Det var først etter at jeg hadde tegnet en tre års kontrakt som fallskjermjeger at jeg ble klar over at jeg led av høydeskrekk.

Denne nye selvinnsikten skulle ikke bare forvrenge mitt syn på hva som var farlig, den skulle i tillegg utfordre selvbildet og etterhvert også øke min forståelse for risiko.

Høydeskrekken gjorde at jeg følte meg tryggere jo lavere flyet vi hoppet fra befant seg over bakken.

Realiteten er en annen. Jo lavere man hopper ut, desto mindre tid har man på seg til å utføre nødprosedyrer dersom skjermen ikke åpner.

Hopper man fra 1000 fot tar det kun 10 sekunder før man treffer bakken hvis skjermen ikke åpner. Fra 3000 fot tar det 20 sekunder. Når man har full fart (terminalhastighet) bruker man 5 sekunder på å falle 1000 fot.

Min høydeskrekk ga meg det forvrengte synet at lavt var trygt og høyt var farlig. Selv etter flere tusen hopp, merker jeg at denne «logikken» fortsatt «spøker» i systemet.

Denne forvrengte logikken burde resonnere med svært mange investorer. Børsen føles aldri tryggere enn når den er på topp og aldri mer farefull enn når den er på bunn.

Dette skjer gang på gang til tross for at vi innerst inne «vet» at det er det motsatte som er tilfellet. Her er det ikke høydeskrekk vi sliter med, men frykten (grådigheten) for å ikke få med oss den aller siste prosenten med avkastning.

I fallskjermhopping vil det være analogt med å utløse skjermen så nær bakken man tør. En livsfarlig lek som gir fatale følger for de som feilberegner høyden i forhold til fallskjermens åpningstid.

I aksjemarkedet har vi de siste årene både oppmuntret og hyllet finansielle «lavtrekk». Det er det vi får når vi oppfordres til høy belåning med stadig mindre feilmargin.

For å sikre fallskjermhoppere mot slik adferd, samt hoppere som av en eller annen årsak ikke utfører essensielle nødprosedyrer, ble det på nittitallet påbudt med automatåpnere på reserveskjermer. Automatåpnere utløser reserverskjermen som følge av en kombinasjon av høy fart og lav høyde. Jeg har selv sett slike redde et antall liv.

Tilsvarende innretninger i børsmarkedene er «stop loss» ordre og «margin calls». Sistnevnte er når banken eller meglerhuset ringer deg og sier at aksjekursen nærmer seg låneverdien på dine aksjer. Du må da stille med mer sikkerhet dersom aksjene dine ikke skal selges.

Analogien til fallskjermhopping er at farten din er høy og bakken nærmer seg. Du må følgelig foreta deg noe.

Når fataliteter skjer i fallskjermhopping opprettes det granskning både for å avdekke årsak, men også for å se om noe kan gjøres sikrere i fremtiden. Her tar man sikkerheten på alvor.

Ett eksempel på dette er at man idag utløser fallskjermen slik at den er åpen i minimum 3000 fots høyde. Dette er dobbelt så høyt som grensen var på åttitallet.

I finans er det derimot lite som gjøres i form av forbedringer etter en periode med katastrofale tap. Nesten tvert imot.

I første fase etter en krise handler det om å skyve skyld eller pulverisere denne. Finanskrisen og den europeiske gjeldskrisen er gode eksempler på dette. Det finnes ikke grenser for hvor mye offentlige midler man kan bruke til slikt.

Dernest slipper særgruppene til, ofte meglerhus og banker, som ønsker minimale endringer fra slik det var.

Systemene som bidro til at krisene ble større skal ikke forbedres fordi mellommennene (de som ikke tar risiko) tjener mest på å beholde dem slik de er.

Lave renter har oppfordret bedrifter til å oppta mer gjeld og følgelig har meglerhusenes tjent voldsomt på tilrettelegging av nye lån. Honorarene her er langt større enn for vanlige megleroppdrag.

Så mye for den incentivnøytraliteten som Finanstilsynet angivelig skal være så opptatt av.

Annenhåndsmarked, som var en katastrofe under siste krise, er imidlertid ikke blitt forbedret til tross for at dette er blitt gjort i en rekke andre markeder. Det er meglerne som har vært imot dette.

Investorer kan fortsatt ikke se løpende kjøps- og selgerkurser på en stor andel slike obligasjoner. Ikke en gang sluttkurser får man gratis.

