«The market is the sum total of the wisdom…and the ignorance…of all of those who deal in it; and we dare not argue with the market’s wisdom.» -Dennis Gartman

«Carry Trade» har ingen god norsk oversettelse, men betyr at man låner penger billig for å sette pengene i noe som gir en høyere avkastning.

En meget populær carry trade har vært å låne penger for å plassere dem i norske høyrenteobligasjoner. Forskjellen mellom lånerenten og avkastningen man kunne oppnå på disse obligasjonene kunne være 3-5% i året eller mer.

Det har vært langt lettere både å få sparere til å lånefinansiere- og banker til å være villige til å låne ut til slike obligasjoner etter at man endret betegnelsen fra «søppelobligasjoner» (junk bonds) til «høyrenteobligasjoner» (high yield).

Denne alkemiskvirkende navnendringen burde kvalifisert til en markedsføringspris, tatt i betraktning av at den alene endret risikooppfatningen av en kategori obligasjoner. Endringen må ha medført en like stor inntektsøkning for finansbransjen som anbefalingen «bottle it» har hatt for Coca Cola.

Rundt tre år etter finanskrisen kom bankene gradvis på banen med tilbud om finansiering av høyrenteobligasjoner og investorene var ikke vonde å be. Denne type obligasjoner hadde tross alt steget dramatisk i løpet av denne tiden. Både enkeltobligasjoner, porteføljer av slike og obligasjonsfond kunne man få låne penger til.

Jo høyere disse obligasjonene steg i kurs, desto lavere renteavkastning fikk man. Merkelig nok virket dette motsatt på interessen for både å kjøpe, så vel som for å lånefinansiering dem. Argumentet utrolig nok var at de ga så lite avkastning at lånefinansiering måtte til for at det skulle være noe poeng å kjøpe dem.

Få brydde seg om at porteføljene deres i realiteten var svært konsentrert ettersom flertallet av de norske høyrenteobligasjonene var rettet mot oljeserviceindustrien. Kombinasjonen av høytprisede obligasjoner, konsentrert eksponering og et moderat fall i oljeprisen i juli var alt som skulle til for å gjøre markedet nervøst. Denne nervøsiteten førte til salg av obligasjoner og innløsninger i fond.

Høstens akselererte fall i oljeprisen har vært katastrofalt for mange av selskapene og en rekke av dem er ikke lenger i stand til å møte sine forpliktelser overfor sine obligasjonseiere.

Selv investorer med svært diversifiserte høyrenteporteføljer og en belåningsgrad på 50% har opplevd at 50% av egenkapitalen deres har forsvunnet på et halvår.

Finansiering til kjøp av aksjer er litt av det samme. Man «forventer» at aksjemarkedet vil stige og for å øke avkastningen låner man penger slik at man kan kjøpe for et beløp som er større enn egenkapitalen man sitter med.

Carry Trade er også kjent fra valutamarkedet. Her består det i å låne i lavrentevalutaer (typisk yen, sveitserfranc og nå euro) og plassere pengene i høyrentevalutaer. Dette gjøres enkelt ved å kjøpe høyrentevalutaene mot lavrentevalutaene, eksempelvis å gå long USD/JPY og USD/CHF på termin.

Hedgefond har drevet med dette lenge og etterhvert begynte bankene å anbefale kundene å gjøre dette med porteføljer som bankene selv satte sammen. Ved å levere dette som et produkt til de mindre profesjonelle kunne bankene ta en høyere fortjeneste på sin valutahandel. Ifølge dagens Financial Times hadde flere banker et ytterligere motiv med dette og det var å benytte disse strukturerte produktene til egen skatteunndragelse.

I perioder har slike statiske carry trades virket, men alt som virker for godt til å være sant (nemlig at man skal kunne hente ut slik fortjeneste nesten risikofritt) viser seg gjerne å være nettopp det.

Jo lenger en slik utvikling varer, desto flere hopper på ideen. Dette fører til at fortjenestepotensialet gradvis blir mindre. Kombinasjonen av små marginer og mange med like posisjoner gjør at det kan bli svært trangt i døren den dagen musikken stanser.

Deutsche Bank har laget en egen indeks over carry trades i valutamarkedet og mange har brukt denne som grunnlag for å lage porteføljer eller tilby produkter.

Siden 2013 har ikke dette vært noen hyggelig forretning og den Sveitsiske Nasjonalbankens beslutning om å slutte å holde kursen på sveitserfranc nede forverret situasjonen betraktelig.

