne sveitserfranc til tross for at renteforskjellen til andre valutaer var blitt historisk lav og sentralbanken måtte bruke enorme resurser på å holde den svak.

Den 15. januar ifjor slapp imidlertid SNB (den Sveitsiske Nasjonalbanken) valutaen løs med det resultat at vi fikk den største kursbevegelsen noen gang opplevd i en hovedvaluta på én dag.

Styrkelsen av sveitserfranc ble katastrofal og medførte ruin og personlige tragedier globalt.

Blind tiltro til én aktør, nemlig SNB, hadde gjort at opsjoner på å beskytte seg mot en styrkelse av sveitserfranc var på det laveste nivået noensinne rett før det smalt.

Mot norske kroner steg sveitserfranc 39% på få minutter (se chart).

Det er også ironisk å observere se at globale makrofond og trendfølgende fond (CTA) hadde den høyeste nettoinnløsningen ifjor. Dette var sammenfallende med at aksjefond hadde den høyeste nettotegningen.

Dette betyr at investorene fortsetter å se i speilet (på avkastning som ligger bak oss), fremfor gjennom frontruten (på forholdene foran seg).

Igår ble resultater hittil i år for global makro og CTA fond publisert. Topp 20 viser avkastning hittil i år fra +23% til +7%. Blant disse navnene er kjente fond som Conquest Macro, Horseman Global, Saba Capital (Boaz Weinstein, kjent gjennom boken The Quants), Brevan Howard (hvor blant annet Church of England er investert), norske AAM Absolute Return Fund +11%), BlueTrend, AHL og Renaissance Capital.

Grei diversifisering å ha i krevende tider.

«The term “hot wash” (which is sometimes rendered as one word, “hotwash”) originated in the US military, where it is used as an informal equivalent of “After Action Review,” the debriefing of personnel immediately after they return from a mission, patrol, etc».

Sist ukes kursfall på 7% på Oslo Børs, hvorav mandagens alene på -4.4%, har fått media til å kreve svar fra mange av «ekspertene».

Oslo Børs, i likhet med en rekke andre verdensbørser, har nå falt over 20% fra toppen. Dette kvalifiserer til å bli kalt et «bear market» (nedgangstrend).

Hvorfor man må vente til kursene har falt over 20% før man kaller det dette og i så fall hva man skal gjøre videre, er uklart. Det virker derimot meningsløst å tape 1/5 av kapitalen før man tar innover seg at kursene faller.

Den umiddelbare konklusjonen man nok en gang kan trekke er hvor liten «ekspertenes» evne til å forutsi fremtiden virkelig er.

Man trengte ikke å være synsk verken denne gangen, før finanskrisen eller før dot.com-boblen sprakk for å se at noe var galt. Det var åpenbart ved samtlige anledninger.

Kjensgjerningen er at ekspertene enten ikke er flinke nok, eller bevisst overser faresignalene.

«Ekspertene» velger som regel å fokusere på det som passer dem best. Det beste for aksjemeglere er at aksjer stiger kontinuerlig, ikke at det er usikkerhet forbundet med kjøp av disse.

Usikkerhet medfører nøling, nøling kan utsette en handel og dette vil forsinke meglerhusenes inntekter.

En utsettelse av inntekter for et meglerhus er opplagt ikke bra. Bonuser skal utbetales minst én gang i året. Det er således ikke i meglerhusenes interesse å gi informasjon som kan utsette beslutninger. Tvert imot.

Det riktige for deres egen lønnsomhet er å til enhver tid være skråsikker på at markedet skal opp. Av samme årsak forventer de alltid minst en dobling av kursen på aksjer de anbefaler.

Ingen analytiker med respekt for egen inntekt skriver at markedet skal opp noen få prosent i løpet av et år. Man må overdrive kraftig for å vekke grådigheten hos investorene. Jo grådigere investorene blir desto raskere handler de.

Dette ligger i begges natur.

Utfordringen for «ekspertene» som for halvannen måned siden spådde kraftig oppgang er åpenbar gitt at markedet isteden har falt over 20%. Denne magiske prosentsatsen endrer alt. Til tross for at nedgangen startet i april ifjor er det først nå, 10 måneder senere, at man kaller det en nedgang.

Når uttrykket «bear market» kommer til anvendelse, endrer media adferd og ekspertene blir avkrevd svar på hva i huleste som har skjedd.

Ifølge avisene sist uke var årsakene oppbremsing i Kina, fall i råvarepriser og økte kredittspreader i obligasjonsmarkedet.

Antagelig har de helt rett.

Felles for disse er imidlertid at dette er gammelt nytt. «Ekspertene» har med andre ord sovet i timen.

Veksten i Kina har halvert seg siden 2007, råvareprisene har halvert seg siden 2011 og kredittspreadene har utvidet seg kraftig siden 2014.

I tillegg – og viktig for Norge – er oljeprisen 1/4 av hva den var i 2012. Bare i løpet av andre halvdel av 2014 falt den 60%.

