Den sveitsiske investeringsbanken Credit Suisse beregner og sender ut nedenstående barometer av risikoappetitten i markedet. Grunnlag for beregningen er observert meravkastning til aksjer og obligasjoner i 64 land, målt over de siste 6 månedene. Grensene for eufori og panikk er henholdsvis +5 og -3.

Av utviklingen kan vi se at vi befant oss i området betegnet som «Panikk» fra august ifjor til midten av januar i år. En gavepakke på totalt €1.018,5 milliarder fra ECB til europeiske banker måtte til før investorenes puls falt til normalnivå.

Indeksen nådde «full panikk» ved to tilfeller ifjor, 19. august og 4. oktober. Ved det første tilfellet hadde Oslo Børs falt 16% på tre uker, ved det andre hadde fondsindeksen på børsen falt 33% siden april.

For noen år siden laget Credit Suisse et produkt som rebalanserte en portefølje bestående av aksjer og statsobligasjoner. Når indeksen krysset inn i «Panikk»-området, øker man i aksjer og reduserer seg i obligasjoner. Det motsatte skal man gjøre når indeksen er over «Eufori»-grensen. Stort sett anbefales man her til lands å følge allokeringsforslaget til «Panikk» uavhengig av hvilken situasjon man befinner seg i.

Indeksnivået var sist fredag på 2.41 og man er dermed heldigvis fortsatt et stykke fra Eufori-grensen. Stigningstakten er imidlertid høy og derfor verdt å følge med på.

Forøvrig kan det nevnes at panikknivåene ifjor var de mest ekstreme målingene registrert siden indeksen ble opprettet i 1981.

Vane tro, den kraftige aksjeoppgangen siden bunnen i november har resultert i at investorer har blitt suksessivt mer positive på fremtiden. Analogien er at man føler seg tryggere jo høyere man klatrer opp en stige. Intuitivt noe de fleste uten celebrale defekter vil være uenige i.

Analyser og meningsmålinger bekrefter imidlertid at risikoappetitten har steget dramatisk og at det nå er 71% som forventer en videre oppgang på 5% i år. Målt i desember var antallet som ventet en 5% videre oppgang kun 25%. Aksjemarkedene har siden steget i overkant av 10%.

Misforstå meg rett, en positiv innstilling til fremtiden kan både flytte fjell og finansmarkeder. Problemer vil imidlertid oppstå hvis realitetene ikke oppfyller forventningene. Så langt har vi sett økonomisk bedring i USA, forverring i Europa, bekyringsfulle data fra Kina og økt geopolitisk spenning i Midt-Østen. Våre energikostnader har steget betraktelig som følge av sistnevnte.

Det som imidlertid er noe underlig er at investorer i lys av ovennevnte har sagt opp det mest av sine forsikringer mot økonomisk uvær. Det er spesielt underlig gitt at slike forsikringer nå er de billigste på flere år.

Andel aksjer solgt short som en prosent av tilgjengelige aksjer på New York  Stock Exchange er nå den laveste siden 2007. Lav andel short-selgere betyr at få vil ha behov for å kjøpe aksjer/sikre gevinster ved et eventuelt kursfall.

Prisen på kurssikring av aksjer (implisitt opsjonsvolatilitet) er også på laveste nivå siden 2007. Liten interesse for å kjøpe kurssikring betyr at mange vil ha behov for å selge på fallende kurser og få vil ha behov for å kjøpe aksjer for å sikre gevinster på salgsopsjoner.

Kontantandelen i aksjefond (buffer i tilfelle store innløsninger) i prosent av forvaltningskapitalen er den laveste siden 2007. Sagt på en annen måte er aksjefondene fullinvestert med liten mulighet til å håndtere innløsninger annet enn gjennom salg av aksjer. De vil heller ikke ha penger til å kjøpe aksjer ved kursfall dersom de ikke får nytegninger.

Kort sagt må vi tilbake til 2007 for å finne en periode hvor investorene har følt seg like trygge som idag.