Et verdifall på 16% over halvannet år høres kanskje ikke dramatisk ut, før belåningsgraden tas i betraktning. Når man vet at denne gjerne er 80% eller høyere betyr det i realiteten at egenkapitalen er tapt, eller sågar at man i tillegg skylder bankene penger.

Ingen billig lunch.

ECBs vedtak om å trykke 60 milliarder euro per måned som skal brukes til å kjøpe obligasjoner medfører en utvanning av verdien bak hver euro. Markedet brukte derfor ikke lang tid på å sende valutaen til en ny 11 års bunnkurs mot dollaren.

Nedgangen førte til at euroen et kort øyeblikk var ned hele 8.3% fra årsskiftet. Den foreløbige bunnkursen på 1.1098 er også interessant av en mer teknisk årsak. Nivået euroen stanset på tilsvarte en nedgang som var nøyaktig lik den foregående nedgangen av betydning. Denne fant sted fra mai 2011 og juli 2012.

En slik utvikling kalles symmetri og brukes som faktor i mange tekniske modeller.

Når symmetriske nivåer stemmer overens med andre modeller som eksempelvis RSI (som samtidig lå på 15 og indikerte en sterk oversolgt euro), får et slikt nivå økt betydning.

Andre input som benyttes i multifaktormodeller er posisjonering. Data fra USA viser at spekulanter var- og fortsatt er meget short euro i forhold til dollar. Vi har kun opplevd ett tilfelle hvor spekulantene var mer aggressive på short-siden og det var i 2012.

Resultatet den gangen var mye smerte for de som lå short, ettersom euroen steg hele 16%. Sagt på en annen måte, tapte de som hadde fem ganger gearing nesten hele sin egenkapital. Hvis de ikke hadde mer penger å stille som sikkerhet ble de tvunget ut av sine posisjoner på grunn av at marginkravet var større enn kapitalen de satt igjen med.

Rekylen på 3% på to dager vil slå ut med 15% for de som bruker samme belåningsgrad.

Andre faktorer som benyttes i de mer avanserte modellene er volatilitet. Prisen på opsjoner reflekterer hva markedet (ikke teoretikerne) mener om risikoen i et valutapar.

En aktør som ønsker å holde risikoen sin på et bestemt nivå, vil ofte redusere sine posisjoner når markedet mener at risikoen vil øke og vice versa. Slike endringer kan programmeres inn i modeller som da automatisk tar hensyn til dem.

Avanserte modeller har imidlertid som regel en cut-off på nedsiden når det gjelder volatilitet. Dette har med asymmetri å gjøre. Selv i «fastkursregimer» er ikke volatiliteten og risikoen null. Sveitserfranc og danske kroner er nylige eksempler på dette. Opplever man svært lav volatilitet er utfallsrommet på oppsiden dramatisk i forhold til nedsiden. Det er dette som menes med asymmetri. Av denne grunn har avanserte modeller en grense for hvor store posisjoner de aksepterer når volatiliteten er lav.

De dype sårene meglerhus, banker, fond og privatpersoner har fått etter sveitserfranc-bevegelsen vil nok oppmuntre flere til å benytte denne type input i fremtiden.

Ser man på de ovennevnte faktorer i skrivende stund, har ikke mange av dem endret seg vesentlig. Tekniske indikatorer viser fortsatt euroen som oversolgt, spekulantene er fortsatt ekstremt short og volatiliteten er klart høyere enn hva markedet har vært vant til.

Happy hunting.

Det er tilliten til at sentralbankenes fortsatte kjøp av obligasjoner som alene forhindrer verdens obligasjonsmarkeder fra å kollapse.

Sentralbanker har som oppgave å overvåke pengepolitikken. Sentralbanker har også som oppgave å gripe inn for stabilisere egen valuta dersom dette skulle bli nødvendig. En slik inngripen kalles intervensjon. I de mest ekstreme tilfellene kan flere lands sentralbanker avtale om å gå sammen om intervenere for å forsøke å stabilisere finansmarkedene.

Oppgavene sentralbanker er gitt medfører at disse har behov for å snakker sammen og det vil også være opportunt at de varsler hverandre om tiltak som skal iverksettes. Sentralbanker snakker derfor daglig sammen over et kryptert nettverk.

