Hvilket scenario kan vi se for oss hvis denne voldsomme økningen av pengemengden skulle lede til hyperinflasjon:

Regjeringsmedlemmer har en rekke ganger siden finanskrisen tilbrakt tid sammen med- og søkt råd hos verdens sannsynligvis best kjente hedgefondforvalter, George Soros. Ifølge media gjelder det denne gangen om forvaltningen av Oljefondet. Det hersker liten tvil om at Soros både er en meget dyktig forvalter, visjonær og strateg.

Det som er svært underlig i denne sak er at norske myndigheter, med Finansdepartementet i spissen, i de siste 8 år har motarbeidet nøyaktig samme type forvaltning som Soros bedriver. Faktisk så mye at de nærmest gjør det umulig for privatpersoner å investere i slike fond. Pensjonskasser har, under samme regjering, fått innskrenket sine rammer slik at de nå kun kan investere 7% av sin forvaltningskapital hedgefond.

Det er idag i Norge lettere å få tillatelse til å kjøpe sprengstoff enn å investere i et hedgefond.

Det er derfor relativt oppsiktsvekkende når norske regjeringsmedlemmer, fra statsminister til næringsminister, søker råd hos den største eksponenten for denne type forvaltning. Det utrolige er at ingen synes å se ironien ved at dette skjer samtidig som Finansdepartementet fortsatt synes å ha den oppfatning at Soros forvalter et finansielt masseødeleggelsesvåpen.

Både Nrk og våre akademiske institusjoner er blitt farget av Finansdepartementets syn. NHH forsker Marita Kristiansen foreslo, i et forsøk på å utvide det norske språk, at man oversetter «hedgefond» med «risikotakingsfond» i DN sist uke. Mulig hun scorer en «A» på forskning, men i oversettelse bør hun tildeles en ren «F».

I motsetning til de myndighetsregulerte bankene har hedgefond verken bedt om- eller mottatt noen statlige redningspakker. At ordet «bank» er synonymt med «juling» i det norske språk, synes ikke å være verdt omtale hos nevnte forsker. Det tiltross for at det var nettopp dette skattebetalerne ble påført i 2008.

For å sette risikotakingen til hedgefond i perspektiv, kan det her nevnes at den samlede forvaltningskapitalen i hedgefond på global basis er mindre enn hos de to største aksjefondsforvalterne.

I kriseåret 2008 falt gjennomsnittshedgefondet med 19%, mens et gjennomsnitts aksjefond var ned to og en halv gang så mye. Det vil følgelig være interessant å høre hvilken klassifisering NHH-forskeren vil gi aksjefond. Muligens mener hun at i betegnelsen «aksjefond» allerede ligger en soleklar forståelse om at slike fond halveres i verdi med ujevne mellomrom.

Er det derfor en mulighet for at Finansdepartementet har tatt feil av hedgefond, men at de av politiske- og prestisjemessige årsaker ikke vil innrømme dette?

Hvis det er slik at også spisskompetansen sitter på toppen i Norge, kan dette enten fortelle oss noe meget positivt om våre ledere eller noe mer negativt om mangel på kunnskap hos det som skal være fagekspertisen lenger ned i systemet. At det hersker en diskrepans mellom politisk ledelse og byråkratene hersker det imidlertid ingen tvil om. Uansett hva det er vil vi finne udelt glede i om de aktuelle ministerne ville dele sin visdom med sine undersåtter.

Chartet under viser Dow Jones Credit Suisse Hedgefondindeks fra oppstart sammenlignet med verdensindeksen for aksjer (MSCI World Stock Index). Selv Stevie Wonder vil kunne se hvilken av disse som har gjort seg fortjent til betegnelsen «risikotaking».

Media har den senere tiden blitt preget av påstander som at det «med dagens lave renter ikke finnes noe alternativ til aksjer» og «når pengene endelig trekkes ut av statsobligasjoner, så kommer disse til å finne veien til aksjemarkedet». Få vil bli overrasket over at det er de som selger aksjeprodukter som hevder dette.

