Tenk hvilken fordel som ligger i å bare kunne godta handler man tjener penger på og samtidig kunne nekte å godta de som går med tap.

Denne ønskedrømmen eksisterer idag. Tilsynsmyndighetene har nemlig tillatt banker å lage en slik ordning.

Se for deg at du ville kjøpe en aksje som hadde en selgerkurs på 73. Du plasserer musepekeren over kursen og kjøper ved å dobbeltklikke.

Rett etter stiger aksjen til 74. Først da får du vite at du ikke har fått kjøpt aksjen likevel.

Selgeren på 73 oppdaget at kursen steg rett etter at du kjøpte, annullerte handelen og solgte i stedet på 74.

Ren fantasi?

Dessverre ikke. Men markedet det er snakk om er ikke aksjemarkedet, men valutamarkedet. Det suverent største og mest globale av finansmarkedene, med en omsetningen på svimlende $5.1 billioner per dag.

Valutakurser bestemmer prisen på all internasjonal handel, råvarer og finansaktiva. Kursen på US dollar bestemmer eksempelvis prisene på flybilletter, shippingrater og annen frakt.

Den samfunnsøkonomiske betydningen av valutakurser er derfor uendelig mye større enn aksjekurser. Dette til tross er valutamarkedet langt mindre regulert enn aksjemarkedet.

Praksisen det refereres til ovenfor er mulig gjennom en funksjon som heter «last look».

Funksjonen var ment å beskytte banker som elektronisk stiller forpliktende kjøper- og selgerkurser i valuta mot en svikt i deres egne datasystemer.

«Last look» gir datasystemene deres 100 millisekunder på å kontrollere at kursene de er villige til å kjøpe- og selge valuta til ikke avviker vesentlig fra markedskursene på samme tidspunkt.

Med dagens kommunikasjonshastighet er 100 millisekunder mer enn nok for at en datamaskin kan forsikre seg om at alt er i orden. Faktisk er datamaskiner idag i stand til å gjøre dette på noen mikrosekunder (milliondelsekunder).

Mange teknologer hevder at dersom banker ikke har gode nok systemer til dette, så burde de ikke tillates å drive med elektronisk valutahandel overhode.

Det skulle imidlertid ikke ta lang tid før banker begynte å utvide «last look» funksjonen til noe langt mer dystert. Nemlig til å stjele kursgevinster fra kundene.

Dessverre skulle det gå flere år og en betydelig klagestorm fra kunder før myndighetene reagerte. Da dette endelig skjedde var det ikke tilsynsmyndighetene som reagerte, men Det Amerikanske Justisdepartementet (DOJ).

US Department of Justice ila Barclays Bank en bot på $150 millioner for misbruk av «last look» funksjonen.

Barclays utvidet bruken av last look-funksjonen til å svindle sine kunder ved å annulere handler der hvor kursen umiddelbart gikk i kundens favør. Banken tok selv denne kursgevinsten.

Kunden fikk kun bekreftelse på handelen dersom neste kurs var dårligere enn den kunden hadde handlet til.

Etter at skandalen ble avdekket av DOJ var valutamarkedet overbevist om at også europeiske tilsynsmyndigheter ville følge opp med gå hardt til verks mot praksisen.

Det er tross alt i Europa (London) hvor største delen av valutahandelen finner sted.

Ett år etter Barclays-boten har imidlertid ingenting skjedd. Mangel på tiltak fra europeiske tilsynsmyndigheter og sentralbanker har i stedet medført at praksisen er blitt vesentlig utvidet.

Enkelte banker har til og med utvidet sitt «last look» vindu slik at de har lenger tid på å vurdere om de skal ta transaksjonen fra kunden.

Går kursen feil vei får kunden handelen, gir den en gevinst stjeler banken denne fra kunden.

Jo mindre profesjonelle kundene er, desto lenger sitter banker og vurderer kursen.

Tyveriet og svindelen er systematisk og skjer rett foran øynene til tiltaksløse tilsynsmyndigheter. Vi snakker om små summer per transaksjon, men dette skjer millioner av ganger hver eneste dag.

Du får idag ikke kjøpt en valuta med mindre prisen fortsetter nedover eller den samtidig kan kjøpes til en lavere pris et annet sted i valutamarkedet.

