De siste dagers kursfall i gullprisen har høstet stor oppmerksomhet, noe som kanskje ikke er så underlig. Gullprisen har på tross av alle skeptikere steget 12 år på rad og mange av disse er således lykkelige for nå å kunne si at de forutså fallet.

Et fall i gullprisen på 20% siden årsskiftet fikk DN.no i går til å fastslå at gull dermed var «verdens verste investering». Det hadde vært interessant å høre hva aksjonærene i de Oslo Børs noterte selskapene Northern Resources, Clavis og Archer mente om det samme. Disse selskapene er ned henholdsvis 85%, 76% og 30% i samme periode.

Siden vi er inne på hva investorer mener, kan det være verdt å gjøre en «forensic» analyse og se hvordan såkalt «Smart Money» har oppført seg i gull. «Smart Money» er en betegnelse ofte brukt på enkeltpersoner eller grupper som har vist seg å være dyktige markedsaktører.

Tidligere har problemet vært å vite hva de «smarte pengene» foretar seg. Dette er imidlertid blitt lettere takket være innsynet som det amerikanske finanstilsynet CFTC krever. På deres hjemmeside, kan man få adgang til hvordan profesjonelle tradere kontra andre aktører er posisjonert i blant annet gull.

Siden terskelen for å handle med derivater som futures og opsjoner er høyere enn for aksjer, vil det være langt flere småsparere i sistnevnte marked. Man kan derfor argumentere for at det førstnevnte markeder prosentvis har en høyere andel profesjonelle aktører enn i aksjemarkedet.

Det er vanskelig for ikke-profesjonelle investorer eksemplevis får adgang til å kjøpe gull annet enn gjennom børsnoterte fond, såkalte ETF’er, eller CFD’er.

Chartet under illustrerer hvordan adferden til disse to ulike gruppene har vært i det edle metallet. Det vi ser er at oppførselen til de som investerte gjennom ETF’er skiller seg markert fra de som handler via futures siden midten av 2011.

Mens aktiviteten til futures-traderne fra midten av 2011 ikke har vært vesentlig forskjellig fra utviklingen i selve gullprisen, har ETF-investorene fortsatte å kjøpe gull frem til januar i år.

Future-traderne var enten mindre grådige eller bedre informert da de benyttet den siste vertikale fasen av oppgangen til å selge seg ned. Takket være at etterspørselen etter å kjøpe gull gjennom ETF’er ble opprettholdt, var det mulig for futures-traderne å redusere sine beholdninger uten at dette fikk stor negativ effekt på prisen. Sagt på en annen måte hjalp de mindre profesjonelle investorene de profesjonelle ut av sine posisjoner.

Først et halvt år og 12% kursfall senere ante ETF-investorene at noe var på gang og ble netto selgere. Siden har kursfallet tredoblet seg. Bare sist fredag falt prisen på gull over 5% og mandagens fall på over 10% vasket garantert ut alle med høy belåning.

Godt hjulpet av tvangssalg av girede posisjoner hadde gullprisen i går et fall som ifølge FT Alphaville tilsvarte hele 6 standardavvik. Dersom avkastningen i finansmarkedene var normalfordelt, som mange fortsatt synes å tro, inntreffer en slik bevegelse kun 1 gang på 2 millioner år.

De noe mer realistiske vil trolig ha lært at det kan være verdt å følge med på posisjonsinformasjonen som ukentlige legges ut på CFTCs hjemmeside.

The Dow Theory er en markedsindikator som har fått sitt navn av grunnlegger av nyhetsbyrået Dow Jones og daværende deleier og redaktør i avisen Wall Street Journal, Charles Dow. Teorien ble fremlagt allerede på slutten av 1800-tallet. I realiteten var det imidlertid Wall Street Journals fjerde redaktør, William Hamilton, som gjorde teorien praktisk anvendbar. Dette skjedde etter Charles Dows død i 1902.

I korthet krever Dow Theory ut på at bevegelser i Dow Jones Industrial Average (DJIA) må bekreftes av en tilsvarende bevegelse i Dow Jones Transportation Average (TRAN). Dette gjelder særlig ved nye topper eller bunner.

