Utrolig nok er det økonomisk lønnsomt både for myndigheter og finanstilsyn å la de virkelige synderne få fortsette og samtidig sørge for at disse skjermes mot konkurranse.

Ifølge Financial Times nådde den totale summen av bøter som banker har blitt ilagt svimlende $56 milliarder (NOK 428 milliarder) i løpet av 2014. For å sette denne summen i perspektiv er det på høyde med den totale verdiskapning i mange land.

Dette er det største beløpet noensinne gitt som bøter, men allikevel kanskje ikke det mest oppsiktsvekkende. Mer oppsiktsvekkende er at, til tross for at disse bøtene er ilagt for både grove og systematiske lovbrudd, har ingen av bankene blitt fratatt tillatelsen til å drive videre. Ei heller har noen i toppledelsen måtte gå.

Dette til tross for at det var påpekt brudd på nær alle kontrollfunksjoner i de aktuelle bankene. Hverken rente- eller valutamanipulasjon som har kostet samfunnet uendelig mye mer enn bøtene, innsidehandel eller svindel av kunder er blitt ansett som alvorlig nok så lenge det dreier seg om banker.

Selv ikke politikere i opposisjon synes å mene at dette er oppsiktsvekkende. Dette skjer til tross for at den britiske sentralbanksjefen, Mark Carney, nylig uttalte at lovbruddene ikke lenger kunne ses på som enkeltstående tilfeller. Tvert imot måtte man erkjenne at bankindustrien var gjennomsyret av disse holdningene.

Carneys påpeking om systematiske lovbrudd, koblet sammen med at disse har vært grove – noe størrelsen på bøtene beviser – er hver for seg nedfelte grunner for konsesjonsinndragelse.

Årsaken til at myndighetene ikke fratar banker som begår grove og systematiske lovbrudd konsesjonen blir verken uttalt eller omtalt. Her er imidlertid tre sannsynlige årsaker:

1. Bøtene bankene betaler går til statskassen og bidrar til å gi politikerne mer penger å rutte med.

2. De skadelidende får sjelden kompensasjon annet enn gjennom egne, meget kostbare søksmål. Staten beholder dermed pengene uten å måtte dele med de skadelidende. Litt som Robin Hood i revers.

3. Finanstilsynene finansieres i store deler av markedsaktørene. Dette skjer gjennom en tilsynsavgift. Avgiften betales i henhold til foretakets størrelse. Dersom man fjernet noen av de viktigste bidragsyterne ville tilsynsinntektene bli betydelig redusert. Dette ville medføre uønsket fokus og press på kostnadseffektivitet hos tilsynsmyndighetene.

I tillegg koster det mer å føre saker mot store banker enn mot mindre finansforetak. De store har et batteri av egne advokater og enorme resurser å bruke på eksterne, dersom dette skulle behøves. En annen ting er at skulle bankene gå tomme for penger står myndighetene klare til å hjelpe med skattebetalernes midler.

En rettferdig ordning hvor alle ble behandlet likt er således et skrekkscenario for enhver myndighet:

Statens inntekter ville bli mindre. Budsjettene til finanstilsynene ville bli mindre forutsigbare. Det ville i tillegg bli langt mindre forutsigbart (også politisk) hvem som regjerte/var toppledere i finansforetakene.

Takket være denne holdningen er det ingen som stiller spørsmål. Rettferdighet er for stort konsept til å fatte når det gjelder banker. Tilsynsmyndigheter får anledning til å drive ineffektivt og i realiteten selvregulert (i USA kan de riktignok bli utsatt for bikkjekjeft i høringer – jeg lover denne er vel verdt å høre). Det hadde vært en sann glede å se lignende brukt i Norge på saker hvor småsparere har blitt lurt i årevis.