Tilsynsmyndighetene har vist seg å være like udugelige her som de var når det gjaldt finanskrisen, LIBOR-skandalen, Madoff-svindelen, manipulering av gullprisen, sølvprisen og kraftmarkedet i USA, Deutsche Bank, Lehman Brothers og alle andre store skandaler som har fått utvikle seg.

Her er en liste over de største bøtene betalt av banker de senere årene.

Det eneste som får tilsynsmyndighetene til å engasjere seg er offentlig kritikk – helst fra politisk hold. Men enn så lenge har ingen politiker oppfattet «last look»-svindelen.

I mellomtiden stjeler banker penger fra næringslivet, hjelpeorganisasjoner og alle andre som må veksle valuta hver eneste dag.

Det siste nå er at den kommende amerikanske presidenten vil redusere reguleringen av banker ytterligere.

Det er ikke rart bankaksjer har gått til himmels.

Infront-chartet viser indeksen over Europas 600 største banker.

I 1997 var det over 10.000 meglere på børsgulvet i Chicago. Idag er det knapt noen igjen.

Årsaken er at datamaskiner har tatt over. Datamaskiner kan raskere og mer nøyaktig gjennomføre handler. Investorer trenger heller ikke vente i mange minutter på å høre om de har kjøpt eller solgt.

Kjøps- og salgsordre står heller ikke lenger i fare for å mistes av meglerassistenter. Disse måtte ofte trenge seg gjennom kaoset av skrikende og gestikulerende meglere som stod mellom ordretelefonen og egne folk nede på gulvet.

Progresjon og utvikling har imidlertid alltid hatt en pris og meglerne på Chicago-børsen var intet unntak.

Årelang erfaring i å tolke kroppsspråket til meglerassistenter som besvarte telefonene utenfor børsgulvet og deretter signaliserte dem til sine meglere på gulvet, ble plutselig verdiløs.

Elektronikken medførte at ordrene i stedet ble sendt inn via terminaler fra meglerhusenes egne kontorer i børsbygningen.

Front-running (kjennskap til en ordre før den ble utført) hadde nemlig vært hovedinntektskilden til de som stod på gulvet og handlet for sin egen konto.

Håndsignalene til meglerassistentene fortalte dem ikke bare om det skulle kjøpes eller selges, men også hvor mye og til hvilken kurs.

Denne informasjonen ga traderne på børsgulvet både enorme gevinster og oppblåste egoer. Fordelene de hadde ble bagatellisert og følelsen av uovervinnelighet overtok.

Testosteron-nivået øker når vi vinner og bidrar til en adferd som gir større sannsynlighet for at vi fortsetter å vinne (Vinner-effekten).

Utfordringen er psyken. Hvis ikke den berusende følelsen som økt testosteron og dopamin gir oss kontrolleres, vil risikovilligheten bare fortsette å øke. Vi vil føle oss usårbare og uovervinnelige.

Vi innbiller oss at det er vi som styrer utviklingen og det føles derfor «logisk» å ta stadig høyere risiko.

En slik adferd har en 100% sannsynlighet for å ende galt.

Mange Chicago-tradere var kjent for å ville vedde på alt mellom himmel og jord. De ble ekstreme konkurransemennesker, en ytterligere effekt av høye testosteron-nivåer. Dette resulterte i at de utfordret hverandre både på- og utenfor børsgulvet.

Så lenge de hadde nok inntekter fra front-running, spilte det ingen rolle.

Denne tilværelsen skulle imidlertid brått forandre seg da børsen gikk over til elektronisk handel.

I årene etter at den elektroniske handelen overtok forsvant nesten alle av den gamle garden. Inntektene deres forsvant som dugg for solen da de ikke lenger hadde fordelen av å vite hva som var iferd med å skje.

Kun et fåtall hadde evne til å tilpasse seg den nye virkeligheten.

Heller ikke på Oslo Børs er det mange aktører igjen fra tiden før børsen gikk over til elektronisk handel.

Wall Street recruitment firms agree there will be a «contraction in equities sales positions and in all non-algorithmic electronic positions.»

Ovennevnte er et utdrag fra en artikkel i amerikanske Business Insider sist uke om endringene innen finansnæringen og betydningen av disse.

Endringene har i sannhet vært store etter finanskrisen.

Kombinasjonen av regulering og svak vekst har redusert avkastning på kapital og tvunget aktørene til å kutte kostnader og tenke nytt.

