Frem til tusenårsskiftet var det svært attraktivt å være interbank- eller interdealer megler, heretter bare kalt «broker».
Før det var mulig både å se ordreboken og handle på markedsplasser elektronisk, var det brokere som spesialiserte seg på å koble handler mellom banker og meglerhus.
Brokernes jobb var å finne ut hvor likviditeten befant seg og deretter kringkaste denne kontinuerlig over åpne telefonlinjer som var koblet til høyttalere hos kundene.
Ønsket vi å slå til på kjøper- eller selgerkurs var det bare å trykke ned sendeknappen på telefonpanelet og rope «mine» eller «yours».
Hvilken motpart som stod bak kursene og volumet var anonymt inntil en handel var gjort. Først da opplyste brokeren om hvem som var din motpart. Sluttsedler gikk deretter direkte mellom partene, mens broker sendte oss en regning på akkumulert kurtasje ved månedsslutt.
Brokere trengte ikke høyskoleutdannelse ettersom de aldri hadde en mening om annet enn tilbud og etterspørsel der og da. Kunnskapen om- og interessen for fotballresultater lå som regel langt høyere enn estimatene for bnp-vekst.
Det var andre kvaliteter som gjaldt i broker-verdenen. Man måtte ha evne til å skille viktig informasjon fra støyen rundt seg og formidle denne videre lynraskt. Feil kurs eller volum ville umiddelbart sette sinnene i kok hos de det gikk ut over.
Markedsaktørene kunne være nådeløse mot brokere når sistnevnte ikke var på ballen.
På grunn av intensiteten og beløpene som stod på spill, måtte brokere være svært hardhudede. Verbale tirader fra tradere som tapte penger var dagligdags kost.
UBS London hadde en kvinnelig opsjonstrader som var legendarisk for sitt temperament. Når hun var på krigsstien flyktet brokere i panikk fra den åpne linjen som bar hennes navn.
Det fantes ingen ende – eller for den saks skyld oppfinnsomhet – for hennes utskjellinger. Selv hennes kolleger visste å ligge lavt i hennes nærvær.
Ikke sjelden hadde brokere bakgrunn som torvhandlere. Der hadde de gjort det til et levebrød å oppfatte tilbud og etterspørsel under alle forhold. Alt var ferskvare, så forståelsen av kombinasjonen pris og tid var essensiell.
Det gjaldt å ikke sitte igjen med inventar når dagen var omme.
Med noen få unntak hadde broker-firmaene hovedkontorer i London. Blant disse var cockney-dialekten (en dialekt med røtter i Londons østre bydeler) normen. Varianter av cockney kunne derfor høres over høytalere (broker-bokser) hos banker i alle verdensdeler.
Eaton-polert stemmer over høytalerene var så sjelden at det kunne få markedet til å stoppe opp i flere sekunder.
Frem til teknologien tok over, var brokerne den foretrukne markedsplassen for alle handler over et visst volum.
Da elektronisk handel begynte å dukke opp i slutten av åttitallet, var det få som i utgangspunktet brydde seg. I likhet med innen forvaltning idag, var det heller ikke den gangen mange som så mulighetene eller truslene som dette innebar.
Elektronisk handel akselererte i omfang gjennom nittitallet og volumet som «voice-brokerne» håndterte stupte tilsvarende.
Dette førte til en rekke fusjoner blant broker-firmaene før nedleggelsene tok til for alvor. Tullet & Tokyo, Karl Kliem, Prebon, Harlow & Butler, Tradition, Astley & Pearce, Bierbaum, RP Martin, Marshall, GNI, Yamane, Exco, ICAP enten forsvant eller fusjonerte.
Noen fant nye markeder som kraft, frakt og ulike derivater. Den teknologiske utviklingen har imidlertid fortsatt med å puste dem i nakken.
Noen få av de cockney-talende brokerne fikk jobb som tradere, mens de fleste ble overflødige og begynte i stillinger utenfor finans.
For de aller fleste var tiden med høy status, bord på de beste restauranter, billetter til alle sportsbegivenheter og konserter, samt høy lønn plutselig over.
Teknologien rasjonalisert bort alle som ikke innoverte. De som har blitt igjen har måtte fornye seg både på produkt- og kundesiden.
Komplekse derivatstrategier har frem til nå ikke latt seg prise effektivt på skjerm. Her har brokerne ikke bare funnet et marked, men de har samtidig også utvidet sitt kundegrunnlag gjennom å la profesjonelle aktører som hedgefond få tilgang.
Prisen man får på kombinasjoner av opsjoner er fortsatt langt bedre hos voice-brokere enn på skjerm. Årsaken til dette er at de er i stand til å slå sammen alle opsjonene som kjøpes og utstedes til én enkelt bid/offer pris.
Fordi det er en kombinasjon vil market makere typisk være villige til å stille midtkurs på flere av opsjonene.
Denne prisen kan i tillegg gjøres smalere dersom man avtaler at den gjøres med delta-hedge. Dette betyr at den som ønsker kombinasjonen gir motparten en hedge der og da slik at førstnevnte ikke har noen markedsrisiko på handelstidspunktet. Det er deretter kundens oppgave å få nøytralisert hedgen.
Så langt har teknologene ikke brukt tid på å gjøre prosessen med å stille pris på komplekse opsjonskombinasjoner automatisk. Imidlertid, gitt den teknologiske utviklingen, snakker vi sannsynligvis kun om tid.
Lydfilen over kan gi lytterne et inntrykk av dialogen mellom megler og broker. Det var ikke alltid et knirkefritt samarbeid. Cockney’en denne gangen er på meglersiden