Arkiv for ‘Psykologi’ Category

Hinsidesporteføljen 2018

onsdag, 20. desember, 2017

«I believe that economists put decimal points in their forecasts to show they have a sense of humor.» -William Gilmore Simms (1806-1870)

Desember er måneden for julebord og prognoser. Felles for disse er at mange i etterkant vil angre over hva de har sagt.

Investorer og andre kan imidlertid takke det nye regelverket, MiFID II, for at 2017 sannsynligvis blir siste gang de voldtas med slike.

Fra og med neste år vil prognoser og analyser enten være av en standard god nok til at investorer vil betale for dem, alternativt må de kalles ved sitt rette navn – markedsføring.

Felles for alle selgere er at de gjerne vil ha noe som er lettsolgt.

Hjernen vår er konstruert slik at vi legger større betydning på noe som nylig har skjedd, enn noe lenger bak i tid. I tillegg elsker vi å kjøpe «gammel» avkastning, det vil si avkastning som allerede har funnet sted.

Alle vil satse på en vinner, selv lenge etter at målgang er passert. De fleste prognoser er derfor kun en fremskrivelse av det som nettopp har skjedd.

Bitcoin fyller i år disse salgskriteriene på en perfekt måte. Optimismen vedrørende den videre kursutviklingen har økt eksponensielt jo høyere kryptovalutaen har steget.

Tidligere var det teknologer og nerder som var opptatt av den digitale valutaen. Finansbransjen kom deretter på banen og nå, etter en tyve dobling, er det full feber hos mennesker i alle yrkesgrupper.

Vi har sett det før og vet at det ender i tårer. Vi er bare ikke sikre på når dette skjer.

En annen stor vinner i år har vært å være short volatilitet. De fleste investorer har vært dette uten å være klar over det.

Et alternativ, for å systematisere dette, var å gå short VIX-indeksen.

Dette kunne gjøres gjennom å kjøpe et børsnotert sertifikat (ETN) som stiger når VIX’en faller og vice versa.

XIV (VIX baklengs) ETN’en har så langt i år steget 189%. Dette er en bedre avkastning enn noe aksjemarked.

Hvem skulle ha trodd at det amerikanske aksjemarkedet i 2017 ville være roligere enn noen gang tidligere i historien? Dette på tross av Trump, global terror, krig i Midt-Østen, naturkatastrofer – for ikke å snakke om trusler om atomkrig!

Forankret i hvordan hjernen virker, skulle en portefølje bestående av Bitcoin og XIV ETN være noe av det mest lettsolgte i øyeblikket.

Denne konsentrerte porteføljen gjør deg long Bitcoin og short volatilitet. Den vil sannsynligvis også tidvis gjøre deg ubehagelig long adrenalin og kortisol, samt short negler.

Porteføljen kommer i tillegg garantert til gi deg grunnlag for noen artige historier å fortelle. Underholdningsverdi er tross alt også en verdi.

Vinne Jones’ legendariske ord fra filmen Lock, Stock & Two Smoking Barrels vil være for visdomsord å regne når historien om 2018 skrives:

Risikofri rente på 133%.

tirsdag, 12. desember, 2017

I en tid hvor 14 lands statsobligasjoner handler til negativ rente, er det nesten ufattelig at det skal være mulig å oppnå en annualisert «risikofri» avkastning på hele 133%.

Enda mer merkelig er det at det synes å ha gått de fleste hus forbi på grunn av rene fordommer.

Man kan mene hva man vil om Bitcoin (og mange gjør nettopp dette), men i de minste skapte denne kryptovalutaen en unik og risikofri mulighet i går.

Muligheten var helt uavhengig av hva man måtte mene om Bitcoin og fullstendig uavhengig av verdien den måtte ha i fremtiden.

Chicago Board Options Exchange (CBOE) begynte nemlig handel med Bitcoin futures-kontrakter ved midnatt natt til mandag.

Kjøpspresset i futures-kontrakten medførte til at denne handlet langt over det som var matematisk rasjonelt. Dette gjorde at det oppstod nærmest kontinuerlige muligheter for å låse inn høye risikofrie gevinster.

Disse bestod av å kjøpe Bitcoin på kryptobørsen Gemini, samtidig som man solgte Bitcoin-futures med forfall i januar på futures-børsen CBOE.

Nedenstående eksempel viser en kursdifferanse på $1536, noe som tilsvarer en avkastning på 9.22% på 38 dager.

Årsaken til at man skulle bruke nettopp Gemini-markedsplassen er at det er denne som CBOE har valgt å benytte som for å avregne sluttkursen på sine futures-kontrakter ved forfall.

Futures-kontraktene på CBOE og Bitcoin-kursen på Gemini vil med andre ord være lik ved forfall av førstnevnte.

