Financial Times meldte i går at den amerikanske storbanken Citigroup har fått en bot på $25 millioner for kursmanipulasjon, så kalt «spoofing».

«Spoofing» beskriver en stor kjøps- eller salgsordre som ene og alene legges inn for å påvirke markedet i en bestemt retning. Den som «spoofer» har med andre ord ikke til hensikt å utføre ordren. Målsettingen er utelukkende å manipulere kursen.

En storordre som er «falsk» og som plasseres på den ene siden i ordreboken bidrar til å gi et feilaktig inntrykk av tilbud og etterspørsel i markedet. Ordre som har slik hensikt er derfor ulovlig i de fleste markeder.

Det interessante i Citigroups tilfelle er ikke at banken er blitt bøtelagt. Bøtelegging av banker for markedsmanipulasjon og andre lovbrudd skjer tvert imot med stor regelmessighet.

Det interessante i akkurat denne saken er at amerikanske myndigheter nylig ga en privatperson $25.7 millioner i bot for samme forhold.

Synderen var den 39 år gamle inderen Navinder Singh Sarao. Herr Sarao drev med day trading fra gutterommet i huset til sine foreldre. Et hus som befant seg innenfor støysonen til Heathrow flyplass utenfor London. Sarao ble ifjor høst utlevert til USA fordi han hadde spoofet i mini-S&P (amerikansk aksjeindekstermin).

Citigroup fikk med andre ord en mildere bot enn denne privatpersonen. I tillegg slipper banken å innrømme skyld, til tross for at myndighetene hadde funnet det bevist at fem av bankens tradere systematisk hadde drevet med den ulovlige aktiviteten.

Det kan også være verdt å merke seg at ingen av bankens tradere ble straffet, mens Sarao i tillegg risikerer 30 års fengsel.

Vi må heller ikke glemme å nevne at banken fikk beholde fortjenesten fra den ulovlige aktiviteten, mens Saraos gevinst ble inndratt.

Utrykket «vernet bedrift» får således en helt ny mening når det snakkes om banker.

Likheten mellom banker og Indias hellige kuer er for øvrig slående. Begge får godt stell, til tross for at de gjør fra seg overalt.

Tenk hvilken fordel som ligger i å bare kunne godta handler man tjener penger på og samtidig kunne nekte å godta de som går med tap.

Denne ønskedrømmen eksisterer idag. Tilsynsmyndighetene har nemlig tillatt banker å lage en slik ordning.

Se for deg at du ville kjøpe en aksje som hadde en selgerkurs på 73. Du plasserer musepekeren over kursen og kjøper ved å dobbeltklikke.

Rett etter stiger aksjen til 74. Først da får du vite at du ikke har fått kjøpt aksjen likevel.

Selgeren på 73 oppdaget at kursen steg rett etter at du kjøpte, annullerte handelen og solgte i stedet på 74.

Ren fantasi?

Dessverre ikke. Men markedet det er snakk om er ikke aksjemarkedet, men valutamarkedet. Det suverent største og mest globale av finansmarkedene, med en omsetningen på svimlende $5.1 billioner per dag.

Valutakurser bestemmer prisen på all internasjonal handel, råvarer og finansaktiva. Kursen på US dollar bestemmer eksempelvis prisene på flybilletter, shippingrater og annen frakt.

Den samfunnsøkonomiske betydningen av valutakurser er derfor uendelig mye større enn aksjekurser. Dette til tross er valutamarkedet langt mindre regulert enn aksjemarkedet.

Praksisen det refereres til ovenfor er mulig gjennom en funksjon som heter «last look».

Funksjonen var ment å beskytte banker som elektronisk stiller forpliktende kjøper- og selgerkurser i valuta mot en svikt i deres egne datasystemer.

«Last look» gir datasystemene deres 100 millisekunder på å kontrollere at kursene de er villige til å kjøpe- og selge valuta til ikke avviker vesentlig fra markedskursene på samme tidspunkt.