Banker får ikke lenger spekulere med samfunnets midler og verken ledelse eller aksjonærer har ønsket å ta risiko dersom store tap ikke kan veltes over på samfunnet.

Meglerhus har opplevd et dramatisk kutt i kurtasjeinntekter som følge av desentraliseringen av markedsplasser og internasjonalisering.

Forvaltere opplever press på sine honorarer som følge av at lave renter har medført lav avkastning.

Løsningen på dette har vært teknologi.

Banker fortsetter å stille priser på valuta, aksjer, obligasjoner og råvarer, men bankene er ikke lenger de virkelige motpartene i denne handelen.

Teknologi sørger for at handler som kundene ønsker å gjøre i samme sekund blir avdekket hos en annen motpart eller på en børs.

«Trading-inntekter» som oppgis i regnskapene, har ingenting med trading å gjøre. Det er ingen risiko involvert for banken. Det du kjøper av dem kjøper banken samtidig billigere et annet sted. «Trading-inntektene» er et risikofritt påslag som bankene tar betalt for å gjøre jobben.

Hvorfor man deler ut store bonuser til både enkeltansatte og ledere for denne jobben er en gåte. Det er i realiteten et dataprogram som gjør jobben.

Amerikanske JPMorgan anses idag for å være den ledende banken i valutahandelen.

De som forstår seg på teknologi hevder at JPMorgan er et «hestehode» foran selv sine skarpeste konkurrenter når det gjelder teknologi. Det er også verdt å merke seg at det idag kun er fem banker på verdensbasis som ansees for å ha avansert nok teknologi innenfor valutahandel.

Kundene til banker som ikke hadde avansert nok teknologi betalte dyrt for dette den 15. januar ifjor da den Sveitsiske Nasjonalbanken uventet gikk fra sitt løfte om å holde sveitserfrancen svak.

Teknologi har også gjort det mulig for JPMorgan å kutte kostnadene betydelig. Til tross for at banken idag står for nesten 9% av global valutahandel, trenger banken kun 8 tradere for å bemanne valutadesken i London. Bare for noen få år siden var det rader opp og ned med tradere i bankens valutaavdeling.

Meglerhusene har blitt tvunget til å investere i avanserte handelssystemer for å møte kundenes krav til aksjehandel.

Wannabe aksjemeglere idag bør være forberedt på å svare på spørsmål om hvor mange ordre de kan håndtere per millisekund, med mindre de har vært forutseende nok til å skaffe seg kunnskap en ny sektor med skrikende behov for kompetanse.

Forvaltere har tatt i bruk teknologisk drevne søkeverktøy, analysealgoritmer og systemer for ordrehåndtering.

Straight Through Processing (STP) er blitt et minstekrav både som service overfor kunder og for å spare kostnader internt.

De mest attraktive på arbeidsmarkedet er blitt mennesker med evne til å forstå både finans og teknologi. Akkurat som Wall Street hodejegerne hevder.

Fremtiden er blitt nåtid. Å lukke øynene for virkeligheten setter både bedrifter og arbeidstakere i fare.

For de som til nå har stått på sidelinjen er det på høy tid å «divorce your past and marry the future».

Utfallet av presidentvalget i USA gjorde ikke bare valgprognoser til skamme. Finansmarkedenes utvikling i etterkant fastslo nok en gang hvor dårlig ekspertene i finansmarkedet er til å forutsi hva som vil skje selv når et utfall er fastslått.

Vi vet med andre ord ikke hva som vil skje selv når vi sitter med bare to mulige utfall og vi i tillegg har hatt lang tid til å tenke over mulige konsekvenser.

Det blir i denne forbindelse interessant å se hvor villige investorer er på å betale for anbefalinger og analyse nå som ny reguleringen krever at meglerhusene må skille kostnadene for denne fra kurtasjen (ordreutførelse).

Utviklingen etter valget viser at investorer som bare lukket øynene for valgusikkerheten, kom nest best ut. Dette til tross for at det ble utfallet som ekspertene var enige om ville sende aksjekursene ned.

De som solgte dagen før hadde det meste av tirsdagen på å komme seg inn på bedre nivå enn det de solgte på. Dette fordret imidlertid at man var i stand til å fatte en slik avgjørelse i all frykten og støyen.

