Hovedoppslaget i Financial Times onsdag fikk ingen oppmerksomhet her i landet og kun moderat omtale i Europa forøvrig.

Nyheten var at Den Amerikanske Sentralbanken (Federal Reserve) vurderer å innføre innløsningsavgift på fond som investerer i kredittobligasjoner (Investment Grade, High Yield etc).

Årsaken til dette er at man har erfaring med at obligasjonene slike fond sitter på vil være svært illikvide i et fallende marked. Fondene på sin side har daglig likviditet (du kan tegne og innløse andeler daglig).

Denne «mismatch» mellom forpliktelser og hva som vil være mulig å selge ser man på som en trussel. Ikke bare mot andelshaverne i fondene men mot hele det finansielle systemet. Det hører med til historien at Black Rock (verdens største forvaltningsselskap) også mener at tiltak som begrenser innløsninger, herunder avgift, vil være fornuftig å innføre.

Sistnevnte fordi verdifallet kan bli stort før nok kjøpere kommer på banen. Et betydelig verdifall vil i tillegg tvinge flere til å selge og følgende kan bli en snøball-effekt lik 2008.

En rekke fond (også norske) lot i 2008 initielt være å skrive ned verdier i håp om at investorene ville føle seg beroliget og sitte stille. Dette medførte midlertidige store forskjeller mellom verdifastsettelsen til fond som skrev ned verdiene sine i takt med markedet og de som ikke gjorde det.

Finanstilsynet satt stille og så dette skje og reagerte selv ikke i ettertid på at samme obligasjoner hadde blitt verdsatt radikalt forskjellig fra fond til fond.

Det hele kuliminerte da investorene som satt med fond som ikke nedskrev sine verdier forsøkte å innløse sine andeler. Resultatet ble et brått og «uforklarlig» verdifall før utbetaling ble gjennomført.

Likviditeten i norske High Yield obligasjoner var i 2008 i tillegg så dårlig at disse falt vesentlig mer i verdi enn aksjer.

Situasjonen idag er potensielt langt mer alvorlig ettersom slike fond internasjonalt og nasjonalt er langt større enn de var i 2008. Dette som følge av at de i stor grad har overtatt rollen til bankene når det gjelder å skaffe lån til bedrifter.

Federal Reserve’s bekymring er reell. På grunn av restriksjoner på bankenes egenhandel vil disse ikke lenger kunne være aktuelle kjøpere av slike obligasjoner ved et kursfall. I steden er man prisgitt andre typer av institusjoner som pensjonskasser og hedgefond.

Førstnevnte gruppe er sjelden i investeringsmodus når kursene virkelig faller og tvinges ofte selv å være selgere som følge av nedgradering av gjeld.

Hedgefondene er ikke der for å ta samfunnsansvar, men for å tjene penger for sine investorer. Det er i den senere tid opprettet flere hedgefond som har hentet inn penger fra investorer for å kunne kjøpe dersom verdifallet blir stort nok.

Federal Reserve’s initiativ overfor internasjonale finansmyndigheter er således betimelig, samtidig som det må sees på some en klar advarsel til investorene.

Jo lavere kredittspreaden er (rentepåslaget man får for å ta risiko), desto mer vil utviklingen på en obligasjon ligne utviklingen til en aksje.

Oppsiden i obligasjonene er i tillegg vesentlig redusert på grunn av at potensialet for ytterligere rentefall er svært begrenset.

Investorer bør derfor ta stilling til om det er verdt å sitte på potensielt illikvide obligasjoner som vil oppføre seg som aksjer, fremfor i steden å eie aksjer som er langt mer likvide.

Federal Reserve har gjennom sitt forslag og begrunnelse for innføringen av en innløsningsavgift allerede sagt sitt.

«I can calculate the motion of heavenly bodies, but not the madness of people!» -Sir Isaac Newton

287 år etter sin død er det endelig kommet en investeringsmulighet som har tatt Newton på ordet. Det amerikanske forsikringsselskapet USAA legger nemlig i disse dager ut en obligasjon som lar alt fra astrofysikere til meningmann, med eller uten stjernekikkert, satse på at de kan forutse bevegelsene til himmellegemer.

