Denne uken har vi kunnet lese to interessante oppslag i finanspressen:

Den første handlet om investoren som forlangte 6% årlig avkastning med null risiko, tapte mesteparten av pengene og vil saksøke meglerhuset.

Den andre var en studie over aksjeavkastning på Oslo Børs målt over 33 år. Denne konkluderte med at mindre enn halvparten (43%) av de børsnoterte selskapene over tid har klart å slå den risikofrie renten.

Å tro at man kan oppnå en rente som er nær seks ganger bankrenten uten å ta noen som helst risiko er farlig naivt. Faktisk er det så naivt at meglerselskapet kunne ha sett det som fornuftig å vurdere egnetheten til vedkommende.

Men vent; Finansdepartementet og Finanstilsynet har ikke funnet grunn til å innføre egnethetsvurdering av de som vil kjøpe aksjer og obligasjoner, være seg om de er belånt eller ikke. Egnethetsvurdering er kun påbudt av de som vil gjøre andre typer investeringer (som gjerne er langt mindre risikofylte).

Enker, faderløse og de som tror på høy avkastning uten risiko kan dermed fritt boltre seg i aksjer og obligasjoner til tross for studien som nå viser at hvert syvende børsselskap ender med null i verdi.

Nå skal det i dette tilfellet sies at lydopptak bekrefter at megleren klart og tydelig gjorde investoren oppmerksom på at han ikke kunne garantere at investoren ikke tapte penger.

Det fremstår imidlertid ikke opplagt hvordan investoren med null risikotoleranse, ikke bare endte opp med en portefølje av den mest risikofylte obligasjonstypen som finnes (High Yield, også kalt «søppelobligasjoner»), men i tillegg hadde fått øke risikoen gjennom belåning av disse.

Etter hvert som kundeforholdet utviklet seg har tydeligvis forståelsen av hva lav- eller nullrisiko betyr endret seg, ettersom handel med denne type obligasjoner krever en aktiv deltakelse fra megler.

Alle typer av kredittobligasjoner må nemlig fortsatt handles manuelt gjennom megler (til forskjell fra aksjer som kan handles direkte med et tastetrykk uten bistand av megler).

Ifølge avisene endte eventyret om 6% årlig avkastning og ingen tap med et tap på hele 77%.

Til sammenligning opplevde ikke Oslo Børs tilsvarende verdifall selv under finanskrisen.

Denne gangen var det ikke en gang børsfall i perioden hvor tapet på 77% inntraff. Tvert imot steg Oslo Børs nesten 30% mens dette pågikk.

Hvis avisreferatene stemmer, kan det således synes som flere enn kun den uheldige investoren var uegnet.

«Those who buy headlines today, sell newspapers tomorrow.» -Warren Buffett

Det er sjelden å høre noen argumentere imot at banker er en syklisk virksomhet. I økonomiske oppgangstider tjener bankenes kunder godt og betjeningen av lån og forpliktelser er derfor god.

Den økte etterspørselen etter lån gir i tillegg bankene mulighet til å øke marginer eller forlange at kundene i tillegg kjøper andre av deres produkter.

Det ligger selvfølgelig i sakens natur at de fleste nyter godt av økonomisk vekst og ifølge økonomiske indikatorer, aksjemarkeder, eiendomspriser etc har vi det usedvanlig godt nå.

Siden banker finansierer mye av dette bør de således være gode barometre for den økonomiske tilstanden. Ikke bare strømmer inntektene inn, men verdien av pant de sitter på blir stadig høyere. For bankene betyr dette redusert risiko.

Alt skulle derfor være fryd og gammen.

Kursen på landets største bank, DNB, gjenspeiler dette. Denne er like oppunder sitt historiske toppnivå.

Zoomer vi ut litt, blir imidlertid bildet noe mer uklart. Andre storbanker som har hatt virksomhet i Norge i lang tid (Nordea, tidligere Kreditkassen og Danske Bank, tidligere Fokus Bank), viser en helt annen kursutvikling. Det samme gjør SEB.

Man kunne forsøke å forklare dette ved at aksjeindeksutviklingen i deres hjemland har vært svakere enn i Norge. Det er bare at de nevnte bankenes utvikling har vært vesentlig svakere enn indeksene i hjemlandene også.

Danske Bank, SEB og Nordea er faktisk inne i et «bear market» hvis man benytter definisjonen om at dette er riktig betegnelse når aksjekursen har falt 20% eller mer.

Men et viktigere poeng er at disse bankene ikke på noen måte er alene om dette. Av de totalt 39 bankene som Financial Stability Board har erklært som systemkritiske (så store at samfunnet må redde dem dersom noe går galt), er ifølge Financial Times hele 41% av dem (16 stykker) nå inne i et «bear market».

Vi snakker her om systemkritiske banker som er inne i et «bear market» samtidig som vi opplever ett av tidenes største «bull markeder».

Denne utviklingen har gått upåaktet hen i en tid hvor få økonomer ser tegn til skyer på himmelen og selskaper med vekst fremfor inntjening fortsatt blir foretrukket blant investorer.

Kanskje noe det er verdt å bruke et par minutter på å reflektere over.