“It is not the strongest of the species that survives, not the most intelligent that survives. It is the one that is the most adaptable to change.” ― Charles Darwin

Programmet «Folkeopplysningen» på NRK forklarte denne uken hva de færreste som arbeider innen finans vil at du skal vite, nemlig at de fleste forvaltere, analytikere eller meglere ikke er i stand til å slå markedet.

De fleste forvaltere vil imidlertid hevde at de har disse ferdighetene, på samme måte som 85% av mannlige bilførere mener de selv er bedre enn gjennomsnittet av mannlige bilførere til å kjøre bil.

Knepene som forvaltere benytter for å bevise overfor kunder at de er bedre ble også lagt frem. De mest vanlige er at de viser til en særlig gunstig tidsperiode hvor de slo markedet. En annen er at man legger ned dårlige fond slik at den dårlige historikken blir borte. Bare sjekk antall norske fond og investeringsselskaper som ble lagt ned etter 2008.

Et annet triks er å bytte benchmark (sammenligningsgrunnlag).

Det har hendt at forvaltere av aksjefond har kjøpt noen få obligasjoner når de har ligget bak aksjeindeksen, for så å kalle seg et kombinasjonsfond.

Sistnevnte er et fond som har spredd forvaltningskapitalen på både aksjer og obligasjoner for å få lavere risiko. Dette gjør imidlertid at fondet utvikler seg svakere enn aksjemarkedet når dette markedet stiger kraftig.

De aktuelle forvalterne har imidlertid ikke hatt noen reservasjoner mot å bruke historikken fra aksjefondet de reelt sett har forvaltet med en indeks bestående av både aksjer og obligasjoner. Dette knepet gjør at forvalteren plutselig og selvfølgelig fremstår som et geni.

Programmet «Folkeopplysningen» gjorde en rekke enkle og forståelige beregninger for å vise at de fleste av de få som slår markedet kun har flaks og at man ikke har noen garanti for at flaksen holder.

Måler man over 5 år er det nær ingen forvaltere som slår børsindeksen. Dette til tross er 89% av nordmenns sparepenger plassert hos forvaltere som sier de er i stand til å slå indeksen og derfor krever høyere honorarer.

Selv en av de mest legendariske fondsforvalterne, Bill Miller, ble avkledd.

Millers aksjefond (Legg Mason Capital Management Value Trust) slo indeksen i hele 15 år på rad før han mistet sin «mojo».

Forklaringen ligger sannsynligvis i at Miller investerte kun i verdiaksjer (i motsetning til vekstaksjer) over de 15 årene. En periode hvor disse aksjene tilfeldigvis gjorde det bedre enn andre aksjer.

Da denne trenden snudde og vekstselskaper igjen ble populære, gjorde Miller det dårligere enn markedet. Investorene forlot ham og Miller forlot bransjen.

Det er selvfølgelig en rekke andre som har kommet til samme konklusjon som NRK-programmet. Det programmet ikke nevnte var at forskning også støtter at det finnes et fåtall forvaltere som leverer avkastning som er over gjennomsnittet på konsistent basis.

Slik vil det imidlertid alltid være i en stor nok populasjon. Det blir imidlertid stadig vanskelige å identifisere de dyktige slik at man kan være med på reisen.

Årsaken til dette er delvis at det krever mye datainnsamling og analyse for å skille de som virkelig er dyktige fra alle som bare påstår at de er det.

Den andre årsaken er at stadig færre av de dyktige idag er villige til å ta seg bryet og kostnadene med å forvalte andres penger. Resultatene deres er følgelig til liten almenn nytte. Dette kan vi takke myndighetene for.

De regulerende finansmyndighetene gjorde ikke jobben sin når det gjaldt å forhindre verken finanskrisen eller den europeiske gjeldskrisen. Som Bethany McLean og Joe Nocera uttrykte det i sin bok, «All the Devils Are Here»: «The Financial Crisis wasn’t caused by a lack of rules. The Financial Crisis was caused by a lack of regulators willing to regulate.»

I stedet for å påse at aktørene fulgte de eksisterende reglene, har myndighetene i stedet gått av skaftet med å lage et mylder av ytterligere lover og regler.