Disse påstandene kan hevdes å være lite nyansert, men neppe fullstendig grunnløse. Sentralbankene globalt har anstrengt seg voldsomt for å få investorer til å øke sin risikoappetitt. Tidligere var det investeringsbanker, forretningsbanker og hedgefond man kunne stole på når det gjaldt å ta slik risiko, men dagens situasjon er annerledes.

Etter at massive redningsoperasjoner, betalt av samfunnet, måtte til for å redde bankene blir disse i stedet gitt gratisinntekter som følge av fortsatte støtteordninger. «Hedgefond-bashing» er også blitt en favorittsport hos sentrale finanspolitikere til tross for at disse fondene verken ba om eller fikk et øre i støtte under finanskrisen. To år etter krisen er det faktisk publisert både bøker og artikler om dette fenomenet.

Washington Post spaltist Sebastian Mallaby’s «More Money Than God» omhandler temaet og det samme gjør denne artikkelen fra The Economist.

Summa sumarum mangler samfunnet og økonomien risikotakere idag. Dette er én av grunnene til at økonomien ikke kommer igang. Det hjelper ikke hvor mye penger sentralbankene trykker hvis alt disse går til er å kjøpe statsobligasjoner.

Måten man annonserer etter nye risikotakere på er ved å sette renten så lav at det føles idiotisk å ha pengene stående på bankkonto eller i statspapirer.

Etter at man klarte å stabilisere bankene i begynnelsen av 2009 har optimismen gradvis kommet tilbake til finansmarkedene. Noe uvanlig er det at statsobligasjoner har fortsatt å stige i verdi i tandem med det vi betegner som «risky assets» (aksjer, kredittobligasjoner og råvarer). Denne anomaliteten henger sammen med to forhold. For det første driver sentralbankene opp kursene gjennom å kjøpe egne obligasjoner gjennom det vi kaller «kvantitative lettelser» (to ord som på en skånsom måte har til hensikt å beskrive en seddelpresse som løper løpsk ).

Det andre forholdet er at forretningsbankene kan låne billig i sentralbankene og plassere disse pengene i statsobligasjoner til en høyere rente. Sagt på en annen måte, låner bankene penger fra skattebetalerne til en lav rente for deretter å låne dem tilbake til skattebetalerne til en høyere rente. En fantastisk lønnsom businessmodell for bankene. Ikke rart flere av dem har søkt myndighetene om å få fjernet bonusbegrensninger.

Banker i den vestlige verden behandles til forveksling lik hvite kuer i India. De får særbehandling uansett hvor mye de gjør fra seg i gatene.

Mange med oss har omtalt en potensiell boble i statsobligasjoner. Denne i likhet med andre bobler vi har opplevd, bruker lenger tid enn man skulle tror før den sprekker. Sentralbanker, særlig den amerikanske, bidrar til dette gjennom enten å «støttekjøpe» statsobligasjoner hver gang de truer med å falle eller skynde seg med å sende ut en pressemelding om at de skal kjøpe mer. De siste ukene har vi sett flere tilfeller av dette.

Fredag kom de imidlertid til kort. Markedet ble i løpet av én enkelt time oversvømmet med $380 milliarder i terminer på amerikanske statsobligasjoner. Da hjelper det lite med å annonsere at man vil kjøpe $7.2 milliarder den dagen og $75 milliarder i måneden som ligger i QE2 mandatet. Gjeldende statsobligasjoner falt 0.43% på dagen.

Heri ligger det interessante: Samtidig med dette falt investment grade obligasjoner 0.7%, amerikanske aksjer falt 1.2%, råvarer falt 3.6% og gull falt 2.7%. Også emerging markets var ned til tross for at det i forrige uke ble tegnet $5.2 milliarder i denne type fond. På ukesbasis endte denne indeksen ned 3%. Kina falt fredag over 5%.

Så hvor ble noen tusen milliarder dollar av? Det verste som kan skje for økonomien er at pengene som ble trukket ut benyttes til å nedbetale lån. Siden politikerne har jaget bort de naturlige risikotakerne er det tvingende nødvendig at pengene som fredag forlot finansmarkedet ikke blir skremt, men finner veien raskt tilbake. Gjerne i enda mer risikofylte investeringer. Det kan bli en neglbitende uke mens vi venter på svar.