En slik bekreftelse gir kredibilitet til retningen av trenden, mens divergens (hvor TRAN ikke følger opp) stiller bevegelsen til DJIA i tvil.

Den senere tid har det blitt fokusert mye på DJIA i media. Årsaken er at denne var den første av de kjente amerikanske aksjeindeksene som gikk til ny all time high. Som følge av dette ble også Dow Theory til stadighet trukket frem og forklart på de fleste amerikanske tv-stasjoner.

Utviklingen styrket det ønskede budskapet og ga innslagene både fyllstoff og kredibilitet. Det er således interessant å observere hvordan den senere tids divergens har blitt forbigått i stillhet. Det vil neppe være galt å hevde at denne divergensen ikke synes å passe inn i virkeligheten vi nå ønsker.

Hvorvidt Dow Theory denne gangen stemmer får tiden vise. Så langt er den bare ytterligere et instrument som ber oss være årvåkne.

Denne bloggen har flere ganger påpekt analogien mellom det å kjøre bil og å investere. I en bil har vi idag en rekke instrumenter som kan gi oss informasjon om alt fra bilens tilstand (motor, bremser, elektrisk anlegg etc) til eksterne faktorer som temperatur og avstand til andre objekter. Samtlige er der for å gjøre vår ferdsel tryggere.

Når en enkelt av disse varsler betyr det ikke nødvendigvis at vi skal kjøre inn til siden. Ofte betyr det bare at vi bør være ekstra årvåkne. Idag finnes det sågar sensorer som varsler oss dersom vi er i ferd med å falle i søvn bak rattet. En slik sensor baserer seg på hva som har vist seg å være unormal adferd bak et ratt. Det vil etter all sannsynlighet være uklokt å ikke reagere på varsel fra en slik sensor og spesielt hvis den er kombinert med lys eller lydsignal fra andre biler.

Også finansmarkedene har sensorer og indikatorer som det har vist seg nyttig å følge med på. I likhet med de som finnes i biler, kan varslene til tider være feil. De fleste bileiere har imidlertid lært at det over tid er økonomisk lønnsomt å ta hensyn til dem.

Bloggen her har også ved flere tidligere anledninger nevnt prisutviklingen på kobber som en indikator verdt å følge med på. Årsaken til dette er at kobber er det metallet som har bredest industriell anvendelse og gjennom det gjenspeiler økonomisk aktivitet. Aluminium er også et slikt metall.

Av ovenstående chart kan man se at prisene på begge disse metallene viser kraftig fallende tendens. Årsaken, ifølge råvareanalytikere, skyldes fallende økonomisk aktivitet. I samme chart ser vi også at utviklingen i aksjer (MSCI World Stock Index) ikke gjenspeiler dette. Tvert imot påpeker aksjeanalytikere til stadighet at det går bedre i verdensøkonomien.

Det vanlige man hører er at det i hovedsak er de fremvoksende markedene som vi setter vår lit til når det gjelder økonomisk aktivitet og tilhørende etterspørsel. Det kan i denne forbindelse være verdt å gløtte på chartet under. Denne viser utviklingen til MSCI Emerging Markets Stock Index sammen med MSCI World Stock Index. Divergensen i utvikling er åpenbar og det er indeksen over landene som skal «redde» oss som svikter.

Det siste chartet er av utviklingen i prisen på konkursbeskyttelse (CDS) av europeiske High Yield gjeld. Siden slutten av januar har prisen på denne steget 50%. Også beskyttelse mot fall i aksjekurser har den siste tiden steget i pris.

Kort sagt er det flere ulike sensorer, eller instrumenter om man vil, som indikerer at vi skal være aktsomme den nærmeste tiden.

Investorer som utelukkende mottar positive utsikter gjør lurt i å huske at det entydige grønne lyset idag kommer fra de samme ekspertene som lovet dem at 2001, 2008 og 2011 ville bli svært gode år.

Verdt i det minste å tenke over.

(Eller hvorfor alle aksjonærer bør inkludere herrene Draghi, Bernanke, Abe et al. i sine aftenbønner for deres utemmede villighet til å bruke hundrevis av milliarder av dollar med skattepenger i måneden til kjøp av verdipapirer.)

