Tørken i den amerikanske Midtvesten har så langt sendt prisene på mais, hvete og soyabønner opp henholdsvis 62%, 51% og 32% siden juni.

Pressedekningen har, ikke unaturlig, økt proporsjonal med prisoppgangen. Legger man til at dette er den verste tørken den delen av USA har sett på 50 år, spekuleres det nå på en mulig sultkatastrofe som konsekvens.

Mens vi er inne på spekulasjon, har de som burde ha den beste oversikten over avlinger – bønder, silooperatører og bønder – benyttet prisoppgangen i mais til å øke sine short-posisjoner med 26% den siste uken. Rene spekulanter økte samtidig sine long-posisjoner med kun 12%.

I hvete er posisjonsutviklingen enda mer ekstrem. Her økte bønder, silooperatører og andre leverandører sine short-posisjoner med hele 79%, mens spekulantene kun netto økte sine long-posisjoner med 38%.

Tendensen i soyabønner er den samme som de andre to.

Trenden er med andre ord at bønder og andre innen «industrien» i økende grad er villige til å ta sjansen på å selge mais, hvete og soyabønner de idag ikke har. Forventningen er å kunne kjøpe disse kontraktene tilbake til lavere priser i fremtiden. Det er også verdt å merke seg at disse er langt mer aggressive (sterkere i troen) enn spekulantene er på det motsatte.

Hvilken av disse gruppene som får rett hører nettopp fremtiden til. Heldigvis har de som bekymrer seg for prisoppgangen i de nevnte kornsortene et ytterligere alternativ, nemlig ris.

Ris har omtrent samme næringsverdi som mais og mer kalorier, men mindre protein enn hvete.

Prisen på ris har «kun» steget 11% siden bunnen i juni. Det er så langt heller ingen mangel på ris.

Ser vi på forholdet mellom mais og ris, er dette nå på ekstreme nivåer og burde således nettopp være et attraktivt alternativ for de som har behov for næring.

Et annet interessant poeng er at bønder og andre «industrielle» aktører økte sine long-posisjoner i ris sist uke med 9.6%, mens spekulantene bare økte sine short-posisjoner med 2.6%. Bøndene og de andre leverandørene synes således å dele vår oppfatning om at den forholdsvis lave prisen på ris vil bety en økning i etterspørselen.

Chartet viser prisutviklingen for mais og ris øverst og utviklingen på forholdet mellom disse to under. Til høyre finnes en distribusjonsgraf som viser hvor ekstremt dette forholdet er blitt.

En oppgang i prisene på hvete, mais og andre innsatser til matvareproduksjon, vekker alltid media og politikere. Ikke sjelden er vinklingen at spekulanter er skyld i sultkatastrofer.

De største spekulantene, produsentene, går som regel klar av all kritikk. Produsentene av hvete, mais, soyabønner etc i USA er nemlig svært aktive på råvarebørsen. Avlinger lagres fremfor leveres til markedet dersom produsentene tror prisene kan stige fremover. I tillegg legger de om sin produksjon der hvor det er mulig til råvarer som har høyest pris.

Mais-produsenter har i år, med unntak av en meget kort periode, vært short (solgt mer mais enn de kan levere i håp om å kunne kjøpe denne til en lavere pris). Spekulantene har heller ikke hatt noen overdreven tro på oppgang. Andelen posisjoner eiet av spekulanter som satset på en oppgang i prisene var på årets laveste i slutten av juni.

Det er således vanskelig å skylde på annet enn været som årsak til prisoppgangen denne gangen. Den amerikanske Midtvesten har den senere tiden blitt utsatt for ekstrem tørke og avlinger er blitt ødelagt som følge av dette.

Oppgangen har følgelig blitt kraftig i den korte enden av leveringskurven. Mais for levering i september har steget over 50% på én måned, noe som har medført full fokus på konsekvensene for matvareprisene og effekten dette vil ha på fattige land.

Prisstigningen lenger ute på leveringskurven har imidlertid vært under halvparten av oppgangen i den korte enden. Dette indikerer at markedet tror dagens situasjon kun er midlertid. For å sette situasjonen i ytterligere perspektiv er prisene på jordbruksprodukter generelt lavere enn de var i første kvartal ifjor.