Gevinsten for de som føler de besitter den nødvendige kompetanse er 15% årlig avkastning over de neste 4 år. Lenger trenger man ikke å kunne forutse, idet det er da obligasjonen forfaller og man får tilbake hovedstolen – forutsatt at USA ikke er blitt truffet av en meteoritt som har forvoldt skade på eiendom og/eller liv.

Denne type obligasjon kalles «Cat-bond» som er en forkortelse for «Catastrophe Bond», eller katastrofeobligasjon på norsk.

Hvis Newton hadde rett i sitt syn på at forutsigbarheten er større for himmellegemer enn menneskelig adferd, vil slike obligasjoner være en sterkt konkurrent til aksjer. I sistnevnte har vi gang på gang erfart at menneskets psyke kan spille en avgjørende rolle for utviklingen.

Gitt lengden og størrelsen på den pågående aksjeoppgangen kan det stilles spørsmålstegn om aksjer i det hele tatt fortsetter oppover de neste 4 årene. Hvis de så gjør er det verdt å merke seg at 15% årlig avkastning er betydelig over det historiske gjennomsnittet. En måling av rullerende 4 års-perioder siden 1996 viser at den annualiserte avkastningen har vært lavere enn 15% i 70% av tilfellene.

I likhet med aksjemarkedet er det nok mange som ikke tror at det finnes noen reell fare med de nevnte obligasjonene. Her tar man selvfølgelig feil. Både når det gjelder aksjer og meteoritter. Når det gjelder sistnevnte, regner det stadig meteoritter ned på vår planet.

I 2012 suste en meteoritt eksempelvis gjennom et tak på Rodeløkka, samtidig som det ble funnet en annen på bakken på Nordstrand. Ifølge NASA finnes det mer enn 10.000 himmellegemer som potensielt kan kollidere med kloden vår. De fleste er heldigvis enten små og/eller treffer ubefolkede områder.

Risikoen for å bli truffet reduseres også som følge av at ca. 70% av kloden vi bor på er dekket av vann. I tillegg dekker obligasjonen kun det amerikanske kontinent, som tross alt utgjør mindre enn 2% av jordens flatinnhold.

Før du styrter ut døren for å investere i et slikt verdipapir bør du imidlertid være oppmerksom på at det her, i likhet med aksjer, finnes andre risikofaktorer. Med liten skrift nevnes det at disse obligasjonene også vil være utsatt dersom det inntreffer jordskjelv, vulkanutbrudd, skogbrann eller sykloner.

Oppegående investorer har for lengst fått med seg at det verken er økonomisk fremgang eller selskapenes inntjening som har drevet og fortsatt driver flere aksjemarkeder til stadig nye rekordnoteringer. Tvert imot.

Sannheten er at verken økonomisk vekst eller inntjening er i stand til å forsvare de nivåene vi idag ser.

Dagens situasjon forteller oss derimot hvilken suksess verdens sentralbanker har hatt med å tvinge alle som ønsker en rimelig avkastning på sine sparepenger til å ta høyere risiko.

Ved å drastisk senke renten samt fortelle oss at den vil fortsette å være lav i overskuelig fremtid, «oppmuntrer» (mange kaller det «tvinger») myndighetene sparerne til å ta mer risiko. Dette har skjedd som en konsekvens av at man suksessivt får mindre avkastning på sine sparepenger i bank eller ved å eie obligasjoner. Jo lenger renten holdes lavt desto flere blir «tvunget» til økt risiko for å oppnå sine drømmer eller forpliktelser.

I kjølvannet av finanskrisen har sparemidler først gått fra sikre statsobligasjoner til mindre sikre statsobligasjoner. Deretter gikk de til selskapsobligasjoner med høy grad av sikkerhet (investment grade). Etterspørselen etter slike ble imidlertid så høy at avkastningen på disse også falt. Dermed ble investorene tvunget til å øke risikoen ytterligere gjennom å kjøpe obligasjoner med enda lavere sikkerhet, noe som resulterte i at avkastningen på disse også har falt kraftig.