Nedenstående chart viser utviklingen som fulgte sist gang vi følte oss slik. Prisen vi betalte for dette er at vi idag, 5 år senere, fortsatt sliter med å få tilbake den finansielle velstanden vi hadde i 2007. De analoge signalene vi idag mottar kan således være noe man bruker noen minutter på å reflektere over. Da kan vi i det minste si til oss selv at vi lærte noe av det som skjedde fra 2007 og utover.

En trio fra Goethe Universitet i Frankfurt og Edhec Business School i London, har ifølge Financial Times nylig vunnet en pris for sitt fremlagte arbeid om aktiv- versus indeksforvaltning.

Prisen tildeles for kontrær tenkning – noe det kan tilføyes at man sjelden belønnes for i dette landet – i det minste innenfor finansteori. Nedenstående video er forøvrig benyttet av Apple for å beskrive deres bakgrunn for suksess.

Konklusjonen i det 46 siders arbeidet er at en likevektet portefølje bestående av et tilfeldig utvalg av aksjer fra en kapitalvektet indeks (S&P-500), gir en høyere avkastning enn den kapitalvektede indeksen som utvalget er hentet fra. Denne strategien gir også en høyere avkastning målt mot en prisvektet indeks (en indeks som aldri rebalanseres). Porteføljen av disse aksjene rebalanseres månedlig, slik at vekten til «vinnerne» reduseres og «taperne» økes. 

58% av merverdien kom fra overvektingen av små og mellomstore selskaper i forhold til en kapitalvektet indeks, hvor store selskaper har en større vekt enn de nevnte. Mot en prisvektet indeks finner studien ut at 96% av meravkastningen vil komme fra den månedlige rebalanseringen.

Man bør imidlertid her ta høyde for at menneskelig adferd i det reelle liv kan forringe resultatet. Eksempel på dette vil være lav risikotoleranse hos investor så vel som hos forvalter.

Dette studiet sammenfaller med et tilsvarende studie gjort av en av våre forvaltere. Sistnevnte har 90.000 aksjer i sitt univers og rebalanserer porteføljen ukentlig i steden for månedlig. Til motsetning til studentenes arbeid, som er rent teoretisk, er denne porteføljen reell ($2 milliarder). Konklusjonen er imidlertid den samme.

For flere år siden viste la vi selv frem en studie hvor vi demonstrerte effekten av en enkel rebalanseringsmodell mellom aksjer og renter. Denne rebalanserte kun én gang per år og da på årets siste dag. Strategien resulterte i en høyere avkastning med lavere risiko enn en passiv «kjøp-og-hold» strategi.

Fordelen til sistnevnte strategi har senere blitt kraftig forsterket og synliggjort av finanskrisen.

I 2008 måtte det amerikanske forsikringsselskapet American International Group (AIG) reddes av skattebetalerne. Redningspakken bestod i et lån gitt av Federal Reserve (Den Amerikanske Sentralbanken) på $85 milliarder.

AIG hadde utstedt CDS-kontrakter (kredittforsikring) til en rekke banker og meglerhus. De fleste av disse CDS-kontraktene ble solgt videre av bankene til institusjonelle investorer med stor gevinst. Flere av investeringsbankene mente imidlertid at de fikk kjøpt disse kontraktene av AIG så billig at de beholdt en god del av dem selv.

CDS-kontraktene beskyttet kjøperne mot konkurs i alt fra boliglånspakker til nasjonalgjeld – Hellas blant dem.

Bankenes fordringer i AIG var på grunn av finanskrisen blitt svært usikre. Uten tilførsel av midler fra skattebetalernes ville AIG gått konkurs. Det var derfor svært overraskende da det ble kjent at AIG umiddelbart betalte Goldman Sachs, som var den mest utsatte kreditoren, 100% av hva AIG skyldte dem.

I realiteten mottok Goldman Sachs $13 milliarder for en fordring som var verdiløs.

Ifølge Bloomberg News er det nå kommet for en dag opplysninger om at AIG kan ha ha blitt instruert av Federal Reserve om å fortie dette. Ikke bare overfor det offentlige, men også overfor den amerikanske regjeringen.

Hvis sistnevnte viser seg å være riktig, kan daværende sjef for Federal Reserve – nåværende finansminister – Timothy Geithner stilles for rikskrett.