Status quo sikres isteden gjennom forskjellsbehandling og man sørger for stadig mindre konkurranse gjennom økte kostnader som følge av regulering og tilsyn. Det er snart kun de største aktørene som har råd til å drive. Paradoksalt nok har dette gjort banker bekymret over utviklingen ettersom de tjente godt på å selge tjenester til mindre aktører.

I Norge ilegges man ikke en gang bøter dersom det avdekkes systematiske lovbrudd over tid. Hvis man ikke er bank kan man riktignok miste konsesjonen, men de som er blitt lurt for sine sparemidler tvinges til å gå til kostbare sivile søksmål om de skal ha håp om erstatning.

Det norske Finanstilsynet er gjentatte ganger blitt anklaget for å opptre tilfeldig og vilkårlig. Dette gjelder til og med når det gjelder lovbrudd så alvorlige som innsidehandel. En advokat i advokatfirmaet Kluge betegnet ifjor Finanstilsynets opptreden som «tjenesteforsømmelse».

Kritikk mot Finanstilsynet fra både Oslo Børs og Forbrukerrådet blir også oversett. Før helgen ble det også påpekt at Finanstilsynet heller ikke hadde gjort jobben sin på samfunnskritiske områder som kontroll av mulig hvitvasking og terrorfinansiering. Kritikk rettet mot Finanstilsynet blir vanligvis møtt med taushet fra de kontrollerende myndighetene.

Ved hjelp av en gjennomsyret og global holdning sørger myndigheter og finanstilsyn verden over for at kun de største foretakene overlever og at disse, på grunn av manglende konkurranse, fritt kan øke prisene sine mot forbruker.

Den frittalende og nylig avgåtte sjefen for amerikanske CFTC (finanstilsyn), Bartt Chilton, advarte så sent som i oktober mot kostnadsspiralen som de regulerende myndighetene var skyld i. Han kalte det overregulering og at kostnadene ville havne hos pensjonister og andre sparere.

Nettopp slik myndighetene legger opp til.

Her er forøvrig noen av de mange mediaoverskriftene fra 2014 om temaet:

Januar: Financial Times: «Banks still going strong. Yesterday Rabobank suspended 3 traders for manipulating yen LIBOR while Deutsche suspended Argentine peso trader».

Januar: Financial Times: «Nothing can dent the divine right of bankers». A must read for politicians and regulators.»

Januar: Financial Times: «Banks – with their perverse incentives, too-big-to-fail institutions and too-powerful-to-jail executives – remain untouched.»

Mars: George Soros, Norgesvenn og rådgiver for den avgåtte rødgrønne regjeringen, kaller europeiske banker for «parasitter».

Mai: Bloomberg: Straffen for 11.000 regelbrudd begått av bank: «FINRA Fines Cost JPMorgan 3 Minutes of Profit.»

Juli: Twitter: «Give a man a gun and he can rob a bank. Give a man a bank and he can rob the world».

Juli: Financial Times: «NY Fed steps up pressure on bank ethics».

August: CNN: «Bank of America negotiating record mortgage fraud settlement.»

September: CNN: «Elizabeth Warren wants Congress to probe if the Fed is too cozy with big banks, including Goldman Sachs».

September: Twitter: «Konkurransetilsynet vil ikke mene noe om at bankene ser til hverandre før de vurderer å sette ned lånerenten.» #frikonkurranse

September: Twitter: «Here’s the full list of Wall Street CEOs prosecuted by Attorney General Eric Holder for the financial crisis:»

1)
2)
3)
4)
5)
6)
7)
8)
9)
10)

Oktober: Norsk avis: «Vant titalls millioner, men tapte dem deretter på aksjeråd». «Finanstilsynet strålende fornøyd med resultatene i meglerhusene.»

Oktober: Bloomberg & Wall Street Journal: «Banks shut off liquidity as soon as they saw it was needed, causing panic in the treasury market».

November: Financial Times: «Bankers have tendency to lie for financial gain, say scientists.»

November: Twitter: «Rogue Banker: A banker who gets caught in an illegal act. Top Banker: One who doesn’t get caught.»