Statobligasjoner utstedt av gjeldstyngede land som Italia og Spania handlet plutselig til samme rente som Norge. Dette til tross for at Norge har AAA-rating og de to andre ligger på BBB.

Junk Bonds (eller High Yield obligasjoner som vi iadg foretrekker å kalle dem) gir idag så liten «beskyttelse» i form av rente at investorer seriøst bør vurdere om de ikke skal eie aksjer fremfor slike. Risikoen er omtrent den samme, men likviditeten i aksjemarkedet er langt bedre skulle vi bli rammet av uvær.

Det finnes også et annet element som bidrar til den «følelsen» vi har av trygghet. Gjennom retorikk forteller sentralbanker at ikke bare befinner seg på «dekk», men også ved roret dersom markedene skulle gi inntrykk av usikkerhet.

Effektene av dette er ikke bare at frykten dempes, men at de mer risikovillige føler seg kallet til å øke risikoen ytterligere hver gang markedene faller noen prosent.

Til nå har de blitt belønnet for denne adferden og dette oppmuntrer gjerne enda fler til å forsøke samme strategi.

Både årsak og virkning har bidratt til stadig lavere svingninger (volatilitet). Med unntak av rentemarkedet er svingningene i aksjemarkedet, valutamarkedet og råvaremarkedet på historiske bunn-nivåer og markedsaktørene har tatt dette som nok et tegn på at alt er i orden.

Bunnlinjen er imidlertid at så er det ikke. Hadde alt vært i orden hadde den økonomiske veksten blomstret og sentralbanker hadde ikke behøvd å drive nødhjelp.

I mangel av rasjonelle argumenter utover å fortelle om hva som egentlig driver markedene, hører vi at «momentum» igjen er blitt et av de mest brukt kjøpsargumenter. Momentum er i realiteten kun en forkortelse av uttrykket: «The even bigger fool theory». Markedet vil fortsette oppover så lenge det finnes noen som er dummere enn siste kjøper.

Men alt er for tiden ikke så galt. Noen av instrumentene på panelet vårt viser faktisk tegn til bedring.

Større forskjell i utvikling mellom ulike markeder, sektorer og endog aksjer viser rotasjon hos investormassen. Presumptivt betyr dette at man tar gevinst der hvor man mener at det er blitt dyrt for å kjøpe noe som er billigere. Dette betyr at investorene ikke er like blinde som da dot.com-boblen sprakk.

Short-interessen er også kraftig stigende. Det at mange investorer selger short bidrar til at bobler blir mindre. I tillegg vil det finnes kjøpere på lavere kurser ettersom short-salgene på et tidspunkt eller nivå skal dekkes inn.

Sist men kanskje viktigst er at volumet av lån til aksjeinvesteringer har falt for andre måned på rad. Belånte investeringer er alltid mer nervøse enn der hvor kun egenkapital er benyttet. Årsaken til dette er belåning dramatisk øker tapene når man tar feil og om man ikke selv reagerer, så risikerer man at den som har lånt deg pengene gjør det.

Kort fortalt synes markedet nå å oppføre seg mer edruelig jo høyere det stiger. Markedsaktørene oppfører seg ikke som en saueflokk. Dette er sjeldent og i så måte gode nyheter for de mange som fortsatt sitter med risiko.

«Best of both worlds» er at man fortsatt kan kjøpe forsikring mot kursfall for en meget billig penge. Man kan se en slik kostnad på samme måte som å kjøpe seg medlemskap i NAF eller Redningsselskapet. De er til god hjelp når ulykken først er ute.

In the last part of a bull market irrationality reigns and there is no education or training class that can teach how to behave in order to preserve and protect your savings. – Paul Tudor Jones

Forrige uke var svært interessant. Sjelden har så mange dårlige nyheter blitt ignorert av et unisont aksjemarked. Her er et utvalg av nyhetene vi fikk i uke 14:

NATO advarer om at Russland ikke har trukket styrkene sine tilbake fra den ukrainske grensen som avtalt (økt geopolitisk risiko).