Den senere tid har vi kunne lese to opplysninger om Goldman Sachs som klart synes å være motsetninger.

Den først er at traderne i Goldman Sach kun tapte penger 16 dager i hele 2012. Året før hadde de tapt penger ca. 1 av 5 dager, 1 av 16 er ikke bare en stor forbedring, men også hinsides bra.

Dette er således isolert sett imponerende og indikerer ikke bare at de har noen av de beste traderne i markedet ansatt. Informasjonen forteller oss også at tradingrisikoen til Goldman må også være svært godt diversifisert.

Denne diversifiseringen består i at Goldman-traderne handler mange ulike produkter (eksempelvis aksjer, råvarer, obligasjoner og valuta).

En annen form for diversifisering kommer fra at de enkelte traderne spesialiserer seg sannsynligvis også med hensyn til lengden av sine posisjoner. Vi vet at Goldman er aktive i alt fra høyfrekvens algoritmehandel (millisekunder) via market making til lengre strategiske posisjoner.

En tredje form for diversifisering vil være gjennom strategi. Goldman er svært aktive i opsjonsmarkedet og dette gir muligheten til for traderne som bruker opsjoner til å lage posisjoner som er nonlineære (gevinst & tap går ikke i en rett linje – som eksempel når man kjøper en aksje).

All denne diversifiseringen er logisk og kan gi meget forbedrede egenskaper når det gjelder muligheten for å tjene penger samtidig som risiko reduseres.

Det som ikke henger logisk sammen med Goldmans styring av risiko og fortreffelighet med hensyn til å tjene på trading, er gårsdagens nyhet fra Federal Reserve.

Den amerikanske sentralbanken opplyste nemlig at Goldman Sachs risikerer å tape $20 milliarder hvis vi opplever en krise lik den vi hadde i 2008.

Det var Federal Reserve årlige stress test av 18 systemkritiske banker som avslørte tapspotensialet.

Goldmans fortreffelighet på trading- og risk managementsiden harmonerer ikke med at banken samtidig kan tape $20 milliarder på en situasjon vi allerede har opplevd. Dette indikerer enten mangel på å ta til seg læring – eller kynisk vurdering av at man nok en gang vil kunne velte risikoen over på skattebetalerne.

Forklaringen på inntektene kan være at traderne i realiteten tar langt mer risiko enn de vil ut med – det som i markedet kalles å «plukke småpenger foran en bulldoser».

En tydeligere analogi vil være å hoppe ned på skinnegangen for å plukke opp mynter foran et lyntog i anmarsj. Man sikrer seg små inntekter hver gang man lykkes, men effekten er katastrofal ved én enkelt feilberegning.

En annen forklaring kunne eksempelvis være at tradingresultatene kommer av at traderne deres får «hjelp». Dette vil i så fall bety at det ikke er kinesiske vegger mellom traderne og kundemeglerne, slik at førstnevnte mottar forhåndsinformasjon om store forestående handler. Tidligere Goldman Sachs-medarbeider Greg Smith gikk ifjor langt med å beskrive ukulturen hand opplevde i banken i boken «Why I left Goldman Sachs».

Det vi vet er at de aller færreste av topptraderne til Goldman har lykkes med trading eller forvaltning etter at de har forlatt banken. Dette er underlig og antyder at det finnes en informasjonsfordel som Goldman-ansatt.

En slik mistanke har ikke forhindret begeistringen investorer viser over tidligere Goldman Sachs ansatte. Ikke bare får ex-Goldmans tradere investeringskapital nærmest slengt etter seg når de slutter. Det samme har også skjedd med ansatte som aldri har tatt risiko på Goldmans vegne.

I 2005 sluttet megleren Ron Beller i Goldman. Det at Beller hadde vært ansvarlig for salg og ikke drevet med trading, viste seg å ikke være til hinder. Da Beller startet hedgefondet Peloton stod investorene i kø for å komme inn. Peloton fikk inn over $1 milliard i tegninger og satset umiddelbart friskt.