November: CNN: «Six banks fined more than $4 billion in currency probe.»

Desember: Dagens Næringsliv: «Bankene vet mye om nordmenns frykt for å tape penger i aksjemarkedet. De tjente gode penger på å utnytte frykten.»

Desember: Bloomberg: The Cartel: How BP Got Insider Tips Through a Secret Chat Room.»

Januar 2015: Financial Times: «JPMorgan settles forex manipulation lawsuit.»

Det er slik adferd politikere og gjennom det regulatoriske myndigheter finner «samfunnsnyttig».

Tilbakemeldinger har vært entydige med hensyn til forward-kurver. Kun de færreste synes å være klar over disse, forstå dem eller begge deler.

Spørsmålet om hvorfor de ikke hadde blitt forklart dette av sine finansielle rådgivere er ikke alltid lett å besvare, så jeg spurte en som drev med dette. Svaret var ikke uventet; vedkommende ble belønnet for å selge finansielle produkter – ikke å drive folkeopplysning. Så enkelt kan det sies.

Siden denne bloggen ikke er avhengig av- eller mottar noen salgsprovisjoner, har den mulighet til å bruke tid på slikt uten fare for budsjettkritikk.

Forward-kurver reflekterer hva prisen er på et aktiva dersom vi ønsker å utsette transaksjonen til et tidspunkt frem i tid. Det er essensielt å forstå at en avtale om en forward-handel binder begge parter. Det vil si at vi kun snakker om et utsatt oppgjør.

Er det et finansielt aktiva som f.eks aksjer, består forward-kursen av prisen denne aksjen har idag pluss rentepåslaget ved å utsette handelen frem i tid. Dersom aksjen utbetaler utbytte i løpet av denne perioden, justeres prisen for dette. Hvis aksjen er verdt kr. 100 idag og renten er 2.5% p.a vil den «riktige» prisen for denne om et år være 102.50 (forutsatt ingen utbytter).

Forward-kursen på aksjer reflekterer med andre ord ikke annet enn renten i perioden justert for eventuelle utbytter. Dette betyr imidlertid ikke at det ikke kan finnes muligheter her.

På 1980-tallet var «Program Trading» svært populært. Den bestod av å oppdage og utnytte forskjellen i verdien på aksjene i S&P-500 indeksen og futures-kontrakten på samme indeks. Var differansen større eller mindre enn rentenivået tilsa, fantes det mulighet for risikofri gevinst (arbitrasje).

Program Trading finner sted også idag og sikrer at forward-kursen holder seg rundt teoretisk verdi. Idag er den imidlertid helautomatisert, noe som gjør at kun de som er raskest og med lettest tilgang til penger i realiteten kan utnytte denne arbitrasjen.

Forward-kursen på valuta er litt mer komplisert ettersom en valuta består av to lands renter, f.eks USD/NOK er avhengig både av renten på henholdsvis dollar og kroner. Her er det rentedifferansen som bestemmer forward-kursen.

Når det gjelder råvarer (som f.eks olje) kommer det ytterligere faktorer inn og disse påvirker som regel forward-kursen langt mer enn renten. I råvarer har man i lagringskostnader og forsikring i perioden i tillegg til lagerkapasitet og hvor mye av denne råvaren som ventes å være tilgjengelig på leveringstidspunktet.

Sistnevnte kan eksempelvis påvirkes av forventningen til nye avlinger, vær, vedlikehold av lagringsfasiliteter, oppgradering av rørledninger og forventet etterspørsel på dette tidspunktet som følge av spesifikke forhold og/eller økonomisk utvikling generelt.

Det er således lang mer informasjon å hente ut av forward-kurvene til råvarer, enn tilsvarende kurver for aksjer og valuta. Forward-kurvene på en rekke industrielle råvarer som metaller og olje viste inntil nylig markert fallende forwardpriser. Dette kalles «backwardation». Kjøpere som kan vente får under slike forhold varen til en rabatt i forhold til dagens kurs.