Man føler nemlig det som foregår totalt forskjellig dersom man allerede sitter med risiko kontra den som vurderer å ta den.

Verst gikk det imidlertid ut over de som sikret seg med vanlige salgsopsjoner dagene før valget. På grunn av usikkerheten hadde opsjonsprisene steget til de høyeste nivåene vi har sett på fem måneder og det var således blitt meget dyrt å sikre seg.

Børskursene falt umiddelbart etter at valgresultatet ble kjent. Men så snart S&P-futuren beveget seg opp opp fra «limit down» (-5%), kl. 6 om morgenen norsk tid, begynte opsjonsprisene (implisitt volatilitet) å falle.

I løpet av dagen falt den implisitte volatiliteten like mye som den hadde brukt 14 dager dager på å stige.

Kraftig fall i implisitt volatilitet koblet sammen med en kursoppgang på aksjer desimerte verdien på salgsopsjoner. De som hadde kjøpt vanlige salgsopsjoner som sikring like før valget ble således gårsdagens tapere.

Vinnerne ble de som hadde kjøpt ren beskyttelse (digital opsjon) mot at Trump vant valget. Ikke bare steg verdien av en eventuell aksjeporteføljen de måtte sitte med, men de kunne i tillegg innkassere en gevinst på 300% av innsatsen på forsikringen takket være Trumps seier.

Det verste utfallet ble det beste. Man måtte bare være litt kreativ og gjøre det motsatte av hva alle andre gjorde.

Ikke bare det, men salgspresset fra de som ønsket å kvitte seg med opsjonene sine etter valget, gjorde at prisene på vanlige opsjoner falt til nær det laveste nivået for året. Man kan vanskelig be om mer. En ren gavepakke for de som måtte være bekymret for hvor dette bærer hen.

Chartet viser hvordan en digital opsjon (nederst) oppfører seg i forhold til en ordinær (vanilla) opsjon.

Konkurransen om å forvalte kundemidler har blitt merkbart hardere de siste to årene. Lave renter, dyre aksjer og redusert volatilitet har medført svak avkastning for aksjer og et etterhvert vesentlig redusert potensiale for obligasjoner.

Når investorer oppdager at de årlige forvaltningshonorarene overstiger avkastningen de får, annet enn i korte perioder, er det naturlig at vil forsøke å få redusert sine faste kostnader.

For de fleste forvaltere kommer dette imidlertid på et meget dårlig tidspunkt. Kostnadene med å drive forvaltning har nemlig aldri vært høyere enn de er idag.

Noen lyspunkter finnes det riktignok. Mens en rekke fondskategorier har vært utsatt for kundeflukt, har det gått mange hus forbi at én forholdsvis lite kjent kategori har hatt motsatt utvikling. Dette er kvantitative fond – fond drevet utelukkende av matematiske modeller.

Den økende interessen for denne type fond er forankret i tre ting: Fondene innenfor kategorien har i det stille levert svært god avkastning over flere tiår.

For det andre har man merket seg at de fortsetter å levere positiv avkastning til tross for at resten av bransjen sliter.

For det tredje er stadig flere investorer blitt bekymret over prisingen i aksje- og obligasjonsmarkedene og søker derfor etter alternativer.

Denne etterspørselen har fått en del forvaltere til å kaste seg rundt og hevde at de også egentlig driver med kvantitativ forvaltning. Investorer bør følgelig være på vakt for «etterligninger».

For å beskrive noe av hva kvantitative fond driver med, har forvaltningsforetaket Man AHL laget en videoserie over temaet.

Fondet AHL har forøvrig vært inkubator for to av verdens mest kjente hedgefond. Fondet ble i sin tid startet av tre tyveåringer, Michael Adams, David Harding og Martin Leuck. Alle tidligere studenter ved universitetene Oxford eller Cambridge.

Resultatene til AHL fanget oppmerksomheten til forvaltningsforetaket Man Group. Man Group har sine røtter i råvaremarkedet (ED & F Man). Man Group spesialiserer seg på alternativ forvaltning (hedgefond), har rundt 1000 ansatte verden over og nærmere $80 milliarder under forvaltning.

I perioden 1989 til 1994 kjøpte Man Group opp AHL. Samarbeidet skulle imidlertid vise seg å ikke være så vellykket og to år senere hadde de tre gründerne forlatt fondet.