9.22% avkastning på 38 dager blir 133% annualisert. Klart en av historiens beste arbitrasje- og rentegevinster. Dette gjelder ikke minst i en tid hvor man går mann av huse for å kjøpe risikable High Yield-obligasjoner til skarve 5% årlig rente.

Muligheten for ulike typer av avkastning som følge av den eksponensielt voksende interesse for kryptovalutaer, forklarer hvorfor innovative investeringsbanker og meglerhus allerede er på banen.

Den øvrige saueflokken vil raskt bli tvunget til å komme diltende etter når kundene oppdager hvilke muligheter de går glipp av.

Ubrukelig råd

torsdag, 7. desember, 2017

1400% avkastning og fem «bear markets» i samme år må være en verdensrekord.

Jeg vet ikke om vi hadde rundet tusenårsskiftet da et kursfall på 20% dukket opp som definisjonen på et «bear market».

Hvor denne definisjonen kom fra og hvilken betydning det skulle ha å stemple et kursfall på 20% som en nedgangstrend, er uviss.

Det jeg vet er at mange hevder man skal sitte i ro så lenge et kursfall ikke er på 20%, men kommer den dit er alt over.

Et kursfall på over 20% skal angivelig utløse bred pessimisme og sette i gang en snøballeffekt av ytterligere salg.

«Korreksjoner», fall under 20%, skal man ikke bry seg om. Disse gir deg kun muligheten til å kjøpe mer.

Følger man denne logikken skal man kjøpe mer når det blir «litt» billigere, men selge alt når det blir «ordentlig» billig.

Det er vanskelig å forstå den logikken.

Den kunne være lettere å forstå dersom f.eks enhver nedgang på 20% hadde en høy sannsynlighet for at den ville foranledige et ytterligere fall, f.eks på ytterligere 20%-40%. Dette synes imidlertid kun å være unntakene.

Burde ikke en slik prosentsats også være avhengig av hvor mye en aktivaklasse svinger?

Vi hadde eksempelvis langt større svingninger på slutten av nittitallet enn vi ser idag.

Størrelsen på svingningene på slutten av nittitallet gjorde at belåningsgraden på aksjer, var brøkdeler av hva den er idag.

Belåningsgraden den gang tok følgelig høyde for at man kunne få kursfall langt over 20%.

I dagens lav-volatilitetsregime vil et kursfall på vesentlig mindre enn 20% viske ut hele egenkapitalen til et hav av spekulanter.

20% har imidlertid blitt stående som om denne «åpenbaringen» var blitt meislet inn i stein av de første menneskene drev børshandel.

Én ting er sikkert, fulgte man rådet om å selge et fall på 20% i bitcoin ville man ikke kommet særlig heldig ut av det.

Man ville i så fall ha solgt seg ut rett over $2000 allerede i slutten av mai.

Sov man i timen denne gangen og ble med til en ny ATH (All Time High) som lå nær 50% høyere i midten av juni, ble man stoppet ut neste gang i midten av juli.

Allerede i slutten av august hadde bitcoin-kursen doblet seg fra dette nivået. Det skulle deretter ta mindre enn en halv måned før den falt over 20% igjen.

Denne gangen falt kursen 39% til $3000. Stop loss’en på $3900 fremstod derfor (en kort stund) som ganske smart.

Dessverre ble en ny ATH notert i oktober, bare en halv måned senere. Kursen fortsatte deretter opp til $7862 den 7. november. En oppgang på 101% i forhold til den siste stop loss’en.

Herfra falt kryptovalutaen nesten umiddelbart med 26%, før en ny ATH på $11.382 ble notert fredag den 29. november. Denne førte til et nytt «bear marked» på under ett døgn, med et fall på 21%.

Allerede søndag kunne det registreres enda en ny ATH, denne gangen på $11.797. Deretter fulgte en kortvarig fall på 8.9% før den «gradvis» steg 35% til $14.400 i morgentimene idag, ifølge Bloomberg.

Med unntak av Argentina har oppgangen de tre siste dagene vært større enn noe aksjemarked har klart i hele år. Dette for å sette oppgangen i perspektiv.

I korte trekk ville «riktig» strategi ha vært å kjøpe, ikke selge, hver gang kursen falt med 20%. Dette vet vi nå som fasiten er skrevet.

Det ville imidlertid vært helt i tråd med verdens eldste investeringsråd som er: «Buy low, sell high».

Moralen er ikke å foreslå at man skal la være å ta hensyn til risiko. Dette er kun ment som en «vekker» overfor de mange etablerte «sannhetene» man serveres og den manglende nytteverdien av disse.

Avkastning over tid handler nemlig ikke om hvor mye porteføljen din er verdt i en oppgangsfase, men hvor mye av det du sitter igjen med etter et betydelig kursfall.

