Tenk hvilken fordel som ligger i å bare kunne godta handler man tjener penger på og samtidig kunne nekte å godta de som går med tap.

Denne ønskedrømmen eksisterer idag. Tilsynsmyndighetene har nemlig tillatt banker å lage en slik ordning.

Se for deg at du ville kjøpe en aksje som hadde en selgerkurs på 73. Du plasserer musepekeren over kursen og kjøper ved å dobbeltklikke.

Rett etter stiger aksjen til 74. Først da får du vite at du ikke har fått kjøpt aksjen likevel.

Selgeren på 73 oppdaget at kursen steg rett etter at du kjøpte, annullerte handelen og solgte i stedet på 74.

Ren fantasi?

Dessverre ikke. Men markedet det er snakk om er ikke aksjemarkedet, men valutamarkedet. Det suverent største og mest globale av finansmarkedene, med en omsetningen på svimlende $5.1 billioner per dag.

Valutakurser bestemmer prisen på all internasjonal handel, råvarer og finansaktiva. Kursen på US dollar bestemmer eksempelvis prisene på flybilletter, shippingrater og annen frakt.

Den samfunnsøkonomiske betydningen av valutakurser er derfor uendelig mye større enn aksjekurser. Dette til tross er valutamarkedet langt mindre regulert enn aksjemarkedet.

Praksisen det refereres til ovenfor er mulig gjennom en funksjon som heter «last look».

Funksjonen var ment å beskytte banker som elektronisk stiller forpliktende kjøper- og selgerkurser i valuta mot en svikt i deres egne datasystemer.

«Last look» gir datasystemene deres 100 millisekunder på å kontrollere at kursene de er villige til å kjøpe- og selge valuta til ikke avviker vesentlig fra markedskursene på samme tidspunkt.

Med dagens kommunikasjonshastighet er 100 millisekunder mer enn nok for at en datamaskin kan forsikre seg om at alt er i orden. Faktisk er datamaskiner idag i stand til å gjøre dette på noen mikrosekunder (milliondelsekunder).

Mange teknologer hevder at dersom banker ikke har gode nok systemer til dette, så burde de ikke tillates å drive med elektronisk valutahandel overhode.

Det skulle imidlertid ikke ta lang tid før banker begynte å utvide «last look» funksjonen til noe langt mer dystert. Nemlig til å stjele kursgevinster fra kundene.

Dessverre skulle det gå flere år og en betydelig klagestorm fra kunder før myndighetene reagerte. Da dette endelig skjedde var det ikke tilsynsmyndighetene som reagerte, men Det Amerikanske Justisdepartementet (DOJ).

US Department of Justice ila Barclays Bank en bot på $150 millioner for misbruk av «last look» funksjonen.

Barclays utvidet bruken av last look-funksjonen til å svindle sine kunder ved å annulere handler der hvor kursen umiddelbart gikk i kundens favør. Banken tok selv denne kursgevinsten.

Kunden fikk kun bekreftelse på handelen dersom neste kurs var dårligere enn den kunden hadde handlet til.

Etter at skandalen ble avdekket av DOJ var valutamarkedet overbevist om at også europeiske tilsynsmyndigheter ville følge opp med gå hardt til verks mot praksisen.

Det er tross alt i Europa (London) hvor største delen av valutahandelen finner sted.

Ett år etter Barclays-boten har imidlertid ingenting skjedd. Mangel på tiltak fra europeiske tilsynsmyndigheter og sentralbanker har i stedet medført at praksisen er blitt vesentlig utvidet.

Enkelte banker har til og med utvidet sitt «last look» vindu slik at de har lenger tid på å vurdere om de skal ta transaksjonen fra kunden.

Går kursen feil vei får kunden handelen, gir den en gevinst stjeler banken denne fra kunden.

Jo mindre profesjonelle kundene er, desto lenger sitter banker og vurderer kursen.