Nordic Bond Pricing kan selge deg en liste bestående av omsetninger og modellbaserte utregninger, som de «antar» er en korrekt verdi, etter at handelen er ferdig. Du har imidlertid ingen garanti for at disse kursene kan handles til lenger, eller i det hele tatt.

Denne opplagte svakheten i systemet er en stor risiko for investorene. De fleste lands finansmarkeder sluttet å godta «modellbaserte estimater» som følge av katastrofale erfaringer med denne type verdsettelser under finanskrisen.

Det er nettopp manglende innsyn i dette markedet som gjør risikoen for uventet store tap («gap risk») større enn i et transparent marked.

Verdipapirfondenes Forening har ikke løftet en finger for å bedre på denne situasjonen. Det samme gjelder Finanstilsynet. Det er rett og slett ingen som taler investorenes sak i dette spørsmålet.

Sist uke bet jeg meg merke til to sitater. Det ene fra en megler i et av meglerhusene som er mest aktive i kredittobligasjoner, det andre fra en kunderådgiver hos en av de største obligasjonsforvalterne i Norge.

I førstnevnte tilfelle var det snakk om belåningsgraden til en kredittobligasjon som handlet til kurs 103. Meglerens vurdering av dette var: «Du vet hvordan dette markedet virker; skulle det komme noen som helst negative nyheter om selskapet er den neste kursen 20. Det handles ikke i mellom.»

Kunderådgiveren i forvaltningsforetaket ble spurt om hvorfor ikke de også tilbød høyrentefond og svarte: «Med markedet vi har i Norge synes vi rett og slett ikke at høyrenteobligasjoner er et egnet fondsprodukt.»

Verdipapirfond i Norge må nemlig ha mulighet for daglig tegning og innløsning. Mulighetene for å kunne gjøre dette er nær ikke-eksisterende om verdipapirer man sitter med ikke har kjøper- og selgerkurser. Verdien på et slikt fond blir følgelig «teoretisk» og ikke reell.

Dette en vesentlig risiko som ikke kommuniseres til investorene.

Kredittobligasjonsmarkedet i Norge var total en katastrofe under finanskrisen. Justert for markedsstørrelse opplevde Norge flere konkurser i slike selskaper enn noe annet land.

Siden den gang har man forbedret låneavtalene og tillitsmannsfunksjonen, mens markedsplassen er nesten blitt mer uoversiktlig enn for 12 år siden. Dette skyldes at regulering og krav fra myndighetene gjør det vanskeligere og mer kostbart å ha nok meglerforbindelser til å få oversikt over markedet.

Hadde man vist kontinuerlig kjøper- og selgerkurser på en handelsplatform ville dette ikke vært nødvendig. Dette har imidlertid meglerne motsatt seg.

Argumentet man får fra meglere er at: «Ofte er det ikke kjøper- eller selgerkurser i et papir.» Dette er sikkert riktig, men i så tilfelle også viktig informasjon til markedet. Ikke noe meglere har rett til å hilde skjult.

Hadde man i stedet hatt et skjermmarked, kunne investorer selv bidra med kjøper- eller selgerkurser og gjennom det bidra til at den viktige auksjonsprosessen kom i gang.

Dette vil være en vinn-vinn situasjon for alle andre enn meglere som forsøker å holde på denne informasjonen til egen vinning.

Til tross for advarslene har ikke dette blitt gjort. I stedet har man valgt å skape en gjeldsboble som er uendelig mye større enn den vi så ved inngangen til 2008.

Høyrentefondene har som regel noe kontantbeholdning, men når denne er brukt opp sier det seg selv at det oppstår en krise når investorer innløser og det ikke finnes kjøperkurser i markedet.

Akkurat samme som vi opplevde under finanskrisen.

Følgende av manglende vilje til forbedring er at man ikke bare får enkeltfataliteter, men skarer av investorer «dundrer i bakken» på samme tid.

I mangel av noe annet vil en god idé være å risikojustere vår virkelighetsoppfatning om både megler og marked. Endringer skjer nemlig raskt når investorene ikke lenger vil være med på gildet.

(PS: Før noen kaller dette etterpåklokskap, ble disse farene senest advart mot i denne bloggen fra desember ifjor. På det tidspunktet var dette markedet på rekordnivåer.)

De senere årene har myndighetene og sentralbankene, som påpekt i mange tidligere blogger, gått hardt til verks med å fjerne andre investeringsalternativer enn aksjer.