Kappløp mot uværet

onsdag, 29. november, 2017

Mens Nasdaq steg 80% i løpet av hele 1999, har bitcoin steget 87% de siste 18 dagene.

Ikke siden internettaksjene steg parabolsk rundt tusenårsskiftet, har finansaktører hatt tilsvarende hastverk med å kaste seg på et «tog» i fart.

Toget denne gangen heter bitcoin, men består også av andre kryptovalutaer.

Tidligere hardnakkede motstandere blant investeringsbanker og meglerhus har den siste måneden kastet sine advarsler for vinden og etablerer megling, rådgiving og plattformer for handel med bitcoin.

På mange måter minner dette om slutten av finanskrisen hvor de som aldri tidligere hadde brydd seg om sikringsinstrumenter først nær bunnen fikk akutt behov for å skaffe seg slike.

Nytegningen i kryptovalutaer i år passert nettopp det samlede emisjonsvolumet på NYSE og Nasdaq i samme periode. Vi snakker følgelig om svært store penger som funnet veien over i digital form.

$10.000 per bitcoin var tallet alle syntes å sikte på. Tallet virket også som en magnet på en stadig voksende hærskare av konvertitter.

Nå snakkes det ikke lenger om at neste mål ligger 100% opp, men hele 400%.

Det er med andre ord mange ting som idag til forveksling ligner dot.com-perioden. Forskjellen ligger i at bitcoin-oppgangen er vesentlig større og hurtigere.

Milepælen på $10.000 for en bitcoin er nå nådd. Den neste er børsnoteringen av bitcoin-futures i Chicago i neste måned.

Førstnevnte ble ikke bare oppnådd med god margin i natt, kursen akselererte videre med 8.4% over de neste fire timene til $10.837.

På dette nivået har bitcoin steget 73% bare i november. Oppgangen hittil i år er på 1028%.

Poenget med børsnoteringen i Chicago er at denne for første gang vil gi store aktører anledning til å shorte bitcoin.

Sammenfallet kan skape «The Perfect Storm».

Businessman late for the train

Katastrofe!

torsdag, 23. november, 2017

Når blir det uvanlige vanlig? Når blir det utenkelige normalt? -Stein Arne Nistad (Den Tapte Våren)

De som følger med i finans vil ha lagt merke til at fokus nesten alltid er på det som allerede har steget i verdi og i mindre grad på det som har falt og kan være billig.

Det er selvfølgelig spennende å lese om suksesser som har vært, men i mindre grad matnyttig. Man kan nemlig ikke få med seg en avkastning som allerede ligger bak oss.

Av denne årsak kan det inn i mellom være verdt å se på muligheter som enda ikke har inntruffet. I et finansmarked som i stor grad har gitt opp å finne noe å investere i som ikke er avhengig av retningen på aksje- eller obligasjonsmarkedet, bør dette være spesielt interessant.

Med rekken av naturkatastrofer som rammet Karibien og USA i 2017, vil det ikke komme som noen overraskelse å høre at katastrofeobligasjoner (Cat-bonds) har slitt i år.

Denne bloggen har nevnt slike obligasjoner ved flere tidligere anledninger og reaksjonen er at leserne oppfatter slike obligasjoner som svært risikofulle og kontroversielle.

Med en grad av ydmykhet vil jeg hevde at årsaken til dette er manglende kunnskap og forståelse for produktet. La meg her skynde meg å legge til at jeg ikke har noen økonomiske incentiver fra utstedere av slike obligasjoner, fond som investerer i dem eller på noen annen måte.

Mange synes å tro at en investering i slike obligasjoner er det samme som å spekulere på at naturkatastrofer vil inntreffe.

Dette er fullstendig feil. Det motsatte er faktisk tilfelle.

Utstedere av slike obligasjoner ønsker å beskytte seg økonomisk mot naturkatastrofer, mens de som investerer i dem håper at slike katastrofer ikke inntreffer.

Dersom en katastrofe allikevel inntreffer, brukes pengene fra obligasjonene til å hjelpe de uheldige som ble rammet.

Dette burde være en vinn-vinn situasjon for filantroper, investorer med sterkt utviklet sosial samvittighet, samt den voksende gruppen av institusjoner som er opptatt av etiske investeringer og retningslinjer.

Andre som burde være interessert i å investere i slike obligasjoner er de som mener at klimaendringene vi har sett de siste årene verken er menneskeskapt eller økende, men rene tilfeldigheter.

Sistnevnte skulle tilsi at det vi nå opplever er «outliers» og at alt vil bli som det var.

Enkelte mener at risikoen for naturkatastrofer er altfor uforutsigbare og at det følgelig er galskap å foreta slike investeringer.

Mulig er det uforutsigbart, men i så fall skiller det seg ikke fra andre hendelser som preger finansmarkedene.