Basert på den meget kurssensitive informasjonen sentralbankene har adgang til, er det essensielt at deres integritet ikke trekkes i tvil. I hvert fall i teorien.

Praksis har vist noe annet.

På nittitallet var spesielt den japanske sentralbanken (BOJ) aktiv i valutamarkedet. Det var i den tiden så vanlig at japanske banker «tjuvstartet» en raskt etterfølgende BOJ-intervensjon at markedet lærte seg å bruke handelsmønsteret til japanske banker som et tegn på forestående BOJ-intervensjon.

Kom man på jobb en morgen og det første som skjedde da man slo på det elektroniske valutahandelssystemet var at tre japanske banker kjøpte USD/JPY av deg, gjaldt det øyeblikkelig å kaste seg rundt å kjøpe tilbake det man nettopp hadde solgt, samt mer.

I perioden 1993-2000 intervenerte BOJ totalt 171 ganger i valutamarkedet. Ved 165 av disse tilfellene kjøpte de dollar mot yen. Akademiske studier har siden vist at markedet ble mer og ikke mindre ustabilt som følge av disse intervensjonene.

Det ble sagt at BOJ ga de japanske bankene en «heads up» fordi de ikke ønsket å skade et sårbart japansk bankvesen. Sett utenfra var dette «innsidehandel».

Dessverre er dette langt fra det eneste tilfelle hvor man kan trekke sentralbankers integritet eller evne til å holde på informasjon i tvil.

Et mer aktuelt eksempel er fra 30. november 2011. Kl. 14.00 norsk tid denne dagen intervenerte seks av verdens største sentralbanker simultant i markedet. Sentralbankene i USA, Storbritannia, Japan, Europa (ECB), Canada og Sveits deltok i aksjonen.

Fellesintervensjonen hadde en dramatisk effekt på alle finansmarkeder. 2011 hadde frem til dette tidspunktet vært preget av usikkerhet og tap i aksjemarkedene. På bare fem måneder hadde MSCI-World Stock Index falt 25%.

Det mest interessante var imidlertid hvordan markedet oppførte seg i forkant av intervensjonen. Det var nemlig slik at økonomiske nyheter som hadde kommet om natten og på morgenen var negative. Følgelig åpnet aksjemarkedene i Europa lavere.

Til tross for de dårlige nyhetene tok det imidlertid ikke lang tid før de stabiliserte og begynte å bevege seg kraftig oppover. Lignende utvikling kunne man registrere i amerikanske dollar. Den åpnet høyere, men begynte rask å svekke seg.

Utviklingen virket ulogisk og vi forsøkte å finne en forklaring. Med unntak av kobber beveget alle markeder som om de hadde fått et «risk on» signal. Vi satt selv med short posisjoner i både aksjer og kobber, og på basis av den underliggende utviklingen dekket vi short posisjonen i sistnevnte, ettersom denne klart var i utakt med resten av utviklingen. Mange sensorer blinket «rødt» uten at vi fant noen forklaring.

Ettersom ingen stop loss-nivåer var nådd på aksje-short’ene våre lot vi disse dessverre ligge. Utenlandske meglere fortalte oss om banker og store fond som kjøpte aksjer og samtidig solgte dollar og statsobligasjoner. Ingen hadde imidlertid noen formening om hvorfor denne plutselige interessen.

Presis klokken 14:00 fikk vi derimot vite dette. Nyheten om fellesintervensjon blinket på alle nyhetsskjermer og kaos fulgte umiddelbart. Aksjer steg øyeblikkelig over 3%, dollaren falt over 1% og statsobligasjoner stupte. Nær halve dagens oppgang hadde imidlertid skjedd i timene før nyheten ble offentliggjort.

For vår del tapte vi i løpet av sekunder en fortjeneste som vi hadde brukt hele måneden på å bygge opp. På årsbasis endte vi året +0.5% (mot +5% før intervensjonen). MSCI-World Stock Index endte året -7.6% og Oslo Børs -12.5% til tross for hjelpen fra intervensjonen.

Den sveitsiske sentralbankens opptreden i forrige uke, som kostet banker, meglerforetak, bedrifter og privatpersoner et hittil ukjent antall hundrede milliarder av kroner, har resultert i nytt søkelys på adferden til sentralbankene.