I mer enn femten land resulterte dette i at statsobligasjoner hadde negative renter og i enkelte tilfeller kunne både bedrifter og boligkjøpere også bli betalt for å låne penger.

Sparere skulle tvinges til å ta høyere risiko om de ville eller ikke.

Lærdommene fra finanskrisen om konsekvensen av høy belåning og høy risiko ble ignorert.

USA, som erkjente problemet, var først ute med tiltak for å redde finansinstitusjoner og økonomien. Takket være dette lykkes de med å få god effekt ut av tiltakene.

EU nektet for at de hadde egne problemer, med den følge av at den europeiske gjeldskrisen fortsatte å rive ned økonomien mens USA var i gang med gjenoppbyggingen.

Dette resulterte i «a tale of two markets», som Charles Dickens kunne ha uttrykt det.

I USA steg aksjemarkedet og statsobligasjoner ga nok avkastning til at de var en havn for de som ønsket lav risiko eller diversifisering.

Tvangsøkningen av risikoappetitt og sentralbankenes stadige tiltak for å gi inntrykk av at aksjemarkeder ikke lenger hadde noen risiko, ble kronet med suksess.

Investorer ble stadig mer risikovillige. Dette ga seg utslag i en kraftig oppgang i belåningen av porteføljer, økt etterspørsel etter aksjer i selskaper uten inntjening og/eller med svært belånte balanser, samt aggressive endring i porteføljesammensetninger.

Aksjeandelen økte og renteandelen ble redusert. Den tradisjonelle prosentfordelingen 60% obligasjoner / 40% aksjer, ble raskt til 50/50, for så å bli 40/60, 30/70 og i mange tilfeller 100% aksjer. I tillegg lånte man for å kjøpe seg mer.

Risiko hadde tross alt ikke vært sett på 10 år.

Men – nå har vi fått smake den igjen. Mens alle pilene pekte oppover og analytikerne, i en rus av sentralbanktiltak, fortalte at det ikke fantes en sky på himmelen, smalt det.

Det hevdes at man må 90 år tilbake i tid for å finne en tilsvarende brutal nedgang.

Risikoelskende investorer ble båret ut side om side med ofrene for Corona-viruset. Fond legges ned på grunn av «uventede» tap. Keisere står nakne foran folket.

Tyngdekraften var allikevel ikke opphevet, sånn som så mange hadde proklamert.

Håpet og troen på at langsiktighet løser alle problemer i aksjemarkedet gjelder ikke for de som får sine aksjer tvangssolgt fordi det ikke lenger finnes nok sikkerhet for belåningen.

Oppe i alt kaoset spør mange om hva som kunne ha vært gjort annerledes. Det må være en magisk formel som kunne ha beskyttet mot dette, muligens et komplisert finansielt derivat.

Svaret er langt enklere.

Tradisjonell og godt dokumentert porteføljeteori kunne ha fjernet all smerten. Vår egen grådighet hadde satt denne til siden og gjorde at vi i stedet lyttet til rottefangerens fløyte.

Infront-chartet under viser utviklingen i den amerikanske aksjeindeksen S&P 500 (grønn) og det kjente børsnoterte (ETF) fondet TLT (rød). Sistnevnte investere utelukkende i amerikanske statsobligasjoner med løpetid på 20 år eller mer.

I takt med at verdsettelsen av aksjer har nådd nivåer vi må tilbake til dot.com boblen for å finne maken til, var det heldigvis investorer som som fortsatt hadde diversifisert og som har økt sin allokering til sikre papirer.

Chartet er en fin illustrasjon og påminnelse om hvilken effekt helt alminnelig sunn fornuft kan ha.

The best indicator of future trajectory is not a lengthy past stability, but recent moderate volatility. -Nassim Taleb

Sist uke så vi to påfølgende dager med over 1% nedgang i det amerikanske aksjemarkedet.

De fleste som har fulgt finans i mer enn 10 år vil normalt ikke reagere på dette i det hele tatt, men i dagens QE-markeder ga dette utslag.

Forut for nedgangen hadde vi hatt en kraftig volatilitetskompresjon. Denne kunne ikke bare registreres gjennom at bevegelsene fra dag til dag var blitt svært små, men det samme hadde svingningene intradag (bevegelsene fra topp til bunn) blitt.

Utregning basert på sluttkurser viste at på to av tre dager svingte den amerikanske aksjeindeksen S&P 500 med 0.34% eller mindre.