Med dagens kommunikasjonshastighet er 100 millisekunder mer enn nok for at en datamaskin kan forsikre seg om at alt er i orden. Faktisk er datamaskiner idag i stand til å gjøre dette på noen mikrosekunder (milliondelsekunder).

Mange teknologer hevder at dersom banker ikke har gode nok systemer til dette, så burde de ikke tillates å drive med elektronisk valutahandel overhode.

Det skulle imidlertid ikke ta lang tid før banker begynte å utvide «last look» funksjonen til noe langt mer dystert. Nemlig til å stjele kursgevinster fra kundene.

Dessverre skulle det gå flere år og en betydelig klagestorm fra kunder før myndighetene reagerte. Da dette endelig skjedde var det ikke tilsynsmyndighetene som reagerte, men Det Amerikanske Justisdepartementet (DOJ).

US Department of Justice ila Barclays Bank en bot på $150 millioner for misbruk av «last look» funksjonen.

Barclays utvidet bruken av last look-funksjonen til å svindle sine kunder ved å annulere handler der hvor kursen umiddelbart gikk i kundens favør. Banken tok selv denne kursgevinsten.

Kunden fikk kun bekreftelse på handelen dersom neste kurs var dårligere enn den kunden hadde handlet til.

Etter at skandalen ble avdekket av DOJ var valutamarkedet overbevist om at også europeiske tilsynsmyndigheter ville følge opp med gå hardt til verks mot praksisen.

Det er tross alt i Europa (London) hvor største delen av valutahandelen finner sted.

Ett år etter Barclays-boten har imidlertid ingenting skjedd. Mangel på tiltak fra europeiske tilsynsmyndigheter og sentralbanker har i stedet medført at praksisen er blitt vesentlig utvidet.

Enkelte banker har til og med utvidet sitt «last look» vindu slik at de har lenger tid på å vurdere om de skal ta transaksjonen fra kunden.

Går kursen feil vei får kunden handelen, gir den en gevinst stjeler banken denne fra kunden.

Jo mindre profesjonelle kundene er, desto lenger sitter banker og vurderer kursen.

Tyveriet og svindelen er systematisk og skjer rett foran øynene til tiltaksløse tilsynsmyndigheter. Vi snakker om små summer per transaksjon, men dette skjer millioner av ganger hver eneste dag.

Du får idag ikke kjøpt en valuta med mindre prisen fortsetter nedover eller den samtidig kan kjøpes til en lavere pris et annet sted i valutamarkedet.

Tilsynsmyndighetene har vist seg å være like udugelige her som de var når det gjaldt finanskrisen, LIBOR-skandalen, Madoff-svindelen, manipulering av gullprisen, sølvprisen og kraftmarkedet i USA, Deutsche Bank, Lehman Brothers og alle andre store skandaler som har fått utvikle seg.

Her er en liste over de største bøtene betalt av banker de senere årene.

Det eneste som får tilsynsmyndighetene til å engasjere seg er offentlig kritikk – helst fra politisk hold. Men enn så lenge har ingen politiker oppfattet «last look»-svindelen.

I mellomtiden stjeler banker penger fra næringslivet, hjelpeorganisasjoner og alle andre som må veksle valuta hver eneste dag.

Det siste nå er at den kommende amerikanske presidenten vil redusere reguleringen av banker ytterligere.

Det er ikke rart bankaksjer har gått til himmels.

Infront-chartet viser indeksen over Europas 600 største banker.

I 1997 var det over 10.000 meglere på børsgulvet i Chicago. Idag er det knapt noen igjen.

Årsaken er at datamaskiner har tatt over. Datamaskiner kan raskere og mer nøyaktig gjennomføre handler. Investorer trenger heller ikke vente i mange minutter på å høre om de har kjøpt eller solgt.