Ulike eierskapsmodeller i sentralbanker gjør også dette aktuelt. De fleste sentralbanker eies riktignok av de respektive lands skattebetalere gjennom 100% statlig eierskap, men ikke alle. Både Federal Reserve og Den Sveitsiske Nasjonalbanken (SNB) er eksempler på unntak. 45% av SNB er nemlig børsnotert, mens øvrige 55% eies av sveitsiske regionale banker.

Det private eierskapet kan muligens forklare hvorfor den ikke ønsket å fortsette å kjøpe en fallende euro.

Fra finanskrisen og frem til forrige uke har de fleste med formue kunne nyte godt av aktivitetene til sentralbankene. Dersom denne tilliten svekkes kan det få dramatiske følger.

Sentralbankenes voldsomme kjøp av obligasjoner har eksempelvis alene bidratt til lave renter og enorme gevinster for obligasjonseiere. Det er tilliten til at sentralbankene fortsetter sine kjøp som alene forhindrer verdens obligasjonsmarkeder fra å kollapse.

Hendelsen i forrige uke kan være et tegn på at de motstridende interessene begynner å bygge seg og således være en første sprekk i «demningen». Nytt fokus på integritet bidrar i så måte ikke til å redusere bekymringen. Idag setter alle sin lit til at ECB ikke skuffer kl 13:45.

For de som ikke fikk det med seg, kom det igår en «lekkasje» fra ECB som sa at de idag vil kunngjøre kjøp av obligasjoner for €50 milliarder per måned ut 2016.

Chartet viser kursutviklingen på Den Sveitsiske Nasjonalbanken. Det kan virke som aksjonærene heller ikke var spesielt fornøyde med sist ukes utvikling.

Ifølge DN fikk 1200-1300 privatkunder i Stavanger ufrivillig økt gjelden sin med kr. 375 millioner i går. Det tok bare 20 minutter for sveitserfranc å stige hele 28% mot norske kroner.

Gjeldsøkningen på NOK 375 millioner gjaldt bare kundene til SR-Bank, som ifølge DN skal være en av de største aktørene i formidling av valutalån. Denne banken har alene formidlet valutalån tilsvarende 2.5 milliarder kroner. På landsbasis er beløpet langt større og vi snakker trolig om valutatap på flere milliarder kroner.

På det verste igår var tapene til SR-Banks kunder alene på kr. 900 millioner.

Stavanger-regionen har i flere ti år vært ledende når det gjelder valutalån. Uansett hvilket finansielt tema man holder foredrag om i denne regionen, får man garantert flest spørsmål om hva man tror om utviklingen i sveitserfranc og yen.

Forklaringen ligger ikke i at oljebyen har vennskapsbyer i Sveits eller Japan. Stavangers vennskapsbyer er for ordens skyld: Aberdeen, Antsirabe, Esbjerg, Eskilstuna, Esteli, Fjardarbyggd, Houston, Galveston, Jyväskyla, Nablus og Netanya må man vite.

På 90-tallet, da interessen for valutalån virkelig tok seg opp, var rentefordelen ved å ta opp lån i sveitserfranc fremfor i norske kroner på over 8% p.a. En markert lavere lånerente var også argumentet som ble brukt for å selge slike lån til forbruker.

Siden den gangen har renteforskjellen krympet og var i år kommet ned i 1.4% i interbankmarkedet. Når bankenes utlånsmargin og risikopåslag blir lagt til var det ikke lenger noen rentebesparelse å ha lånet sitt i sveitserfranc. Snarere tvert imot.

Dette betyr at norske boligeiere i realiteten nå kun satt og spekulerte på at sveitserfranc skulle svekke seg mot norske kroner.

Sveitserfranc har imidlertid styrket seg jevnt mot norske kroner siden 2007. Oppgangen har vært på svimlende 95%.

Det er følgelig sannsynlig at mange med valutalån er blitt sittende igjen med den klassiske «Håp-strategien». (Man var overlatt til å «håpe» på at kursen skulle falle igjen). Et håp som brutalt ble visket ut i går da den Sveitsiske Nasjonalbanken annonserte at den trakk seg fra å intervenere for å svekke valutaen.

Personer må autoriseres av Finanstilsynet for å drive økonomisk rådgiving i Norge og foretaket som utfører dette må ha konsesjon. I konsesjonen stilles det krav til at rådgivingen skal sette kunden foran foretakets interesser.

Det hadde vært interressant å vite hva Finanstilsynet og Finansdepartementet mener om rådgiving som anbefaler valutaspekulasjon med boliglån, ikke minst sett i lys av at selgeren gjennom dette oppnår høyere marginer enn om lånet ble gitt i norske kroner. Spesielt siden bolig utgjør den største delen av formuen til de fleste nordmenn.

