Gull er antagelig den investeringen som er minst anbefalt i Norge. Eiendom belånt over pipa, valuta, aksjer, ulike strukturerte produkter og landområder umiddelbart sør for Sahara synes det å ha vært en nærmest umettet appetitt for. Bare ikke gull. Dette til tross for at gull nå har steget 10 år på rad.

Det er riktignok et hederlig unntak og det er kvinner. De har nærmest en genetisk forankret forkjærlighet for det edle metallet, noe som styrker undersøkelser som hevder at kvinner er flinkere enn menn som investorer.

Nå oppfattes det som en sensasjon at det finnes en minibank i Abu Dhabi hvor man kan få gull utbetalt fra bankkontoen sin isteden for pengesedler.

Ideen er god, men jeg vil hevde at Norge har ligget langt foran med å tilby uttak av naturrikdom i sin naturlige form. I Abu Dhabi kaller de det en minibank, i Norge kaller vi det en bensinstasjon.

Jeg er neppe alene om å bruke sammenligningen mellom bilkjøring og investoradferd. Poenget som forsøkes illustrert er at mens man i en bil samler data om hva som skjer og bestemmer hvordan man vil opptre ved å se fremover gjennom frontvinduet, gjøres ofte det motsatte når det handler om å investere. Blikket festes i steden i speilet og beslutninger fattes på basis av det som allerede har skjedd.

Har noe steget kraftig i årevis er det mye lettere å investere i dette enn om det motsatte har skjedd. Det hører til de absolutte sjeldenheter at noen etterspør noe som er iferd med å bunne ut, idet den historiske utviklingen for å komme i en slik posisjon er et kursfall.

I tillegg til frontrute og speil har vi noe annet nyttig i en bil, nemlig instrumentpanelet. Her finnes det en rekke instrumenter og indikatorer som har til hensikt å fortelle oss om tilstanden til bilen. Blinker en av disse rødt vil de fleste bilførere oppfatte at noe er galt. Det kan være noe så enkelt som manglende spylervæske eller noe så alvorlig som manglende olje. Uansett verdt å ta hensyn til.

Også finansmarkedet har slike «instrumenter». Det har faktisk veldig mange, slik at man tvinges til å velge noen med mindre man skal få et instrumentpanel som vil drive selv en F-16 pilot til vanvidd.

Hovedinstrumentene jeg benytter er likviditet, industriell etterspørsel, råvarer og transport. Her er noen av grunnene til dette:

Tilgangen på likviditet er essensiell for finansiering av prosjekter og bedrifter og bidrar sterkt til muligheten for nyskapning. Denne forverret seg markert allerede 5 måneder før kredittkrisen var et faktum, men ble av de fleste ignorert.

Kobber er verdens mest anvendte industrielle metall og benyttes i bygningsindustrien, bilindustrien, shipping, våpenindustrien etc etc. Følgelig gir utviklingen i kobberprisen et godt intrykk av industriell aktivitet.

Prisen på råvarer generelt forteller oss om konsum, etterspørsel og endringer i aktivitet.

Fraktrater forteller oss om behovet for transport og om mulige endringer i regional og global etterspørsel.

Så hva forteller disse oss idag? Tre av fire er positive. Likviditeten er god. Det er i denne måneden satt ny rekord i utstedelse av High Yield obligasjoner. Hittil i mars er det utstedt slike obligasjoner for $89.3 milliarder. Forrige rekord ble satt i november 2006 med $86 milliarder på én enkelt måned.

Kobberprisen er akkurat steget til ny årsbeste og er nær ved å ta igjen toppkursen fra før finanskrisen.

Råvareprisene har steget til tross for at den spekulative interessen har gått ned noe i det siste.

Fraktratene er imidlertid under press, men dette kan tilskrives en kraftig økning i antall skip fremfor en nedgang i etterspørselen. «Alle» så nemlig i speilet og bestilte nye skip da markedet var på topp rett før finanskrisen. Nå er de ferdigbygde, klare for oppdrag og presser ratene nedover. Utviklingen i fraktratene kan derfor tillegges mindre vekt i denne situasjonen.

Et lite gult lys blinker fordi en rekke internasjonale aksjemarkeder er kortsiktig teknisk overkjøpt, men hovedinstrumentene ser kort sagt meget bra ut og investorer kan dermed konsentrere blikket fremover. Her er flere ting verdt å følge med på. Arbeidsledigheten og refinansieringsbehov blant disse.

Både på veien og i aksjemarkedet vil imidlertid både muligheter og farer lettest både oppdages og unngås dersom man har blikket og fokus fremover og ikke i speilet.

According to a complex and largely nonsensical mathematical equation reckoning with such variables as weather, debt, and seasonal motivational levels, yesterday was officially the most depressing day of the year. From now until Christmas the outlook can only improve.

Kinas økonomiske krisepakke på $586 milliarder, ytterligere $124 milliarder til utbedring av helsesektoren og en rekke andre tiltak er i sum større enn noe annet land. Resten av kloden har således mye å takke kineserne for idet det var denne pakken som sørget for at den økonomiske motoren i landet fortsatt gikk. Uten denne ville de øvrige globale pakkene muligens reddet bankene på kort sikt, men uten kinesisk etterspørsel etter varer og tjenester ville verdensøkonomien raskt skåret seg.

