Arkiv for ‘Marked’ Category

Det utrolige har skjedd

fredag, 7. juli, 2017

Boligprisene i Oslo er nå inne i en korreksjon. Korreksjoner i markeder som har steget eksponensielt og er på ingen måte oppsiktsvekkende. Spesielt når oppgangen har vart lenge.

Hvorfor får da en ikke uventet utvikling som tross alt er moderat med tanke på oppgangen vi har sett, så mye oppmerksomhet?

Mye av dette skyldes nok den menneskelige hjerne. Hjernen vår er programmert til å gi det som nettopp har skjedd større betydning enn det som er lenger bak i tid. En form for kognetiv seriekorrelasjon.

Det som nettopp har skjedd vil fortsette å skje. Jo lenger det har pågått, desto lenger tror vi det vil pågå.

Tilslutt er det ingen som tror at noe annet kan skje.

Dette har vi opplevd mange ganger i aksjemarkedet og nå nylig i obligasjonsmarkedet, hvor stadig flere mente negative renter var helt normalt og ville vare evig.

Det er således ingen grunn til at vi skulle tro at eiendomsmarkedet ville oppføre seg annerledes.

Den andre årsaken til at en moderat korreksjon i Oslos boligmarked har betydning, er kombinasjonen av spekulasjon og belåningsgrad.

Spekulanter har i økende grad blitt tiltrukket av de sterkt økende boligprisene i Oslo. I den senere tid er det ikke garvede eiendomsaktører vi har lest om, men mennesker i perifere yrkesgrupper som har oppfattet boligspekulasjon som lettjente penger.

Med en egenkapitalandel på 15% kan man få kjøpt eiendom for nesten syv ganger egenkapitalen. Det er her utfordringen ligger.

Belåning gjør at man får langt større avkastning så lenge prisene stiger.

Problemet er bare at den negative effekten blir tilsvarende større når det utenkelige skjer, nemlig at prisene faller.

Boligprisfallet i Oslo har så langt vært på 4.4%. Dette er i utgangspunktet ikke dramatisk før man ser effekten dette har på spekulanter med kraftig belånt egenkapital.

Hvis man tar utgangspunkt i at spekulanter kun er i markedet for prisstigningens skyld, vil et fall på 4.4% være dramatisk. Med den nevnte belåningen betyr dette et verdifall i egenkapitalen på hele 29%. I tillegg har man rentekostnader.

Taper man 29% i aksjemarkedet kalles dette et krakk.

Boligspekulantene får håpe at ferieavvikling i redaksjonene gjør at avisene snart vender interessen tilbake til jordbærplukking og sport.

Fundamental attribusjonsfeil

mandag, 3. juli, 2017

I tillegg til denne bloggen har vi laget en podcast med navnet «Tid er penger». Siste episode handler om VIX-indeksen og trading av volatilitet. En interessant fotnote er at VIX-indeksen steg 30% umiddelbart etter publisering. Du kan høre den her.

Fundamental attribusjonsfeil, tendens vi har til attribuere (årsaksforklare) atferd til indre årsaker fremfor situasjonelle årsaker. -Store norske leksikon

På grunn av liten tid mellom at noe inntreffer og til nyheten skal rapporteres, ser vi ofte media rapportere feil årsak til hendelser.

Finanskanalene CNBC og Bloomberg gjør dette svært ofte. Hurtighet trumfer fakta i dagens online verden. Ved viktige hendelser blir årsaken korrigert i senere sendinger, mens det sjelden gjøres på mindre viktige ting.

Fundamental attribusjonsfeil handler i hovedsak om å benytte det som er nærmest tilgjengelig som årsak uten noen form for kritisk tenking.

Et godt eksempel på dette fikk vi i helgen da norske eksperter fant kun én faktor, oljeprisen, som årsak til at det hadde vært rekordsmå bevegelser på Oslo Børs i første halvår.

Avisen som gjorde forespørselen må ha begrenset sitt utvalg av eksperter til det fåtall som mener Oslo Børs er finansielt isolert fra resten av omverden.