Det er nå blitt så komplisert både å tolke og følge regelverket at mange innen finans ser befatning med kunder som en forretningsrisiko de ikke er villige til å ta. Da hjelper det heller ikke at reaksjoner fra tilsynsmyndigheter ikke følger typen av regelbrudd, men praktiseres ulikt avhengig av hvilke type finansforetak som har gjort overtredelsen.

Resultatet av dette er at en stadig mindre del av dyktigheten, kunnskapen og avkastningen til de flinkeste kommer samfunnet til gode.

Når det gjelder dyktighet er det slik at desto flere transaksjoner noen foretar seg, desto bedre grunnlag har vi for å hevde om resultatene er basert på flaks eller dyktighet.

Har man eksempelvis sittet på samme portefølje av verdibaserte aksjer i 15 år hvor denne type aksjer har steget mer enn markedet, forteller tallene mindre om dyktighet når det gjelder aksjeplukking. Resultatet i dette tilfellet forteller sannsynligvis mer om tålmodighet og disiplin.

På den motsatte siden har man finansforetak som gjør svært mange transaksjoner per dag. Mange av disse handler kun intradag. Det betyr at de går hjem om kvelden uten noen form for risiko.

Resultatene til disse blir i veldig liten grad påvirket av et «tidevann som løfter alle båter», eller markedstrenden som det også kalles. Dette betyr at man kan utelukke at det er tilfeldigheten av dette som er grunnlaget for avkastningen.

Felles for de fleste av disse finansforetakene og fondene er at de er teknologibaserte og kvantitativt (matematisk og statistisk) drevet. De er dermed ikke sårbare for menneskelige svakheter som kognitive biaser, frykt, grådighet, mangel på disiplin eller skremt av glorete avisforsider med røde og gule piler.

Mange av disse nye foretakene gjør det svært bra. Ett av dem hadde kun én enkelt dag med tap på fem år.

Ifølge beregning foretatt av «Folkeopplysningen» er det en sannsynlighet på kun 0.003% for at man klarer et resultat tilsvarende Bill Millers. Sannsynligheten for å klare å tjene penger 1274 av totalt 1275 dager (5 år) er til sammenligning knapt målbart. Velger man allikevel å forsøke, vil man måtte skrive 400 nuller etter komma, før første tall >0 dukker opp.

Resultatet er ikke fantasi, men tilhører det amerikanske finansforetaket Virtu Financial. Det er ikke uten grunn at store deler av de «smarte pengene» idag havner hos finansforetak få har hørt om.

Disse er foretak drevet av mennesker som ser muligheter i stedet for trusler ved endring og som besitter evner og ferdigheter til å koble disse mulighetene sammen med det siste innenfor teknologi.

«Greed is good!«, proklamerte rollerfiguren Gordon Gekko i filmen «Wall Street» som kom ut i 1987. Kort etter fikk vi et globalt børskrakk og Jappe-tiden var over.

Pengehungrige nykommere til aksjemarkedet «døde» som fluer og etterlot norske leasingselskaper med et voldsomt inventar av tyske og italienske sportsbiler. Dette skjedde samtidig med at banker og meglerhus konkurrerte om å selge lånefinansierte aksjer i desperate forsøk på å få dekket inn sine utestående.

Nå, nesten tre tiår senere – hvorav de fem siste år med aktivapriser kunstig inflatert av sentralbanker, settes det spørsmålstegn ved om «greed» virkelig er «good».

Financial Times skrev tidligere denne uken at Center for Applied Research hos State Street, nettopp har gjennomført en global studie over dette temaet.

State Street intervjuet investorer i over 20 land for å se om deres forhold til penger påvirket avkastningen.

Konklusjonen av studien var at jo større emosjonell tilknytning man har til penger, desto dårligere resultater oppnår man.

Studien var i stand til å avdekke tre typer av adferd som går igjen hos mennesker som elsker penger for pengenes skyld. Disse er:

Behovet for umiddelbar belønning. Dette er velkjent. Studier har vist at barn som er i stand til å vente med å spise godteri som blir satt foran dem gjør det bedre i livet.

Studier nylig utført og referert til i Dagens Næringsliv over lønnsbetingelser og bonussystemer er også inne på dette.

Eksempelvis viser det seg at meglere som mottar lav fastlønn men ha mulighet for høy bonus, er mindre lojale mot selskapet de jobber i og vil også være mindre opptatt av kundenes ve og vel.