Det er så langt kun været det er snakk om, men det er man jo vant til her til lands.

Chartet viser børsprisen på mais fra nå og utover i tid. Denne er sammenlignet med prisene for 3 måneder siden.

Mais leveringskurven idag og for 3 mnd siden.

I går kuttet Kina renten med 31 basispunkter til 6%, mens Danmark og Den Europeiske Sentralbanken (ECB) begge kuttet med 25 basispunkter til henholdsvis 0.2% og 0.75%.

Samtidig viser rentekurven i Sveits (se nedenstående chart) at man får negativ rente på innskudd fra 9 måneder og frem til 5 år. Man må med andre ord betale, fremfor å motta, en årlig rente for å eie statsobligasjoner.

Kjøpere av amerikanske statsobligasjoner vil, med uendret inflasjon, være sikret å tape 0.6% årlig i forhold til prisstigningen de neste 10 år.

Man hadde blitt sperret inne dersom man hadde spådd noe slikt for noen år siden.

Årsaken til at rentene stadig faller er en manglende tiltro til fremtiden både for økonomien og der i gjennom også for aktivaklasser som aksjer, eiendom og råvarer. Dette medfører en voldsom etterspørsel etter formuemessige nødhavner.

Slike har man funnet i sveitserfranc, danske kroner samt tyske, amerikanske og en håndfull andre lands statsobligasjoner.

Både norske kroner og norske statsobligasjoner ville blitt foretrukket i større grad dersom begge var mer likvide.

Rentenedsettelser blir som regel oppfattet positivt for aksjemarkedet ettersom det gjør aksjer relativt mer attraktive til renten man får i banken. Vi så imidlertid ingen slik effekt i går. Frykten for videre nedgang i aksjemarkedet gjorde at enda flere penger ble trukket ut av aksjer og plassert i statsobligasjoner.

Når sistnevntes renter er historisk lave og ikke en gang gir en rente som holder tritt med inflasjonen, er det all grunn til å rope et varsku. En boble er under oppblåsing. Det er bare det med bobler at de alltid blåses mer opp enn man tror er mulig.

Japanerne godtar 0.8% årlig rente på penger som plasseres i 10 år uten at det har dempet appetitten til institusjonene i det landet. Gjelden til Japan er idag godt over det dobbelte av bnp og økende. Renten har med andre ord falt i takt med at landets økonomi har forverret seg og tvunget dem til å låne mer.

Vi har siden kursfallet begynte i 2008 fått høre at aksjer er på billigsalg både absolutt og relativt til obligasjoner. Til tross for dette har aksjer fortsatt å falle mens obligasjoner har fortsatt å stige.

Alle bobler ender i tårer og det samme kommer til å skje med obligsjonseierne. Det er bare snakk om tid.

Norge har mye å takke geologene i oljeselskapet Phillips Petroleum for. Takket være nevnte geologer, Phillips’ lit til disse og nær 8 år med nidkjær leting ble Norge på tidlig syttitallet sikret mot å dele skjebne med andre europeiske periferiland.

Ren skjær flaks skulle avgjøre landets økonomiske fremtid. Phillips Petroleum var nemlig bare et hårstrå fra å gi opp da borekronen deres endelig kom i kontakt med det fossile brennstoffet gjemt i havbunnen.

Dagens generasjon kjenner knapt til historien om oljefunn eller oljekrise. Få synes å ha hørt om norske veier tomme for biler på grunn av kjøreforbud i forbindelse med sistnevnte. Idag blir tilgangen til olje og rikdom tatt for gitt og griseflaksen fra syttitallet omtales som «dyktighet».

Det skal sies at det er få som undertrykker oljens betydning for norsk økonomi. Mange er også opptatt av Norge har andre bærekraftige næringer landet kan lene seg på når oljen én gang tar slutt eller dersom vi skulle oppleve et markant prisfall. Idag vil sistnevnte viske ut lønnsomheten for en betydelig del av næringslivet.