Ingen av ekspertene synes å ha registrert at den lave aksjevolatiliteten er et internasjonalt fenomen. Et fenomen som i tillegg har vært svært mye omtalt og debattert.

Hadde de det, ville de ha oppfattet at det også er bred internasjonal enighet om at dette har ingenting med oljeprisen å gjøre, men skyldes sentralbankenes kvantitative lettelser.

Hvis det til enhver tid finnes sentralbanker som støtter finansmarkedene mot fall gjennom kjøp av statsobligasjoner, selskapsobligasjoner og aksjer, blir per definisjon volatiliteten lavere.

Lavere oljepris kan derimot delvis forklare hvorfor Oslo Børs ikke har holdt følge med de fleste andre aksjemarkeder.

Isolert sett burde imidlertid et fall i oljeprisen på nesten 16% i år ha økt svingningene på Oslo Børs. Årsaken er at dette har stor økonomisk betydning for oljerelatert virksomhet.

Spesielt gjelder dette for selskaper med høy gjeldsgrad.

Til tross for at oljeprisen ofte brukes som årsak for bevegelser på Oslo Børs, er det et fåtall eksperter som bruker tid på denne.

Hadde de så gjort og i tillegg vært dyktige, ville de ha anbefalt kundene sine å selge olje short ved årsskiftet fremfor å kjøpe aksjer.

Avkastningen (inkludert contango) fra å være short oljekontrakter (uten gearing) i første halvår var nemlig nær ti ganger så høy som for norske aksjer.

Det enkle kan ofte være det beste.

The New Order

onsdag, 28. juni, 2017

«I Don’t Believe We Will See Another Crisis In Our Lifetime». -Janet Yellen (70)

En norsk avis brukte sist uke betegnelsen «børsras» på et aksjefall på 2.5%. Det er ikke lenge siden dette ville bli ansett som en normal daglig bevegelse og oversett av alle.

Dersom 2.5% nå skal kalles et «børsras», er det nødvendig med en full revisjon av «trigger-punkter» for de øvrige betegnelsene som media benytter. Den nye skalaen ventes å se noe slik ut:

-1% = «fiasko»

-2% = «totalfiasko»

-5% = «katastrofe»

-6% = «frittfall»

-7% = «totalkatastrofe»

-8% = «kollaps»

-9% = «totalkollaps»

-10% = «armageddon»

-15% = «sistemann slukker lyset»

-20% = «nattsvart»

-50% = «selg!»

-52% = «lurt å følge våre råd»

-65% = «ytterligere halvering i vente» (denne er uforandret).

I dagens marked hevder svært mange at det er så lite svingninger at det er vanskelig å tjene penger.

Bitcoin og VIX-indeksen er klare unntak. Sistnevnte svinger for tiden åtte ganger mer enn Oslo Børs (OSEBX-indeksen).

Ukens podcast handler om VIX-indeksen. En viktig ting å få med seg her er at markedsaktører har fortsatt å selge VIX-kontrakter short (satser på nedgang), samtidig med at indeksen er den laveste vi noengang har sett.

Sist uke økte short-selgerne sine posisjoner med ytterligere $98 millioner.

En rekyl i VIX-indeksen vil således kunne bli svært smertefull..



Dette er femte episode av Tid er penger – En podcast med Peter Warren. Podcasten er produsert i samarbeid med IG Markets.

Verdensrekord i honorar

fredag, 23. juni, 2017

I tillegg til denne bloggen har vi laget en podcast med navnet «Tid er penger». Siste episode handler om rendyrking av investeringer og ulike risikofaktorer vi ofte glemmer når vi investerer i aksjer. Du kan høre den her.

Fond som investerer i andre fond, såkalte «Fond i Fond» (forkortet til FoF på engelsk) har hatt det svært vanskelig de senere årene.

Årsaken til dette er blant annet at investorer har ikke vært villige til å betale to lag med forvaltningshonorar i en tid hvor avkastningen generelt er lav som følge av lave renter.