Fraktratene i tørrlastmarkedet hadde falt 25% i løpet av de to siste ukene (svak verdenshandel).

IMF advarer om at regjeringer fortsatt må være forberedt på å yte økonomisk støtte til systemkritiske banker (skattebetalerne må ta regningen også neste gang bankene spekulerer over evne).

IMF advarer om at den økonomiske veksten er for svak til å forsvare dagens aksjenivåer (aksjer overpriset i forhold til økonomiske realiteter).

Den europeiske sentralbankssjefen, Mario Draghi, uttalte at ECB vurderte negative renter på grunn av svak økonomisk vekst (selvforklarende). Den amerikanske sentralbanksjefen, Janet Yellen, sa det samme om økonomien uken før.

Nord- og Sør Korea utveksler artillerigranater (økt geopolitisk risiko).

Anerkjent analysebyrå hevder at det amerikanske aksjemarkedet er kraftig overpriset (økt risiko for kursfall).

To av verdens største forvaltere, BlackRock og PIMCO, advarer mot High Yield-obligasjoner. Hevder investorer får for lite betalt for risikoen de tar (selvforklarende).

Den kinesiske valutaen faller til ny 12 måneders bunnkurs (mindre likviditet som følge av at investorer taper betydelige beløp på å ha kraftig belåning på noe som var blitt en etablert sannhet, nemlig forventet videre styrkelse i Renmimbi).

Boken «Flash Boys» kommer ut og beskriver hvordan banker og børser stjeler millarder av dollar fra aksjeinvestorer hvert år (redusert tillit til markedene).

Amerikanske teknologiaksjer har sin største daglige nedgang siden 2012 (flere sektorer har den siste tiden begynt å falle. Dette illustrerer at den femårige aksjeoppgangen ikke lenger er bredt basert).

Nye oppsigelser for lovbrudd hos systemkritiske banker (tilliten til bankene ytterligere svekket).

Det interessante med de ovennevnte nyhetene var at markedet mottok samtlige med et stort gjesp. Siden aksjer ikke begynte å falle umiddelbart tok man det som et tegn på at alt var i skjønneste orden og kjøpte fler. Dette er identisk med utviklingen i 2001 og 2008.

Ovennevnte dårlige nyheter for tingenes tilstand i finansmarkedene kan illustreres gjennom følgende analogi:

Oljelampen på bilen din begynner å blinke på ukens første dag. Senere på dagen merker man vibrasjon i rattet og at bilen trekker til den ene siden. Neste dag merker man i tillegg at bremsepedalen må trykkes ekstra langt inn for at farten reduseres og påfølgende dag rakler det i girkassen hver gang man skifter gir. Etter litt kjøring blir lyden konstant.

Man ville måtte være sanseberøvet for ikke å bli bekymret over en slik utvikling. De fleste ville ikke trenge ytterligere signaler for å ta en telefon til et verksted og uttrykke bekymring. Selv de mest standhaftige ville sannsynligvis reagert når man kom til fredag og soltaket åpnet seg hver gang man brukte retningsviseren – om ikke annet enn for at dette ville være svært upraktisk på en regnværsdag.

Et verksted som mottok en slik bekymringsmelding ville enten bedt deg komme med bilen direkte eller parkere i påvente av en bergningsbil. Tilsvarende bekymringsmelding i aksjemarkedet blir imidlertid uten et øyeblikks nøling besvart med «Alt er bra!» og «Gylden kjøpsmulighet!»

Bilen har imidlertid fortsatt å gå til tross for sine feil og mangler. Nyheten om at protokollen fra siste møte i den amerikanske sentralbanken konkluderte med at veksten er så svak at en renteoppgang lar vente på seg, ble oppfattet som en stormende gladmelding. Dette til tross for at realiteten er analog med at bilprodusenten sender ut melding om at det er fabrikasjonsfeil ved modellen du har kjøpt.

Tent oljelampe, vibrasjoner i rattet, hylende girkasse og en sviktende bremsepedal blir med andre ord nå oppfattet som en prikkfri EU-kontroll.