Det nye «regimet» med svært lave svingninger hadde ikke gått upåaktet hen. Til tross for at de lave nivåene betydde at man fikk lite betalt, ønsket plutselig «alle» nå å selge volatilitet.

Statistikk fra det amerikanske finanstilsynet (CFTC) viste at det var en ny all time high i utstedelse av opsjoner. Ingen ønsket forsikring eller beskyttelse – alle ønsket nå i stedet å opptre som forsikringsselskap.

Dette skjedde samtidig med at risikomodeller, som benytter historisk volatilitet til å beregne mulige utslag, tillot enda større belåning i aksjer.

Disse faktorene har forøvrig nylig vært omtalt i podcasten Tid er penger.

Investorer som benyttet opsjonsmarkedet, foretrakk i tillegg å kjøpe calls (kjøpsopsjoner) og utstede puts (salgsopsjoner), noe som bidro til at sistnevnte ble «unormalt» rimelige i forhold til calls.

De ovennevnte faktorene antydet at svært få så noen som helst risiko for kursfall.

Noen dager senere falt den amerikanske indeksen med 1%. Et slikt fall i en indeks som hadde steget 25% hittil i år burde ikke være oppsiktsvekkende. Problemet lå i at dette skjedde på bare én dag.

Fallet førte til et voldsomt antall «margin calls» (økning av sikkerhetskrav). Dette skjedde ene og alene fordi belåningsgraden var svært høy.

De mest belånte investorene fikk krav om mer penger i løpet av børsdagen, mens et enda større antall fikk det etter at markedet var stengt.

For sistnevnte gruppe betydde dette at mer penger måtte være megler i hende før markedet åpnet dagen etter.

Aktører som fikk informasjon om hvor mye som var utestående av det innkalte beløp, begynte dagen etter å selge futures-kontrakter i forkant av åpningen på New York børsen. Man kan handle i futures over 23 timer i døgnet, mens NYSE kun er åpen i seks og en halv time (fra 15.30 til 22.00 norsk tid).

Investorer som mottar margin calls kan velge å stille opp med mer penger eller akseptere at posisjonene deres stenges når børsen åpner.

S&P 500 åpnet 0.8% lavere enn foregående dags sluttkurs og fortalte med det at mange ikke hadde vært i stand til å innbetale det de skyldte. Drevet av tvangssalg falt indeksen ytterligere 0.6% på noen minutter. Totalt var markedet ned 2.7% på 1 handledag og 15 minutter.

Fallet på den første dagen representerte den største svingningen det amerikanske aksjemarkedet hadde opplevd på to måneder. Man må imidlertid vesentlig lenger tilbake for å finne et fall på 2.7% på 1 dag og 15 minutter.

Etter at tvangssalget var unnagjort stabiliserte markedet seg.

Tre dager senere (fredag) ble markedet reddet av amerikanske arbeidsmarkedstall. For de som måtte ha vært bortreist i forrige uke, så det egentlig ikke ut som noe hadde skjedd.

Dette er imidlertid en sannhet med modifikasjoner. Kursfallet førte nemlig til en betydelig etterspørsel etter put opsjoner og dette har igjen medført en kraftig endring i selve opsjonsprisingen.

Det er i forbindelse med sistnevnte at julekvelden (for noen) kommer tidlig i år.

Har man fortsatt tro på aksjer har endringen ført til noen sjeldne gode muligheter.

Her er noen eksempler med utgangspunkt i S&P 500 indeksopsjoner med forfall 20. mars neste år:

Dersom man tror at markedet ikke vil falle mer enn 5% innen den tiden, kan man utstede en put opsjon med innløsningskurs 5% under dagens indeksnivå og samtidig kjøpe en call opsjon med en innløsningskurs 2.2% over dagens indeksnivå. Strategien kan gjøres premienøytralt (uten utlegg) gjennom at man mottar like mye premie for put-opsjonen man utsteder som man betaler for kjøpsopsjonen.

Med denne strategien taper man ingenting ved et kursfall på inntil 5%, men skulle fallet fortsette vil man derfra tape som om man satt med aksjer. En oppgang på over 2.2% vil gi full videre oppside. Forfaller disse opsjonene med et marked som er mellom -5% og +2.2% fra dagens nivå, har det ingen effekt på lommeboken.

Alternativt kan man velge å utstede en put opsjon som nevnt over og benytte premien til å kjøpe call opsjoner med innløsningskurs like langt (5%) over dagens indeksnivå.