Det hevdes at en av hovedårsakene til krisen i offshore-bransjen skyldes lite gjennomtenkte incentivmodeller. Modellene mange benyttet var en oppfordring til høy risikotaking (lav egenkapital/høy gjeld). Disse skal også være årsak til at restrukturering av selskapene er så vanskelig.

Investorer som ikke klarer å kontrollere behovet for å ta tidlig gevinst avkorter kort og godt sine inntektsmuligheter.

Hyperaktiv adferd. Muligheter for god avkastning er ikke jevnt fordelt over tid. Tålmodighet er således viktig, samt at man er tro mot sin strategi og plan.

Hyperaktive investorer søker spenning/underholdning mer enn avkastning. Investorene dette gjelder er som regel selv ikke klar over sin egen drivkraft. Underholdning koster som regel betale penger og finansmarkedene vil ikke være noe unntak om man søker det der.

Hvis du ikke kan la være å sjekke kurser kontinuerlig tilhører du sannsynligvis i denne gruppen.

Lettpåvirkelig. Dine investeringsbeslutninger påvirkes til stadighet av sensasjonelle eller fryktskapende overskrifter.

Disse gjør deg ute av stand til å følge din opprinnelige plan eller strategi. Følgene er at kjøper høyt og selger lavt.

Det er med andre ord din egen adferd som er det viktigste for din inntjening. Ikke analyser, anbefalinger eller noe annet. De er alle sekundære.

Har du ikke kontroll på deg selv er ikke de eksterne hjelpemidlene noe verdt.

Den gode nyheten er at adferd kan endres. Det er fullt mulig for deg å oppnå den fremgangen du savner. Det krever riktignok innsats og trening, men hvis du er villige til å gjøre jobben kan det bli du som tjener på andres grådighet.

Det er nemlig det de som tjener penger gjør.

Utviklingen hittil i 2016 har fått uvanlig mange investorer til å gjøre endringer i sine investeringsporteføljer.

Bakgrunnen for endringene har dels vært markedsdrevne (jakten på avkastning), men også strukturelle endringer har gjort seg gjeldende.

I den første kategorien finner vi private investorer. På global basis har disse måned etter måned trukket sine penger ut av aksjefond.

Årsaken til dette har delvis vært mangel på avkastning (USA er ett av unntakene – uten at dette har endret trenden av innløsninger) og delvis frykt for kursfall som følge av svak økonomisk vekst og stigende geopolitisk uro.

Aksjemarkedene har imidlertid taklet dette bra. Dette kan vi takke pensjonskasser og andre institusjoner for. Desperate etter avkastning har de blitt tvunget til å kjøpe seg opp i aksjer og gjennom dette øke sin risiko i håp om å kunne møte sine fremtidige forpliktelser.

Takket være myndighetenes innstramminger er aksjemarkedet (i tillegg til et enda mer overpriset obligasjonsmarked) snart det eneste alternativet myndighetene vil tillate at denne type institusjoner investerer i.

Paradoksalt har de fleste statlige fond mer romslige mandater, men det er et tema for en annen blogg.

Fond som er kvantitativt drevet nyter, ifølge Financial Times, meget godt av endringene i allokering og søken etter avkastning. Denne type fond har nå rekord i tegningsvolum.

Kvantitative fond benytter tilgangen til store datamengder kombinert med dagens prosessorkraft til å la datamaskiner analysere seg frem til både undervurderte selskaper og nye strategier.

På sett og vis gjør disse ikke noe annet enn det menneskelige analytikere og forvaltere driver med. Forskjellen ligger i vesentlig forbedret kapasitet og hurtighet.

Maskinene jobber døgnkontinuerlig, tar ikke lunch, ferier eller andre avbrekk. De forlater heller ikke fra den primære arbeidsoppgaven for å holde salgspresentasjoner, delta i kundemøter eller går ut for å ta en kaffe. De jobber kort sagt hele tiden.

På natten og i weekender når børsene er stengt og ansatte sover, analyseres nye ideer og strategier. Dataprogrammene er dermed oppdaterte og ligger foran de menneskelige analytikere som kommer på jobb for å sette seg inn i hva som er skjedd.

På dagtid kan maskinene overvåke markedene uten de menneskelige begrensningene til oversikt og reaksjonstid.