Alt som skulle til var at man merket seg disse negative faktorene og fikk med seg at de både ble forverret og flere. Denne kunnskapen kunne deretter brukes til å tilpasse risikoen man satt med.

Dessverre skjedde det motsatte. Mengden av lån for å kjøpe aksjer steg til nivåer vi ikke hadde sett siden umiddelbart før dot.com- og finanskrisen.

Legger vi til store valutasvingninger og utfordringene dette medfører, at kvantitative lettelser fortsatt ikke er i stand til å få fart på europeisk eller japanske økonomi, økt geopolitisk uro, økt terrortrussel i Europa og et forestående presidentvalg i USA, så har vi nok av ting som gir grunnlag for usikkerhet.

Man trengte med andre ord ikke å være synsk for å finne mulige årsaker til en nedgang i aksjer. Spesielt når flertallet av aksjeanalytikere allerede var enige om at selskapene var høyt priset.

Man trengte kun ha to av fem sanser i behold. Øyne og ører.

Det som nok en gang har vært mangelvare er evnen til kritisk & selvstendig tenking.

De må du selv besitte for her får du som nevnt ingen hjelp av «ekspertene».

«Hotwashen» som media så langt har gjort i kjølvannet av at man nå har erklært et «bear market», viser ingen tegn til lærdom eller ydmykhet fra de som har tatt fullstendig feil av utviklingen. Isteden ramser de opp årsaker som om disse nettopp har inntruffet.

Er du som investor i besittelse av evnen til kritisk & selvstendig tenking, en fornuftig investeringsstrategi og disiplinen til å følge den, kan du stenge ekspertene ute og nyttegjøre deg av mulighetene som et lavere priset aksjemarked måtte gi deg.

Billigere aksjer bør ses på som en mulighet, ikke en trussel.

NEL, den tredje beste aksjen på Oslo Børs i 2015 med nærmere 300% avkastning, er ikke for pyser.

Hvis den annualiserte volatiliteen på 138% holder seg på nåværende nivå, betyr dette at investorene må være forberedt på daglige kurssvingninger i overkant av 8.6%. Det vil si at «astronauter» kan vinne eller tape over 4 år med bankrente på én enkelt dag (før skatt).

Infront-chartet viser kursutviklingen på NEL med volum og observert volatilitet.

I disse tider fylles media av «ekspertprognoser» for 2016. Én tilbakevendende favoritt er hvor Oslo Børsindeksen vil avslutte det kommende året.

Av en eller annen grunn synes verken media eller leserne spesielt opptatt av hvor lite treffsikre disse prognosene har vært i tidligere år.

I desember 2000, 2007 og 2010 ble de største avvikene registrert ettersom det var utenkelig for noen av ekspertene at aksjemarkedet kunne falle.

De fleste «eksperter» mente at 2015 skulle avsluttes med et OSEBX-indeksnivå på 660 eller høyere. Dette inkluderte forøvrig også enkelte finansjournalister. I skrivende stund er denne indeksen på 609 poeng.

Dette til tross har media ikke tatt lærdommen over seg. Finansstudiet, uavhengig av universitet, gir lav uttelling når det gjelder evner til spådom.

Til tross for at Einstein lærte oss at galskap var å gjenta det samme og forvente et nytt resultat, er det nettopp dette media gjør.

Hvorfor ikke heller forsøke å innhente prognoser fra de som allerede hevdes å ha overnaturlige evner?

Et panel av synske personer hadde ikke bare kunne blåse friskt liv i konkurransen, i tillegg ville resultatet sannsynligvis i mindre grad blitt preget av økonomiske egeninteresser. Dette ville også kunne bidra til heve kvaliteten på utfallet.

Financial Times gjør hvert år narr av meglerhus og bankers prognoser gjennom fantasi-hedgefondet «Hindsight Capital». Hindsight Capital benytter etterpåklokskapens lys til å velge de beste mulighetene for året som har gått.

Forbausende mange av disse investeringene er meget naturlige og logiske valg, også basert på informasjonen man satt med ved begynnelsen av året. Dette til tross er det et faktum at svært få har vært i stand til å oppdage disse.

Heller ikke i Norge ser vi skogen for trær. Basert på kjente faktorer som en voksende ubalanse mellom tilbud og etterspørsel i sjømat og en fortsatt svak oljepris, kunne man ha gjort det enkelt ved årets inngang:

Gått long OSLSFX-indeksen (sjømat) og shortet OSLEPX-indeksen (oljeleting- og produksjon). Dette har vært omtalt i tidligere blogg. Enkleste måten ville være å få en investeringsbank til å lage en Total Return Swap (TRS) som reflekterte dette.

Avkastningen hittil i år ville i så fall ha vært på 58%. Meg bekjent har ingen av «ekspertene» vært i nærheten av å oppnå dette.

De kan imidlertid trøste seg med at det har heller ingen utenlandske «snakkehoder».

Leserne kan fornøye seg og lære hvilke temaer, med tilhørende avkastning, Hindsight Capital oppnådde i videoen under.