I en FoF betaler man både forvaltningshonorarer til de underliggende fondene og til forvalter av FoF’en.

Gjelder det hedgefond har det årlige forvaltningshonoraret til en FoF gjerne vært på 3%. 2% har gått til forvalter i fondet som skaper avkastning og 1% har gått til FoF-forvalteren.

Jobben som sistnevnte gjør er å finne frem til hvilke fond som det skal investeres i (gjerne 10-20 fond for å få risikospredning), gjøre en grundig vurdering av hver forvalter og mandat (due dilligence) og deretter følge fondet samt rapportere resultatene til kunden på månedsbasis.

Man må gjerne ha spesialkompetanse om de ulike strategiene for å kunne vurdere om forvalterne gjør det de skal ifølge mandatet.

Bernie Madoff-svindelen viste imidlertid at en rekke av disse FoF’ene ikke gjorde selv de mest grunnleggende undersøkelser. Også norske fond i fond befant seg på denne listen.

Denne skandalen og de etterfølgende lave rentene har vært kroken på døren for mange FOF og presset ned marginene på de gjenværende.

Unntaket er i Norge.

Her har Forvaltningshuset nettopp satt opp en FoF som setter nær verdensrekord i honorar. Minstetegning er kr. 1 million.

En investor med kr. 1 million betaler 2.5% i tegningsgebyr, 3.69% i «årlige kostnader», samt 1.2% i etableringskostnader.

Totalt betaler investoren 7.39% i kostnader for det første av totalt fem år dette «fondet» skal leve. Sagt på en annen måte betaler man over 70% av honorarene det første året til de som ikke skaper verdier.

Deretter betales det 3.69% i året.

På toppen av dette må investorene gi Forvaltningshuset 10% den årlige avkastningen som overstiger 6%, vel og merke etter at de underliggende fondene allerede har forsynt seg med 20% av gevinsten.

Denne dårlige nyheten for investorer er gode nyheter for markedet for næringseiendommer. Med nær verdensrekord i honorarer kommer sikkert et betydelig antall finansrådgivere som Brexit’er til å slå seg ned i Norge.

Gambling med kundenes penger?

onsdag, 21. juni, 2017

I tillegg til denne bloggen har vi laget en podcast med navnet «Tid er penger». Siste episode handler om rendyrking av investeringer og ulike risikofaktorer vi ofte glemmer når vi investerer i aksjer. Du kan høre den her.

Gårsdagens børskommentar i DN minner meg om min tid som leder av Finansbanken Markets.

For at vi skulle bli enda bedre, leide banken inn verdens mest kjente konsulentselskap. Disse skulle gjennomgå alle sider ved banken og foreslå områder hvor vi kunne bli mer lønnsomme.

Konsulenten som skulle hjelpe vårt område i banken hadde, etter eget sigende, ingen tidligere erfaring med finansmarkedsoperasjoner. Det var derfor nødvendig for oss å forklare ham om markedet generelt og hva vi gjorde spesielt.

En del av virksomheten vår bestod i å være market makere i valutaopsjoner. I praksis betyr dette at vi stilte forpliktende kjøps- og salgskurser til andre banker i det som kalles interbankmarkedet.

Beløpene vi stilte for var på var fra 10 millioner dollar eller euro og oppover, avhengig av hvilket valutapar det ble spurt om. Når en annen bank kjøpte eller solgte fra eller til oss, måtte de samtidig gi oss kurssikring i form av valutaparet opsjonen omfattet.

På denne måten hadde ingen av partene kursrisiko på handelstidspunktet. Vi slapp dermed å stille nye priser for en hver eneste lille bevegelse i valutamarkedet mens handelen ble avtalt.

Uten en slik kurssikring (hedge) ville banken ha påtatt seg en betydelig risiko.

Hvis vi nettopp hadde solgt en kjøpsopsjon på euro mot dollar og kursen på EUR/USD steg, ville prisen på opsjonen vi nettopp hadde solgt gå opp og påføre oss et tap. På grunn av at vi samtidig hadde kjøpt EUR/USD som kurssikring av opsjonen, ville denne stige i verdi tilsvarende tapet på valutaopsjonen.