Bileiere som har aversjon mot plutselig høye utgifter bør allikevel vurdere å sjekke tilstanden på et uavhengig verksted. Hvis man tenker seg om vil man sannsynligvis komme til at man kan forvente seg en mer objektiv vurdering av et uavhengig verksted enn av selgeren som solgte deg bilen.

Noen gang lurt på hvordan det er mulig for banker å tjene penger på egenhandel nesten hver eneste dag i året? Michael Lewis’ nye bok «Flash Boys», som ble utgitt på mandag, viser at de oppsiktsvekkende gode resultatene ikke er basert på dyktighet. Gevinstene til de «beste» bankene kommer i realiteten fra at de vet hva du er iferd med å gjøre og sniker foran deg i køen.

Kort fortalt har en håndfull banker og finansinstitusjoner bygget «snarveier» til markedene. Disse snarveiene benyttes til å sende egne ordre til børsene som på grunn av den kortere veien klarer å ta igjen og komme seg forbi kundeordrene.

Takket være snarveier er man i stand å vente og se hva investorer er iferd med å gjøre og – når dette er åpenbart – snike seg foran dem i køen og snappe handelen. Investorer er dermed tvunget til å betale mer hvis de var kjøpere eller selge for en lavere kurs hvis de var selgere. Differansen i forhold til den opprinnelige kursen er gevinsten til de angjeldende bankene og finansinstitusjonene.

Det som kanskje er enda verre er at det viser seg at børsene, som har som hovedoppgave å sørge for «a fair and orderly market» er delaktige. De får store inntekter fra denne handelen. Boken «Flash Boys» beskriver i detalj hvordan banker og børser lurer investorer for milliarder av dollar hvert år.

Michael Lewis har forøvrig skrevet flere bestselgende bøker som skildrer finansmarkedene. Hans første «Liar’s Poker» beskrev obligasjonsmeglerne i investeringsbanken Salomon Brothers. Investeringsbanken ble senere dømt for å ha manipulert auksjonsprosessen til den amerikanske sentralbanken. Boken «The Big Short» beskriver finanskrisen og de få som turte gå imot det konstante hylekoret av kjøpsanbefalinger.

Avsløringene i «Flash Boys» kommer på at svært ugunstig tidspunkt for bankene som bare for noen få år siden måtte reddes med skattebetalernes midler. Fra bunnen av finanskrisen og frem til idag har imidlertid amerikanske bankaksjer i gjennomsnitt steget over 300%. Investorenes entusiasme har med andre ord ikke blitt mindre av at bankene i løpet av denne tiden er blitt funnet skyldig i å ha manipulert kraftpriser, valutakurser og lånerenter.

I USA sier halvparten av de spurte idag at de ikke lenger stoler på banker og finansinstitusjoner. I tillegg til dette har amerikanere aldri eiet så lite aksjer som nå.

Michael Lewis forklarer i intervjuet med tv-programmet CBS 60 minutes hvordan det hele foregår.

«Hva er det som går og går og aldri kommer til døren?»

Det kan synes som om mange mener «aksjemarkedet» er et naturlig svar.

Finanseksperter spår nemlig konsekvent at nedganger i aksjemarkedet minst er ett til to år frem i tid. Ikke bare det, men av en eller annen grunn kommer vi aldri nærmere dette tidspunktet.

Det hele minner om en av de første gåtene barn lærer og som er nevnt innledningsvis. For de som ikke husker det korrekte svaret på gåten, eller står fast på annen måte, er svaret «klokken» eller «tiden».

Ingenting hadde vært bedre enn om aksjemarkedet oppførte seg på samme måte. Faktisk blir man ofte fortalt at det gjør det.

Man får inntrykk at det er nærmest umulig å tape penger på aksjeinvesteringer bare man sitter lenge nok. Man glemmer at dette kun er en hypotese.

En hypotese som kan være riktig, men som også kan være feil. Vi har rett og slett ikke nok data for å si det med sikkerhet.

Økonomen John Maynard Keynes sa: «The market can stay irrational longer than you can stay solvent». Med det mente han at markedet kan både være irrasjonelt høyt eller lavt priset i lang tid av gangen.