I 2007 var fondet opp 87% og Beller ble ikke bare genierklært, men banet veien for at andre som sluttet i Goldman fikk milliarder i investeringskapital så fort de nevnte ordet forvaltning.

Ingen brydde seg med at resultatene til Peloton kom fra at de hadde kjøpt amerikanske boliglån for $9 milliarder – med en egenkapital på $2 milliarder.

Ikke overraskende visket finanskrisen ut hele fondet, som den også var nære på å gjøre med Goldman Sachs. Forskjellen lå i at sistnevnte fikk hjelp fra myndighetene. Man skal lete lenge etter en bedre business-modell enn å være bank.

Oppgangen i finansmarkedene siden midten av fjoråret er ikke kun blitt til ved at myndighetene i USA, Europa, Kina og Japan hver måned kjøper verdipapirer for noen hundrede milliarder dollar.

Ytterligere optimisme er kommet fra Kina som har ved en rekke tilfeller i samme periode har rapportert om en markert oppgang i økonomisk utvikling. Det kinesiske aksjemarkedet steg 25% fra desember til februar forankret i dette.

Allikevel bør man merke seg at kinesiske aksjer fortsatt har gitt tilbake mer enn 50% av oppgangen de hadde etter at finanskrisen bunnet ut. I et lenger perspektiv kan man notere at markedet er ned over 60% fra toppnivåene i 2007.

I forbindelse med behov for adferdsendring nevnt i denne bloggen, er det verdt å få med seg at 2007 var året med størst tegninger i aksjefond som investerte i kinesiske aksjer. Kineserne er på sin side svært takknemlige for denne formuesoverføringen. Det hadde vært vanskelig for dem å komme seg ut av aksjer hvis ikke utlendinger hadde kjøpt dem.

I et kortere perspektiv har kinesiske aksjer nå gitt fra seg 1/5 av den siste oppgangen. Dette til tross for at de økonomiske nøkkeltallene myndigheten i landet oppgir bare blir mer positive.

Både økonomien og boligmarkedet er inne i en sterk fase hevdes det og med Kina som «motoren i verdensøkonomien», har dette blitt betraktet som et kjøpssignal for aksjer verden over.

Utfordringen med kinesiske økonomiske data er at de er kun kommer fra én enkelt kilde, nemlig kinesiske myndigheter. Den forsiktige analytiker eller markedsaktør bør derfor skaffe seg ytterligere én uavhengig kilde som bekrefter informasjonen for at man kan gi den noen reell verdi. Dette er meget vanskelig å oppnå i Kina.

En annen mulighet er å se på matrialimporten til Kina. Med mindre kineserne sitter med betydelige råvarer på lager bør en oppgang i økonomisk aktivitet gjenspeiles i både økt etterspørsel/høyere råvarepriser, samt økt aktivitet i fraktmarkedet.

Særlig kobber er interessant å følge. Dette har jeg skrevet om tidligere. Kobber er det mest anvendte industrielle metallet og brukes av bygningsindustri, våpenindustri, bilindustri etc etc, etc. Det er vanskelig å se for seg en substansiell økning i økonomisk aktivitet uten økt etterspørsel etter kobber.

Kobberprisen har imidlertid ikke gjenspeilet den økonomiske optimismen vi har fått servert. Tvert imot.

Riktignok skal man ikke forsøke å «time» markedet på små divergenser mellom utviklingen i kobberprisene og aksjeutviklingen. Blir derimot divergensen stor, bør man i det minste sette seg frem i stolen og spørre seg hvorfor.

Chartet viser utviklingen på S&P-500 indeksen overlagt prisutviklingen på kobber.

«Det er gjennom slike observasjoner at man forstår hvor mange investorer som har behov for adferdsendring.»

Både investorer som har lest denne bloggen og/eller hørt på noen av mine foredrag de siste tre årene, har sannsynligvis fått med seg at jeg er svært opptatt av investorpsykologi.

Årsaken til dette er at det er lite leseren eller jeg kan gjøre for å påvirke markedet. Det er heller ikke i særlig grad mulig for oss å påvirke våre konkurrenter (alle andre som forsøker å tjene penger i markedene), selvom jeg registrerer at det stadig er noen som forsøker å gjøre dette gjennom media.