Chartet viser Oslo Børs’ indeks overlagt prisen på Brent-olje omregnet i norske kroner. Sammenfallende utvikling er en god illustrasjon på hvor avhengige vi fortsatt er av flaksen fra syttitallet.

Siden tidenes morgen har menneskets evne til å tilpasse seg omgivelsene vært avgjørende for å overleve. Mennesket har tilpasset seg alle typer av farer, næringslivet har tilpasset seg utvikling og konkurranse, idrettsutøvere har tilpasset seg teknikk og ernæring – alt med tanke på fremgang.

For best mulig å tilpasse oss må vi tørre å stille spørsmål ved etablerte «sannheter». Her er vi mindre flinke i finans. Med basis i vår egen korte erfaring og ikke minst for å slippe merarbeid i form av kunnskap og teknologi, går det raskt prestisje i gamle standpunkter. Endringer blir oppfattet som en trussel, også økonomisk.

Vi er så hellig overbevist om vår annerledeshet at vi ikke tror det finnes farer. Det samme trodde alle om Japan inntil 1990, Europa inntil 2000 og Kina inntil 2007. Idag er aksjemarkedene i disse landene/områdene henholdsvis ned 65%, 33% og 57% fra sine toppnivåer.

Realitetene har vært annerledes for alle land rundt oss, men norsk strategi er å satse på fortsatt flaks.

Oljerikdommen har gitt Norge en økonomiske særstilling som gjør at endringer ikke haster slik det gjør i mindre heldige land. Dermed drøyer man så lenge som mulig, ikke bare på næringslivsnivå, men også hos myndighetene. Vi forventer at våre omgivelser skal tilpasse seg oss og ikke omvendt.

Sant skal sies; det er stadig flere norske økonomer som bekymrer seg over hvor lenge Norge kan «feste» mens Europa synker. Lærdommen fra krisene som har kommet på rekke og rad siden andre halvdel av nittitallet blir imidlertid ignorert av flertallet. Dette til tross for at intervallet mellom krisene stadig blir kortere.

I stedet for å ta lærdom av store og anerkjente institusjonelle investorer som i flere tiår har levert solid og stabil avkastning takket være at de var forutseende og endret strategi, velger de fleste å ignorere disse. Det er bedre at man fortsetter med gal kurs enn å innrømme at man har tatt feil. Det finnes jo tross alt en liten mulighet for at det kan gå bra.

Uviljen mot tilpasning er så stor at enkelte akademikere, som tilfeldigvis også er betalte rådgivere, nå tar til orde for at man skal endre regelverket slik at livselskaper og pensjonskasser ikke lenger skal måtte ta hensyn til tap og risiko. Skattebetalere og pensjonister skal i steden stole på at «det vil helst gå bra». Samfunnet bør i denne anledning spørre de som står bak forslaget om hvem som tar den økonomiske risikoen hvis «hold hendene foran øynene-strategien» ikke virker. Dette ble nemlig ikke nevnt.

Det at enkelte type investorer på grunn av manglende solvens tvinges til å selge på bunn (og gjerne også kjøpe på topp), er en konsekvens av dårlig risikohåndtering og ofte også rådgiving – ikke av et mangelfullt regelverk.

Riktig bruk av derivater kan eksempelvis sørge for at porteføljer blir mer robuste og forhindre at nevnte investorer tvinges til å gjøre feil ting på feil tidspunkt. Slike derivater har vært tilgjengelig på Oslo Børs siden 1990.

Ikke et ord ble av de nevnte viet slike instrumenter, alternative aktiva eller endringer i porteføljeallokering. Dette til tross for at det er nettopp slikt som er blitt benyttet av de internasjonale institusjonene som har hatt suksess både gjennom økonomisk gode og dårlige tider.

Man fortier også at de norske institusjonene som har klart seg suverent best gjennom de siste 5 årene ikke bare har hatt en tilpasningsstrategi, men også har benyttet ovennevnte instrumenter eller alternative aktiva.

