Metoder for å forutsi bevegelser i de finansielle markedene er utallige. Stort sett er disse imidlertid delt inn i analyser basert på fundamentale eller tekniske faktorer. Førstnevnte benytter økonomiske nøkkeltall fra realøkonomien eller bedriftene som grunnlag, mens sistnevnte baserer seg på den historiske kursutviklingen.

Astrologi kommer i en annen kategori. Den er kanskje ikke så eksotisk som den høres ut gitt at månens gravitasjon og planeters posisjon påvirker det meste på vår klode.

Mer uvanlig vil jeg imidlertid hevde det er å basere avgjørelser om kjøp og salg av aksjer på basis av vandringsmønstrene til afrikanske elefanter. Skal vi tro episode nummer tre av serien «Wall Street Warriors», er det nettopp denne metoden en legendarisk amerikansk trader benytter. Ikke nok med det, men vedkommende har heller ikke hatt noe problemer med å hente inn kapital fra velkjente investorer til denne strategien. Omtalen av strategien begynner 6 minutter inn i videoen.

USA er bygget på at man får lov til å forsøke. Derfor er det også at det meste av nyskapning eller penger til å finansiere slikt kommer derfra. Dette er noe andre land kan ta lærdom av.

Med hensyn til overlevelsesbias fortier Riksen at hans egen arbeidsgiver har lagt ned 17 verdipapirfond de siste 5 årene.

Tidligere journalist i Finansavisen nå Investeringsdirektør i DNB Privatbank, Trym Riksen, gikk nylig til angrep på hedgefond i sin blogg hos E24.

Påstandene til Riksen var i hovedsak forankret i at hedgefond ikke egner seg til å diversifisere og at de historiske resultatene til hedgefond er overdrevet som følge av at statistikken ikke tar hensyn til hedgefond som er blitt nedlagt. Såkalt «overlevelsesbias».

Når det gjelder diversifiseringspåstanden kan jeg delvis være enig. Men kun delvis. Dersom man ønsker å benytte hedgefond til diversifisering av for eksempel aksjeporteføljer, ville det være naturlig å ta hedgefondstrategier som er regnet som alternativer til aksjefond bort fra utvalget.

Blant strategiene som har høy positiv korrelasjon til aksjer og derved liten diversifseringseffekt, er spesielt Long/Short Equity og Event Driven (oppkjøp & restruktureringer). Long/Short Equity er den nest største av samtlige hedgefondstrategier hva gjelder forvaltningskapital. Dermed slår den også kraftig ut i grunnlaget til Riksen.

Med en korrelasjon på 0.9 i forhold til aksjer har Long/Short Equity, til sitt forsvar, bedre risikojustert avkastning enn rene aksjefond. Dette burde være av betydning for alle som ikke har maksimal spenning som motiv når de investerer.

Måler man Equity Hedge-indeksen mot MSCI World Stock Index har avkastningen i førstnevnte både vært høyere og svingningene lavere enn i sistnevnte. Man bør også merke seg at førstnevntes avkastning er etter fratrekk av kostnader som forvaltningshonorar på 2% årlig og suksesshonorar på 20% av verdistigningen. Aksjeindekser tar ikke hensyn til transaksjonskostnader eller forvaltningsgebyr.

Nettopp det som Riksen påpeker, nemlig den enorme etterspørselen etter alternative investeringer, har ført til veksten i hedgefond. Investorene har i økende grad blitt misfornøyd med avkastningen, risikoen eller begge deler i tradisjonelle verdipapirfond. De ønsker derfor alternativer.

På mange måter kan vi forstå forvaltere av verdipapirfond. I mange tiår har de sluppet å forholde seg til markedsrisiko og så lenge investorene ikke hadde alternativer, var det heller ingen fare for konkurranse. Nå er derimot konkurransen høyst reell og dette er har medført rene panikken hos alt annet enn de beste tradisjonelle forvaltere.

Hvis målet til Riksen var diversifisering, ville det vært naturlig at han benyttet strategier som Global Macro, CTA eller Equity Market Neutral. Disse strategiene har over tid, i tillegg til å ha gitt høyere avkastning både absolutt og relativt, vist lav korrelasjon med både aksjer og økonomisk utvikling.