Noen uker vårt første møte hadde konsulenten laget en rapport som ble presentert for ledelsen og undertegnede.

Konklusjonen til konsulenten var at valutaopsjoner burde vi slutte med fordi her tapte vi som regel penger. Samtidig måtte vi øke våre sikringsforretninger fordi her var vi, ifølge konsulenten, nær geniale.

Konsulenten forstod ikke at valutaopsjonene og den tilhørende sikringen hang sammen. Det vi tjente godt på med svært lav risiko, var vår evne til å prise opsjonene riktig.

Banken betalte mange millioner for denne konsulentens «åpenbaring».

I gårsdagens børskommentar gjorde DN i praksis den samme feilen som konsulenten. Under overskriften: «Det sitter en porteføljeforvalter i DNB som gambler med kundenes penger» (for)dømmer journalist Thor Chr. Jensen (som normalt skriver svært gode børskommentarer) en forvalter basert på én enkelt aksje i hele hans portefølje.

Eksempelet kunne jo ha vært relevant dersom denne forvalteren gjorde det svært dårlig, men så er ikke tilfellet. Tvert imot. Forvalteren og fondet har, som DN også nevner, slått fondets referanseindeks både på kort og lang sikt.

Hele poenget med diversifisering er å spre risiko. Feilen her ville ha ligget i å ha en konsentrert portefølje bestående av den nevnte posisjonen og lite annet.

Videre er fondet det snakkes om et equity long/short hedgefond, hvor hensikten er at short-posisjoner skal bidra å dempe totalrisikoen på porteføljen. Posisjonen som nevnes har antagelig- og sannsynligvis hatt en annen posisjon som «motstykke». En posisjon som sannsynligvis har hatt en større gevinst en tapet på posisjonen som DN valgte ut for å omtale.

Det er heller ikke usannsynlig, gitt de gode resultatene, at når den tapende short-posisjonen har blitt økt i størrelse, så har det samme skjedd med en av posisjonene som fondet samtidig har tjent penger på.

Ukritisk dissekering av en portefølje som her er gjort, er alle
porteføljeforvalters mareritt. Spesielt hvis forvalteren ikke får anledning til å forklare sammenhengen eller bakgrunnen for sine valg.

DN har ikke belegg for å skrive at: «Dermed henger bonusen i en tynn tråd for forvalteren som har shortet Atea. Det samme gjelder kundenes avkastning.»

Forvalteren av DNB TMT Absolute Return har ikke bare har tjent penger for sine investorer, men også grundig slått referanseindeksen fondet måles mot etter at alle kostnader er trukket fra.

Det er dette forvalteren og fondet bør vurderes ut ifra. Såpass burde en næringslivsavis forstå.

Podcast episode 4

torsdag, 15. juni, 2017


Med totalt 40.000 avspillinger, flere tusen abonnenter og nesten 15.000 lyttere i snitt pr episode er vi overveldet over mottakelsen denne finanspodcasten har fått.

Det er vår intensjon å gjøre episodene så interessante og nyttige for lytterne og setter således stor pris på tilbakemeldinger og forslag til temaer. Disse kan sendes inn på denne linken

Vi vil ikke kunne omtale alle, men vil forsøke å la fremtidige podcaster omhandle de temaene hvor vi ser at interessen er størst.

Leser man pressen kan man lett få den oppfatning at aksjer er et multiverktøy som er svaret på alle investeringsbehov.

Aksjer kan absolutt gi god avkastning men, som mange har erfart, er det mange ting å ta hensyn til når man skal vurdere et selskap.

Bare når det gjelder økonomiske nøkkeltall finnes det her en rekke ulike definisjoner og forståelser.

Bokførte verdier, verdijustert egenkapital, vekstrate etc, er eksempler på slike. Hvis vi ikke har en felles oppfatning av hvordan tallene fremkommer, blir sammenligning vanskelig og korrekte beslutninger utfordrende.

