«Consensus is something in which no one believes but to which no one objects» -Margaret Thatcher

Børsåret 2014 har begynt diamentralt motsatt av hva de fleste ekspertene spådde. For «spådom» er hva dette er. Det har haglet med prognoser og endog garantier for hvor positiv utvikling man kan forvente seg av Oslo Børs i år. Kursfall av betydning oppgis alltid å være minst ett år unna. Sistnevnte synes forøvrig å være en rullerende prognose – vi kommer med andre ord aldri frem til punktet for kursfall.

Basert på all tilgjengelig informasjon og at det rent tidsmessig er begrenset med ting som kan skje i løpet av 24 timer, er det allikevel ingen av disse som med noen grad av sikkerhet kan fortelle oss hvor børsen vil være neste dag.

Dersom de kunne det ville de blitt styrtrike.

Tenk da på mengden av kjente og ukjente faktorer som kan påvirke børsen de neste 326 dagene.

Prognosemakerne har allerede bommet grovt på de første 37 dagene.

I desember 2013 hørte vi eksempelvis lite om hva som ville skje hvis den argentinske sentralbanken sluttet å støttekjøpe sin egen valuta, svake amerikanske nøkkeltall eller muligheten for konkurs i en kinesisk bank. Man var ikke en gang opptatt av konsekvensene av hva man visste ville skje, nemlig at USA ville redusere sine støttekjøp med $10 milliarder i måneden.

Tvert imot. Etter en børsoppgang på 200% over de siste fem årene var alle «ekspertene» var enige om at det kun var én vei dette kunne gå og det var opp. Det fantes ikke en eneste sky på himmelen til tross for at det kun er de fremvoksende markedene som har en vekst som ligger over den globale trenden.

Vi snakker her om de samme markedene som internasjonale investorer fortsetter å selge seg ut av. Ikke siden 2008 har man hatt så store innløsninger i fond som investerer i fremvoksende markeder som nå.

Så langt jeg har kunne lese så er det heller ingen som i norsk presse har omtalt at prisen på konkursforsikring av kinesisk nasjonalgjeld har steget 43% på mindre enn én måned. Dette til tross for at vi fortsatt er helt avhengige av Kina for at den skjøre globale veksten skal opprettholdes.

Ekspertene her til lands synes å være av den oppfatning at det vil være lokale forhold i Norge som vil være avgjørende for Oslo Børs. Antagelig på samme måte som i 2000-2003 og 2008 hvor Oslo Børs på det verste falt henholdsvis 56% og 64%.

Årsaken til den dårlige starten på 2014 er ene og alene at de såkalte «ekspertene» har oversett alle tegn på farer og vært i konsensus om at alt var bra.

Dette har investorene oppfattet og i steden for å rebalansere sine porteføljer etter et ekstraordinært godt år, har de blitt overtalt til å øke sin risiko gjennom å kjøpe mer av det som var lettest å selge dem – nemlig det som sist gikk bra.

Det oppfordres til å ta like mye risiko som Oljefondet, samtidig som det forties at Oljefondet jevnlig rebalanserer sin portefølje nettopp av risikomessige hensyn. Man glemmer også at Oljefondets tidshorisont er vesentlig lenger enn de fleste investorers forventede levetid.

Det er nettopp konsensus som er faren her. Konsensus gir de fleste inntrykk av at alt er i sin skjønneste orden. Dette får investorene til å opptre skjødesløst og ta risiko over egen bæreevne.

En korreksjon fra 6% (Norge) til 14% (Japan) er ikke unormalt, spesielt etter fjorårets oppgang. Den oppfattes bare dramatisk når ingen var forberedt på at dette kunne inntreffe.

Det har vært interessant å lese næringslivspressen de siste dagene. Ikke siden mai 2008 har man kunne registrere så mange kjøpsanbefalinger.

En annen ting som går igjen er at de fleste som enten anbefaler kjøp eller sier at de har kjøpt, tar risiko med andres penger fremfor sine egne. De som risikerer sine egne penger er av en eller annen grunn gjennomgående langt mer forsiktige. Dette gjelder både i forhold til å ta risiko i nåværende situasjon, så vel som i forhold til skråsikkerhet om den fremtidige utviklingen.

Enkelte aktører har tatt den helt ut med å si at de kan garantere at vi ser nye toppkurser i løpet av året. En generøsitet så vel som prognose det virkelig står respekt av.

Hvis disse virkelig er villige til å stå ved sine ord har investorer fått en fantastisk mulighet:

All Time High og årets toppkurs på OBX-indeksen var i januar på 520 poeng. OBX-indeksen stengte i går på ca 487 poeng.