Etter at oljeprisen nå har halvert seg er bildet noe mer nyansert. Dette kommer av at forward-kurven i olje først rettet seg ut og deretter har beveget seg til en moderat «contango» (forwardprisen er høyere enn prisen for umiddelbar levering).

Denne utviklingen reflekterer en kombinasjon av mindre oljeproduksjon, som følge av lav lønnsomhet, og forbrukere av olje som nå anser det interessant å begynne å sikre fremtidig levering av olje på disse nivåene.

Forward-kursen på volatilitet skiller seg også ut. Volatilitets-futures reflekterer forventning til fremtidige svingninger (usikkerhet) i markedene. Det finnes volatilitetsindekser på alle markeder (aksjer, valuta, rente og råvarer). Indeksene lages på basis av volatiliteten som er implisitt i relevante opsjoner. De reflekterer dermed markedsaktørenes (ikke analytikere og andre teoretikeres) kollektive oppfatning om fremtidig risiko.

Forwardkurven på volatilitet viste med all tydelighet at markedsaktørene har ment at de finansielle markedene ville bli langt mer usikre fra i høst av, når de kvantitative lettelsene ikke lenger var synkronisert. Den var, som man kan se, utrolig presis i forhold til hva som faktisk skjedde.

Tatt i betraktning de påfølgende store svingningene vi har sett, var retningen forward-kurven på volatilitet en meget god indikasjon på fremtidig utvikling. Det samme var forward-kurven på olje.

Hvis du lurer på hvorfor din rådgiver ikke gjorde deg oppmerksom på dette, er svaret enten at denne ikke selv ante noe om dette. Alternativt, at hvis du ble fortalt at usikkerheten ville øke var det fare for at du ville bli mer forsiktig. Det blir ikke kurtasje og provisjoner av forsiktighet.

En annen ting som volatilitets-futures basert på aksjeindekser kan brukes til er ren trading. Media er fulle av aktører som kan fortelle oss med sikkerhet om hvor aksjemarkedet «skal». Vet de dette er det ingenting som gir høyere avkastning på kort sikt enn gå short volatilitets-futures når man hevder at markedet «skal» opp eller vice versa.

Torsdag før jul var eksempelvis Eurostoxx 50 futures opp 2.3%. «Visste» man dette kunne man heller gått short volatilitets-futuren på samme indeksen og ha tjent svimlende 9%. Korrelasjonen mellom de to har økt til -0.85.

Alt er såre enkelt og mulighetene uendelige for de som med sikkerhet vet hvor markedene «skal».

Man tenker ikke på det å være ansatt i banker som spesielt risikoutsatt. Unntaket er selvsagt om man sitter i kassen hvor det riktignok er en viss mulighet for at en raner kan dukke opp.

Risikoen er imidlertid langt høyere skal vi tro en artikkel på nettstedet zerohedge. Spesielt om man er ansatt i en investeringsbank.

Statistikk samlet av det nevnte nettstedet forteller at 36 bankansatte har dødd uventet så langt i år. Velger vi å se bort fra ulikheter i populasjon, medfører dette at bankansattes dødelighet i år ligger på høyde med spesialsoldater i krigssoner.

Siste offer var Geert Tack som arbeidet som Privat Banker i den nederlandske banken ING. Hans døde kropp ble funnet flytende i vannet utenfor Ostende.

ING har tilsammen to medlemmer i Dead Bankers Society, det samme antall som Deutsche Bank, ABN Amro og BNP-Paribas. Amerikanske investeringsbanken JP Morgan ligger imidlertid på en suveren første plass.

Hele 22% av de døde bankfolkene stammer fra JP Morgan. Noe som sannsynligvis kvalifiserer både til formansskap og kasserer i foreningen.