I 1997 startet Michael Adams hedgefondet Aspect Capital og David Harding startet Winton Capital. Begge er idag verdenskjente hedgefond. Sistnevnte er omtalt flere ganger av denne bloggen. Martin Leuck valgte en annen retning. Han startet et band.

AHL skiller seg fra de beste kvantitative fondene ved at de primært er trendfølgende og har betydelig lenger tidshorisont på sine investeringer enn de fleste kvantitative fond. Dette plasserer AHL først og fremst i kategorien «CTA», fremfor «quant».

I rettferdighetens navn skal det imidlertid sies at AHL også benytter modeller som ikke er trendfølgende. Disse har imidlertid en lavere porteføljevekt.

Det er følgelig viktig for investorer å forstå at de kvantitative fondene som ofte nevnes i den internasjonal finanspressen, henter sin avkastning fra andre og mer komplekse strategier enn trendfølging.

Uansett kan det være av interesse for investorer og markedsinteresserte som ikke kjenner til denne type fond å få et innblikk i deres tankesett og modeller.

“It is not the strongest of the species that survives, not the most intelligent that survives. It is the one that is the most adaptable to change.” ― Charles Darwin

Programmet «Folkeopplysningen» på NRK forklarte denne uken hva de færreste som arbeider innen finans vil at du skal vite, nemlig at de fleste forvaltere, analytikere eller meglere ikke er i stand til å slå markedet.

De fleste forvaltere vil imidlertid hevde at de har disse ferdighetene, på samme måte som 85% av mannlige bilførere mener de selv er bedre enn gjennomsnittet av mannlige bilførere til å kjøre bil.

Knepene som forvaltere benytter for å bevise overfor kunder at de er bedre ble også lagt frem. De mest vanlige er at de viser til en særlig gunstig tidsperiode hvor de slo markedet. En annen er at man legger ned dårlige fond slik at den dårlige historikken blir borte. Bare sjekk antall norske fond og investeringsselskaper som ble lagt ned etter 2008.

Et annet triks er å bytte benchmark (sammenligningsgrunnlag).

Det har hendt at forvaltere av aksjefond har kjøpt noen få obligasjoner når de har ligget bak aksjeindeksen, for så å kalle seg et kombinasjonsfond.

Sistnevnte er et fond som har spredd forvaltningskapitalen på både aksjer og obligasjoner for å få lavere risiko. Dette gjør imidlertid at fondet utvikler seg svakere enn aksjemarkedet når dette markedet stiger kraftig.

De aktuelle forvalterne har imidlertid ikke hatt noen reservasjoner mot å bruke historikken fra aksjefondet de reelt sett har forvaltet med en indeks bestående av både aksjer og obligasjoner. Dette knepet gjør at forvalteren plutselig og selvfølgelig fremstår som et geni.

Programmet «Folkeopplysningen» gjorde en rekke enkle og forståelige beregninger for å vise at de fleste av de få som slår markedet kun har flaks og at man ikke har noen garanti for at flaksen holder.

Måler man over 5 år er det nær ingen forvaltere som slår børsindeksen. Dette til tross er 89% av nordmenns sparepenger plassert hos forvaltere som sier de er i stand til å slå indeksen og derfor krever høyere honorarer.

Selv en av de mest legendariske fondsforvalterne, Bill Miller, ble avkledd.

Millers aksjefond (Legg Mason Capital Management Value Trust) slo indeksen i hele 15 år på rad før han mistet sin «mojo».

Forklaringen ligger sannsynligvis i at Miller investerte kun i verdiaksjer (i motsetning til vekstaksjer) over de 15 årene. En periode hvor disse aksjene tilfeldigvis gjorde det bedre enn andre aksjer.

Da denne trenden snudde og vekstselskaper igjen ble populære, gjorde Miller det dårligere enn markedet. Investorene forlot ham og Miller forlot bransjen.

Det er selvfølgelig en rekke andre som har kommet til samme konklusjon som NRK-programmet. Det programmet ikke nevnte var at forskning også støtter at det finnes et fåtall forvaltere som leverer avkastning som er over gjennomsnittet på konsistent basis.

Slik vil det imidlertid alltid være i en stor nok populasjon. Det blir imidlertid stadig vanskelige å identifisere de dyktige slik at man kan være med på reisen.