I et aksjeselskap er det gjerne selskapets bransje eller produkter selskapet sitter på, samt økonomien rundt dette, som interesserer investorer.

Utfordringen ligger imidlertid i at risikoen man tar med å investere i et selskap ofte er langt mer enn dette.

Et oljeselskap er eksempelvis eksponert for langt mer enn utviklingen i oljeprisen. Selskapet kan i tillegg ha utfordringer hva angår gjelden, leverandører, produksjonsteknikk, frakt, sårbarhet med hensyn til viktige nøkkelpersoner etc etc.

Selskapets produkt kan i utgangspunktet være av stor verdi, men det er allikevel fullt mulig å gå seg vill grunnet andre faktorer.

Et godt eksempel fra Oslo Børs har vært utviklingen på gullprisen i forhold til norske gruveselskaper. Disse skulle angivelig sitte med store forekomster av det edle metallet.

Verdien av gull var nok viktig for gruveselskapene, men adskillig mindre viktig enn utfordringene det skulle vise seg at de hadde med å få de eventuelle gullforekomster til overflaten, samt finansieringen av dette.

Kort sagt steg gullprisen, mens børsutviklingen til disse selskapene mildt sagt har vært det motsatte. Kjøp av disse aksjene for å tjene på høyere gullpriser var således mislykket.

Disse risikofaktorene er det i mange tilfeller mulig å unngå dersom man ønsker. Av ulike grunner, mange av dem nesten utelukkende lønnsomme for meglerhusene, velger man allikevel å anbefale investorer å påta seg betydelig flere risikofaktorer enn gullprisen alene.

Bruker vi eksempelet med oljeselskapet, burde det egentlig være slik at man kun anbefalte at man investerte i selskapet fremfor direkte i olje dersom det var ytterligere gode økonomiske grunner for at man velger å gå via aksjer.

Eksempler på gode grunner kan være at selskapets oljereserver er lavt vurdert eller at selskapets teknologi er undervurdert i forhold til dagens aksjekurs.

Det er imidlertid en kjensgjerning at de fleste rådes til å foreta en indirekte investering gjennom kjøp av aksjer uansett.

Dette skjer til tross for at man idag kan investere direkte i et stort antall råvarer ved hjelp av børsnoterte fond (ETF). Disse er notert på aksjebørser og handles på nøyaktig samme måte som aksjer.

I tillegg til ETF’er har man idag en rekke andre instrumenter tilgjengelig som tilbyr eksponering mot eksempelvis råvarer, valutaer og aksjeindekser.

Poenget med denne bloggen og den tilhørende podcasten er ikke å snakke ned aksjer, men gjøre lesere og lyttere oppmerksom på risikofaktorer og alternativer.

På samme måte som en skrutrekker er et utmerket verktøy, egner heller ikke aksjer seg til å løse alle typer av behov.

Det er dette jeg vil frem til.


Orrale vato!

fredag, 9. juni, 2017

I tillegg til denne bloggen har vi laget en podcast med navnet «Tid er penger». Siste episode oppsummerer inntrykk fra en konferanse for datadrevne hedgefond i USA, samt diskuterer bruk og misbruk av teknologi i dagens finansmarkeder. Du kan høre den her.

Donald Trumps valgløfte om å gjøre livet surt for nabolandet Mexico sendte meksikanske pesos i fritt fall umiddelbart etter at valgresultatet var kjent.

Meksikanske arbeidsplasser spesielt og økonomien generelt ville bli rammet ved at utenlandske bedrifter nå skulle ilegges en straffetoll på varer de produserte i Mexico og eksporterte til USA.

Blant annet den tyske bilfabrikken BMW stanset umiddelbart byggingen av en ny bilfabrikk i landet.

I tillegg skulle Mexico tvinges til å betale for muren den nye amerikanske presidenten lovet skulle bli bygget mellom landene. Anslaget ligger et sted mellom $20 milliarder og $60 milliarder for denne.

De dystre utsiktene førte til et 18% kursfall på meksikanske pesos.