Aksjer i internett og teknologiselskaper var irrasjonelt høyt priset på slutten av nittitallet. Oppgangen fortsatte imidlertid over tusenårsskiftet og ekspertene proklamerte selvfølgelig at en nedgang var minst ett til to år frem i tid.

Det spilte ingen rolle at det var umulig å regne hjem verdsettelsene av disse selskapene. Alt man så på var børskurser som steg og så forsøkte man å rasjonalisere dette fremfor å stille kritiske spørsmål.

14 år senere har investorer som satt på veldiversifiserte teknologiporteføljer fortsatt ikke fått pengene sine tilbake. I virkeligheten satt de færreste på veldiversifiserte teknologiporteføljer, men puttet i steden alle pengene sine i noen få «børsraketter» som gikk konkurs noen måneder senere.

Etter at aksjeboblen sprakk i Japan i 1990 har de som deltok i denne måtte se langt etter pengene sine. 24 år senere er det japanske aksjemarkedet over 60% lavere enn det var den gangen. De fleste japanere har siden ikke turt å spare i annet enn japanske statsobligasjoner. Disse gir idag en rente som er under 0.7% per år.

Kontrasten til den årlige avkastningen på 15% som aksjemarkedet hadde gitt dem i de 20 årene som ledet opp til toppen i 1990 er stor. Japanerne trodde som alle gjør etter en lang oppgang at kursene ville vokse videre inn i himmelen. De fikk i steden servert helvete.

Kina, som var det mest logiske man kunne investere i 2007, er syv år senere nesten 70% lavere enn toppen. Dette til tross for at landet fortsatt har en vekst andre store økonomier bare kan drømme om.

Også i 2007 kunne vi lese at ekspertene mente at en nedgang i kinesiske aksjer var ett til to år frem i tid.

Det er følgelig betryggende å lese at til tross for en usikker kinesisk økonomi, lav global vekst, redusert støtte fra sentralbanker og fare for krigsutbrudd i Ukraina er ingenting endret. Ekspertene som tidsmessig har bommet på samtlige tidligere nedganger kan nemlig forsikre oss at en eventuell ny nedgang fortsatt er minst ett til to år frem i tid.

Den kinesiske valutaen har svekket seg i det siste og gjennom dette fått en god del internasjonal oppmerksomhet.

Med en svekkelse på «bare» 1.6% mot US dollar, er det forståelig at mange lurer på hva all støyen handler om. For å sette dette i perspektiv er dette kun den andre korreksjonen valutaen har hatt siden 2005. Dette har bidratt til å gjøre markedsaktørene sløve og likgyldige til risiko. Forrige ukes svekkelse er forøvrig på ukesbasis den største siden 2005.

Få ting har vært ansett som så «sikkert» som å spekulere på en oppgang i den kinesiske valutaen. Etter at Kina slapp valutaen «fri» i 2005 har Renmimbi styrket seg 27% mot USD.

Dessverre var de all vesentlig grad profesjonelle aktører som rakk å utnytte dette. Flere kom på banen like før finanskrisen, men ble stoppet ut av sine posisjoner på grunn av generell oppgang i volatilitet som igjen førte til økte marginkrav.

Med en knapphet på likviditet var det de færreste som turte å sitte med noe så eksotisk som en valuta på den andre siden av «planeten». I tillegg trakk en rekke av de største bankene seg fra å stille priser.

I 2010 fortsatte styrkelsen og det tok to år og 8% før neste korreksjon satte inn. Tre måneders styrkelse forsvant på én måned. Dette var nok til at mange aktører valgte å stenge sine posisjoner, mens de fortsatt hadde gevinst.

Siden den episoden har styrkelsen vært jevn frem til januar i år. Faktisk så jevn at volumet av strukturerte produkter solgt av banker og hvor kunden ville tjene på en videre styrkelse, har blitt rekordstort.

Ingenting er lettere å selge enn ting som allerede har steget i verdi. Helst over flere år. Bare ifjor solgte banker strukturerte produkter på renmimbi som tilsvarte $350 milliarder i valutaeksponering.