Chartet viser utviklingen over hedgefonddelindeksene for Global Macro øverst og Equity Market Neutral i midten. MSCI-World Stock Index er nederst.

Når det gjelder «overlevelsesbias» hopper Riksen glatt over å nevne at dette også gjelder i aksjemarkedet. Da Dot.com-boblen sprakk, nedla man sågar en hel børs i Tyskland. Den het Neuer Markt. Det var rett og slett ikke noe verdier igjen i selskapene som var notert der – om det noen gang reelt sett hadde vært det.

Aksjeindekser tar heller ikke hensyn til at selskaper som gjør det dårlig blir fjernet. Det gjør heller ikke målinger av utviklingen i aksjefond.

Det mest tankevekkende ved at Riksen ikke nevner noe om dette, er imidlertid at hans egen arbeidsgiver selv har lagt ned et stort antall fond. Finansavisen hadde sist lørdag en artikkel om nettopp dette med tittel: «Gravferd for fond». Artikkelens undertittel var: «Aksjefondene du finner hos bankene er vinnerfondene. Taperne er gravlagt i stillhet«. Det viser seg at DNB har lagt ned hele 17 aksjefond i løpet av de 5 siste årene.

Listen som var sammenfattet av Finanstilsynet, viste at det totalt er lagt ned hele 108 verdipapirfond i Norge i disse 5 år. Som Stig Tønder, forvalter i Delphi Fondene, uttrykte det: «Oftest tror vi nok likevel at avviklingen henger sammen med svak avkastning».

Artikkelen i Finansavisen viser også til Princeton-professor Burton Makiel, forfatter av «A Random Walk Down Wall Street». Han har fulgt fondsdødeligheten gjennom flere tiår. Han hevder at om man tar hensyn til overlevelsesbias i aksjefond på 1990 tallet, forøvrig en usedvanlig god periode i aksjemarkedet, viser det seg at den gjennomsnittlige årlige avkastningen var hele to prosentpoeng lavere enn oppgitt. Dette var selvfølgelig heller ikke tatt med i Riksens blogg.

Singlingen i glass er rett og slett overdøvende.

Det er en høy grad av positiv korrelasjon mellom indeksen over Hedged Equity-hedgefond og aksjer. Høyere avkastning med lavere risiko burde allikevel gjøre førstnevnte til et attraktivt alternativ til aksjer.

Politikere, journalister, finansanalytikere, forretningsfolk og privatpersoner har den siste uken tatt kontakt etter avsløringen om at noen av verdens største banker har systematisk manipulert grunnlaget for lånerenten (Libor).

Både for å spare tid, men også fordi debattantene i videoen er blant de mest kunnskapsrike, uredde og frittalende ekspertene som finnes – har jeg valgt denne som svar på de mange spørsmål som stilles om dette.

Matt Taibbi er en kritikerrost journalist i bladet Rolling Stone. Taibbi har gang på gang avslørt Wall Street før finanspressen. Han har også gjort dette på en grundigere og mer detaljert måte enn en presse som sliter mellom journalistisk integritet og kommersielle behov.

Elliot Spitzer er idag programleder/vert i debattprogrammet «Viewpoint». Spitzer var tidligere guvernør og statsadvokat i New York. Under tiden som statsadvokat bøtla han banker og meglerhus på Wall Street med over $1 milliard for å ha svindlet sine kunder. Spitzer ville trolig ha vært presidentkandidat om han ikke ble avslørt i en prostitusjonsskandale. Avsløringen var etter manges oppfatning iscenesatt av hans mange motstandere. Spillefilmen «Client 9» omhandler denne skandalen.

Dennis Kelleher er tidligere advokat og partner i ett av Wall Street’s største advokatfirmaer hvor han forsvarte nettopp banker og meglerhus. Idag leder han «Better Markets». Better Markets er en non-profit organisasjon som ønsker å endre regulering og markedspraksis slik at investorer oppnår reell beskyttelse mot svindel og bedrag.

I debatten påpekes det at Libor-manipulasjonen må ha vært avtalt spill mellom flere banker for at den skulle få noen effekt. Det er tilsammen 16 banker som fastsetter Libor. Amerikansk-, EU- og enda til norsk lov klassifiserer en forbrytelse som begås av «mer enn to» over «lang eller ubegrenset tidsperiode», «styrt av måsetting om vinning og/eller makt» som «Organisert Krimininalitet«. I Storbritannia «våknet» myndigheten opp i forrige uke og satte «UK Serious Fraud Office» på Libor-saken.