I realiteten er oss selv det eneste vi kan ha innflytelse på. Av denne grunn kan studie av både generell og egen adferd hjelpe oss til å foreta endringer som har positiv effekt både for vårt velvære så vel som for våre investeringsresultater.

Det er nemlig svært krevende å ikke bli påvirket av andres råd og meninger. De som er aktive investorer vet at det er rene snøskredet av informasjon og anbefalinger som vil regne ned over dem hver morgen børsen er åpen.

Finanspressen er full av dette, det samme er vår email og i tillegg ringer telefonen ustanselig.

Ingen av disse kanalene har vår finansielle helse som førsteprioritet. Førstnevntes førsteprioritet er deres egen bunnlinje. Denne bestemmes av annonsesalg som igjen er avhengig av antallet lesere. Fokus er derfor på å skrive om det som man anser for å være populære tema. En kombinasjon av sport, bil og Se & Hør synes å være den foretrukne modellen. Sistnevnte synes helst å burde ha fokus på det negative og gjerne ligge kloss opp mot det injurierende.

Førsteprioriteten til de som sender oss email og ringer, er også deres egen bunnlinje. Her i form av kurtasje. Alle er seg selv nærmest og kan således ikke klandres for det.

Det hyggeligste for alle er når samtlige tjener penger på dette. Da oppnås gjerne Kinderegg-effekten. Ytterligere tillit mellom mottaker og de som gir anbefalingene bygges raskt opp når dette skjer. Dette til tross for at årsaken kan være rent tilfeldig.

Ser man eksempel på et tilfeldigvalgt aksjefond vil over 90% av avkastningen komme fra én enkelt faktor, nemlig markedsretningen. Dette er en faktor som aksjefondsforvalteren i realiteten har null innflytelse på. Reglene rundt aksjefond sørger for at dersom forvalteren virkelig var synsk med hensyn til markedsutviklingen, så er det minimalt vedkommende kan gjøre for å utnytte dette.

Aksjefond stiger og synker i takt med markedets bevegelser på samme måte som båter stiger og synker i takt med tidevannet. Jeg har fortsatt til gode å se en skipskaptein få ros for at tidevannet kommer inn.

Den store utfordringen for investorene dukker opp når det «utenkelige» skjer, nemlig at kursen på det man har blitt anbefalt synker i steden for å stige. Situasjonen er også utfordrende for de som hevdet at verdiene ville stige.

Vedkommende er nølende til å innrømme feil, ettersom dette raskt kan gå utover troverdigheten og gjennom det et fremtidig inntektsgrunnlag. Det første rådet vil derfor med all sannsynlighet være at investoren skal sitte i ro.

Faller det videre vil den neste tanken være å kjøpe mer slik at investoren får en lavere inngangskurs. Hvis dette er et bredt markedsfall og investoren har lite likvide midler, får man gjerne beskjed om å selge noe som ikke har falt i verdi.

Argumentene er to: Enten skal alt til helvete og da kommer sannsynligvis alt annet etter, eller så er opphentingspotensialet på det som har falt mest nå blitt mye større enn det som ikke har falt. Jeg tror neppe det finnes statistisk bevis for fortreffeligheten ved sistnevnte strategi.

Begge deler høres dessverre fornuftig ut for stakkaren som er bundet til masten på et skip med flyteegenskapene til en ambolt.

Denne «fornuften» er sannsynligvis årsaken til de største tapene hos det investerende publikum. Frykten rår og man klamrer seg til enhver «logikk» fremsatt av rådgiveren, til tross for at det er dennes vurdering som ligger til grunn for at man faktisk er oppe i dette uføret.

Hadde det vært en lege som hadde gitt oss en diagnose og behandling som gjorde oss syk, er det imidlertid overveiende sannsynlig at vi ville ha valgt en annen lege både for å få et bedre råd og for videre behandling.

Hadde ikke penger fått oss til å opptre irrasjonelt, ville vi ikke hatt finanskriser.

