Norske myndigheter har i økende grad ønsket å detaljregulere markedet for spareprodukter. Det finnes opplagt et behov for regulering og investorbeskyttelse. Allikevel må man få lov å stille spørsmål om hva som er kriterier for hva som skal være egnede spareprodukter og ikke.

Idag er dette inndelt i ukompliserte og kompliserte spareprodukter. Førstnevnte egner seg for enker og faderløse, mens man helst skal ha mottatt Nobelprisen i Økonomi for å være kvalifisert for sistnevnte.

I utgangspunktet kan betegnelsen virke logisk. Ukompliserte spareprodukter skal i utgangspunktet være slike som alle kan forstå risikoen av. Man skal føle seg så trygg at man blindt kan putte pensjonssparingen sin i ukompliserte spareprodukter og nærmest bekymringsløst møte opp og hente en raus pensjon noen tiår senere.

I grove trekk er det kun aksjer og obligasjoner Finansdepartementet mener er ukomplisert nok til å gi en slik trygghet. Råvarer er milevis fra å gi en slik trygghet.

Myndighetene mener at det er alt for komplisert for norske sparere å kunne ta stilling til noe som har daglig omsetning og som styres av kun to faktorer: Tilbud og etterspørsel. Interessant i seg selv.

Det blir imidlertid noe uklart når samme myndigheter mener at det er helt greit for enker og faderløse å putte sparepengene sine i et selskap som leter etter råvarer(?). Et slikt selskap anses som et ukomplisert spareprodukt til tross for at man på forhånd ikke vet hva det vil koste å finne råvaren, om de finner den overhode eller hva prisen på råvaren vil være hvis de finner den.

Et selskap som leter etter råvarer har, på grunn av usikkerheten med hensyn til utfallet, også et udefinert kapitalbehov. Kontantstrømmen i et slikt selskap er negativ inntil betydelig funn er påvist, produksjon etablert og produktet solgt på markedet.

Skulle et slikt selskap lykkes med utfordringene det har med å finansiere, påvise, produsere og transportere – ender det opp med å være avhengig av nettopp de samme faktorene som råvaren alene, nemlig prisen. Denne bestemmes av tilbud og etterspørsel. To faktorer som myndighetene allerede i utgangspunktet mente var for kompliserte.

Når usikkerhetsmomentene derimot tredobles eller mer gjennom at man tvinges til å investere gjennom et gruveselskap, er investeringen plutselig uten reservasjoner blitt egnet som spareform for enker og faderløse.

Nedenstående chart viser prisutviklingen på jernmalm, samt på et gruveselskap som strever med å utvinne denne råvaren. Sistnevnte som er ansett som er «ukomplisert» og derfor egnet investering for enker og faderløse har per skrivende stund falt 72% på mindre enn to dager.

Det kan i denne forbindelse og før helgen være på sin plass med noen ord til ettertanke. Disse forfattet av Isaac Newton etter at han hadde tapt mye penger på aksjer i 1720, seks år før sin død: «I can calculate the motion of heavenly bodies, but not the madness of people.»

Feel free til å erstatte «people» med Finansdepartementet.

«Det har lite for seg å skifte bremsevæske etter et totalhavari som skyldtes bremsesvikt».

Om noen få måneder har oppgangen som fulgte finanskrisen vart like lenge som oppgangen vi opplevde etter den forrige nedturen. Sistnevnte kom etter at internettboblen sprakk. Troen på den «nye økonomien» hadde fått investorene til sky selskaper med solid inntjening. I steden ble pengene investert i selskaper uten inntjening, lite kontanter, men med grenseløse utsikter og fantasi-multipler på fremtidig inntjening. Historien kjenner vi.

Uavhengig av økonomiske trender, finansielle bobler og sporadiske investeringsmoter finnes det en håndfull finansielle institusjoner som ikke har latt seg rive med verken når risikoviljen eller panikken har tatt overhånd. Yale Endowment Fund er en av disse.

I snart 30 år har Yale preget internasjonale finansmedier med sine gode forvaltningsresultater. Forvaltningskapitalen er nå kommet opp i $19.3 milliarder og består av legatpenger. Yale Endowment Fund er ikke bare verdenskjent for å ha suverene forvaltningsresultater i forhold til de andre Ivy League universitetene. Det er mer oppsiktsvekkende at Yale og de andre universitetene har klart en bedre avkastning over tid enn 90% av pensjonskasser og andre institusjonelle investorer.

I Norge har Yale’s investeringsmetodikk blitt omtalt ved en rekke anledninger. Ser man tilbake i tid vil man imildertid se at disse tidspunktene sammenfaller med perioder etter kraftige fall i aksjekursene. Det er nemlig på slike tidspunkter hvor finansbransjen tvinges til «nytenkning» for å fremstå som troverdig.

Konsekvensen av denne adferden er at de flestes porteføljer diversifiseres og gjøres robuste etter at skaden har skjedd, mens rådet var å ta mest mulig risiko like før ulykkestidspunktet. Førstnevnte blir som å skifte bremsevæske på en bil etter et totalhavari som skyldtes bremsesvikt.

Studerer vi finanshistorie har den i det minste lært oss to ting: Det ene er at prognoser om fremtiden er bortkastet. Jo lenger unna i tid, desto dårligere er de.

Det er i denne forbindelse interessant å observere at prognosen som viste seg å være nærmest børsindeksen 12 måneder senere, som regel er gjort av av personer som arbeider med alt annet enn finans. Årsaken til dette kan være kognitiv bias hos de som arbeider innen bransjen eller rett og slett udugelighet. For mange de som bruker verbet «skal» om hvor markedet skal være i fremtiden er det opplagt sistnevnte.