Tyveriet og svindelen er systematisk og skjer rett foran øynene til tiltaksløse tilsynsmyndigheter. Vi snakker om små summer per transaksjon, men dette skjer millioner av ganger hver eneste dag.

Du får idag ikke kjøpt en valuta med mindre prisen fortsetter nedover eller den samtidig kan kjøpes til en lavere pris et annet sted i valutamarkedet.

Tilsynsmyndighetene har vist seg å være like udugelige her som de var når det gjaldt finanskrisen, LIBOR-skandalen, Madoff-svindelen, manipulering av gullprisen, sølvprisen og kraftmarkedet i USA, Deutsche Bank, Lehman Brothers og alle andre store skandaler som har fått utvikle seg.

Her er en liste over de største bøtene betalt av banker de senere årene.

Det eneste som får tilsynsmyndighetene til å engasjere seg er offentlig kritikk – helst fra politisk hold. Men enn så lenge har ingen politiker oppfattet «last look»-svindelen.

I mellomtiden stjeler banker penger fra næringslivet, hjelpeorganisasjoner og alle andre som må veksle valuta hver eneste dag.

Det siste nå er at den kommende amerikanske presidenten vil redusere reguleringen av banker ytterligere.

Det er ikke rart bankaksjer har gått til himmels.

Infront-chartet viser indeksen over Europas 600 største banker.

I 1997 var det over 10.000 meglere på børsgulvet i Chicago. Idag er det knapt noen igjen.

Årsaken er at datamaskiner har tatt over. Datamaskiner kan raskere og mer nøyaktig gjennomføre handler. Investorer trenger heller ikke vente i mange minutter på å høre om de har kjøpt eller solgt.

Kjøps- og salgsordre står heller ikke lenger i fare for å mistes av meglerassistenter. Disse måtte ofte trenge seg gjennom kaoset av skrikende og gestikulerende meglere som stod mellom ordretelefonen og egne folk nede på gulvet.

Progresjon og utvikling har imidlertid alltid hatt en pris og meglerne på Chicago-børsen var intet unntak.

Årelang erfaring i å tolke kroppsspråket til meglerassistenter som besvarte telefonene utenfor børsgulvet og deretter signaliserte dem til sine meglere på gulvet, ble plutselig verdiløs.

Elektronikken medførte at ordrene i stedet ble sendt inn via terminaler fra meglerhusenes egne kontorer i børsbygningen.

Front-running (kjennskap til en ordre før den ble utført) hadde nemlig vært hovedinntektskilden til de som stod på gulvet og handlet for sin egen konto.

Håndsignalene til meglerassistentene fortalte dem ikke bare om det skulle kjøpes eller selges, men også hvor mye og til hvilken kurs.

Denne informasjonen ga traderne på børsgulvet både enorme gevinster og oppblåste egoer. Fordelene de hadde ble bagatellisert og følelsen av uovervinnelighet overtok.

Testosteron-nivået øker når vi vinner og bidrar til en adferd som gir større sannsynlighet for at vi fortsetter å vinne (Vinner-effekten).

Utfordringen er psyken. Hvis ikke den berusende følelsen som økt testosteron og dopamin gir oss kontrolleres, vil risikovilligheten bare fortsette å øke. Vi vil føle oss usårbare og uovervinnelige.

Vi innbiller oss at det er vi som styrer utviklingen og det føles derfor «logisk» å ta stadig høyere risiko.

En slik adferd har en 100% sannsynlighet for å ende galt.

Mange Chicago-tradere var kjent for å ville vedde på alt mellom himmel og jord. De ble ekstreme konkurransemennesker, en ytterligere effekt av høye testosteron-nivåer. Dette resulterte i at de utfordret hverandre både på- og utenfor børsgulvet.

Så lenge de hadde nok inntekter fra front-running, spilte det ingen rolle.

Denne tilværelsen skulle imidlertid brått forandre seg da børsen gikk over til elektronisk handel.