Ved å kjøpe OBX kjøpsopsjoner med forfall i desember og med innløsningskurser på 480 og 490, samtidig som man utsteder like mange kjøpsopsjoner med innløsningskurs 520 (årets toppnotering), vil man få en avkastning på hele 84% dersom indeksen er på 520 poeng eller over ved forfall.

Man betaler i gjennomsnitt 37 kroner for opsjonene med innløsningskurs 480 og 490 og mottar 18 kroner for de opsjonene man utsteder som har innløsningskurs 520. Netto betaler man dermed 19 kroner for denne opsjonskombinasjonen. Denne kan maksimalt bli verdt 35 (520-(490+480/2)). Trekker man fra opsjonspremien på 19 står vi igjen med en gevinst på 16 kroner, noe som gir hele 84% avkastning (før transaksjonskostnader).

Dette er helt rått når man tenker på at OBX-indeksen kun må stige 6.8% fra dagens nivå for at dette skjer.

Under andre omstendigheter ville man risikere å tape hele innsatsen dersom OBX-indeksen ved forfall lå under den laveste innløsningskursen. Men denne gangen er man usedvanlig heldig gjennom at det finnes noen som er villig til å gå ut offentlig å garantere for at dette ikke vil skje og i tillegg også garanterer deg en gevinst.

Bedre kan det ikke bli.

(For sikkerhets skyld bør man kanskje ta vare på avisene hvor garantiene står).

En oppadgående korreksjon nå vil både sørge for fornyet optimisme og samtidig hjelpe markedet til å følge den historiske ruten.

Financial Times publiserte den nedenstående artikkelen i begynnelsen av forrige uke. Innholdet er en så viktig og riktig oppsummering av bankenes rolle i forbindelse med og etter finanskrisen at det rett og slett vil være en forbrytelse om ingen andre enn deres lesere fikk tilgang til den.

Dette er spesielt viktig siden politikere og finanstilsyn verden over fortsatt er i fornektelse over hvordan dette har gått til. Bankenes opptreden, særlig i etterkant av krisen, blir mye takket være PR-byråer fullstendig oversett eller fortiet.

Saken ble ikke mindre aktuell da det i denne uken ble opplyst at sjefen for JPMorgan, en bank som totalt har måtte betale 150 milliarder i bøter – hvorav over 2 milliarder ifjor for å ha satt sine interesser før kundenes, ifjor fikk en lønnsøkning på over $20 millioner (58 millioner kroner). Dette er en lønnsøkning på 74%. Hans inntekt som toppsjef i JPMorgan i 2013 ble på $20 millioner, eller tilsvarende 123 millioner kroner. Dette skjer i en tid hvor bankene hjelpes gjennom subsidierte lave renter samtidig som kundene blir bedt om å betale mer for banktjenester.

Lesere av denne bloggen vet at dette er et emne som her er blitt omtalt ved en rekke anledninger. Årsaken til at artikkelen er gjengitt er at Philip Stephens får frem historien på en velskreven og omfattende måte som bare er en journalist i Financial Times er i stand til.

En grundig og ærlig gjennomgang av finanskrisen er en forutsetning for at man i fremtiden ikke skal gjenta de samme feilene

«Nothing can dent the divine right of bankers
by Philip Stephens, Financial Times.

Le banquier est mort; vive le banquier.

It is time to admit defeat. The bankers have got away with it. They have seen off politicians, regulators and angry citizens alike to stroll triumphant from the ruins of the great crash. Some thought the shock of 2008 might change things. We were fools. Bankers are still collecting multimillion-dollar bonuses even as they shrug off multibillion-dollar fines.

Countries and companies have gone bust, political leaders have fallen like skittles, and workers everywhere have been thrown out of jobs. We are all a lot poorer than we might have been. Yet on Wall Street and in the City of London, it is business as usual. Has the world been made safe for liberal financial capitalism? The short answer is No.

Two recent news items caught my attention. One reported the latest fine imposed on JPMorgan Chase, the US banking behemoth; the other that central bank regulators in Basel had diluted rules aimed at making commercial banks raise more capital against risk-taking. The remarkable thing about these reports is that they seemed wholly unremarkable. Big banks breaking the law and financial regulators retreating – what’s new?

Take the whopping fine on JPMorgan. The institution led by Jamie Dimon is paying $2.6bn to settle criminal and civil claims linked to Bernard Madoff’s Ponzi scheme. The penalty raised barely a ripple. No one in authority was vulgar enough to suggest Mr Dimon, once a poster boy for play-it-straight banking, might consider his position.

The fine, after all, was the latest in a long list. US and European banks have had to own up to crimes and misdemeanours ranging from money-laundering and interest rate fixing to defrauding customers and reckless trading. Sad to say, public outrage and political sensitivity have been dulled by familiarity.