Årsaken til dette er delvis at det krever mye datainnsamling og analyse for å skille de som virkelig er dyktige fra alle som bare påstår at de er det.

Den andre årsaken er at stadig færre av de dyktige idag er villige til å ta seg bryet og kostnadene med å forvalte andres penger. Resultatene deres er følgelig til liten almenn nytte. Dette kan vi takke myndighetene for.

De regulerende finansmyndighetene gjorde ikke jobben sin når det gjaldt å forhindre verken finanskrisen eller den europeiske gjeldskrisen. Som Bethany McLean og Joe Nocera uttrykte det i sin bok, «All the Devils Are Here»: «The Financial Crisis wasn’t caused by a lack of rules. The Financial Crisis was caused by a lack of regulators willing to regulate.»

I stedet for å påse at aktørene fulgte de eksisterende reglene, har myndighetene i stedet gått av skaftet med å lage et mylder av ytterligere lover og regler.

Det er nå blitt så komplisert både å tolke og følge regelverket at mange innen finans ser befatning med kunder som en forretningsrisiko de ikke er villige til å ta. Da hjelper det heller ikke at reaksjoner fra tilsynsmyndigheter ikke følger typen av regelbrudd, men praktiseres ulikt avhengig av hvilke type finansforetak som har gjort overtredelsen.

Resultatet av dette er at en stadig mindre del av dyktigheten, kunnskapen og avkastningen til de flinkeste kommer samfunnet til gode.

Når det gjelder dyktighet er det slik at desto flere transaksjoner noen foretar seg, desto bedre grunnlag har vi for å hevde om resultatene er basert på flaks eller dyktighet.

Har man eksempelvis sittet på samme portefølje av verdibaserte aksjer i 15 år hvor denne type aksjer har steget mer enn markedet, forteller tallene mindre om dyktighet når det gjelder aksjeplukking. Resultatet i dette tilfellet forteller sannsynligvis mer om tålmodighet og disiplin.

På den motsatte siden har man finansforetak som gjør svært mange transaksjoner per dag. Mange av disse handler kun intradag. Det betyr at de går hjem om kvelden uten noen form for risiko.

Resultatene til disse blir i veldig liten grad påvirket av et «tidevann som løfter alle båter», eller markedstrenden som det også kalles. Dette betyr at man kan utelukke at det er tilfeldigheten av dette som er grunnlaget for avkastningen.

Felles for de fleste av disse finansforetakene og fondene er at de er teknologibaserte og kvantitativt (matematisk og statistisk) drevet. De er dermed ikke sårbare for menneskelige svakheter som kognitive biaser, frykt, grådighet, mangel på disiplin eller skremt av glorete avisforsider med røde og gule piler.

Mange av disse nye foretakene gjør det svært bra. Ett av dem hadde kun én enkelt dag med tap på fem år.

Ifølge beregning foretatt av «Folkeopplysningen» er det en sannsynlighet på kun 0.003% for at man klarer et resultat tilsvarende Bill Millers. Sannsynligheten for å klare å tjene penger 1274 av totalt 1275 dager (5 år) er til sammenligning knapt målbart. Velger man allikevel å forsøke, vil man måtte skrive 400 nuller etter komma, før første tall >0 dukker opp.

Resultatet er ikke fantasi, men tilhører det amerikanske finansforetaket Virtu Financial. Det er ikke uten grunn at store deler av de «smarte pengene» idag havner hos finansforetak få har hørt om.

Disse er foretak drevet av mennesker som ser muligheter i stedet for trusler ved endring og som besitter evner og ferdigheter til å koble disse mulighetene sammen med det siste innenfor teknologi.

«Greed is good!«, proklamerte rollerfiguren Gordon Gekko i filmen «Wall Street» som kom ut i 1987. Kort etter fikk vi et globalt børskrakk og Jappe-tiden var over.

Pengehungrige nykommere til aksjemarkedet «døde» som fluer og etterlot norske leasingselskaper med et voldsomt inventar av tyske og italienske sportsbiler. Dette skjedde samtidig med at banker og meglerhus konkurrerte om å selge lånefinansierte aksjer i desperate forsøk på å få dekket inn sine utestående.

Nå, nesten tre tiår senere – hvorav de fem siste år med aktivapriser kunstig inflatert av sentralbanker, settes det spørsmålstegn ved om «greed» virkelig er «good».