Fallet stanset først i midten av januar. Deretter har tilliten til valutaen vokst omvendt proporsjonalt med den nye presidentens evne til å stå ved sine valgløfter.

Meksikanske pesos er idag verdt mer enn da Trump kom til makten.

Orrale!

Mai du skjønne milde

fredag, 2. juni, 2017

I tillegg til denne bloggen har vi laget en podcast med navnet «Tid er penger». Siste episode oppsummerer inntrykk fra en konferanse for datadrevne hedgefond i USA, samt diskuterer bruk og misbruk av teknologi i dagens finansmarkeder. Du kan høre den her.

Utvidede produksjonskutt fra OPEC, reduksjon i de amerikanske oljelagrene, samt en økning i antall oljekontrakter (WTI) eiet av spekulanter, har ikke vært nok til å stå imot salgspresset i oljemarkedet i siste delen av mai.

Det hører selvfølgelig også med til historien at amerikanerne siden november har benyttet OPECs produksjonskutt til å øke sin egen produksjon med 621.000 fat per dag.

Tallene fra forrige uke viser også at USA i tillegg reduserte den daglige importen av råolje med 296.000 fat.

Spekulanter i nordsjøolje har redusert sine posisjoner både på long- og short-siden. Sistnevnte har kuttet eksponeringen sin med over dobbelt så mange kontrakter som long-siden, uten at dette så langt kan sies å hatt noe nevneverdig bidrag.

Noe av kan kanskje forklares av antallet oljerigger i produksjon. Dette antallet har nå økt nærmest uke for uke i et helt år.

Mens økonomien i Saudi-Arabia uomtvistelig er lenket til oljen, er det kun når oljeprisen stiger at Norge velger å kalle seg en oljenasjon.

Det er en frihetsgrad både Oslo Børs og landet forøvrig nyter godt av i slike tider.

«Tar en for laget»

onsdag, 24. mai, 2017

I tillegg til denne bloggen har vi laget en podcast med navnet «Tid er penger». Siste episode kan høres her.

Det er ikke sjelden at statsledere, finanspolitikere og sentralbanksjefer forsøker å påvirke utviklingen av sitt lands valuta. Som regel ønsker man sitt eget lands valuta svakere for å øke den internasjonale konkurranseevnen til egen eksportindustri.

Til president Trumps forsvar er det få av de store statslederne som har gjort så mye som ham for å oppnå en svakere valuta. Uttalelser om at amerikanske dollar er for sterk er en selvfølgelighet. Men denne statslederen slutter ikke med det.

Han truer andre atommakter med krig og beordrer en hel flåte med krigsskip i retningen av landet. Samtidig truer han med å trekke USAs bidrag til NATO.

Trumps nasjonale sikkerhetsrådgiver måtte gå av i en skandale som dreide seg om nære relasjoner til en fremmed makt. Sjefen for landets sikkerhetstjeneste (FBI) blir kalt en «skrulling» og sparket mens han etterforsker presidenten.

Presidenten gjør helomvending i en rekke utenrikspolitiske saker han har gått til valg på og ser vekk når andre statsledere forsøker å ta ham i hånden foran kamera.

Mexico fnyser av Trump og sier at han får betale for den $67 milliard dyre muren mellom de to landene selv og, sist men ikke minst, forsøker president Trump etter beste evne å pådra seg en riksrett.

Det er med andre ord ingen grenser for hva denne presidenten er villig til å gjøre for å svekke landets valuta og hjelpe eksportindustrien.

Man kan si hva man vil om Trump, men mannen er jaggu villig til å «ta en for laget».

Infront-chartet viser antall euro man må betale for en US dollar.

«Kundene lures for et milliardbeløp årlig»

mandag, 22. mai, 2017

Overskriften er hentet fra en artikkel Dagens Næringsliv i forrige uke og påstanden ble fremsatt av en tidligere valuta- og rentemegler i Nordea.

Ytterligere en finansaktør med bred erfaring hevdet det samme i en artikkel på lørdag.