Hvorfor man insisterer på at det riktige er å opptre statisk i en åpenbart dynamisk verden, vites ikke. Spesielt når vi vet at mennesket har overlevd siden tidenes morgen takket være evnen til tilpasning.

Hadde det ikke vært greit med tilpasning til virkeligheten før virkeligheten blir så ille at man tvinges til det?

Det er idag aksjemarkedet og selskapene som både fortjener og trenger stimuli, ikke vanskjøttede nasjonaløkonomier.

Hvis du har vært uheldig og ignorert alle økonomiske advarsler og fortsatt sitter overvektet i aksjer uten noen form for kurssikring, kan det fortsatt finnes en mulighet.

Prisen på aksjeopsjoner har skutt i været i takt med usikkerheten og syntes du det var dyrt å betale 5.5% for å forsikre deg for et halvt år i mars, orker du ikke en gang høre om hvor mye mer den samme forsikringen vil koste deg idag.

Mange investorer fortviler og sier de «orker» eller «klarer» ikke selge med tap. Andre har fått det for seg at de aldri selger med tap. Noen pensjonskasser har det til og med slik at det kun er realiserte tap som regnes som tap. Aksjer som ikke er solgt er med andre ord ført opp med anskaffelseskost. Her kan pensjonistene risikere å få seg en kraftig overraskelse hvis ikke situasjonen bedrer seg.

Du orker kanskje heller ikke følge andres eksempel med å selge deg ned i aksjer og i steden kjøpe statsobligasjoner, ettersom renten du får på solide slike nå er rekordlave. Det kjøpes for tiden amerikanske statsobligasjoner med 10 års løpetid og årlig rente på 1.45% over en lav sko. Man er med andre ord villig til å motta en avkastning som er lavere enn prisstigningen i landet.

Japanerne er et kasus for seg. Investorer som kjøper disse godtar en rente for samme løpetid på 0.82%. Dette til tross for at landet sliter med både lav vekst og eksponensielt voksende gjeld. Etter min mening er dette å opprettholde tradisjonen med rituelt selvmord, om enn med mindre blodsøl.

Men nok om hva man ikke bør gjøre og i steden noe man fortsatt kan vurdere å gjøre. Bakgrunnen for dette er at situasjonen vi er inne i først og fremst handler om en nasjonal gjeldskrise.

De børsnoterte og andre selskaper har i vesentlig grad tatt finanskrisen innover seg. De har kuttet kostnader, trimmet varelager og generelt blitt mer effektive. Mange har også redusert gjelden. Kort sagt har de fleste selskapene tatt lærdom av krisen og økt sitt potensiale for lønnsomhet. Dette gjør at de idag, alt annet like, fortjener mer tillit fra investorer enn tidligere. Den generelle økonomiske usikkerheten gjør at myndighetene også burde bidra til dette. Dessverre gjør de det motsatte.

Mens tanken var at lavere renter skulle stimulere økonomien, motvirkes dette gjennom at bankene er langt mer restriktive med å tilby lån. Samtidig har bankene økt sin rentemargin på grunn av dyrere innlånskostnader. Dette som spiser opp en god del av effekten av lave sentralbankrenter.

Mens man kunne tro at lave obligasjonsrenter var bra, virker disse nå motsatt gjennom at den globale risikokapasiteten reduseres. Her enten sover myndighetene i timen eller så bryr de seg ikke en døyt om det private næringslivet.

Inntektene fra en portefølje med statsobligasjoner er nå så lave at investorer tvinges til å ha en svært lav aksjeandel dersom førstnevnte skal kunne motvirke et eventuelt aksjefall. Vi er inne i det forfatteren Joseph Heller kalte en «Catch-22».

Det er idag aksjemarkedet og selskapene som både fortjener og trenger stimuli, ikke vanskjøttede nasjonaløkonomier. Forøvrig kan nettopp det at myndighetene ikke oppfatter denne situasjonen gi fortvilede aksjeinvestorer muligheten for en fortsatt attraktiv kurssikring.

Den Europeiske Sentralbanken (ECB) har den senere tiden vært aktive med sitt Securities Market Program (SMP). På godt norsk ville vi kalle dette støttekjøp. Blant annet italienske statsobligasjoner har blitt begunstiget og har av denne årsak oppført seg annerledes enn de burde.