Det har gått 5 år siden storbankene startet med denne manipuleringen og det er selvsagt et viktig rettsprinsipp at man etterforsker grundig før tiltak iverksettes. Allikevel kan man ikke la være å reagere over hvor raskt myndighetene reagerer når det er annet enn banker det dreier seg om.

Eksempelvis iverksatte norske Finansdepartementet i 2007 tiltak mot hedgefond utelukkende på basis av ett enkelt nyhetsinnslag på NRK. Påstanden i nyhetene om at Terra-tapet skyldtes investering i hedgefond ble ikke sjekket av Departementet før sanksjon ble iverksatt. Det viste seg i tillegg allerede etter få dager nyhetsoppslaget at påstanden var uriktig. Dette tiltross brukte Finansdepartementet 3 år på å oppheve sanksjonen. Samtidig har samme departement latt være å reagere mot investeringer som beviselig og gjentatte ganger har påført investorene store tap.

Liborgate kan være saken som endelig vekker politikere og myndigheter fra dvalen. Dette kan således være det etterlengtede første skritt på veien for å stanse særbehandling og økonomisk støtte til aktører som gjentatte ganger har vist at de utnytter samfunnet både hemningsløst og med ulovlige midler til egen vinning.

Det har kun tatt fem år etter at de skapte finanskrisen, tusenvis av milliarder euro i redningspakker, en kontinuerlig lønns- & bonusfest på skattebetalernes regning, stadig omgåelse av regelverk, ulovlig inndrivelse av pant, lovbrudd fra innsidehandel til bedrag av kunder, samt avsløringen om at de har svindlet samfunnet ved å manipulere lånerenten – for myndighetene å reagere mot de statsgaranterte hedgefondene vi kaller banker.

Eneste forskjell var at alle aksjeeiere som ikke befant seg innelåst med brev og besøksforbud var utslitte og utpsykede.

Overskriften til denne bloggen høres mer ut som tittelen på en roman enn en tidsangivelse i aksjemarkedet. Viktigere er at hendelsene i denne perioden er virkelige og ikke fiksjon.

Måler man svingningene på basis av sluttnoteringen på OSEBX-indeksen over siste halvdel av juni, tilsvarer disse en annualisert volatilitet (standardavvik) på 26%. Dette tallet betyr at man som investor må forvente seg svingninger i verdien på en veldiversifisert aksjeportefølje på ca. 1.7% per dag.

De omtalte dagers svingninger er imidlertid langt mindre enn fjorårets «Hell Week». Denne inntraff 8-12. august, etter at USAs kredittverdighet ble nedgradert. Oslo Børs begynte med å falle 11% på litt over én dag, steg deretter tilsvarende på like lang tid, falt så 6.2% på halvannen dag og steg deretter 8.2% på tilsvarende tid. Da Børsen stengte og støvet hadde lagt seg på fredag 12. august var børsindeksen på nøyaktig samme nivå som den hadde vært en uke tidligere! Eneste forskjell var at alle aksjeeiere som ikke befant seg innelåst med brev og besøksforbud var utslitte og utpsykede.

Svingningene i kursene på Oslo Børs er normalt større enn i det amerikanske aksjemarkedet, men gitt at Oslo Børs er et åpenbart mindre likvid marked, er dette noe man bør forvente. Investorer i det amerikanske aksjemarkedet har så langt i år også hatt høyere avkastning enn på Oslo Børs. Det samme hadde de ifjor og det samme har de hatt de siste 6 år.

Noe mer forunderlig er det at Oslo Børs-indeksen for tiden svinger mer enn indeksene over europeiske aksjer. Det er tross alt der krisen befinner seg. Dette gjelder både Eurostoxx og MSCI Europa indeksene.

Hvordan man enn vrir og vender på det, er det viktig at investorene har en god forståelse av risikoen de utsetter seg for og – enda viktigere – at de får betalt gjennom positiv avkastning for å påta seg denne risikoen. De siste fire dagene av forrige uke var meget kjærkomne i så måte.

Når realitetene ikke kan lever opp til forventningene, må forventningene tilpasses realitetene.