Forskjellen er at i katastrofeobligasjoner er man inneforstått med en avkastningsdistribusjon som har skjevdeling og muligheten for «fet» venstrehale. (I motsetning til i aksjemarkedet hvor de fleste synes å bli sjokkert hver gang det skjer.)

For begge aktivaklasser har tilgjengeligheten av store datamengder hjulpet med å forbedrede modeller. For investorer i katastrofeobligasjoner betyr dette en høyere grad av presisjon med hensyn til sannsynligheten for ulike naturkatastrofer.

Økt tilbud av ulike typer katastrofeobligasjoner har idag gjort det mulig for forvaltere å sette sammen diversifiserte porteføljer av slike. Idag har man anledning til å både spre seg over ulike geografiske regioner i tillegg til ulike typer av hendelser.

Når støvet har lagt seg handler alle investeringer om avkastning og risiko. Investorer ønsker å bli kompensert for risikoen de påtar seg.

Siden ingen vet hva fremtiden bringer, er historiske data det eneste vi kan observere, vurdere og beregne sannsynligheter på basis av.

Nedenfor finner man en oversikt med totalt 12 år med månedlige avkastninger fra en indeks over katastrofeobligasjoner.

Det er mulig å investere i MiCRIX-indeksen direkte. Det betyr at en investor slipper å kjøpe hver obligasjon som indeksen inneholder, men kan få denne eksponeringen ved å kjøpe indeksen som ett enkelt produkt.

Den annualisert avkastning på indeksen har vært 8.4%, mens Oslo Børs i samme periode har gitt en annualisert avkastning på 7.78%.

Risikojusterer vi avkastningen ser vi at MiCRIX-indeksen har hatt en Sharpe Ratio på 1.37, mens den på Oslo Børs kun har vært 0.23.

Sharpe Ratio utregnes ved å ta avkastning minus den risikofrie renten og deretter dividere dette produktet på volatiliteten. Jo høyere forholdstall desto bedre er den risikojustert avkastningen.

Avhengig av hvordan man måler volatiliteten, har svingningene (og dermed risikoen) på Oslo Børs vært 3-5 ganger så høye som i MiCRIX.

Dersom man fant svingningene på Oslo Børs akseptabel, kunne man eksempelvis belåne MiCRIX-indeksen til man oppnådde identiske risiko med børsen. Gjør vi det kan man avlese hvilken avkastning de to aktivaklassene har når risikoen er lik.

Den annualiserte avkastningen fra MiCRIX-indeksen vil i så fall ha vært 25%. Katastrofeobligasjoner ville med andre ord ha gitt deg tre ganger så høy avkastning for samme risikoen som den Oslo Børs har gitt.

«Worst case» er også interessant å observere.

Oslo Børs var i 2008 på det verste ned 65%. En ugiret MiCRIX-indeks var i mars 2011 (jordskjelv og tsunami i Japan) ned 13.95%, mens en som var giret tilsvarende risikoen på Oslo Børs ville være ned ca. 42%.

MiCRIX-indeksen hentet seg imidlertid inn i løpet av året og endte 2011 kun ned 1.31%. Hittil har kun 5 av totalt 142 måneder gitt negativ avkastning.

Ser vi historisk så har inneværende år vært fylt av uvanlig mange naturkatastrofer. Det forventes derfor at forsikringsselskapene vil ønske å bli kompensert for den økte risikoen gjennom høyere forsikringspremier.

For investorer i katastrofeobligasjoner betyr dette at de vil sannsynligvis vil kunne få høyere rente på disse obligasjonene fremover.

Rumble in the jungle

mandag, 13. november, 2017

«Premiums today fail to compensate investors for the prospect of capital losses, liquidity risks and an increase in volatility.» -HSBC

I de to siste episodene av podcasten «Tid er Penger» har vi advart mot likviditetsfaren i amerikanske ETF’er (børsnoterte fond). Den siste ble tatt opp på torsdag, få timer før de omtalte ETF’ene stupte til det laveste nivået vi har sett på syv måneder.

Konkret tok vi opp bekymring over størrelsen på de to mest populære high yield ETF’ene. Forvaltningskapitalen i disse utgjør totalt $32 milliarder.

Fondene med tickerne «JNK» og «HYG» var etter vår oppfatning blitt langt større enn likviditeten i det underliggende markedet kunne håndtere.

Dette har potensielt betydning for hvordan disse fondene verdsettes av markedet i forhold til fondets eiendeler (high yield obligasjoner).

I normale markeder er det market makere og arbitrageurer som passer på at fondsverdiene reflekterer verdien som fondets investeringer har.

Dersom fondsverdien er for lav, kjøper man fondet samtidig som man selger obligasjonene som fondet eier short. Er den for høy i forhold til obligasjonene, gjøres det motsatte.