Det er også et poeng at samme person uansett yrke, så vidt meg bekjent, aldri har truffet blink to ganger.

Det andre viktige tingen historien har lært oss er at de fleste lammes av vantro og frykt når børsen raser. De evner således ikke å redusere sine tap, men tvert imot selger de unna det som går bra i frykt for at også disse vil gå dårligere. Gode penger kastes gjerne etter dårlige gjennom å kjøpe mer i taperne. «Alle» sier jo at det er blitt så billig! Med «alle» så refereres det gjerne til de som tok feil i utgangspunktet. Egen adferd bidrar rett og slett til at man øker tapet fremfor å redusere det.

Yale og de andre universitetene gjør imidlertid to viktige ting annerledes enn de fleste andre investorer. For det første sprer de sine investeringer over ulike aktivaklasser og på forskjellige strategier. Av bransjen kalt «diversifisering».

For det andre rebalanserer de disse allokeringer slik at porteføljevektene etter en viss tid eller mengde blir omtrent de samme som den opprinnelig allokering. Eksempelvis kjøper man mer aksjer dersom disse har hatt et dårlig år og likeledes vil man eksempelvis selge noe av obligasjonsporteføljen dersom denne har hatt et spesielt godt år.

Summen av dette blir at man selger når noe er blitt dyrere og kjøper når noe er blitt billigere. Dette gjenspeiler den eldste investeringsregelen som finnes: «Buy low/sell high». Dette alene kan forklare hvorfor disse universitetene gjør det bedre enn de fleste institusjoner.

I 2009 skrev jeg om allokeringen til Yale. Denne bestod den gangen av 29.3% råvarer og fast eiendom (realaktiva), 25.3% aksjer, 25.1% hedgefond, 20.2% Private Equity, 4% obligasjoner og de hadde en negativ kontantbalanse på 3.9%.

Det interessante er at til tross for de suverene resultatene Yale og de andre universitetene har oppnådd over tid, ønsker verken Det Kongelig Norske Finansdepartement eller Finansnæringens Hovedorganisasjon at nordmenn skal få spare til pensjon med hjelp av over halvparten av innholdet i Yale-porteføljen. Det kan synes viktigere å skjerme den eksisterende norsk finansbransjen fra konkurranse og nytenkning.

Yale som har fått god effekt gjennom å øke andelen i aksjer i slutten av 2008 og 2011, reduserer nå sin andel aksjer i tråd med rebalanseringen. Samtidig sikrer de også betydelige gevinster.

Nå planlegger universitetet å øke sin allokering igjen til hedgefond. Denne vil økes fra 14.5% til 18%. Mens Yale kan ha nærmere 60% i hedgefond og Private Equity til sammen, får norske pensjonskasser kun ha 10%.

Etter den pågående rebalanseringen hvor også allokeringen til Private Equity og eiendom økes, vil Yale ha 53% av sin portefølje i hedgefond og Private Equity, samt 22% i eiendom. Resterende 25% er plassert i aksjer og obligasjoner.

For å sette resultatene av Yale’s investeringsstrategi i perspektiv, har Yale Endowment Fund levert 13.7% annualisert avkastning de siste 20 år. Den amerikanske aksjeindeksen S&P-500 har i samme periode levert en annualisert avkastning på 8.2%.

Resultatet etter 20 år er at Yale har levert en totalavkastning på 1.204%, mens aksjemarkedet har gitt 385%.

I Norge hevder pensjonskassene at de ikke lenger er i stand til å klare den årlige rentegarantien på 3.5%.

Man begynner å se poenget med å kunne bestemme pensjonssparingen sin selv.

Til tross for årrekke med spådommer om kursfall, endte gullprisen høyere også i 2012. Dette er det tolvte året på rad med oppgang.

Det norske rådgivingsselskapet som de siste fem årene har ytret seg sterkest med hensyn til anbefalinger om å shorte gull, har dermed opplevd sine råd tape 5% i 2008, 26% i 2009, 29% i 2010, 11% i 2011 og 6% i 2012.

Samme finansforetak nylig holdt forøvrig en pressekonferanse i desember for å fortelle om deres fortreffelige rådgiving og avkastning. Jeg antar gullprognosene er utelatt med mindre de ikke har oppdaget Sareptas krukke i andre markeder.

Når det gjelder edelmetaller synes imidlertid sølv å være nordmenns favoritt. Mulig er dette forankret i at sølv kan man lettere «regne hjem» som følge av at dette metallet, i likhet med blant annet platinum, har et langt større industrielt bruksområde enn gull.

Sølv har imidlertid ikke hatt samme gevinstrekken som gull. Sølv var ned 9% i 2011 (forøvrig året nordmenn gjorde rekordkjøp av metallet) og ned 24% i finanskriseåret 2008. Oppgang i 10 av de totalt 12 siste årene er imidlertid ikke verst det heller.

Sølv og gull har begge steget over 500% de siste 12 årene, mens Oslo Børs til sammenligning «kun» har steget 127%.

Den annualiserte avkastningen over nevnte periode har vært henholdsvis 16.97% for sølv, 16.33% for gull og 7.05% for Oslo Børs (OSEBX). Fondsindeksen (OSEFX), som aksjefondene strever etter å holde følge med, har i samme periode steget 115%. Dette utgjør 6.59% annualisert avkastning.

Måler man avkastningen i forhold til svingninger, er det gull som har gitt den suverent beste risikojusterte avkastningen i denne perioden.

Forankret i at finansekspertenes prognoser bommer oftere enn de treffer (Englebarg, Sasseville & Williams og andre) og i mangel av pilkast-spill eller en mynt, velger jeg også denne gangen å la bjørnene slippe til med sine spådommer.