I mars 2008 offentliggjorde investeringsbanken Goldman Sachs en prognose som sa at oljeprisen skulle stige til over $200 fatet «i nær fremtid». Tidligere hadde samme investeringsbank vært først ute med spå oljeprisen over $100 fatet.

Sistnevnte inntraff i februar 2008, men i tiden mellom prognosen og $100 fatet hadde oljeprisen falt over 30%. Prognosen gjort i mars 2008 signaliserte på en måte et vendepunkt for Goldman Sachs generelt.

Aksjekursen deres hadde riktignok toppet ut 3 måneder tidligere, men det er ingen tvil om at bankens rennomé i tillegg til aksjekursen har blitt hardt prøvet siden.

Goldman Sachs har ikke bare fått meningsmålinger og politikerne mot seg for sin delaktighet i-, oppførsel under- og håndtering av kunder og motparter under finanskrisen; men deres evne til å spå retningen på markeder har i tillegg  fullstendig falt fra hverandre.

«The Master of the Universe» må nå konkurrere på samme nivå som alle andre dødlige. I hvertfall nesten.

Goldman Sachs har imidlertid én stor fordel og det er at den en gang klarte å bli The Master of the Universe. Dette betyr at malen for å bli noe stort allerede er kjent for dem. Ved hjelp av fokus, flinke medarbeidere og en suveren internkultur vil veien være lettere enn den var første gangen. Mindre regulatorisk og politisk overvåkenhet enn vi opplever i øyeblikket må antageligvis også til for at dette skal komme igang.

Også oljeprodusentene har måtte ta tiden til hjelp. Prognosene på utviklingen i dette markedet har vært minst like dårlige som de pleier å være i aksjemarkedet. Den globale veksten er betydelig redusert og med det også etterspørselen etter havets gull. Selv ikke redusert produksjon som følge av utblåsningen i Mexico Gulfen og miljøvernshensyn har fått prisen opp.

Går vi tilbake til Goldman’s $200 «moment of fame» (prognosen deres stod i alle aviser), kan vi se at oljemarkedet selv ikke hadde særlig tro på denne prognosen. I det minste ikke over de neste 10 årene. Tvert imot, olje for fremtidig levering handlet lavere enn olje for umiddelbar levering.

Her tok markedet grundig feil idet oljeprisen fortsatte opp til like under $150 fatet i juli samme år. Forventningen i februar 2008 til hvor vi skulle være i august 2010 var ifølge terminkursen på $93. Kursen nå er $73, eller 22% lavere. Den er riktignok langt hyggeligere enn de $35 dollar fatet som hånet julefeiringen i 2008.

Det interessante er at det kun er 8% forskjell mellom 10 års prognosen gjort i 2008 og 8 års prognosen som terminkursen predikerer nå. Havner vi i midten av disse to prognosene blir i det minste oljeprodusentene glade da denne ligger 23% høyere enn dagens nivå.

Det jeg imidlertid føler meg sikker på er at når vi igjen «bikker» over $90 kommer analytikere raskt til å være ute med ny prognose om $200. Himmelen virker alltid nærmere sett fra fjelltopper.

De som måtte ha en betydelig appetitt for risiko kan ta en titt på følgende forhold: Som en konsekvens av tørke i Russland og nærliggende land i sørvest er store hveteavlinger blitt ødelagt. Dette har videre ført til at Russland har innført eksportforbud av hvete for å sørge for at de selv skal ha nok og for også unngå at prisene lokalt drives gjennom taket.

Konsekvensen av dette er at det har oppstått nær panikk etter å kjøpe hvete andre steder i verden. Dette kjøpspresset har igjen blitt forsterket av at finansielle investorer har hoppet på toget gjennom kjøp av hvete futures, hvete ETF’er og råvareindekser generelt. De to sistnevnte er tvunget til å kjøpe hvete når nye investorer vil inn, mens førstnevnte nærmest kan sees på som et veddemål mellom to parter om hveteprisen skal opp eller ned. Hveteprisen har steget med 83% de siste to månedene.

Væravhengige markeder har imidlertid større risiko i seg enn for eksempel aksjer. Ved en markert oppgang i etterspørselen etter aksjer kan selskapene utnytte muligheten til å utvide aksjekapitalen. Dermed trykkes det flere aksjer, noe som bidrar til at tilbudet øker.