Dette er en vinn-vinn situasjon for alle partene. Investorene i fondet ser at verdien av fondet gjenspeiler verdiene av obligasjonene fondet sitter med. Market makerne og arbitrageurene får betalt for jobben og forvalter av fondet kan benytte lav «tracking error» i sin markedsføring.

Problemet dukker først opp når det underliggende markedet ikke er likvid nok til at market maker og arbitrageurer kan bli kvitt risikoen.

Salg av 76 millioner andeler var torsdag tilstrekkelig til å sende begge disse ETF’ene i fritt fall. Volumet, som var ca. tre ganger gjennomsnitlig dagsvolum, er det høyeste vi har sett i år.

Det var med andre ord som vi fryktet; disse ETF’ene er blitt for store i forhold til det underliggende markedet.

De mange kjøpsordrene, som ordrebøkene var fulle av og som befant seg på alle nivåer nedover, viste seg å være illusoriske. Ordrene ble som vi fryktet trukket ut så snart markedet nærmet seg dem.

Ser man på utviklingen de siste ti dagene med øynene til et velfungerende kapitalmarked, er det et tankekors at disse obligasjonene (som har bedre beskyttelse enn aksjer i selskapenes kapitalstruktur) faller kraftig i verdi, mens aksjene i selskapene fortsetter å stige.

Dette kan på kort sikt forklares av forskjellen i likviditet mellom obligasjoner og aksjer. En vedvarende forskjell i utvikling vil være langt mer alvorlig.

De med mer enn 10 års markedserfaring og som ikke lider av hukommelsestap, vil huske hva som skjedde sist.

På ett område taper fortsatt robotene

fredag, 3. november, 2017

Is there any better working environment than a bank trading floor? Noise, chatter, banter, no real work needing done. Unbeatable. -The CDS Trader

Ligningslistene illustrerer et interessant paradoks:

En kjapp gallup blant finansfolk om hvilken verdi de vil sette på en datamaskin som spår børsutviklingen riktig mindre enn 50% av tiden, ga et entydig svar: «Null».

Man kunne av derfor tro at dette var en omforent verdi av noe som har en treffsikkerhet dårligere enn om man slo kron og mynt.

Men her tar man feil.

I et sjeldent tilfelle av solidaritet overfor menneske versus maskin, viser ligningslistene at vi setter en helt annen verdi på mennesker med tilsvarende dårlig treffsikkerhet.

Verdien av analytikere, økonomer og strateger som spår børsutviklingen riktig i mindre enn 50% av tilfellene, ligger på på hele 3-8 millioner kroner per år. Sosiale kostnader kommer i tillegg.

Om dette er uforståelig for kundene, så er det i det minste gode nyheter for sysselsetningen.

Hadde bare andre yrkesgrupper vært like heldige.

(For ordens skyld tas det forbehold om at media har gjengitt ligningslistene korrekt.)

Slike banker vil vi visst ha

fredag, 27. oktober, 2017

Barclays Plc, Storbritannias nest største bank, la i går frem et mindre godt resultat. Markedet reagerte momentant med en kursnedgang som reduserte bankens markedsverdi med over £2.6 milliarder.

Studerer man resultatet vil man se at det er særlig bankens tradingvirksomhet som er blitt rammet.

Inntektene fra handel med valuta, renter og råvarer falt med hele 34%.

Tatt i betraktning av at banken er bøtelagt for å ha svindlet kunder i de to første, samt saksøkt av et stort fond for å ha blitt svindlet av banken i råvarehandel – er det nær uforståelig at myndighetene lar denne banken overhode få fortsette innenfor disse områdene.

En hvilken som helst annen type aktør ville ha blitt bortvist fra markedet for evig tid og med største sannsynlighet endt i fengsel.

Det er også et poeng at det først og fremst er amerikanske myndigheter som virkelig «tar» denne banken for sine mange lovbrudd.

Noen av disse lovbruddene, som manipuleringen av strømpriser, har kun foregått i USA. Her måtte Barclays gi fra seg gevinsten og betale en bot på $105 millioner.

Svindelen i valutahandelen har imidlertid vært internasjonal ettersom den har foregått ved hjelp av handelssystemet som banken tilbød sine kunder verden over. Norge inkludert.

Datasystemet var programmert slik at dersom en kunde fikk umiddelbar gevinst på en valutahandel, stjal banken gevinsten.

Takket være datakoden var dette enkelt å dokumentere. Det amerikanske justisdepartementet, som av en eller annen grunn var de som reagerte, slapp dermed en kostbar rettssak med bortforklaringer og hukommelsestap.

Amerikanske myndigheter kunne etter en kort vurdering ilegge banken en bot på $150 millioner. Det som stod i grov kontrast var at europeiske myndigheter ikke fant det påkrevet å følge opp på vegne av alle de europeiske pensjonskasser, bedrifter og fond som hadde blitt svindlet på samme måte.