Er dette forenlig med god forretningsskikk?

Forøvrig får de feste nordmenn ikke en gang investere deler av kun sin finansformue i andre aktiva enn aksjer og obligasjoner. Hele boligformuen brukt til valutaspekulasjon er det derimot ingen begrensning mot.

Det tok forøvrig over 10 år med klager og tap før myndighetene fant det for godt å regulere salget av strukturerte produkter. Dette betyr at én enkelt forside om valutatap neppe er nok til at Finanstilsynet gidder å bry seg.

Skulle vi derimot få flere og – gud forby – en uttalelse fra en finanspolitiker, kan nok løpet være kjørt. Det er tradisjonelt det som må til for at Finanstilsynet skal sende ut en pressemelding om at «de ser på saken».

(Dette er for ordens skyld ikke et forsøk på å si det opplagte i ettertid. Risikoen med valutalån og liten rentedifferanse ble sist påpekt for halvannen måned siden.)

Kyle Bass, en av verdens mest kjente og frittalende hedgefondforvaltere, holdt denne uken avslutningsforedraget på Skagens Nyttårskonferanse.

Skagen skal nok en gang berømmes for å invitere foredragsholdere som har andre syn og investeringsfilosofier enn de selv har. De er alene i Norge om å være modige nok til å utfordre seg selv på denne måten.

Bass sitt foredrag om hvorfor han mente den amerikanske farmasiindustrien var «a big short» var grundig underbygget og detaljert. Det var imidlertid tvilsomt om mange i forsamlingen hang med i alfabetsuppen av regulatoriske forkortelser som støtte opp om hans analyse. De som kjenner Bass fra før vet imidlertid at han overlater ingenting til tilfeldighetene når det gjelder innhenting av data og grundig analyse. Man leverer ikke 20.1% annualisert avkastning til sine investorer gjennom sløvhet.

Etter et foredrag på 38 minutter om hvorfor han mente lønnsomheten til farmasiselskapene nå ville bli langt lavere, fikk Bass et spørsmål om sitt syn på Japan. Spørsmålet ble i Bass-stil besvart med en tre minutters mitraljøsesalve av tallfakta som kort fortalt endte med at de kvantitative lettelsene Japan nå var i gang med ville ende med at de sank raskere enn Titanic. I tillegg til fallende kredittverdighet ville dette føre til at yen ville fortsette å svekke seg mot amerikanske dollar. USD/JPY ville være over 140 i løpet av året var en «no brainer». Det er 17% høyere enn i skrivende stund.

Sistnevnte var tydeligvis et mye enklere budskap enn farmasibudskapet. Muligens er dette forankret i at de fleste i forsamlingen ikke ønsket å høre noe negativt om aksjer overhode. De mest erkebullsih investorene forlot således lokalet så snart det ble snakk om aksjer som skulle falle, noe som minnet meg på en BI-konferanse i 1987 hvor filmen «Wall Street» ble vist i resepsjonen. På slutten av filmen blir megleren og hovedpersonen Bud Fox arrestert for innsidehandel. Til tross for at filmen ikke var ferdig forlot rundt 80% av tilskuerne visningen da dette skjedde.

Hva det skyldtes på Plaza vites ikke, men i ettertid er det hvordan man får mest «trøkk» ut av en investering dersom USD/JPY går til 140 i inneværende år jeg har mottatt flere henvendelser om.

I utgangspunktet er en avkastning på 17% fantastisk i et lavrenteregime som nå. Valutaposisjoner kan lett gires 10:1 og man ville da få en avkastning på 170%. Nedsiden ville være at alt vil være tapt dersom valutaen faller 10% før 140 eventuelt inntreffer. Det vil heller ikke være noen grense for hva man taper dersom valutaparet faller mer enn 10% dersom man ikke har kvitter seg med posisjonen.

Et alternativ for de som ønsker en definert risiko uansett hva som skjer og allikevel fullt «trøkk» dersom USD/JPY kommer opp i 140, vil være en «One Touch» opsjon.

Siden Bass sa «i løpet av året» har jeg tatt utgangspunkt at denne varer til årets siste dag. For full gevinst på denne type opsjon er det nok at USD/JPY treffer 140 bare én gang i løpet av året. Den er digital, med andre ord kan man se på den som et veddemål på at 140 nås i løpet av året. Du «vinner» dersom det skjer og taper det du har satset dersom det ikke skjer.