Økningen i mystiske dødsfall blant ansatte i investeringsbanker har medført krav fra ansatte om tidlig utbetaling av bonuser. Ledelsen i bankene har svart med fokus på en tøffere seleksjonsprosess i forbindelse med ansettelser.

Bildet under er fra Bjørvika og viser grovuttaket til en stilling som junior kundebehandler, Privatkundemarkedet i DNB.

Oljen får skylden for alt som er gått galt i år uten at noen spør seg om hvordan det var mulig for analytikerne å ha oversett den viktigste faktoren i norsk økonomi.

Tatt i betraktning av lav norsk rente og lave renteforskjeller mellom Norge og andre land, er det forbausende hvor mange privatpersoner som fortsatt har vært interessert i å ta opp lån i utenlandsk valuta.

Mens det er naturlig for bedrifter med inntekter i utenlandsk valuta å forsøke å redusere sin valutaeksponering gjennom å ha utgifter i samme valuta, er det som regel ren spekulasjon når privatpersoner låner i utenlandsk valuta. Unntak kan være om man har kjøpt eiendom i utlandet.

Vi har imidlertid sett mange eksempler hvor rådgivere har anbefalt sine kunder å låne i «billig» utenlandsk valuta for å kjøpe norske finansprodukter. Ikke bare girer man her en investering og gjennom det gjerne får dobbelt risiko, men man eksponerer kundene for ytterligere risiko gjennom valutasvingninger.

For rådgiveren er dette fantastisk lønnsomt ettersom man får kurtasje/tegningshonorar på produktet. I tillegg dobles honorarene gjennom den høyere eksponering kunden får gjennom giring, før man i tillegg mottar provisjon for å ha formidlet et valutalån.

Enda bedre er det at det følger null ansvar når dette går galt, verken økonomisk eller regulatorisk. I sjeldne tilfeller – og kun hvis man er liten aktør – vil man kunne få «tilsnakk» fra Finanstilsynet. Valutalån er nemlig så lønnsomt for bankene at man nødig vil ødelegge for disse inntektene.

Hovedvalutaene amerikanske dollar, euro, sveitserfranc og japanske yen har vært de mest populære lånevalutaene.

For en del år tilbake kunne man forstå dette på basis av rentedifferansen til norske kroner. Det var da svært dyrt å låne i norske kroner sammenlignet med utenlandsk valuta. Renteforskjellen kunne dermed ses på som en buffer i tilfelle norske kronen falt eller valutaene man lånte i steg.

Denne differansen har imidlertid blitt mindre og mindre og følgelig har man hatt mindre og mindre å beskytte seg med. Et annet vesentlig poeng er at bankene har økt sine marginer (påslag) på valutalån kraftig etter finanskrisen.

Sistnevnte har gjort at lånerenten i utenlandsk valuta i mange tilfeller er blitt dyrere enn om man lånte i norske kroner. Låntagere som allikevel tok opp slike lån gjør det da som ren valutaspekulasjon. De satser da på at den utenlandske valutaen vil falle i norsk regning under lånets løpetid.

2014 har så langt vært en tragedie for disse. Amerikanske dollar har steget 15%, euro 4% og sveitserfranc 6%. Selv japanske yen som internasjonalt har falt voldsomt i verdi, har allikevel steget 2% mot norske kroner. Ved et par anledninger har sistnevnte steget 8% i forhold til norske kroner. For mange har dette ikke bare vært en økonomisk, men også en emosjonell berg og dalbane.

De som har lånt i noen av disse valutaene har ikke bare fått økt sine lånekostnader betydelig, men de fleste har også merket hvilken effekt dette kan ha på deres likviditet. Banker forlanger nemlig økt sikkerhet selv når valutatapene er urealiserte.

Den kraftige økningen i volatilitet (svingninger) vi har sett i høst startet i valutamarkedet og ble påpekt i denne bloggen. Samme blogg beskriver også hvorfor dette da var verdt å merke seg og nå er blitt til en neglbitende opplevelse for de uheldige.