Kineserne var også de «smarteste gutta i gaten» ved at de raskt reagerte på signalene om nedgang gjennom å stanse importen av råvarer og heller benytte den innenlandske etterspørselen til redusere sine varelagre. Samtidig benyttet de også muligheten til å forbedre sin forhandlingsposisjon overfor sine utenlandske leverandører. Stimulitiltakene virket således perfekt idet behovet for ny import inntraff samtidig med at råvarepriser hadde falt 70% og fraktrater var ned 95%.

Gjenopptakelse av importen stanset fallet i både råvarepriser og fraktrater. Oppgangen i disse to markedene ga igjen gnisten til- og grunnlaget for fjorårets oppgang i aksjer og en rekke andre aktiva.  

Tilsvarende mange andre land var bygningsindustrien i Kina en av næringene som fikk de største tildelingene av midler. Infrastrukturelle utfordringer økte behovet for sentralisering og nye byer dukket opp som paddehatter. Behovet for sentralisering kombinert med en voldsom økonomisk veksttakt medførte at etterspørselen etter boligblokker og næringsbygg skjøt i været med en hastighet som ikke står tilbake for Dubai, inntil nylig, og Hong Kong før det.

Kineserne har riktignok varslet om en boble (av en eller annen grunn er de de eneste som kan snakke om dette uten å bli latterliggjort) og har iverksatt tiltak for å kjøle økonomien ned. Resten av verden er enten så avhengige av kinesisk vekst eller for tunghørte til å ta dette innover seg. Ordtaket «et bilde sier mer enn tusen ord» kan således muligens være til hjelp. Nedenstående grafe viser den kinesiske eiendomsindeksen. Det som får meg til å sette meg opp i stolen er at det er nettopp denne sektoren som indirekte har fått mesteparten av stimulansetiltakene.

Til tross for den stimulansedrevne oppgangen i 2008 og 2009 er eiendomsverdiene fortsatt bare halvparten av hva de var før finanskrisen. Kanskje en sektor det kan være verdt å følge med på?

Utviklingen i internasjonale High Yield obligasjoner viser hvilken suksess globale myndigheter har hatt med sin lavrente politikk. Den lave renten har har tvunget investorer på jakt etter avkastning utover på risikoskalaen. Manglende vilje til å låne ut fra bankenes side (disse kan tross alt låne nærmest gratis i sentralbankene og låne dem tilbake med god margin til de samme gjennom å plassere pengene i statsobligasjoner) meførte et nærmest akutt behov for alternativ finansiering.

Dette behovet har blitt langt på vei løst gjennom å holde korte renter lave og dermed «presse» de som ønsket avkastning til å investere i aksjer og kredittobligasjoner. Suksessen dette har hatt kan ikke bare leses av på fjorårets avkstning i aksjemarkedene, men også på emisjonsvolumet og kursutviklingen i kredittobligasjonsmarkedet.

Ifølge Thomson Reuters ble det i forrige uke emitert High Yield obligasjoner i USA for $11.7 milliarder. Dette er ny rekord. Forrige rekord ble satt i november 2006. Da var imidlertid optimismen så stor at man mye dårligere betalt for risikoen man påtok seg.

I Norge var emisjonsvolumet i slike obligasjoner på topp i 2007 og dette sammenfalt også med den perioden hvor man fikk historisk dårligst betalt for å investere i slike obligasjoner. Historien har senere vist at ikke bare fikk man dårlig betalt, men risikoen var samtidig den høyeste. 2008 og 2009 så nemlig en rekord i antallet konkurser i disse selskapene.

High Yield obligasjoner var på 1980-tallet kjent som Junk Bonds (Søppel Obligasjoner). Investorer hadde ikke noe imot å påta seg høy risiko så lenge de fikk godt betalt for denne gjennom High Yield (høy avkastning). I 2006 og 2007 var imidlertid denne yielden så lav at High Yield-begrepet var grovt misvisende idet man i realiteten kun satt igjen med Junk.

I 2008 og begynnelsen av 2009 var imidlertid avkastningen på denne type obligasjoner rekordhøy. Kursoppgangen har naturligvis redusert denne, men det er heldigvis langt igjen til nivåene vi så i 2006 og 2007.

Platinum

Edelmetallet platinum har virkelig satt fart oppover den senere tiden. Til forskjell fra gull blir platinum primært benyttet industrielt mens etterspørselen fra smykkeindustrien er sekundær. Platinum er følgelig normalt mer påvirket av industriell aktivitet enn av smykkeindustrien.

I desember 2008 oppstod det en sjelden mulighet da platinum og gullprisen lå på samme nivå. Dette varte kun i noen dager og siden har platinum steget hele 44% i forhold til gull.

Den siste tids optimisme i platinum kom da det ble kjent at det skulle lanseres en ETF (Exchange Traded Fund) på metallet. En ETF gjør det mulig for vanlige aksjeinvestorer å kjøpe platinum som en aksje. ETF’en er børsnotert og handles nøyaktig som en aksje. Man slipper med andre ord å ta levering av metallet. Fordelen med ETF’er er at de lar investorer som normalt sett ikke har tilgang til råvarer å handle i disse. Dette betyr en økning i etterspørsel og således i pris. Siden nyheten om platinum ETF’en ble kjent har kursen steget over 8%.