Om det er misnøye med europeiske myndigheters opptreden som er årsaken vites ikke, men amerikanske myndigheter har nettopp gått til det uvanlige skritt å saksøke Barclays over rentesvindelen (Libor) i en britisk domstol.

Amerikanske myndigheter er tydeligvis ikke fornøyd med størrelsen på boten på $100 millioner som allerede er betalt til en gruppe av 40 amerikanske stater, eller på de £290 millioner i bøter som britiske tilsynsmyndigheter har ilagt banken for Libor-svindelen.

Akkumulerte bøter de senere årene er imidlertid langt mindre enn straffen som markedet ga banken gjennom dagens kursfall.

Det hører også med til historien at både amerikanske og britiske myndigheter etterforsker Barclays for andre forhold. Hva dette dreier seg om skal visstnok opplyses om i desember.

Det er slike finansinstitusjoner vi som samfunn verner om.

Kapitalismen er og blir sin egen verste fiende.

Nobelprisen i tull?

tirsdag, 24. oktober, 2017

Den 13. episoden av «Tid er Penger» handler om Black Monday og tar naturlig for seg deler av dagens bloggtema. Podcastserien som nå totalt er avspilt 200.000 ganger er tilgjengelig her.

“We seem to be living in the riskiest moment of our lives, and yet the stock market seems to be napping.” -Richard Thaler, Nobel laureate

Det er vanskelig å ikke gjøre noen refleksjoner over årets tildeling av Nobelprisen i Økonomisk Vitenskap. Prisen gikk til Richard Thaler for hans arbeid i «behavioural finance» (psykologi som forklaring på adferd i finansmarkedene).

Tildelingen ble hyllet av eksperter i finans, økonomi og psykologi, samt samfunnet forøvrig.

Det som står i kontrast til denne tildelingen, er at vi som samfunn samtidig velger å ignorere nettopp det som Thaler oppdaget og er talsmann for.

Vi hyller med andre ord oppdagelsene til Thaler, men ønsker ikke å anvende dem.

Et godt eksempel på dette er alle som idag er betalt for å stå frem i media og fortelle oss at det ikke er noen risiko forbundet med å kjøpe aksjer på dagens nivåer.

Dette skjer ikke bare på tvers av Thalers meninger. Man velger også å avvise et hav av anerkjente eksperter som nå maner til forsiktighet. Blant disse er sjefen for verdens mest kjente investeringsbank, Goldman Sachs, og sjefen for IMF.

Andre med samme innstilling er en rekke meget erfarne og velrenommerte finansaktører. Felles for disse er at de har lykkes med å navigere sine egne og andres penger uskadet gjennom tidligere finanskriser.

Advarslene til tross er det idag «eksperter» som innrømmer at de mangler erfaring vi blir bedt om å lytte til.

Dette er som å be oss ta kjøretimer fra noen som aldri har kjørt bil.

Den meget erfarne forvalteren, David Harding, oppsummerer dagens eksperter for å være «long on self-belief and short on experience».

David Harding har forvaltet Winton Capital i 20 år. Til forskjell fra 99% av andre forvaltere har Winton tjent penger for sine investorer i samtlige kriseår (1997-Asia, 1998-LTCM, 2000-dot.com, 2001-World Trade Centre, 2007 & 2008-finanskrisen og 2011-gjeldskrisen i Europa).

Winton Capital har tjent penger for sine investorer i 17 av sine 20 leveår og har i underkant av $30 milliarder til forvaltning. Av de tre årene hvor fondet har tapt penger, var 2009 det verste året. Fondet hadde da et verdifall på 4.63%.

Det er verdt å merke seg at Winton var opp 21% i 2008, samtidig med at verden og de fleste andre fond imploderte.

Den meget anerkjente professoren ved MIT, Andrew Lo, publiserte tidligere i år boken «Adaptive Markets». Her gjennomgår han blant annet hvordan vi som samfunn nærmest er dømt til å gjenta våre feil.

Lo beskriver her den evige sykelen markedene befinner seg i:

«Some people survived the last financial crisis and might be more risk-averse, and some people who’ve joined since might be more risk-tolerant. The cautious guys survive for a while and then get pushed out by the more aggressive risk takers, who then get thrown out when the thing blows up in their faces.”

Man vil finne igjen denne «malen» i forut for alle store nedganger. Problemet er at menneskets natur forhindrer oss fra å forbedre oss.

Investorer foretrekker å plassere penger i en investering som har en 10% sannsynlighet for en avkastning på 40%, enn i en hvor man har en 90% sannsynlighet for å tjene 10%. (Lotto og lignende spill ville ikke ha eksistert dersom dette ikke var tilfelle.)