Hastigheten maskinene opererer på gjør at muligheter kan utnyttes før manuelle tradere og forvaltere en gang har oppfattet at de finnes.

Eksempelvis vil datamaskiner oppdage en aksje som midlertidig «henger igjen» innenfor en sektor langt raskere enn noe menneske kan klare det. Den forbedrede reaksjonstiden betyr meravkastning for investorene.

Kvantitative fond er ikke bare mer robuste i forhold til de nevnte menneskelige svakhetene, men er i kraft av at de er modelldrevne også mer forutsigbare.

Vet man hva et fonds datamaskiner er programmert for å lete etter, så vil man også vite hvilke markedssituasjoner som vil være gunstig for avkastningen.

En av svakheten mennesker har er at beslutninger ofte blir påvirket av faktorer som ikke er relevante. Eksempler på slike faktorer er noe man har hørt eller opplevd som påvirker sinnsstemning, dagsform eller forstyrrelser.

En datamaskin er fri for emosjoner og annen «støy». Den vil reagere umiddelbart dersom kriteriene den søker blir oppfylt.

Nyhetsbilde har de senere årene blant annet vært preget av skuffende økonomisk utvikling, krig, terror, Brexit og en rekke viktige forestående regjerings- og presidentvalg.

Denne kompleksiteten brukes som én av forklaringene til at rene kvantitative fond har hatt langt bedre resultater enn aktivt forvaltede aksjefond i denne perioden.

Kvantitative fond har også fordelen av at de er mindre personavhengige enn såkalte diskresjonære fond (fond som forvaltes i henhold til en forvalters kunnskap og magefølelse).

Årsaken er at det krever en rekke ulike ferdigheter og kompetanse for å mestre kompleksiteten som skal til for å lage modeller.

For det første kreves det erfaring, kunnskap og forståelse om finansmarkeder for å lage investeringsregler.

Deretter kreves matematisk kompetanse for å omdanne investeringsreglene til presise algoritmer.

Til slutt kreves spesialkunnskap for å kode dette optimalt. Det holder nemlig ikke at programmene «virker». De må i tillegg være optimalisert for å kunne gjøre oppgavene raskest mulig. Konkurransen om de mest attraktive investeringene er beinhard.

Dette er årsaken til at resultatene i kvantitativtdrevne fond i langt større grad et produkt av team work.

Diskresjonære fond, hvor enkeltforvaltere kan ha stor betydning for resultatet, er derfor langt mer sårbare for om nøkkelpersoner slutter.

Robusthet med hensyn til utfall og organisasjon er hovedgrunnene til at rene kvantitative fond øker i popularitet hos investorene. Dette gjelder både hos institusjoner og informerte privatinvestorer.

Teknologien er i kontinuerlig utvikling og det har allerede kostet dyrt for finansforetak som ikke har vært villige til å tilpasse seg endringene.

Selvom etterspørselen etter denne «nye vinen» både er fornuftig og logisk ut ifra den teknologiske utviklingen, bør allikevel investorer være våkne og kritiske i forhold til etterligninger.

Det er langt fra alle som hopper på denne bølgen og tilbyr slike fond som har kunnskaper om markeder eller teknologisk innsikt til å levere det de påstår.

Men dette har mange investorer allerede erfart at gjelder ordinære fond også.

«I am blown away by the lack of talent» -hedgefondguru Steve Cohen, Point72

Ifølge det amerikanske finanstidsskriftet Fortune ble 979 hedgefond besluttet lagt ned i 2015. Dette er det største antallet nedleggelser av denne type fond siden finanskrisen hvor 1.471 ble nedlagt.

Nedleggelsene til tross, den totale forvaltningskapitalen i hedgefond steg ifjor med $5 milliarder til $2.9 billioner.

Mer urovekkende er statistikken som viser at 85% av hedgefond som ble startet etter 2005 har blitt lagt ned.

Finanskrisen var i så måte en effektiv utrensking av hedgefond som i realiteten kun var aksjefond med belåning. Det hører imidlertid med til historien at markedsoppgangen etter finanskrisen har fått mange av disse forvalterne til å etablere nye, tilsvarende fond.

Investorer er dessverre ikke påpasselige nok med å be forvaltere om resultater fra år med nedgang i aksjemarkedet.