Kjøps- og salgsordre står heller ikke lenger i fare for å mistes av meglerassistenter. Disse måtte ofte trenge seg gjennom kaoset av skrikende og gestikulerende meglere som stod mellom ordretelefonen og egne folk nede på gulvet.

Progresjon og utvikling har imidlertid alltid hatt en pris og meglerne på Chicago-børsen var intet unntak.

Årelang erfaring i å tolke kroppsspråket til meglerassistenter som besvarte telefonene utenfor børsgulvet og deretter signaliserte dem til sine meglere på gulvet, ble plutselig verdiløs.

Elektronikken medførte at ordrene i stedet ble sendt inn via terminaler fra meglerhusenes egne kontorer i børsbygningen.

Front-running (kjennskap til en ordre før den ble utført) hadde nemlig vært hovedinntektskilden til de som stod på gulvet og handlet for sin egen konto.

Håndsignalene til meglerassistentene fortalte dem ikke bare om det skulle kjøpes eller selges, men også hvor mye og til hvilken kurs.

Denne informasjonen ga traderne på børsgulvet både enorme gevinster og oppblåste egoer. Fordelene de hadde ble bagatellisert og følelsen av uovervinnelighet overtok.

Testosteron-nivået øker når vi vinner og bidrar til en adferd som gir større sannsynlighet for at vi fortsetter å vinne (Vinner-effekten).

Utfordringen er psyken. Hvis ikke den berusende følelsen som økt testosteron og dopamin gir oss kontrolleres, vil risikovilligheten bare fortsette å øke. Vi vil føle oss usårbare og uovervinnelige.

Vi innbiller oss at det er vi som styrer utviklingen og det føles derfor «logisk» å ta stadig høyere risiko.

En slik adferd har en 100% sannsynlighet for å ende galt.

Mange Chicago-tradere var kjent for å ville vedde på alt mellom himmel og jord. De ble ekstreme konkurransemennesker, en ytterligere effekt av høye testosteron-nivåer. Dette resulterte i at de utfordret hverandre både på- og utenfor børsgulvet.

Så lenge de hadde nok inntekter fra front-running, spilte det ingen rolle.

Denne tilværelsen skulle imidlertid brått forandre seg da børsen gikk over til elektronisk handel.

I årene etter at den elektroniske handelen overtok forsvant nesten alle av den gamle garden. Inntektene deres forsvant som dugg for solen da de ikke lenger hadde fordelen av å vite hva som var iferd med å skje.

Kun et fåtall hadde evne til å tilpasse seg den nye virkeligheten.

Heller ikke på Oslo Børs er det mange aktører igjen fra tiden før børsen gikk over til elektronisk handel.

Wall Street recruitment firms agree there will be a «contraction in equities sales positions and in all non-algorithmic electronic positions.»

Ovennevnte er et utdrag fra en artikkel i amerikanske Business Insider sist uke om endringene innen finansnæringen og betydningen av disse.

Endringene har i sannhet vært store etter finanskrisen.

Kombinasjonen av regulering og svak vekst har redusert avkastning på kapital og tvunget aktørene til å kutte kostnader og tenke nytt.

Banker får ikke lenger spekulere med samfunnets midler og verken ledelse eller aksjonærer har ønsket å ta risiko dersom store tap ikke kan veltes over på samfunnet.

Meglerhus har opplevd et dramatisk kutt i kurtasjeinntekter som følge av desentraliseringen av markedsplasser og internasjonalisering.

Forvaltere opplever press på sine honorarer som følge av at lave renter har medført lav avkastning.

Løsningen på dette har vært teknologi.

Banker fortsetter å stille priser på valuta, aksjer, obligasjoner og råvarer, men bankene er ikke lenger de virkelige motpartene i denne handelen.

Teknologi sørger for at handler som kundene ønsker å gjøre i samme sekund blir avdekket hos en annen motpart eller på en børs.