Finansselgere forstår dette intuitivt og vet derfor å bruke store tall når de presenterer nye produkter. Det spiller ingen rolle om det er helt usannsynlig at investorene vil oppnå denne avkastningen. Selgeren har fått sin lønn og kommisjon lenge før dette blir oppdaget.

Av samme årsak er det sjelden at selskapsanalyser blir presentert uten oppsiktsvekkende høye avkastninger. Dersom man gjorde dette ville man ikke få gratishjelp av pressen som trenger overskrifter som «doblingskandidat» og «skal tredoble seg», for at artiklene skal leses.

Lave lesertall går dette ut over annonseinntektene.

Politikere reagerer på samme måte. Går aksjemarkedet over stokk og stein, tar man dette som et bevis på riktig politikk. Ingen regjering ønsker å bli beskyldt for å stanse festen.

Det hjalp ikke hvor mange advarsler myndighetene og finanstilsynene fikk forut for finanskrisen, Bernie Madoff-svindelen eller den europeiske gjeldskrisen. De valgte alle å lukke øynene.

Når katastrofen er et faktum overreagerer man med politisk motivert regulering og svært sjelden med å putte flinke folk inn der hvor feilene ble begått.

Etter finanskrisen har byrden av ny regulering medført at konkurransen i finansmarkedene er redusert. I tillegg har man fjernet risikotoleranse hos bankene, som tidligere var de største aktørene.

Sistnevnte er ment å beskytte samfunnet mot at man igjen skal være nødt til å redde banker som spekulerer over evne.

I åpenbart en god idé, men som myndighetene i sin iver har implementert på en måte som har gitt uante konsekvenser ved en ny finansiell nedgang.

Man kunne enkelt ha oppnådd målsettingen ved å ansvarliggjøre ledelsen i slike institusjoner. Både økonomisk og gjennom straffeforfølgelse.

I stedet har man valgt å verne ledere i banker som har svindlet kunder og samfunn, deltatt i storstilt kursmanipulering av renter, råvarer og valuta, samt bevisst spekulert med samfunnets midler.

Det er med andre ord ikke bare belønningssystemet som er feil, men hele systemet.

Mannen som ga Libor-svindelen et ansikt, den tidligere rentemegleren i UBS og Citigroup – Tom Hayes – sier det slik:

«The first thing you think is where’s the edge, where can I make a bit more money, how can I push, push the boundaries. But the point is, you are greedy, you want every little bit of money that you can possibly get because, like I say, that is how you are judged, that is your performance metric.»

Om farene ved dagens forvaltningsmodell sier den meget anerkjente hedgefondforvalteren Kyle Bass:

“The shift from active to passive means that risk is in the hands of people who don’t know how to take risk. Therefore we’re likely to have a 1987 style air pocket. This is like portfolio insurance on steroids, the way algorithmic trading is now running the market place.”

Tidligere omtalte professor ved MIT, Andrew Lo, er enig i sistnevnte og sier i sin bok:

“Our technology has outgrown our ability to manage it, and the financial world is increasing in complexity and fragility.”

Den superraske teknologien gir oss inntrykk av at alt er bra, men dette er en illusjon. Hvis markedet er urolig gjør teknologien det mulig for kjøperne å trekke seg ut lenge før vi rekker å selge til dem. Flertallet av kursene vi ser lar seg heller ikke handle på.

Setter man dette sammen med en mildt sagt ustabil geopolitisk situasjon, er det kanskje på tide å spørre seg om dette virkelig er tiden hvor vi skal lytte til de som kan minst.

La meg derfor avslutte denne oppsummeringen av sitater med noen visdomsord fra Henry Skinner i filmen «A Good Year», 2006:

«Man learns nothing from winning. The act of losing, however, can elicit great wisdom.»

Det gjelder bare å ikke kaste visdommen i søpla i et øyeblikk av eufori.

En nær utdødd rase

torsdag, 5. oktober, 2017

Frem til tusenårsskiftet var det svært attraktivt å være interbank- eller interdealer megler, heretter bare kalt «broker».

Før det var mulig både å se ordreboken og handle på markedsplasser elektronisk, var det brokere som spesialiserte seg på å koble handler mellom banker og meglerhus.

Brokernes jobb var å finne ut hvor likviditeten befant seg og deretter kringkaste denne kontinuerlig over åpne telefonlinjer som var koblet til høyttalere hos kundene.

Ønsket vi å slå til på kjøper- eller selgerkurs var det bare å trykke ned sendeknappen på telefonpanelet og rope «mine» eller «yours».

Hvilken motpart som stod bak kursene og volumet var anonymt inntil en handel var gjort. Først da opplyste brokeren om hvem som var din motpart. Sluttsedler gikk deretter direkte mellom partene, mens broker sendte oss en regning på akkumulert kurtasje ved månedsslutt.