Financial Times skrev tidligere denne uken at Center for Applied Research hos State Street, nettopp har gjennomført en global studie over dette temaet.

State Street intervjuet investorer i over 20 land for å se om deres forhold til penger påvirket avkastningen.

Konklusjonen av studien var at jo større emosjonell tilknytning man har til penger, desto dårligere resultater oppnår man.

Studien var i stand til å avdekke tre typer av adferd som går igjen hos mennesker som elsker penger for pengenes skyld. Disse er:

Behovet for umiddelbar belønning. Dette er velkjent. Studier har vist at barn som er i stand til å vente med å spise godteri som blir satt foran dem gjør det bedre i livet.

Studier nylig utført og referert til i Dagens Næringsliv over lønnsbetingelser og bonussystemer er også inne på dette.

Eksempelvis viser det seg at meglere som mottar lav fastlønn men ha mulighet for høy bonus, er mindre lojale mot selskapet de jobber i og vil også være mindre opptatt av kundenes ve og vel.

Det hevdes at en av hovedårsakene til krisen i offshore-bransjen skyldes lite gjennomtenkte incentivmodeller. Modellene mange benyttet var en oppfordring til høy risikotaking (lav egenkapital/høy gjeld). Disse skal også være årsak til at restrukturering av selskapene er så vanskelig.

Investorer som ikke klarer å kontrollere behovet for å ta tidlig gevinst avkorter kort og godt sine inntektsmuligheter.

Hyperaktiv adferd. Muligheter for god avkastning er ikke jevnt fordelt over tid. Tålmodighet er således viktig, samt at man er tro mot sin strategi og plan.

Hyperaktive investorer søker spenning/underholdning mer enn avkastning. Investorene dette gjelder er som regel selv ikke klar over sin egen drivkraft. Underholdning koster som regel betale penger og finansmarkedene vil ikke være noe unntak om man søker det der.

Hvis du ikke kan la være å sjekke kurser kontinuerlig tilhører du sannsynligvis i denne gruppen.

Lettpåvirkelig. Dine investeringsbeslutninger påvirkes til stadighet av sensasjonelle eller fryktskapende overskrifter.

Disse gjør deg ute av stand til å følge din opprinnelige plan eller strategi. Følgene er at kjøper høyt og selger lavt.

Det er med andre ord din egen adferd som er det viktigste for din inntjening. Ikke analyser, anbefalinger eller noe annet. De er alle sekundære.

Har du ikke kontroll på deg selv er ikke de eksterne hjelpemidlene noe verdt.

Den gode nyheten er at adferd kan endres. Det er fullt mulig for deg å oppnå den fremgangen du savner. Det krever riktignok innsats og trening, men hvis du er villige til å gjøre jobben kan det bli du som tjener på andres grådighet.

Det er nemlig det de som tjener penger gjør.

Utviklingen hittil i 2016 har fått uvanlig mange investorer til å gjøre endringer i sine investeringsporteføljer.

Bakgrunnen for endringene har dels vært markedsdrevne (jakten på avkastning), men også strukturelle endringer har gjort seg gjeldende.

I den første kategorien finner vi private investorer. På global basis har disse måned etter måned trukket sine penger ut av aksjefond.

Årsaken til dette har delvis vært mangel på avkastning (USA er ett av unntakene – uten at dette har endret trenden av innløsninger) og delvis frykt for kursfall som følge av svak økonomisk vekst og stigende geopolitisk uro.

Aksjemarkedene har imidlertid taklet dette bra. Dette kan vi takke pensjonskasser og andre institusjoner for. Desperate etter avkastning har de blitt tvunget til å kjøpe seg opp i aksjer og gjennom dette øke sin risiko i håp om å kunne møte sine fremtidige forpliktelser.

Takket være myndighetenes innstramminger er aksjemarkedet (i tillegg til et enda mer overpriset obligasjonsmarked) snart det eneste alternativet myndighetene vil tillate at denne type institusjoner investerer i.

Paradoksalt har de fleste statlige fond mer romslige mandater, men det er et tema for en annen blogg.

Fond som er kvantitativt drevet nyter, ifølge Financial Times, meget godt av endringene i allokering og søken etter avkastning. Denne type fond har nå rekord i tegningsvolum.