I årene etter at den elektroniske handelen overtok forsvant nesten alle av den gamle garden. Inntektene deres forsvant som dugg for solen da de ikke lenger hadde fordelen av å vite hva som var iferd med å skje.

Kun et fåtall hadde evne til å tilpasse seg den nye virkeligheten.

Heller ikke på Oslo Børs er det mange aktører igjen fra tiden før børsen gikk over til elektronisk handel.

Wall Street recruitment firms agree there will be a «contraction in equities sales positions and in all non-algorithmic electronic positions.»

Ovennevnte er et utdrag fra en artikkel i amerikanske Business Insider sist uke om endringene innen finansnæringen og betydningen av disse.

Endringene har i sannhet vært store etter finanskrisen.

Kombinasjonen av regulering og svak vekst har redusert avkastning på kapital og tvunget aktørene til å kutte kostnader og tenke nytt.

Banker får ikke lenger spekulere med samfunnets midler og verken ledelse eller aksjonærer har ønsket å ta risiko dersom store tap ikke kan veltes over på samfunnet.

Meglerhus har opplevd et dramatisk kutt i kurtasjeinntekter som følge av desentraliseringen av markedsplasser og internasjonalisering.

Forvaltere opplever press på sine honorarer som følge av at lave renter har medført lav avkastning.

Løsningen på dette har vært teknologi.

Banker fortsetter å stille priser på valuta, aksjer, obligasjoner og råvarer, men bankene er ikke lenger de virkelige motpartene i denne handelen.

Teknologi sørger for at handler som kundene ønsker å gjøre i samme sekund blir avdekket hos en annen motpart eller på en børs.

«Trading-inntekter» som oppgis i regnskapene, har ingenting med trading å gjøre. Det er ingen risiko involvert for banken. Det du kjøper av dem kjøper banken samtidig billigere et annet sted. «Trading-inntektene» er et risikofritt påslag som bankene tar betalt for å gjøre jobben.

Hvorfor man deler ut store bonuser til både enkeltansatte og ledere for denne jobben er en gåte. Det er i realiteten et dataprogram som gjør jobben.

Amerikanske JPMorgan anses idag for å være den ledende banken i valutahandelen.

De som forstår seg på teknologi hevder at JPMorgan er et «hestehode» foran selv sine skarpeste konkurrenter når det gjelder teknologi. Det er også verdt å merke seg at det idag kun er fem banker på verdensbasis som ansees for å ha avansert nok teknologi innenfor valutahandel.

Kundene til banker som ikke hadde avansert nok teknologi betalte dyrt for dette den 15. januar ifjor da den Sveitsiske Nasjonalbanken uventet gikk fra sitt løfte om å holde sveitserfrancen svak.

Teknologi har også gjort det mulig for JPMorgan å kutte kostnadene betydelig. Til tross for at banken idag står for nesten 9% av global valutahandel, trenger banken kun 8 tradere for å bemanne valutadesken i London. Bare for noen få år siden var det rader opp og ned med tradere i bankens valutaavdeling.

Meglerhusene har blitt tvunget til å investere i avanserte handelssystemer for å møte kundenes krav til aksjehandel.

Wannabe aksjemeglere idag bør være forberedt på å svare på spørsmål om hvor mange ordre de kan håndtere per millisekund, med mindre de har vært forutseende nok til å skaffe seg kunnskap en ny sektor med skrikende behov for kompetanse.

Forvaltere har tatt i bruk teknologisk drevne søkeverktøy, analysealgoritmer og systemer for ordrehåndtering.

Straight Through Processing (STP) er blitt et minstekrav både som service overfor kunder og for å spare kostnader internt.

De mest attraktive på arbeidsmarkedet er blitt mennesker med evne til å forstå både finans og teknologi. Akkurat som Wall Street hodejegerne hevder.

Fremtiden er blitt nåtid. Å lukke øynene for virkeligheten setter både bedrifter og arbeidstakere i fare.

For de som til nå har stått på sidelinjen er det på høy tid å «divorce your past and marry the future».