Fordelen med siste strategi er at opsjonsprisingen i øyeblikket gjør at man får kjøpt 2.5 ganger så mange call opsjoner som det antallet put opsjonene man utsteder. Man får med andre ord en eksponensiell inntjening på all kursoppgang over 5% innen forfallet den 20. mars neste år.

Ved forfall er det ingen effekt på lommeboken dersom indeksen befinner seg +/-5% fra dagens nivå.

Begge de nevnte strategiene utnytter asymmetrien som i øyeblikket finnes i det amerikanske opsjonsmarkedet. Denne asymmetrien kan vesentlig forbedre utfallet for investorer som fortsatt er villige til å satse på at aksjer skal opp.

For de som lurer på om samme mulighet finnes i det norske opsjonsmarkedet, så er det dessverre for tiden ikke slik. Put opsjoner på OBX-indeksen er priset langt mer moderat i forhold til call opsjonene.

Dette gir riktignok muligheten for «relativ value» handel mellom amerikanske og norske indeksopsjoner, men dette krever betydelig mer regneferdigheter ettersom både volatilitet, skjevdeling og korrelasjon må tas med i beregningen.

Nedenstående graf viser avkastningsprofilen til strategi nummer to ved forfall. Man kan tydelig se at avkastningen til oppsiden blir 2.5 ganger så stor som tapet ved tilsvarende kursbevegelse til nedsiden.

Financial Times publiserte i forrige uke en oversikt over hvordan verdens statlige fond (Sovereign Wealth Funds – SWF) er investert innenfor aksjer og obligasjoner.

Totalt 139 slike fond, med tilsammen $20.3 billioner til forvaltning, inngikk i tallmaterialet som var innhentet av amerikanske Invesco.

I gjennomsnitt leverte de statlige fondene en positiv avkastning på 4% ifjor. SPU (Statens Pensjonsfond Utland – «Oljefondet»), som fortsatt er verdens største, var samtidig ned 6.1%.

Forklaringen til sistnevnte ligger i at SPU har 70% av sin forvaltningskapital plassert i aksjer og at de fleste av verdens aksjemarkeder ifjor endte ned.

Det er her verdt å merke seg at andre lands statlige fond i gjennomsnitt hadde mindre enn halvparten av SPUs andel i aksjer.

En fjerdedel av SWFs viste negativ avkastning ifjor. Disse var fond med aksjeandeler høyere enn gjennomsnittet og hvor porteføljene var passivt forvaltet.

Videre kom det frem at flertallet av SWFs venter at en global økonomisk nedgang vil inntreffe innen to år.

I tråd med dette har disse fondene i gjennomsnitt redusert sine aksjebeholdninger med tre prosentpoeng til 30%.

Pengene er flyttet til obligasjoner hvor allokeringen samtidig er blitt økt til gjennomsnittlig 33%.

Øvrige 37% er plassert i alternative investeringsklasser som for eksempel eiendom, hedgefond, Private Equity og gull.

Av Invesco-studien kommer det tydelig frem at det norske fondet ikke bare har vesentlig større allokering til aksjer enn gjennomsnittet, men at Norge også har den porteføljen med minst diversifisering.

Det kan i denne anledning være verdt å minnes reaksjonene som kom da det ble kjent hvor mye et diversifisert SPU tapte under finanskrisen. Fondet var da ikke bare vesentlig mindre enn det er idag, men aksjeandelen var den gangen kun på 40%.

Da finanskrisen inntraff var det bare ren og skjær flaks at fondet ikke hadde rukket å øke aksjeandelen til 60%. Dette var nemlig blitt vedtatt ett år tidligere. Takket være denne flaksen kunne SPU benytte de lave kursene som finanskrisen resulterte i til å kjøpe seg opp.

Med 50% økning i aksjeallokeringen på lave kurser, fikk man også en mye raskere opphenting av det tapte.

Man kan forøvrig vanskelig se for seg at Stortinget vedtar en ytterligere økning dersom en ny krise inntreffer.

Diversifisering som risikoreduserende tiltak er velkjent innen finans. Harry Markowitz beskrev det som: «the only free lunch in finance».

For ordens skyld mottok Harry Markowitz Nobelprisen i Økonomi i 1990.

Når Norge nå har valgt å takke nei til den nevnte «lunchen», må det være fordi man på nasjonalt nivå er innstilt på å ta høy risiko i håp om å oppnå høy avkastning over tid.

Dette er et valg politikere, media og den øvrige befolkningen bør minnes, ikke bare i gode, men også i dårlige tider.