Idag er det kun noen få hedgefond som drives etter den opprinnelige hedgefondmodellen. De få som gjør dette har nok forvaltningskapital til å ikke bry seg om de stadig økende regulatoriske kostnadene.

Det sagt, har vi sett hedgefond med milliarder av dollar til forvaltning velge å utløse sine investorer. Disse omdannes enten til «family offices» for sine eiere, eller til tradinghus (PropShops) eiet av de ansatte.

Det finnes seks årsaker til den begredelige utviklingen hedgefond har hatt de senere årene: Politikere, tilsynsmyndigheter, sentralbanker, institusjonelle investorer, media og – ikke minst – dårlige forvaltere.

Politikere internasjonalt har brukt hedgefond som syndebukk for det meste som har gått galt i økonomien.

Hedgefond fikk opprinnelig og umiddelbart skylden for dot.com-boblen, finanskrisen og den europeiske gjeldskrisen. Spesielt gjaldt dette PIIGS-landene (Portugal, Italia, Irland, Grekenland og Spania). Hedgefondforvaltere var imidlertid de eneste som stod frem og advarte mot samtlige av disse før katastrofen var et faktum.

Etterpå tok ingen av statsledere eller myndigheter selvkritikk. Det var mer opportunt å rette skytset mot budbringerne.

Norge har her ikke vært noe unntak. NRK hadde feiltolket et dokument de hadde fått fatt i fra Citibank og kringkastet at de katastrofale tapene de nordnorske kommunene led i Terra-saken skyldtes investeringer i hedgefond.

For de som har glemt historien var det sertifikater (rentepapirer) med dårlig kredittkvalitet som var lånefinansiert og som ble ytterligere belånt i norske banker, som Terra hadde prakket på de uheldige kommunene.

Dette stanset imidlertid ikke en refleksreaksjon fra Finansdepartementet som sporenstreks nedla forbud mot investering i hedgefond. Byråkratene sjekket aldri om opplysningene stemte.

For å ikke tape ansikt lot departementet det gå to år før de omgjorde vedtaket. Et forbud mot Terra-type rentepapirer ble det imidlertid aldri snakk om.

Forøvrig var det hedgefond som først påpekte den svake forretningsmodellen og hinsidige verdettelser til «kompisbanker»/P2P, nevnt i denne bloggen.

Tilsynsmyndighetenes entusiasme for stadig mer regulering har medført at hedgefond ikke kan investere slik de gjorde opprinnelig. Blant annet medfører omfattende spredningskrav til at forvaltere må plassere store deler av forvaltningskapitalen i investeringer de har mindre tro på.

Kravene til rapportering for finansforetak er blitt så detaljert og omfattende at det er blitt en eksplosjon i antall medarbeidere som har som eneste oppgave å påse at regelverket følges.

Forholdet mellom antall inntekstbringende medarbeidere og de som har støttefunksjoner har følgelig blitt radikalt endret. De regulatoriske kostnadene har aldri vært høyere enn de er idag.

Resultatet av dette er en reduksjon i servicegraden overfor kunder og mer aggressive inntjeningsmetoder.

Vår tids største finansskandaler har ikke blitt til på grunn av manglende regelverk, men fordi verdens finanstilsyn enten har vært blinde eller har latt være å reagere på varsler de har mottatt.

Sentralbanker har idag, som beskrevet i en rekke tidligere blogger, redusert markededsaktørers mulighetene til å tjene på under- og overprisede aktiva som følge av sine pengeinnsprøytninger. I prinsipp har alle aktiva blitt løftet høyere uten hensyn til om de er gode eller dårlige.

Sagt på en annen måte har sentralbankene midlertidig suspendert den naturlige markedsmekanismen.

Investorene har også påvirket fondenes muligheter til å tjene penger negativt. Institusjonelle investorer har i kraft av sin økte andel av forvaltningskapitalen i hedgefond blitt langt mer innflytelsesrike og med det mer krevende.

Dette påvirker investeringer, strategi og likviditet. Også timing og enkeltinvesteringer har man erfart at disse ønsker å bestemme over, til tross for at disse på forhånd har godtatt de detaljerte mandatene til fondene de har tegnet seg i. «Armchair quarterbacks» tar aldri ansvar for resultatene, med mindre det går bra.