I råvarer har man ikke en slik hurtigvirkende mekanisme da man er avhengig av å først finne ledige, dyrkbare områder. Deretter må man så, vanne, pleie og vente før det endelig kan høstes. Det kan med andre ord ta tid å justere tilbud og etterspørsel. Her i ligger risikoen for de som selger råvarer short.

Truslene er mange. Frost, tørke, uvær og andre naturkatastrofer, insekter, militære konflikter og sabotasje er alle faktorer som plutselig kan få dramatisk innvirkning på disse markedene. Det er med andre ord mange muligheter for dramatiske kursutslag.

Risikoen er høy men dette til tross dukker det til tider opp interessante situasjoner. Dagens forhold mellom hvetepriser og prisene på mais og ris er blant disse.

Panikketterspørselen av hvete skjer på tross av at USDA (United States Department of Agriculture) forventer at hvetelagrene i år vil være 40% høyere enn de var for bare 3 år siden. Ifølge USDA finnes det nok hvete og det pågående kjøpspresset drives av nyhetsoverskrifter, inndekking av short-posisjoner og spekulanter.

Paradokset er videre at lagrene av mais samtidig er på det laveste nivået vi har sett på 13 år. Mais brukes vesentlig til etanolproduksjon og dyrefôr (for de som måtte se kjøtt som et alternativ).

Ovenstående chart viser utviklingen på hvete og mais for levering i desember 2010 øverst til venstre, utviklingen på spreaden mellom hvete og mais under og statistikk over dette kursforholdet til høyre. Basert på de siste 2 år med daglig data er det en sannsynlighet på 0.17% for at spreaden skulle være så høy som den er idag.

Ris kan også sees på som et alternativ i matveien dersom vi er redde for at en ny matkrise står for tur. Prisen på ris har heller ikke beveget seg i nærheten av hva hveteprisene har gjort. Kort sagt finnes det alternativer å få kjøpt dersom estimatene til USDA skulle vise seg å være feil eller tørken i Russland bli langvarig.

Tilsvarende chart mellom hvete og ris finnes nedenunder. Her er det brukt 1 år med daglige data og sannsynligheten for at spreaden mellom hvete og ris er hva den er idag ligger på 0.44%.

Shorting av hvetekontrakter enten alene eller mens man samtidig kjøper kontrakter på mais, ris, soyabønner eller lignende er som sagt en risikosport – men noen finner både glede og utbytte i slikt.

Gull fortsetter å være et ettertraktet investeringsobjekt. Etterspørselssvikt som skyldes fallende inflasjonsfrykt har mer enn blitt kompensert av kjøp som skyldes frykt for økonomisk uvær. Etterspørselen etter gull har derfor økt dramatisk den senere tiden.

Det mest handlede børsnoterte fondet (ETF) med gull, SPDR Gold Trust, måtte kjøpe ytterligere 12.2 tonn gull tirsdag for å kompensere for nytegning i fondet. SPDR Gold Trusts balanse består utelukkende av fysisk gull.

Totalt har fondet nå en beholdning på 1298 tonn. Dette er 18% høyere enn da jeg i november skrev om at fondet var verdens 6. største eier av gull. Fondet er nå på 7. plass med Frankrike på 6. plass og Kina på 8ende.

Samtidig med denne økningen i fondets gullinnehav, har faktisk den åpne balansen av spekulative gullposisjoner i futuresmarkedet blitt redusert. Dette kan være et signal om at investorer frykter at et økonomisk tilbakeslag vil kunne true leveringsdyktigheten i futuresmarkedet og derfor velger det fysiske markedet fremfor futuresmarkedet. I sistnevnte marked overføres ikke gull fysisk fra selger til kjøper før futureskontraktene forfaller. Størst åpen balanse finnes nå i kontrakten som forfaller i slutten av august.

SPDR Gold Trust er opp 12% så langt i år.

Ovenstående chart viser SPDR Gold Trust-aksjens utvikling de siste 5 årene sammenlignet med Oslo Børs. Av tallene kan man notere seg at SPDR Gold Trust har steget 173% samtidig som Oslo Børs har steget 22.6%.