Investoradferden i Winton Futures Fund er et meget godt eksempel på dette. Jeg har omtalt fondet ved tidligere anledninger, men da anonymisert navnet. Siden både pressen har skrevet om fondet nylig og resultatene finnes offentlig tilgjengelig, er ikke dette lenger nødvendig.

Fondet styres av datamodeller og mer enn to hundrede høyt utdannede nerder som i hovedsak har som oppgave å oppdage trender i finansmarkedene. Fondet posisjonerer seg deretter i forhold til disse trendene. Det spiller ingen rolle for programmene om trendene de finner er opp eller ned. Er trenden opp kjøper fondet futures-kontrakter, er den ned selger fondet futures-kontrakter short.

Fondet har eksistert i over 15 år og har akkumulert gitt sine investorer en avkastning på 866%. Resultatet er nær seks ganger høyere enn Oslo Børs Fondsindeks og nær 42 ganger så høyt som MSCI-World Stock Index.

Det kanskje mer bemerkelsesverdige er at Winton i løpet av disse årene kun har hatt to år med nedgang. Dette skjedde i 2009 (-4.6%) og i 2012 (-3.6%). Til sammenligning har aksjemarkedene halvert seg flere ganger i løpet av disse 15 årene.

Basert på innledningen om investoradferd i begynnelsen av denne bloggen, bør det ikke komme som noen overraskelse at Winton Futures Fund opplevde sine største innløsninger i 2008. Dette var året Oslo Børs Fondsindeks endte ned 57.4%.

Forvaltningskapitalen i Winton Futures Fund falt på grunn av innløsninger fra $16 milliarder til $8 milliarder. I all vesentlig grad var dette fordi investorer fikk råd under hele nedgangen på å sitte med sine tapende investeringer, eller selv ikke orket å selge med tap.

Avkastningen til Winton Futures Fund i 2008 endte på +21%.

Investorene som innløste ble ikke bare med aksjer til bunns, men slapp taket i en av de få livbøyene som ville ha hjulpet dem mot overflaten.

Etter oppgangen i 2008 flokket investorene seg tilbake til Winton. Helt inntil nylig. Optimismen etter å ha sett aksjemarkedet stige i 2012 og Winton Futures Fund samtidig være ned 3.6%, har fått rådgivere til å anbefale og investors til nå å ville kjøpe aksjer. Takket være dette har Winton nylig fått innløsninger på tilsammen $1 milliard.

15 år med suveren absolutt og risikojustert avkastning blir satt til side for investering i aksjefond som har gitt en brøkdel av avkastningen og langt flere og større tap. Fagre løfter om 20% årlig avkastning fra aksjer fortsetter å brukes som lokkemiddel selvom realitetene viser at den annualiserte avkastningen har vært mellom 6% og 1% det siste halvannet tiåret.

Det er gjennom slike observasjoner at man forstår hvor mange investorer som har behov for adferdsendring. Samtidig er det interessant å notere seg at kvinnlige investorer har langt lavere sannynlighet for å gjøre slike feilvurderinger.

Verdt å ta med seg det også.

For ordens skyld skylder jeg å gjøre oppmerksom på at Det Kongelige Norske Finandepartement helst ikke vil norske aksjefond skal få konkurranse fra Winton og lignende fond.

Terence James «Jim» O’Neill æret Norge gjennom å stille på «Sanderstølenkonferansen» i Oslo i går. Den karismatiske økonomen, Manchester  United-supporter og nylige trukket seg GSAM (Goldman Sachs Asset Management) sjefen, benyttet anledningen til å anbefale Statens Pensjonsfond Utland å øke sin risiko. Spesielt mot de fremvoksende markedene.

Disse markedene har vært O’Neills øyesten gjennom tykt og tynt. O’Neill er endog kreditert med å være opphavet til uttrykket og samlebegrepet BRIC (Brazil, Russia, India, China). Det er også verdt å merke seg at han alltid har anbefalt tilhørere å ta høyere risiko. Han gjorde intet unntak fra denne parolen i årene 2008 og 2011.