«Trading-inntekter» som oppgis i regnskapene, har ingenting med trading å gjøre. Det er ingen risiko involvert for banken. Det du kjøper av dem kjøper banken samtidig billigere et annet sted. «Trading-inntektene» er et risikofritt påslag som bankene tar betalt for å gjøre jobben.

Hvorfor man deler ut store bonuser til både enkeltansatte og ledere for denne jobben er en gåte. Det er i realiteten et dataprogram som gjør jobben.

Amerikanske JPMorgan anses idag for å være den ledende banken i valutahandelen.

De som forstår seg på teknologi hevder at JPMorgan er et «hestehode» foran selv sine skarpeste konkurrenter når det gjelder teknologi. Det er også verdt å merke seg at det idag kun er fem banker på verdensbasis som ansees for å ha avansert nok teknologi innenfor valutahandel.

Kundene til banker som ikke hadde avansert nok teknologi betalte dyrt for dette den 15. januar ifjor da den Sveitsiske Nasjonalbanken uventet gikk fra sitt løfte om å holde sveitserfrancen svak.

Teknologi har også gjort det mulig for JPMorgan å kutte kostnadene betydelig. Til tross for at banken idag står for nesten 9% av global valutahandel, trenger banken kun 8 tradere for å bemanne valutadesken i London. Bare for noen få år siden var det rader opp og ned med tradere i bankens valutaavdeling.

Meglerhusene har blitt tvunget til å investere i avanserte handelssystemer for å møte kundenes krav til aksjehandel.

Wannabe aksjemeglere idag bør være forberedt på å svare på spørsmål om hvor mange ordre de kan håndtere per millisekund, med mindre de har vært forutseende nok til å skaffe seg kunnskap en ny sektor med skrikende behov for kompetanse.

Forvaltere har tatt i bruk teknologisk drevne søkeverktøy, analysealgoritmer og systemer for ordrehåndtering.

Straight Through Processing (STP) er blitt et minstekrav både som service overfor kunder og for å spare kostnader internt.

De mest attraktive på arbeidsmarkedet er blitt mennesker med evne til å forstå både finans og teknologi. Akkurat som Wall Street hodejegerne hevder.

Fremtiden er blitt nåtid. Å lukke øynene for virkeligheten setter både bedrifter og arbeidstakere i fare.

For de som til nå har stått på sidelinjen er det på høy tid å «divorce your past and marry the future».

Utfallet av presidentvalget i USA gjorde ikke bare valgprognoser til skamme. Finansmarkedenes utvikling i etterkant fastslo nok en gang hvor dårlig ekspertene i finansmarkedet er til å forutsi hva som vil skje selv når et utfall er fastslått.

Vi vet med andre ord ikke hva som vil skje selv når vi sitter med bare to mulige utfall og vi i tillegg har hatt lang tid til å tenke over mulige konsekvenser.

Det blir i denne forbindelse interessant å se hvor villige investorer er på å betale for anbefalinger og analyse nå som ny reguleringen krever at meglerhusene må skille kostnadene for denne fra kurtasjen (ordreutførelse).

Utviklingen etter valget viser at investorer som bare lukket øynene for valgusikkerheten, kom nest best ut. Dette til tross for at det ble utfallet som ekspertene var enige om ville sende aksjekursene ned.

De som solgte dagen før hadde det meste av tirsdagen på å komme seg inn på bedre nivå enn det de solgte på. Dette fordret imidlertid at man var i stand til å fatte en slik avgjørelse i all frykten og støyen.

Man føler nemlig det som foregår totalt forskjellig dersom man allerede sitter med risiko kontra den som vurderer å ta den.

Verst gikk det imidlertid ut over de som sikret seg med vanlige salgsopsjoner dagene før valget. På grunn av usikkerheten hadde opsjonsprisene steget til de høyeste nivåene vi har sett på fem måneder og det var således blitt meget dyrt å sikre seg.