Kvantitative fond benytter tilgangen til store datamengder kombinert med dagens prosessorkraft til å la datamaskiner analysere seg frem til både undervurderte selskaper og nye strategier.

På sett og vis gjør disse ikke noe annet enn det menneskelige analytikere og forvaltere driver med. Forskjellen ligger i vesentlig forbedret kapasitet og hurtighet.

Maskinene jobber døgnkontinuerlig, tar ikke lunch, ferier eller andre avbrekk. De forlater heller ikke fra den primære arbeidsoppgaven for å holde salgspresentasjoner, delta i kundemøter eller går ut for å ta en kaffe. De jobber kort sagt hele tiden.

På natten og i weekender når børsene er stengt og ansatte sover, analyseres nye ideer og strategier. Dataprogrammene er dermed oppdaterte og ligger foran de menneskelige analytikere som kommer på jobb for å sette seg inn i hva som er skjedd.

På dagtid kan maskinene overvåke markedene uten de menneskelige begrensningene til oversikt og reaksjonstid.

Hastigheten maskinene opererer på gjør at muligheter kan utnyttes før manuelle tradere og forvaltere en gang har oppfattet at de finnes.

Eksempelvis vil datamaskiner oppdage en aksje som midlertidig «henger igjen» innenfor en sektor langt raskere enn noe menneske kan klare det. Den forbedrede reaksjonstiden betyr meravkastning for investorene.

Kvantitative fond er ikke bare mer robuste i forhold til de nevnte menneskelige svakhetene, men er i kraft av at de er modelldrevne også mer forutsigbare.

Vet man hva et fonds datamaskiner er programmert for å lete etter, så vil man også vite hvilke markedssituasjoner som vil være gunstig for avkastningen.

En av svakheten mennesker har er at beslutninger ofte blir påvirket av faktorer som ikke er relevante. Eksempler på slike faktorer er noe man har hørt eller opplevd som påvirker sinnsstemning, dagsform eller forstyrrelser.

En datamaskin er fri for emosjoner og annen «støy». Den vil reagere umiddelbart dersom kriteriene den søker blir oppfylt.

Nyhetsbilde har de senere årene blant annet vært preget av skuffende økonomisk utvikling, krig, terror, Brexit og en rekke viktige forestående regjerings- og presidentvalg.

Denne kompleksiteten brukes som én av forklaringene til at rene kvantitative fond har hatt langt bedre resultater enn aktivt forvaltede aksjefond i denne perioden.

Kvantitative fond har også fordelen av at de er mindre personavhengige enn såkalte diskresjonære fond (fond som forvaltes i henhold til en forvalters kunnskap og magefølelse).

Årsaken er at det krever en rekke ulike ferdigheter og kompetanse for å mestre kompleksiteten som skal til for å lage modeller.

For det første kreves det erfaring, kunnskap og forståelse om finansmarkeder for å lage investeringsregler.

Deretter kreves matematisk kompetanse for å omdanne investeringsreglene til presise algoritmer.

Til slutt kreves spesialkunnskap for å kode dette optimalt. Det holder nemlig ikke at programmene «virker». De må i tillegg være optimalisert for å kunne gjøre oppgavene raskest mulig. Konkurransen om de mest attraktive investeringene er beinhard.

Dette er årsaken til at resultatene i kvantitativtdrevne fond i langt større grad et produkt av team work.

Diskresjonære fond, hvor enkeltforvaltere kan ha stor betydning for resultatet, er derfor langt mer sårbare for om nøkkelpersoner slutter.

Robusthet med hensyn til utfall og organisasjon er hovedgrunnene til at rene kvantitative fond øker i popularitet hos investorene. Dette gjelder både hos institusjoner og informerte privatinvestorer.

Teknologien er i kontinuerlig utvikling og det har allerede kostet dyrt for finansforetak som ikke har vært villige til å tilpasse seg endringene.

Selvom etterspørselen etter denne «nye vinen» både er fornuftig og logisk ut ifra den teknologiske utviklingen, bør allikevel investorer være våkne og kritiske i forhold til etterligninger.

Det er langt fra alle som hopper på denne bølgen og tilbyr slike fond som har kunnskaper om markeder eller teknologisk innsikt til å levere det de påstår.

Men dette har mange investorer allerede erfart at gjelder ordinære fond også.