Størrelsen på Italias gjeld er en betydelig utfordring for landet. Italienske statsobligasjoner har derfor inntil nylig oppført seg likt med aksjer.

De italienske statsobligasjonene og risky assets forøvrig, fikk et betydelig løft av billiglånene (LTRO) som bankene mottok i slutten av desember ifjor og februar i år. Ikke uventet har dette hatt samme effekt for finansmarkedene som den proverbiale «bukse-urineringen» i kaldvær. Europeiske aksjer er nå lavere enn de var før ECB lånte ut de €1.018.5 milliardene og det samme er euroen.

Det påfølgende kursfall i disse obligasjonene har tvunget ECB til å støttekjøpe disse obligasjonene. Når dette skjer samtidig med at aksjemarkedene samtidig faller sammen rundt dem, vitner dette nok en gang om at sentrale myndigheter vektlegger egen prestisje fremfor økonomiske realiteter. Man burde i steden støtte det private næringsliv. Sistnevnte har fattet vanskelige beslutninger og gjort sitt beste for å tilpasse seg det økonomsike terrenget. De tiltaksløse politikerne er fortsatt mer opptatt av gjenvalg enn landenes økonomi og arbeidsplasser.

Det finnes ingen mening i at kursen på italienske- og andre utsatte lands statsobligasjoner skal stige mens aksjemarkedene faller sammen. Dette kan være muligheten for en hittil «uoppdaget» kurssikring for de som fremdeles sitter med aksjer. Økonomien i de utsatte landene blir nemlig ikke bedre ved at aksjemarkedene faller og investorene flykter.

Ovenstående chart viser utviklingen på indeksen over Europas 50 største aksjer (Eurostoxx 50) i sort og kursen på italienske statsobligasjoner (BTP).

Det er ECB støttekjøp av italienske statsobligasjoner og ikke økonomiske realiteter som er årsaken til at disse to skilte lag i april. Jo mer aksjer faller, desto tyngre blir det for ECB å opprettholde denne illusjonen.

Aktører som vurderer dette må imidlertid være forsiktige. Oddsene er gode for at dette vil virke, men det finnes ingen «sure thing» i finans – eller i livet forøvrig.

I Norge setter finansmyndighetene begrensninger for investorer som vil ha medium risiko, mens det er fritt frem for hvem som helst til å ta høy risiko.

Rådet for europeiske finanstilsyns, CESR – Commission of European Securities Regulators, har laget en liste med definisjoner av risiko. Hensikten med dette er opplyse investorer om hvilken risiko de utsetter seg for i ulike aktivaklasser eller fond.

CESR har lagt vekt på den observerte risikoen, uttrykt som annualisert volatilitet, som måleenhet for risiko. I Norge er det mange som benytter uttrykket standardavik som betyr det samme.

Uten å gå for matematisk frem, vil en annualisert volatilitet på 16% bety at man kan forvente seg svingninger på sin investering innenfor +/- 1% om dagen. Er volatiliteten 8% tilsvarer dette daglige svingninger innenfor +/- 0.5% og en annualisert volatilitet på 32% betyr således at vi kan forvente oss at våre verdier svinger med inntil +/-2% på daglig basis.

Når jeg skriver «forvente» seg disse svingningene, så er det med 2/3 sannsynlighet. Det er med andre ord 1/3 sannsynlighet at svingningene kan være større enn dette.

Uansett kan det være meget nyttig for investorer å få en formening om hvilken risiko de utsetter seg for. Spesielt er dette fordi prognoser på fremtidig utvikling som oftest tar feil. Både CESR og norske Verdipapirfondenes Forrening vil at alle fond skal oppgi: «Informasjon om Risiko- & Avkastningsprofil». Så langt meget bra.

Noe mer betenkt blir man av graderingsforslaget til CESR. Særlig når man ser dette i sammenheng med hva norske investorer anbefales. Graderingen går fra Risikoklasse 1 (lav risiko) til Risikoklasse 7 (høy risiko). Fortsatt er alt greit.