Det er et paradoks at knapt noen har brydd seg med å lære navnene på forvaltere i banker og forsikringsselskap eller enda til i Oljefondet. Dette til tross for at disse forvalter tilsvarende eller større verdier enn Skagen. Følgelig er det heller ingen som leer på øyelokket eller føler behov for å lage forsider når noen av disse finner på å skifte jobb.

Skagenfondene har i over et tiår vært en torn i øye for fondsselgere, rådgivere og konkurrenter.

Skagens resultater og merkevare har nemlig over tid vært så solide at de betaler lite i returprovisjon til «uavhengige» rådgivere eller fondsselgere.

Rådgivere og fondsselgere som mottar lite i returprovisjoner, tegningsprovisjoner og/eller ikke blir bedt på fornøyelsesturer til utlandet er naturligvis ikke fornøyde.

Et år uten betydelige tilleggsinntekter, dvergkasting på nattklubber i London og skikjøring i de mellomeuropeiske alper er ikke å regne som et godt år uansett hvor mye kundene tjener på sine investeringer. Slik er det bare.

Det må derfor ha blitt opplevet som julekvelden, Hanukkah og Høsttakkefest på én gang da nyheten om at flere av profilene i Skagen slutter.

Endelig hadde man en «god» grunn til å anbefale kundene å flytte pengene til andre, mer Maslov-sympatiske, forvaltere som er mer orientert i forhold til «uavhengige» rådgiveres behov.

Riktignok er det slik at Skagen, i likhet med andre forvaltere som har et behov for at det finnes en viss volatilitet i markedet, de siste årene har hengt etter sine benchmarks. Det er imidlertid verdt å merke seg at denne utviklingen har kommet etter at myndighetenes kvantitative lettelser tok til for alvor.

Det er nemlig svært utfordrende å finne uoppdagede eller undervurderte selskaper i en periode hvor volatiliteten er så lav at alle rekker å oppdage det samme før kursene beveger seg.

«Eksperter» og rådgivere som har fulgt med burde ha forstått dette for lenge siden. Dersom de hadde vært opptatt av dette, burde de ha anbefalt sine kunder å bytte forvalter for lenge siden. Ikke nå hvor USA nettopp har avsluttet sin pengeinnsprøytning og volatiliteten har bunnet ut.

Disse rådgiverne som kundene betaler dyrt for og som bruker siste delen av avkastningshistorien som unnskyldning, bare beviser hvor dårlige de selv er.

Vi merker oss at media også tar en aktiv rolle i dette. «Konflikt» hos en kjent merkevare betyr overskrifter. Desto fetere disse kan være, jo forhåpentlig flere lesere får man. Dette betyr mulighet for økte inntekter gjennom annonser.

Med en sterk merkevare har Skagenfondene vært en torn i øyet for de fleste norske konkurrenter. Private sparere så vel som institusjoner har følt at pengene deres var trygge hos Skagen og derfor foretrukket dem. Ordtaket «ingen får sparken for å satse på en solid merkevare», gjelder også her til lands.

Det er således idag mange med økonomiske motiver til å male endringene hos Norges største fondssuksess gjennom tidene som noe ensidig negativt. Det kan faktisk være meget lønnsomt for dem å gjøre det.

Skagen på sin side merker dette presset. Utadvendte som de alltid har vært, vil de sannsynligvis møte informasjonsbehovet samt ha et sterkt incitament til å anstrenge seg for å skape enda bedre resultater i fremtiden. Det er imidlertid ingenting som haster for investorene i det korte bilde. Skagen forvalter sterkt regulerte aksjefond med strenge mandater, ikke Cayman-registrerte hedgefond med full frihet.

Forøvrig, hvis reaksjonene på endringene i Skagenfondene er en pekepinn, bør vi forvente at det utlyses tre dagers landesorg når Oljefondets Ynge Slyngstad engang bytter jobb.