Prisen du betaler for dette er 18% av gevinsten du oppnår dersom 140 nås. Du vil med andre ord få tilbake 5.5 ganger innsatsen dersom Bass har rett. Avkastningen din blir da ikke ubeskjedne 456%.

Chartet under viser hvordan gevinst/tap på denne opsjonen vil utvikle seg på tre ulike datoer og ved forskjellige kursnivåer frem til forfall. Selv om dette er et «veddemål» vil verdien svinge i perioden og man har anledning til å kvitte seg med veddemålet om man så ønsker til markedspris.

Det er verdt å merke seg at det er en positiv korrelasjon mellom global aksjeutvikling og USD/JPY. Det er derfor trolig at man øker sin risiko dersom man allerede eier aksjer og samtidig kjøper en slik opsjon.

«One of the greatest pieces of economic wisdom is to know what you do not know.» -John Kenneth Galbraith

Å putte alle eggene sine i én kurv har ifølge porteføljeteori klare farer. Disse farene og grunnen til at de i dagens situasjon, er imidlertid stoff for en annen blogg.

Tema for denne bloggen er at vi går glipp av muligheter når vårt fokus kun er rettet ett sted.

Fokus gjør nemlig at vi mister oversikten. Dette gjelder overalt. Det er naturlig at dette skjer når vi blir skremt eller holder høy hastighet, men samtidig enda viktigere at vi klarer å «løfte blikket» og gi oss selv anledning til å ta inn mer informasjon.

Illusjonister, både de reelle og de finansielle, lever av å lede vår oppmerksomhet. Ingen av dem vil at vi skal få med oss hele bildet. Gjør vi det blir illusjonen/salget mislykket.

Mister vi oversikten, mister ikke bare muligheter men også evnen til kritisk tenking. Et eksempel på sistnevnte er boliglånsobligasjonene som dannet grunnlaget for finanskrisen. All kritisk tenking forsvant da banker og ratingbyråer fokuserte på hvor mye penger de kunne tjene på å selge disse til pensjonskasser, kommuner og andre mindre kunnskapsrike investorer.

Et eksempel på at vi mister oversikt og går glipp av andre muligheter erfarte vi i høst. «Alle» hadde fått med seg at japanske aksjer var inne i en oppgangstrend (+100% på to år). Aksjer var følgelig lett å anbefale og den japanske sentralbankens voldsomme (BOJ) økning i kvantitative lettelser var alt som skulle til for å få «nølerne» til å kjøpe.

De med liten oversikt, men forutseende med hensyn til nye kvantitative lettelser, kjøpte muligens japanske aksjer på bunnen av korreksjonen i oktober. I så fall har de til nå fått en avkastning på 16%. Det er imidlertid sjelden noen treffer bunnen annet enn i ettertid og derfor kun tatt med her for å illustrere et ytterpunkt.

De noe smartere knivene i skuffen kjøpte japanske aksjer og solgt samtidig et beløp tilsvarende kjøpssummen (yen) mot amerikanske dollar på termin.

De smarteste knivene med den største oversikten så imidlertid at følgene av pengetrykkingen ville gi en annen og mer attraktiv mulighet. Utvanningen ville svekke den japanske kredittverdigheten, en svekkelse som ikke var priset inn i CDS-kontraktene (kredittbeskyttelse) på Japans nasjonalgjeld.

CDS-kontraktene lå tvert imot på det laveste nivået man hadde sett på 5 år. Ytterligere pengetrykking (som var ventet – det var størrelsen som kom til å overraske) ville bare gjøre denne situasjonen verre.

De som hadde oversikt, kunnskap og valgte dette alternativet fikk med seg en verdistigning på 65% i samme periode som aksjemarkedet steg 16%. Fra bunnen i september har en 5 års CDS-kontrakt steget solide 127% i verdi (japanske aksjer har steget 5% i samme periode). Dette er langt mer enn noe aksjemarked og har skjedd rett foran øynene på de fleste «eksperter».

CDS-kontrakter har asymmetrisk avkastningsdistribusjon. Så lenge kontrakten eksisterer finnes det en nedre grense for hva den er verdt, mens oppsiden i teorien er «uendelig». Jo lavere man kjøper, desto større er potensialet. Akkurat som med dagens oljepris.