Det blir imidlertid mer interessant når man leser hvordan tilsynsmyndighetene definerer og graderer risiko. For å komme innenfor Risikoklasse 1 skal den annualiserte volatiliteten ligge mellom 0% og 0.5%. Svindleren Bernie Madoff var vel den enseste som hevdet at han lå der. Selv renten på en tilfeldigvalgt norsk bankkonto svinger mer enn dette.

Risikoklasse 4 må antas å være medium risiko. Denne er definert å ligge i området 5% – 10% annualisert volatilitet. Innenfor dette området finner man de fleste hedgefond, samt Spesialfond vurdert og godkjent av norske myndigheter.

Så kommer det virkelig forvirrende elementet inn: Finansdepartementet og Verdipapirfondenes Forening ønsker begge at investorer er særskilt forsiktige med fond som har medium risiko. Det er til og med innført restriksjoner for hvem som kan investere i slike fond. Som omtalt i tidligere blogger, er kun rike mennesker og profesjonelle aktører som gis anledning til å investere i slike.

Det mest oppsiktsvekkende er ikke nødvendigvis dette, men det faktum at verken Finansdepartementet eller Verdipapirfondenes Forening ønsker noen som helst restriksjoner på hvem som kan investere i Risikoklasse 7. Dette tiltross for at denne er den mest risikofylte og to og en halv gang så risikofylt som Risikoklasse 4.

Ifølge CESR ligger investeringer som har en annualisert volatilitet på 25% og oppover i Risikoklasse 7.

Hvis din umiddelbare reaksjon var at denne kun må være egnet for BASE-hoppere og friklatrere, så håper jeg du ikke eier aksjer. Aksjemarkedene i samtlige nordiske land har nemlig en annualisert volatilitet som er over 25%.

Dette er nok delvis årsaken til at de fleste institusjonelle investorer som pensjonsfond og livselskaper idag har mindre enn 10% aksjeandel i sine porteføljer. Tidligere så man gjerne slike porteføljer bestå av 40% aksjer og 60% obligasjoner.

Verdens største forvaltningsselskap, BlackRock, har forøvrig nylig anbefalt konservative porteføljer å redusere sin aksjeandel fra 30% til 20%. BlackRocks kredibilitet er udiskutabel i finansmarkedene. Det er i denne forbindelse verdt å merke seg at Statens Pensjonsfond Utland (Oljefondet) har kjøpt seg opp til å være en av de største aksjonærene i forvaltningsselskapet.

Financial Times meldte sist uke at forsikringsselskapet Allianz, som forvalter totalt €1.7 billioner, har senket sin aksjeandel til 6%. Risikoklasse 7 ble rett og slett for voldsom for dem.

Tabellen utarbeidet av Bloomberg viser i nest siste kolonne avkastningen det siste året. Siste kolonne viser volatiliteten markedene har hatt i samme periode.

Fra bunnen i 2009 og frem til nå har råvareprisene ledet samtlige betydningsfulle bevegelser i aksjemarkedet. Dette til tross er det få aksjeinteresserte som ser viktigheten av å benytte råvarepriser som beslutningsgrunnlag.

Unntaket er oljeprisen, men denne nevnes først og fremst når den stiger og da som grunnlag for hvorfor man skal kjøpe norske aksjer generelt og oljeaksjer spesielt. Prisfallet i olje på 15% siden mars har vært lite omtalt idet dette kan tenkes å redusere etterspørselen etter olje og offshoreaksjer. Om dette ikke kvalifiserer som objektivt, er det i det minste menneskelig. Andre kaller det salgsteknikk.

Fokus på selskaper er bra og her finnes det mange dyktige norske analytikere. Det som kan synes noe mangelfullt de siste årene er koblingen mellom dette og en forståelse av makroøkonomien. I en verden dominert av enorme gjeldsutfordringer og fallende økonomisk aktivitet, kan det være noe snevert å vurdere selskapene uavhengig av dette.