Brokere trengte ikke høyskoleutdannelse ettersom de aldri hadde en mening om annet enn tilbud og etterspørsel der og da. Kunnskapen om- og interessen for fotballresultater lå som regel langt høyere enn estimatene for bnp-vekst.

Det var andre kvaliteter som gjaldt i broker-verdenen. Man måtte ha evne til å skille viktig informasjon fra støyen rundt seg og formidle denne videre lynraskt. Feil kurs eller volum ville umiddelbart sette sinnene i kok hos de det gikk ut over.

Markedsaktørene kunne være nådeløse mot brokere når sistnevnte ikke var på ballen.

På grunn av intensiteten og beløpene som stod på spill, måtte brokere være svært hardhudede. Verbale tirader fra tradere som tapte penger var dagligdags kost.

UBS London hadde en kvinnelig opsjonstrader som var legendarisk for sitt temperament. Når hun var på krigsstien flyktet brokere i panikk fra den åpne linjen som bar hennes navn.

Det fantes ingen ende – eller for den saks skyld oppfinnsomhet – for hennes utskjellinger. Selv hennes kolleger visste å ligge lavt i hennes nærvær.

Ikke sjelden hadde brokere bakgrunn som torvhandlere. Der hadde de gjort det til et levebrød å oppfatte tilbud og etterspørsel under alle forhold. Alt var ferskvare, så forståelsen av kombinasjonen pris og tid var essensiell.

Det gjaldt å ikke sitte igjen med inventar når dagen var omme.

Med noen få unntak hadde broker-firmaene hovedkontorer i London. Blant disse var cockney-dialekten (en dialekt med røtter i Londons østre bydeler) normen. Varianter av cockney kunne derfor høres over høytalere (broker-bokser) hos banker i alle verdensdeler.

Eaton-polert stemmer over høytalerene var så sjelden at det kunne få markedet til å stoppe opp i flere sekunder.

Frem til teknologien tok over, var brokerne den foretrukne markedsplassen for alle handler over et visst volum.

Da elektronisk handel begynte å dukke opp i slutten av åttitallet, var det få som i utgangspunktet brydde seg. I likhet med innen forvaltning idag, var det heller ikke den gangen mange som så mulighetene eller truslene som dette innebar.

Elektronisk handel akselererte i omfang gjennom nittitallet og volumet som «voice-brokerne» håndterte stupte tilsvarende.

Dette førte til en rekke fusjoner blant broker-firmaene før nedleggelsene tok til for alvor. Tullet & Tokyo, Karl Kliem, Prebon, Harlow & Butler, Tradition, Astley & Pearce, Bierbaum, RP Martin, Marshall, GNI, Yamane, Exco, ICAP enten forsvant eller fusjonerte.

Noen fant nye markeder som kraft, frakt og ulike derivater. Den teknologiske utviklingen har imidlertid fortsatt med å puste dem i nakken.

Noen få av de cockney-talende brokerne fikk jobb som tradere, mens de fleste ble overflødige og begynte i stillinger utenfor finans.

For de aller fleste var tiden med høy status, bord på de beste restauranter, billetter til alle sportsbegivenheter og konserter, samt høy lønn plutselig over.

Teknologien rasjonalisert bort alle som ikke innoverte. De som har blitt igjen har måtte fornye seg både på produkt- og kundesiden.

Komplekse derivatstrategier har frem til nå ikke latt seg prise effektivt på skjerm. Her har brokerne ikke bare funnet et marked, men de har samtidig også utvidet sitt kundegrunnlag gjennom å la profesjonelle aktører som hedgefond få tilgang.

Prisen man får på kombinasjoner av opsjoner er fortsatt langt bedre hos voice-brokere enn på skjerm. Årsaken til dette er at de er i stand til å slå sammen alle opsjonene som kjøpes og utstedes til én enkelt bid/offer pris.

Fordi det er en kombinasjon vil market makere typisk være villige til å stille midtkurs på flere av opsjonene.

Denne prisen kan i tillegg gjøres smalere dersom man avtaler at den gjøres med delta-hedge. Dette betyr at den som ønsker kombinasjonen gir motparten en hedge der og da slik at førstnevnte ikke har noen markedsrisiko på handelstidspunktet. Det er deretter kundens oppgave å få nøytralisert hedgen.

Så langt har teknologene ikke brukt tid på å gjøre prosessen med å stille pris på komplekse opsjonskombinasjoner automatisk. Imidlertid, gitt den teknologiske utviklingen, snakker vi sannsynligvis kun om tid.

Lydfilen over kan gi lytterne et inntrykk av dialogen mellom megler og broker. Det var ikke alltid et knirkefritt samarbeid. Cockney’en denne gangen er på meglersiden