Festen tok imidlertid brått slutt i januar i år. På bare én måned har det forsvunnet gevinster som det tok seks måneder å tjene inn.

Hastigheten på rekylen er typisk for et marked hvor alle er samme vei og hvor ingen har tro på at det finnes noen risiko. Nå spekulerer man på at PBoC (den kinesiske sentralbanken) har sett seg lei av utviklingen og selv bidratt til svekkelsen.

Høy lønnsvekst kombinert med redusert konkurransekraft som følge av stadig sterkere valuta er ikke en ønsket kombinasjon. Spesielt ikke når land Kina konkurrerer med aktivt har svekket sin valuta.

Gjennom en rekke tiltak har eksempelvis Japan vesentlig forbedret sin konkurransevne i forhold til Kina. På litt over to år har japanske yen falt 29% i forhold til den kinesiske valutaen.

En endret holdning fra PBoC når det gjelder valutapolitikken vil ha mange fordeler for Kina. Spekulantene vil forstå at dette ikke er enveiskjøring og slutte å drive valutaen høyere. I tillegg vil forbedret konkurranseevne øke eksporten og understøtte en vekst som man sårt trenger nasjonalt og globalt.

En slik utvikling vil dessverre være svært uheldig for alle som har satset på videre renmimbi-styrkelse, enten direkte i valutamarkedet eller gjennom strukturerte produkter.

Banker har solgt flere ulike strukturer. Noen består av vanlige opsjoner hvor kunden har betalt en opsjonspremie og har ingen risiko utover denne. Banken må i dette tilfelle kjøpe den underliggende valutaen for å sikre seg og sistnevnte vil kunne tape mye dersom kursen går motsatt vei.

En annen variant er hvor strukturen har vært «gratis» for kunden. Denne består av en kjøpsopsjon som kunden har finansiert gjennom utstedelse av en salgsopsjon. I dette tilfelle har kunden betydelig risiko hvis den kinesiske valutaen svekker seg. Siden dette produktet fremstår som «gratis» har denne vært mest populært.

I første eksempelet taper banken penger hvis svingningene (volatiliteten) øker. Den taper i tillegg på kurssvekkelsen.

I det andre tilfellet er det kunden som taper på dette. Opsjoner som kunder har utstedt stiger kraftig i verdi og man er i tillegg forpliktet til å kjøpe den kinesiske valutaen til kurser som er vesentlig over dagens kurs.

Nedenstående chart viser at volatiliteten har mer enn doblet seg på få dager.

Utviklingen minner til en viss grad om tyske mark mot norske kroner i 1998. Volatiliteten hadde ligget under 4% i lang tid og markedet hadde blitt vant til små svingninger. Value-At-Risk kalkulasjoner reflekterte dette og alle aktører hadde følgelig store posisjoner for å klare inntjeningskrav.

Et hedgefond på den andre siden av planeten (Connecticut) skulle endre dette. Long Term Capital Management fikk problemer og fondet hadde store posisjoner i DEM/NOK som de ble tvunget ut av. På få dager steg volatiliteten over 500%, noe som medførte tap hos aktører verden over. I Norge tapte en av bankene ca. 1 milliard kroner på svingningene dette medførte.

Hvor store tap kan en videre nedgang i renmimbi resultere i?

Investeringsbanken Morgan Stanley anslår at tapene vil være på $200 millioner per måned per hver 0.1 USD/CNH stiger over 6.15. På grunn av at disse strukturerte produktene har en gjennomsnittlig gjenstående løpetid på to år vil tapene kunne akkumulere seg til $5 milliarder. Tapene begynner å løpe dersom kursen stiger bare 0.6% over dagens nivå.

Banker kan imidlertid forlange innkalt $3 milliarder fra investorer før dette skjer og derved overføre risikoen til investorene.

Det er sannsynlig at bankene i økende grad vil kreve inn penger fra sine kunder i området 6.15-6.20.

Dette er således nivåer det kan være greit å følge med på. Så langt i år har USD/CNH vært i 6.1325.