Ifølge mediene var gleden stor denne uken da Oslo Børs klatret til en ny rekordnotering.

Årets første måneder har til nylig vært frustrerende for norske aksjeinvestorer. Prognosene rett før årsskiftet minnet mye om en tilfeldigvalgt Donald Trump tale, hvor fremtiden alltid skal bli «amazing, huge & great».

Disse superlativene og standardprognosen om at børsåret vil gi en oppgang på minst 20%, setter det som i psykologien kalles et «anker» i investorenes forventninger.

En årlig børsoppgang på 20% er i sannhet fantastisk i et år hvor bankrenten er under 1% og veksten er lav. Selvsagt forutsatt at den inntreffer.

En oppgang på 5% etter at noe over 4 måneder er slett ikke verst. Den er riktignok under 1/3 av aksjeoppgangen i fremvoksende markeder og under halve av aksjeoppgangen i Europa.

Dissekerer vi imidlertid den norske aksjeoppgangen ytterligere, vil vi se at den i realiteten har skjedd i løpet av den siste måneden.

Nå snakker vi!

Frem til nylig hadde nemlig Oslo Børs egentlig beveget seg nedover til sidelengs etter at effektene av markedsføringen rundt årsskiftet hadde ebbet ut.

Men har vi i virkeligheten noe å feire?

Det er opplagt hyggelig at utviklingen i oljeprisen synes å ha mindre å si for norske aksjer. I det minste når den faller.

Her ligger forøvrig en merkbar informasjonsskjevhet. Olje brukes som et argument for anbefaling av norske aksjer når oljeprisen stiger, mens den gjerne unnlates å nevnes i sammenheng med aksjer når den faller.

Verden er imidlertid dessverre ikke så enkel at vi kan «slippe unna» med å stikke hodet i sanden når vi ikke liker realitetene.

Fallet i oljeprisen har svekket den norske kronen og gjennom det redusert vår internasjonale kjøpekraft. Det er nå blitt langt dyrere for oss å reise utenfor landets grenser.

Positivt for eksportindustrien, men det betyr dyrere import og reiser. Dollaren har steget hele 74% mot norske kronen siden 2008. Euroen har steget over 30% mot kronen siden 2013.

Norske aksjer målt i euro er fortsatt 5% under rekordnoteringen satt i 2015. Målt i dollar er det nesten 30% opp til rekorden.

Verdt å tenke over før man slipper jubelen løs.

PS: Over 10.000 har til nå lyttet til den første podcasten, publisert for en uke siden. Dette er for meg et overveldende antall og kommer i tillegg til de som lastet den ned. Tusen takk.

Financial Times gjør hver januar et tilbakeblikk på fjoråret. Hensikten er å se hvilke som var de beste investeringer man kunne ha gjort dersom man var i stand til å forutse fremtiden.

Avisen har diktet opp et hedgefond som de har kalt «Hindsight Capital». «Hindsight» betyr «etterpåklokskap». Hindsight Capital har en utrolig evne til å finne de beste long/short-mulighetene i markedet.

De selger det de vet vil falle mest short og bruker pengene de får inn til å kjøpe det de vet vil stige.

For en halv måned siden fikk nemlig de som hevder de kan spå utviklingen i finansmarkedene en sjeldent god long/short mulighet.

Selskapet Seadrill, som det til det kjedsommelige har vært dokumentert å være overpriset i forhold til verdiene i selskapet, ville blitt solgt short.

Samtidig med dette så kjøpte man europeisk aksjevolatilitet, fordi denne var historisk billig på samme tid som oppgangen i aksjer begynte å halte. Det styrket også «case’t» at aksjer i lang tid har vært ansett for å være dyre.

Det er i dette tilfelle viktig å forstå at ingen av disse idéene manglet økonomisk grunnlag eller var ulogiske.

Seadrill var dyr og den europeiske aksjevolatiliteten var historisk billig.

Eneste som manglet var at analytikerne åpnet øynene eller turte å tenke en ny tanke.

Long europeisk volatilitet og short Seadrill er på ingen måte noen perfekt hedge, men noe risiko må man ta for å kunne få høy avkastning. Det hører vi jo til stadighet.

120% ville avkastningen ha blitt på rundt tyve dager. Dette er antagelig i nærheten av hva som er realistisk å håpe på at Oslo Børs kan gi over 10 år.

Etterpåklokskap viser i det minste at det til tider kan være lønnsomt å tenke originalt. Spesielt nå når regelverket snart krever at regningen fra analytikere må betales separat og ikke vil være en del av kurtasjen.

Etablerte sannheter er lette for oss å godta når de ikke utfordrer vår virkelighetsoppfatning, eller når vi er bedre tjent med den etablerte oppfatningen fremfor andre alternativer.

Ved en rekke anledninger har jeg utfordret de som påstår at aksjer er den suverent mest lønnsomme spareformen. Dette har jeg gjort fordi påstanden er altfor generell og at vi allerede vet at den generelle påstanden er feil.

Svarene man får, om noen, er at det trekkes frem utvalgte tidsperioder eller markeder og viser til disse.

Poenget er at om påstanden var generelt sann, så ville den gjelde overalt og for alle tidsperioder.

Mange har heldigvis etterhvert fått med seg at dette ikke stemmer.

Dette har fått en del av dem som fremsetter påstanden til å hevde at den stemmer hvis man måler over et minimum antall år. Gjerne fem eller ti.