Undertegnede hadde glede av å høre ham snakke under en heldagskonferanse for global macro hedgefond i London i oktober ifjor. Få var overrasket over å høre at hans tro på fremvoksende markeder var intakt. En noe større undring, som for noen nådde nivået åpenbar irritasjon, ble registrert da O’Neill stilte seg uforstående til hvorfor ikke alle hadde oppnådd en avkastning på over 20% de ti første månedene av 2012. Det hevdet nemlig O’Neill at var tilfellet for Goldman Sachs’ interne global macro hedgefond.

Heldig for BRIC-Jim var ikke noen av GSAMs tidligere investorer til stede. I 2008 opplevde nemlig disse at Goldman Sachs Global Alpha hedgefond måtte nedlegges på grunn av store tap. Dette skjedde samtidig med at Goldman Sachs interne hedgefond, hvor kun bankens egne penger var investert, hadde et rekordår.

Hverken ydmykhet eller treffsikkerhet synes å være blant kriteriene for å bli invitert til den prestisjetunge konferansen.

Chartet viser at aksjer i de fremvoksende markedene har svekket seg rundt 20% i forhold til aksjer i utviklede markeder i løpet av de siste to og et halvt årene.

Norske myndigheter har i økende grad ønsket å detaljregulere markedet for spareprodukter. Det finnes opplagt et behov for regulering og investorbeskyttelse. Allikevel må man få lov å stille spørsmål om hva som er kriterier for hva som skal være egnede spareprodukter og ikke.

Idag er dette inndelt i ukompliserte og kompliserte spareprodukter. Førstnevnte egner seg for enker og faderløse, mens man helst skal ha mottatt Nobelprisen i Økonomi for å være kvalifisert for sistnevnte.

I utgangspunktet kan betegnelsen virke logisk. Ukompliserte spareprodukter skal i utgangspunktet være slike som alle kan forstå risikoen av. Man skal føle seg så trygg at man blindt kan putte pensjonssparingen sin i ukompliserte spareprodukter og nærmest bekymringsløst møte opp og hente en raus pensjon noen tiår senere.

I grove trekk er det kun aksjer og obligasjoner Finansdepartementet mener er ukomplisert nok til å gi en slik trygghet. Råvarer er milevis fra å gi en slik trygghet.

Myndighetene mener at det er alt for komplisert for norske sparere å kunne ta stilling til noe som har daglig omsetning og som styres av kun to faktorer: Tilbud og etterspørsel. Interessant i seg selv.

Det blir imidlertid noe uklart når samme myndigheter mener at det er helt greit for enker og faderløse å putte sparepengene sine i et selskap som leter etter råvarer(?). Et slikt selskap anses som et ukomplisert spareprodukt til tross for at man på forhånd ikke vet hva det vil koste å finne råvaren, om de finner den overhode eller hva prisen på råvaren vil være hvis de finner den.

Et selskap som leter etter råvarer har, på grunn av usikkerheten med hensyn til utfallet, også et udefinert kapitalbehov. Kontantstrømmen i et slikt selskap er negativ inntil betydelig funn er påvist, produksjon etablert og produktet solgt på markedet.

Skulle et slikt selskap lykkes med utfordringene det har med å finansiere, påvise, produsere og transportere – ender det opp med å være avhengig av nettopp de samme faktorene som råvaren alene, nemlig prisen. Denne bestemmes av tilbud og etterspørsel. To faktorer som myndighetene allerede i utgangspunktet mente var for kompliserte.

Når usikkerhetsmomentene derimot tredobles eller mer gjennom at man tvinges til å investere gjennom et gruveselskap, er investeringen plutselig uten reservasjoner blitt egnet som spareform for enker og faderløse.

Nedenstående chart viser prisutviklingen på jernmalm, samt på et gruveselskap som strever med å utvinne denne råvaren. Sistnevnte som er ansett som er «ukomplisert» og derfor egnet investering for enker og faderløse har per skrivende stund falt 72% på mindre enn to dager.

Det kan i denne forbindelse og før helgen være på sin plass med noen ord til ettertanke. Disse forfattet av Isaac Newton etter at han hadde tapt mye penger på aksjer i 1720, seks år før sin død: «I can calculate the motion of heavenly bodies, but not the madness of people.»

Feel free til å erstatte «people» med Finansdepartementet.