Media vil hevde at de kun rapporterer det som skjer, men dette er langt fra sannheten. Media kjører gjerne saker basert også på andre motiver. For å oppnå leserklikk er ett av dem. Media synes helt å ha glemt verdien av risikojustert avkastning (med unntak av når Oljefondet skal vurderes).

De fleste medier bedømmer følgelig idag hedgefond utelukkende på basis av absolutt avkastning. Dette er som sammenligne prestasjonene til en dragster med en Formel 1 bil. Den første går utvilsomt raskest rett frem, men har ikke mulighet til å svinge unna hindringer. Verken finansmarkedet spesielt eller økonomien generelt er uten hindringer.

Forvalterne selv har opplagt også skyld i utviklingen. Som den legendariske hedgefondforvalteren Steven Cohen nettopp uttalte på Ira Sohn konferansen i New York: «I am blown away by the lack of talent» (blant dagens hedgefondforvaltere).

Dette gjelder imidlertid ikke kun blant hedgefond. I USA er antallet aksjefond doblet i løpet de to siste årene. Som sjefen for AllianceBernstein uttrykte det til Financial Times denne uken: «Intuisjon tilsier at det i samme tidsrom ikke har funnet sted en dobling i antallet dyktige forvaltere.»

Bunnlinjen er at de ovennevnte faktorene har gjort at nettopp egenskapene man verdsatte og som gjorde hedgefond unike både med hensyn til avkastning og risiko; originale meninger og motet til å satse på dem, knapt eksisterer.

Det overveldende flertall av dagens hedgefondforvaltere har verken unike ideer, strategier eller meninger. Dette ser vi når positiv avkastning ene og alene er avhengig av et stigende aksjemarked. Dette er jobben til aksjefond, ikke hedgefond.

Politikere som trengte syndebukker for egen udugelighet og tilsynsansatte som forsøker å forsvare sin «raison d’etre» har langt på vei vunnet. De har tvunget hedgefond til å endre måten de investerer, bidratt til svakere resultater og sørget for høyere samvariasjon med markedsutvikling de nettopp skulle beskytte mot. I tillegg har de påført hele industrien en dramatisk kostnadsøkning. Kostnader som til slutt havner hos investorene i form av lavere avkastning.

To av de største hedgefondene i London ble så lei av myndighetenes stadig endringer av vilkår at de flytte sine virksomheter til Sveits. Resultatet var masseoppsigelser innen den britiske finansielle service-industrien. Samtidig fikk Geneve og tilsluttende områder flere arbeidsplasser og en oppgang i økonomisk aktivitet.

Fysikkens lover om at energi aldri kan bli borte, men går over i andre former gjelder også her. I dette tilfellet fikk Sveits nyte godt av energien, kunnskapen og arbeidsplassene.

Som saksopplysning kan det nevnes at hedgefond var den første fondskategorien som valgte å benytte uavhengige foretak til å fastslå verdien av sine porteføljer. Norge har forøvrig opplevd skandaler med aksjeforvaltere som bevisst overdrev verdien på sine porteføljer, uten at Finanstilsynet så noen grunn til å stramme inn på praksisen.

Hedgefond var også tidlig ute med å skille investorenes midler fra forvaltningsselskapets egne, gjennom bruk av uavhengige depotmottagere. Idag er eksterne og uavhengige funksjoner som administrator og depotmottager blitt et krav innen internasjonal forvaltning.

Dette er ikke de eneste samfunnsoppgaver hedgefond har engasjert seg i. Hadde det ikke vært for hedgefondet Elliott Capitals 15 år lange kamp mot myndighetene i Argentina, ville landet sluppet unna med å betale tilbake mindre enn 1/3 av sin obligasjonsgjeld. Gjelden var på $80 milliarder.

Elliott Capital var den eneste som tok opp kampen mot landet. Pensjonskasser, banker og andre institusjoner var beredt til å gi bort pensjonister- og andre kunders penger uten kamp.

Det er mange lignende eksempler. Synd bare at det ikke er de angjeldende politikere og finanstilsynssjefers pensjoner det går ut over dersom de lykkes med å utslette denne bransjen.

De superrike fortsetter imidlertid å plassere sine formuer i hedgefond. Sist på listen var Alibaba gründer Jack Ma som like godt kjøpte 20% av et hedgefond.

Så lenge veien er snorrett og det ikke finnes økonomiske hindringer, er det ikke lett å slå aksjemarkedet.