Dessverre stemmer heller ikke dette. Det gjelder, som tidligere beskrevet, kun for enkelte aksjemarkeder.

Oslo Børs tok riktignok igjen kursfallet fra finanskrisen på 6 år, mens et annet økonomisk robust land som Tyskland brukte 13 år. Tyske aksjer hadde nemlig ikke hentet igjen fallet etter dot.com-boblen før finanskrisen inntraff.

Amerikanske aksjer hadde bare såvidt klart dette.

Indeksen som viser kursutviklingen til Europas 50 største selskaper (Eurostoxx 50) er, 10 år etter finanskrisen, fortsatt 33% lavere enn toppnoteringen fra før krisen inntraff.

Det er imidlertid slik at finansteori sier at man skal ha mer betalt jo høyere risiko man er villig til å ta. Dette er også logisk, men stemmer det?

Obligasjoner er sikrere enn aksjer og følgelig burde disse gi lavere avkastning enn aksjer. Dette er såpass logisk og enkelt å forstå at vi godtar det som en etablert sannhet uten å tenke eller sjekke.

Hvis så ikke var, ville nemlig alle fornuftige mennesker investert i obligasjoner fremfor aksjer ikke sant?

Feil.

Chartet under viser utviklingen til PIMCOs obligasjonsfond. For de som ikke kjenner fondet var det aktuelle fondet lenge verdens største verdipapirfond. Chartet viser fondet målt mot utviklingen i det amerikanske aksjemarkedet.

Forestill deg frustrasjonen av å være investert i aksjer etter et 50% verdifall i 2002, samtidig som et «kjedelig» obligasjonsfond nådde ny all time high.

Måler vi fra begynnelsen av år 2000 har det samme obligasjonsfondet faktisk gitt <181%> avkastning, mens som aksjemarkedet inkludert utbytter har gitt 124%. Det er over mer enn 17 år!

Greit å orientere etter neste gang du får den tidligere nevnte påstanden om aksjers fortreffelighet servert fra noen som ikke vet hva de snakker om.

Er du under 25 år er det innafor å svare: «Morra di!» på den.

For ordens skyld er ikke dette første gangen PIMCO-fondet er blitt omtalt i denne bloggen. Her er eksempler fra 2010 og 2011.

«Det er utelukkende grådigheten etter penger og ikke vennskap som binder disse menneskene sammen.» -FBI

Boken «Black Edge» av Sheelah Kolhatkar ble publisert i begynnelsen av februar i år. I forkant av publiseringen var det få på Wall Street som var likegyldige til boken.

Mange kjente historien, men som i Madoff- og Rajaratnam sakene, var det et stort antall – fra finanstilsyn til aktører – som helst ville glemme det hele.

Uttrykket «edge» i finans brukes for å beskrive en fordel. Denne fordelen kommer som regel fra at man benytter en metode eller matematisk modell som er i stand til å produsere høy avkastning.

Uttrykket «black edge» betyr at fordelen som benyttes er ulovlig tilegnet. Eksempelvis gjennom innsideinformasjon.

Boken Black Edge forteller om myndighetenes jakt på hedgefondforvalter Steve Cohen og hans forvaltningsselskap SAC Capital, samt jakten på nettverket rundt ham.

Resultatene til SAC (Stephen A. Cohen) var oppsiktsvekkende gode, men det var ikke dette som først og fremst dette som fikk myndighetene på banen.

Det var snarere timingen.

I likhet med i Bernie Madoff-svindelen hadde det amerikanske finanstilsynet (SEC) hatt et øye på Cohen i mange år uten å foreta seg noe. Det var først da FBI, på eget initiativ, satte seg inn i saken at noe skjedde.

Et antall selskaper som forvaltningsselskapet investerte i hadde nemlig offentliggjort svært gode nyheter like etter at kjøpene fant sted. SAC hadde tilsvarende «flaks» når det gjaldt mange salg.

Sannsynligheten for dette ble beregnet til å være så lav at FBI startet etterforskning. Opplysninger som siktede i andre innsidesaker var villige til å gi til FBI bidro også i innhentingen av bevis.

Ifølge FBI er det lett å få finanskriminelle til å tyste. Dette gjelder ikke bare på medsammensvorne, men også andre forhold de måtte ha kjennskap til. Motivet for å tyste er at de selv får en lavere straff. Som en av agentene sier i boken: «Det er utelukkende grådigheten etter penger og ikke vennskap som binder disse menneskene sammen.»

Boken «Black Edge» og videoen under handler om FBIs etterforskning og metoder som de benytter seg av i kampen mot ulovlig innsidehandel.

Steve Cohen gikk i 2016 med på å betale en bot på tilsammen $1.8 milliarder for å ikke ha hatt tilstrekkelig kontroll med sine ansatte. En ytterligere del av forliket var at han ikke fikk forvalte andres midler frem til januar 2018.

Flere av hans ansatte ble samtidig dømt til lange fengselsstraffer for innsidehandel.

Cohen endret sitt forvaltningsselskap til å bli et «Family Office» med navnet Point72 og opprettholdt dermed investerings- og tradingvirksomheten.

Point72 har kontorer og tradinggulv i New York, Hong Kong, Tokyo, Singapore og London. Bare i Singapore har de 27 ansatte, men flytter i disse dager til nye lokaler med plass til 60 personer.

Foretaket driver nå rekruttering av ansatte til gjenåpningen av den eksterne forvaltningen i 2018. Blant annet har Cohen nylig investert over $250 millioner i utviklingen av algoritmebasert handel.