Det finnes ingen investeringsprodukter som oppnår samme markedsføring som aksjer. Det er faktisk ingen som én gang kommer i nærheten.

Internasjonale finansielle tv-kanaler markedsfører aksjer 24 timer i døgnet. Norske finanskanaler markedsfører aksjer regelmessig gjennom hver eneste børsdag. Næringslivsaviser innenlands og utenlands markedsfører aksjer 6 dager i uken.

Meglerhus markedsfører aksjer hver eneste arbeidsdag og det samme gjør interesseorganisasjoner. Daglig fremlegges prognoser så optimistiske at de burde få enhver investor til å ønske å kaste seg over denne unike muligheten før «toget» forlater stasjonen.

Aksjestrateger og PR-rådgivere er i tillegg energiske med å svartmale alle andre investeringsalternativer.

Finansmyndigheter bidrar også med å gjøre sitt ytterste for at aksjer skal få minst mulig konkurranse. Særskilte krav stilles til dem som vil plassere penger i mindre risikable spareformer enn aksjer. Investering i aksjer har ingen restriksjoner til tross for at man jevnlig leser om investorer som har tapt hele sin formue på slike.

It’s a war out there – krigen om sparemidler.

Som om dette ikke var nok har en rekke lands finansmyndigheter pøst skattebetalernes penger inn i finansmarkedet for å holde verdiene oppe.

Enhver må jo snart spørre seg om hvorfor dette ikke virker.

Svaret er mistillit. En mistillit forankret i at risikoen ved aksjer har blitt fremstilt for lav og utsiktene for optimistiske.

Har man gjort dette nok ganger lar ikke investorene seg lenger lure. Følgende av dette er at de vil ha aksjekursene lavere i forhold til bokførte verdier og/eller fremtidsutsiktene lysere, eller i det minste mer stabile, før de er villige til å risikere flere av sine sparepenger på aksjer. Og hvem kan klandre dem?

Vegringen går igjen utover evnen til kapitalinnhenting hos bedriftene, samt lønnsomheten til finansbransjen. Ingen bryr seg om sistnevnte, men utfordringen for førstnevnte går ikke bare utover vekstmulighetene og derav lønnsomheten til de angjeldende bedriftene. Den går også utover nyskapning i samfunnet, vår nasjonale konkurranseevne samt skatteinntekter og gjennom det vår velstand.

Alt takket være vår egen dumhet, grådighet og konkurranseskjerming.

Det er anslagsvis brukt €2 billioner i subsidier i Europa det siste halve året og aksjekursene er idag lavere enn før man begynte denne øvelsen.

Forteller ikke det politikere og propagandamakere noe som helst?

Dessverre er det lite som tyder på det. De samme som lovet videre kursoppgang på toppen i 2008 har hvert år senere gjentatt løftet om forestående nye toppnoteringer. Skivebom kan tydeligvis ikke gjentas ofte nok.

Den mest negative prognosen for de neste 12 månedene i Finansavisens «ekspertpanel» i desember 2010 var en børsoppgang på 10%. Ingen av «ekspertene» kunne forestille seg muligheten av en børsnedgang i en tid som var preget av for mye gjeld, fallende eiendomspriser, vaklende banker og raknende nasjonaløkonomier. Oslo Børs endte med en nedgang på 13%. Hvis ikke verdens seks største sentralbanker hadde intervenert i slutten av november samme år, ville resultatet vært mye verre. På det meste var børsindeksen ned nær 30%.

Én av «ekspertene» hevdet til sitt forsvar at det var ikke hans skyld at han var en «positiv person». Investorene hans ville nok satt større pris på om han var i stand til å skape positiv avkastning. Det var nemlig det de hadde blitt forespeilet.

Mister investorene tilliten til aksjer som investeringsalternativ, rammes hele samfunnet. Man kan bare håpe at investorene igjen vil se at det ikke er noe i veien med aksjer. Alt som behøves er at man har et realistisk forhold til risikoen som er forbundet med dem. Da vet man hva man har å forholde seg til. Feilen ligger således ikke i aksjer generelt, kun hos miljøene som har markedsført dem.

Det er nemlig slik at når realitetene ikke lever opp til forventningene, må forventningene tilpasses realitetene. Det gjelder over alt.