Jeg vil påstå at Norges evne til tilpasning, spesielt innenfor finans, har beveget seg omvendt proposjonalt med oljerikdommen. Dette gjelder innstillingen til alt fra myndigheter til private aktører. Det har vært mange fagre politiske ord og visjoner uten innhold og gjennomføringskraft om Norge som finanssentrum. Faktum er at de som har lykkes med noe nytt har vært aktører som har hatt luksusen av å ikke bli fanget opp av byråkratiet. Kraftmarkedet, råvaremarkedet og fraktmarkedet er eksempler på dette. Nordpool og Imarex var begge kjempesuksesser.

Det kunne vært mange fler hadde det bare vært en vilje til å tenke nytt og gjøre det lille ekstra.

Det er ikke bare JPMorgan som for tiden får merke at korrelasjoner er ustabile og gjerne betinget.

Gullprisen har falt 15% fra toppen i år og er i skrivende stund tilbake omtrent der den startet ved årets inngang.

Korreksjonen i gullprisen har medført at mange som mente gullprisen skulle stige videre til minst $2.200 da den stod i $1.900, nå – på $1.1570 – tror prisen skal videre ned. Én av faktorene det vises til er at gullprisen nå beveger seg i takt med aksjer og ikke omvendt av sistnevnte.

I denne forbindelse har man valgt å overse utviklingen gull hadde både i 2008 og 2011. Ved begge tilfeller korrigerte gull initielt lavere sammen med aksjer som følge av at marginkrav i aksjer medførte at investorer ble tvunget til redusere sin risiko. Da denne risikojusteringen tok slutt, snudde imidlertid gullprisen opp igjen.

Fra topp til bunn i 2008 var den nedadgående korreksjonen på 34%, mens den i 2011 var på 20%.  Målt på årsbasis steg imidlertid gullprisen med 5% i 2008 og 11% i 2011. MSCI-World Stock Index endte derimot henholdsvis ned 42% og 8% disse årene.

Så langt har gullprisen ikke gjort noe annet enn den har gjort ved andre tilfeller av sin 11 år lange oppgangstrend. Dette betyr imidlertid ikke at man skal lukke øynene for risikoen og ha blind tro på at oppgangen varer uendelig.

Etterspørselen etter gull i første kvartal i år var 5% lavere enn på samme tid ifjor. Dette skyldes først og fremst en nedgang på 29% i Indias etterspørsel begrunnet i at myndighetene i landet innførte en importavgift på det gyldne metallet. Nyheten om avgiften førte til en streik i landets smykkeindustri.

Gitt at gjennomsnittsprisen på gull i første kvartal 2012 var 22% høyere enn tilsvarende kvartal ifjor, har prisoppgangen så langt hatt en meget moderat innvirkning på etterspørselen globalt.

Sentralbanker fortsetter imidlertid sine gullkjøp og står ifølge World Gold Council alene for 7% av etterspøselen. Når det gjelder den reduserte etterspørselen fra India, ventes denne delvis erstattet av økt etterspørsel fra Tyrkia. Tyrkia rykker opp både med hensyn til innkjøp fra smykkeindustrien så vel som til investeringsformål.

En annen faktor som preger gull og en rekke andre råvarer er redusert etterspørsel som følge av lavere kinesisk aktivitet. Mange investorer har valgt å investere i indeksbaserte råvareprodukter, noe som gir salgspress på alle råvarer når disse kaster kortene. Konsekvensen er at det oppstår prispress i alle råvarer som inngår i indeksene uavhengig av de enkelte råvarenes  fundamentale situasjon. Slike situasjoner kan utnyttes til å kjøpe billig eller alternativt kjøpe råvarer som fremstår som fundamentalt billige og samtidig selge råvarer short som synes overpriset.

Etter sigende skal en rekke trendfølgende fond også ha snudd fra å være long gull til å gå short. Tatt i betraktning størrelsen på nedgangen hittil, synes det som de er sent ute. Et prisfall under fjorårets bunnivå kan imidlertid få flere til å kaste kortene og dermed ytterligere press på gullprisen. Opsjoner har også denne gangen vært den beste måten være investert.