Nordea, DNB og Danske Bank svarer umiddelbart at de ikke kjenner seg igjen i dette. De hevder at reguleringen av dem som meglerhus og banker er svært streng.

Pussig nok er begge påstander er riktige.

Det er nemlig markedet for valuta og renter som er svakt regulert, ikke aktørene.

For mange vil det høres utrolig ut at valutamarkedet, som verdens største finansmarked med en daglig omsetning på $5.1 billioner, er det minst regulerte av samtlige finansmarkeder.

Hva som er enda mer utrolig er at det, på tross av at det siden finanskrisen er avdekket en rekke grove lovbrudd begått av banker i både valuta- og rentemarkedet, så er reglene knapt strammet inn.

Milliarder av dollar i bøter har blitt ilagt, men alle i markedet er enige om at det kun dekker brøkdeler av de ulovlige inntektene. Det kan man tydelig se av bankenes inntjening og bonusene som er delt ut.

I aksjemarkedet, som er langt mindre enn valutamarkedet, så er det krav om «best praksis». Hvis selgerkursen på Statoil eksempelvis er 151.50, kan ikke en aksjemegler selge deg aksjen for f.eks 153.50 og putte mellomlegget i lommen.

Det kan man i valuta. I valuta legger megleren et påslag oppå den kursen han selv kjøper valutaen til. Påslagets størrelse bestemmes av hvor god og opplyst kunde du er.

Kunder betaler med andre ord langt mer enn markedsprisen for å kjøpe valuta. I tillegg får kunden andre omkostninger lagt til transaksjonen.

Bruker du kredittkort tar selskapene et påslag på 2% for i tillegg til at du allerede har betalt godt over markedspris for valutaen.

Kortselskapet krever med andre ord samme kostnad av deg per transaksjon som du får om du har penger stående i banken i to år. Dette påslaget deler kortselskapene med bankene.

Nå forstår man hvorfor de sender ut e-poster hvor de anbefaler at kundene handler i utenlandsk valuta fremfor lokal valuta på brukerstedene i utlandet.

I dagens elektroniske verden er det ingen grunn for dette mellomlegget. Valutamegleren kan sikre seg valutaen til markedspris ved et enkelt tastetrykk. Hvorfor skal kunden da betale overpris?

Bankene hevder at konkurransen er hard og at dette gjør at de ikke kan ta overpris. Dette er imidlertid en sannhet med store modifikasjoner.

Det er kun store bedriftskunder som får nyte godt av dette. Mindre kunder har ikke valutalinjer med flere banker. Det betyr at selv om de ser at en annen bank vil selge valutaen billigere, så er det ingenting de kan gjøre med det.

Det er heller ikke slik som mange banker hevder, at de må få betalt for den risikoen de tar. Det er nemlig kun minimal risiko de behøver å ta i valutamarkedet dersom de ikke vil.

Med et tastetrykk har de kjøpt valutaen som kunden ønsker å kjøpe. Kursrisikoen er dermed borte. Den eneste risikoen som er igjen er kredittrisiko på at motparten ikke kan levere.

Denne kredittrisikoen har de på forhånd vurdert og godtatt for at de to bankene skal være i stand til å gjøre forretninger sammen.

Kort sagt er idag nesten alt automatisert slik at risikoen skal være minimal.

Problemet er at tilsynsmyndighetene ikke har fulgt med i timen. I tillegg velger de å ta hensyn til bankenes syting hver gang endringer vurderes.

En annen praksis som kun finnes i valutamarkedet er at market makere (foretak – i hovedsak banker – som stiller forpliktende kjøps- og salgskurser) har anledning til å nekte å stå ved handelen du nettopp har inngått.

En slik praksis (den kalles «last look«) hvor man kan velge om man vil stå for sin forpliktelse eller ikke, er helt utenkelig i andre finansmarkeder.

Det at den tillates er i verdens største finansmarked er en skam. De fleste som kjøper valuta er ikke en gang klar over hvordan handelen foregår. Derimot forklarer det hvordan banker risikofritt kan tjene titalls milliarder av kroner hvert år på valutahandel.