What, anyway, is another couple of billion to an institution such as JPMorgan, which has totted up penalties of $20bn? In no other business would a chief executive survive such expensive ignominy. Bankers have made themselves an exception. The fines make only a small dent in the vast rents they extract from productive sectors of the economy. They may even be tax-deductible.

With the Basel decision, rule-setters let big investment banks off the hook by easing new requirements on leverage ratios, thus limiting the amounts they have to raise in new capital to set against their casino trading activities. The concessions chalked up another success for the industry’s slick public relations operation. Sometimes it almost seems the banks were victims rather than villains of the crash.

This has been the story since 2008. True, laws have been changed and regulations have been tightened to curb the most egregious dice games. Capital requirements have been raised a tad, lowering slightly the insurance risk to governments and reducing by the same small amount the implicit taxpayer subsidies that pay for the bankers’ bonuses. The Dodd-Frank legislation has increased compliance burdens on Wall Street.

Welcome as they are, these represent changes at the margin. The basic structure of the system – with its perverse incentives, too-big-to-fail institutions and too-powerful-to-jail executives – remains untouched. The universal banks, combining straightforward commercial banking with high-risk trading, live on. The result is that the organising purpose of banking – to provide essential lubrication for the real economy – remains entangled with dangerous and socially useless speculation.

Taxpayers are still providing big subsidies in the form of guarantees that, perversely, encourage banks to take more risks. In the absence of real competition, a self-sustaining oligopoly of senior bankers continues to set its own rewards. Banks complain about the fatter rule books, but what we have seen is a series of “tweaks” rather than the radical shake-up needed to make the system safe. What Paul Volcker, the former US Federal Reserve chairman, has called the “unfinished business” of reform remains just that.

So what accounts for this palpable surrender to the divine right of bankers? Three reasons come to mind. The first, prosaically, stems from the banks’ vital function in any market economy. Once they had rescued the financial system from meltdown, policy makers turned their attention to the real economy. Faced with deep recessions and soaring fiscal deficits, they were loath to risk renewed destabilisation of the financial system. Instead, they decided to make do and mend.

Second, the reforms are the work essentially of insiders – the central bankers and regulators who gave the system a clean bill of health before the crash. They wanted to make the system a bit safer rather than to acknowledge that the basic structure was essentially rotten.

Finally, the banks have far outclassed politicians and regulators in a high-stakes game of bluff. Each demand for more capital or tighter prudential controls has been greeted with none-too-subtle threats that they would choke off credit to business. The politicians blinked.

The banks were not alone in their responsibility for the crash. There were other forces at work, not least huge imbalances in the world economy. Regulators were asleep.

Yet it is truly extraordinary that the reign of the bankers has carried on uninterrupted. Like monarchs of old, they have accepted some constraints, but these can be worn away over time. Their power and riches are largely untouched. Whatever happened, I sometimes wonder, to Robespierre’s guillotine?»

«I et land hvis største kjendiser er noen som kan fortelle hva reven sier, der mangel på smør er den største avisoverskriften, der været hver dag preger avisen og realityprogrammer har de fleste seerne, er det ikke rart at industriutvikling kommer i bakgrunnen». -Helge Lund, konsernsjef i Statoil

Den sveitsiske investeringsbanken UBS har studert historiske data på S&P-500 indeksen nesten 90 år tilbake i tid. Hensikten med studien er å kunne si noe fornuftig om utviklingen i januar har noen prediktiv verdi for hvordan aksjemarkedet utvikler seg resten av året.

Årsaken til at de har benyttet S&P-500 indeksen er at dette er verdens mest fulgte indeks. Basert på nevnte mengde med data har UBS regnet seg frem til følgende sannsynligheter:

Dersom indeksen stiger i verdi de første 5 børsdagene i året er det 76% sannsynlighet for at januar som måned vil ende opp.

Hvis både de fem første dagene og januar ender med positivt fortegn, hevdes det at det er 82% sannsynlig for at børsåret som helhet vil være positivt.

Hvis derimot de fem første børsdagene i januar ender i minus, er det 59% sannsynlighet for at også januar ender med nedgang.

Hvis de fem første børsdagene er ned (hvilket de dessverre var i år) og januar også ender ned, er det ifølge tallknusingen til UBS 58% sannsynlighet for at aksjeåret vil ende i minus.

Nesten halvveis i måneden er S&P-500 fortsatt i rødt. Det gjelder derfor å lukke øynene, be, gi offergaver (Frelsesarmeens 4 Lys-Divisjon kan anbefales), bite negler, øke det farmasøytiske inntaket og minne seg selv om at det én som vinner Lotto hver uke til tross for dårlige odds.