Uansett hvordan man ser på det er det idag 17% billigere å investere i gull nå som ekspertene spår nedgang enn det var da de spådde oppgang.

Økende forbruk og samtidig fallende innkjøpspriser må være musikk i ørene for enhver importør, grossist og foredler. På under ett år har nemlig prisen på Arabica kaffebønner falt med over 40%, samtidig som konsumet i år forventes å være historiens nest høyeste. 2010 er foreløpig toppåret.

Prisfallet på Arabica-bønner har imidlertid vært langt større enn for den andre hovedtypen av kaffebønner, Robusta. Dette er også gode nyheter for aktører som Friele, Starbucks og Nespresso (Nestlé), ettersom de bruker langt mer av førstnevnte i sine kaffeblandinger.

Denne forskjell i prisutvikling kan også være en mulighet for finansielle investorer. Stadig flere investorer ønsker idag å finne avkastningsmuligheter som er uavhengige av aksjemarkedenes utvikling. Forholdet mellom de to kaffebønnene Arabica og Robusta kan være en slik.

Verdens kaffeforbruk har nemlig vært lite påvirket av aksjemarkedets utvikling, snarere tvert imot. Vi drakk, ikke overraskende, mer kaffe i kriseårene 1998, 2001 og 2008 enn det foregående året, mens ifjor var det riktignok en nedgang på 3%.

Det samme kan imidlertid ikke sies om prisutviklingen. Her har korrelasjonen tatt seg opp til å bli stort sett positiv siden 2003. Det som imidlertid ikke kan sies å ha korrelert er forskjellen i utvikling mellom Arabica og Robusta i forhold til utviklingen i aksjer.

Det er nemlig mange år siden prisutviklingen på de to typene av kaffebønner har divergert så kraftig som nå. Gitt utviklingen i forbruk, trenden i favør av kaffeblandinger som favoriserer Arabica og statistikken som viser at Arabica-bønnene er meget prisgunstige i forhold til Robusta – kan dagens situasjon by på en god mulighet.

Gitt den senere tids utviklingen i aksjemarkedene, er det ikke minst også attraktivt at samvariasjonen mellom dette og aksjemarkedet er lav.

For investorer som interesserer seg for råvarer, kan det være verdt å ta innover seg at disse markedene kan være langt mer spontane i forhold til fundamentale endringer enn eksempelvis aksjemarkedet. Arabica- prisene har imidlertid falt som følge av forventningen om en god avling i Brasil, mens Robusta-prisene har blitt påvirket av lavere eksport fra Vietnam. Brasil og Vietnam er henholdsvis verdens største og nest største produsent av kaffebønner.

Lagerbeholdningen av Arabica er idag over 40% lavere enn den var for to år siden og kraftig nedbør i Columbia (verdens nest største produsent av Arabica) har ødelagt muligheten for snarlig påfyll fra det landet. Samtidig med dette er det en god mulighet for at Indonesia vil slippe mere av sitt Robusta-lager ut i markedet som følge av en betydelig oppgang i landets produksjon.

Vurderer man situasjonen sesongmessig, nærmer vi oss nå frostsesongen i Brasil. Så langt ser det ut som muligheten for frost hatt liten påvirkning på prisen. Historisk har imidlertid denne perioden «tatt livet av » mange finansielle aktører som har vært villige til å ligge short og dermed spekulere på at avlingen ikke vil få frostskader.

Jeg kan selv huske en 300% oppgang i prisene fra én dag til en annen på 80-tallet på grunn av frost. Dette kan være årsaken til at den samlede gruppen av finansielle aktører nå har gått fra å være netto short, til svakt long i sin posisjonering.

Det at mange faktorer synes å indikere økende etterspørsel etter Arabica, både absolutt og relativt i forhold til Robusta, er ikke ensbetydende med et positivt utfall.

Skal man overleve i finansmarkedene over tid må vi være forberedt på å ta feil og i så fall raskt ta grep for å forhindre store tap. Utviser man god risikokontroll vil man imidlertid kunne glede seg over nye dager og nye muligheter. De beste av sistnevnte karakteriseres gjerne ved at få har oppdaget dem.