Børskursene falt umiddelbart etter at valgresultatet ble kjent. Men så snart S&P-futuren beveget seg opp opp fra «limit down» (-5%), kl. 6 om morgenen norsk tid, begynte opsjonsprisene (implisitt volatilitet) å falle.

I løpet av dagen falt den implisitte volatiliteten like mye som den hadde brukt 14 dager dager på å stige.

Kraftig fall i implisitt volatilitet koblet sammen med en kursoppgang på aksjer desimerte verdien på salgsopsjoner. De som hadde kjøpt vanlige salgsopsjoner som sikring like før valget ble således gårsdagens tapere.

Vinnerne ble de som hadde kjøpt ren beskyttelse (digital opsjon) mot at Trump vant valget. Ikke bare steg verdien av en eventuell aksjeporteføljen de måtte sitte med, men de kunne i tillegg innkassere en gevinst på 300% av innsatsen på forsikringen takket være Trumps seier.

Det verste utfallet ble det beste. Man måtte bare være litt kreativ og gjøre det motsatte av hva alle andre gjorde.

Ikke bare det, men salgspresset fra de som ønsket å kvitte seg med opsjonene sine etter valget, gjorde at prisene på vanlige opsjoner falt til nær det laveste nivået for året. Man kan vanskelig be om mer. En ren gavepakke for de som måtte være bekymret for hvor dette bærer hen.

Chartet viser hvordan en digital opsjon (nederst) oppfører seg i forhold til en ordinær (vanilla) opsjon.

Konkurransen om å forvalte kundemidler har blitt merkbart hardere de siste to årene. Lave renter, dyre aksjer og redusert volatilitet har medført svak avkastning for aksjer og et etterhvert vesentlig redusert potensiale for obligasjoner.

Når investorer oppdager at de årlige forvaltningshonorarene overstiger avkastningen de får, annet enn i korte perioder, er det naturlig at vil forsøke å få redusert sine faste kostnader.

For de fleste forvaltere kommer dette imidlertid på et meget dårlig tidspunkt. Kostnadene med å drive forvaltning har nemlig aldri vært høyere enn de er idag.

Noen lyspunkter finnes det riktignok. Mens en rekke fondskategorier har vært utsatt for kundeflukt, har det gått mange hus forbi at én forholdsvis lite kjent kategori har hatt motsatt utvikling. Dette er kvantitative fond – fond drevet utelukkende av matematiske modeller.

Den økende interessen for denne type fond er forankret i tre ting: Fondene innenfor kategorien har i det stille levert svært god avkastning over flere tiår.

For det andre har man merket seg at de fortsetter å levere positiv avkastning til tross for at resten av bransjen sliter.

For det tredje er stadig flere investorer blitt bekymret over prisingen i aksje- og obligasjonsmarkedene og søker derfor etter alternativer.

Denne etterspørselen har fått en del forvaltere til å kaste seg rundt og hevde at de også egentlig driver med kvantitativ forvaltning. Investorer bør følgelig være på vakt for «etterligninger».

For å beskrive noe av hva kvantitative fond driver med, har forvaltningsforetaket Man AHL laget en videoserie over temaet.

Fondet AHL har forøvrig vært inkubator for to av verdens mest kjente hedgefond. Fondet ble i sin tid startet av tre tyveåringer, Michael Adams, David Harding og Martin Leuck. Alle tidligere studenter ved universitetene Oxford eller Cambridge.

Resultatene til AHL fanget oppmerksomheten til forvaltningsforetaket Man Group. Man Group har sine røtter i råvaremarkedet (ED & F Man). Man Group spesialiserer seg på alternativ forvaltning (hedgefond), har rundt 1000 ansatte verden over og nærmere $80 milliarder under forvaltning.

I perioden 1989 til 1994 kjøpte Man Group opp AHL. Samarbeidet skulle imidlertid vise seg å ikke være så vellykket og to år senere hadde de tre gründerne forlatt fondet.

I 1997 startet Michael Adams hedgefondet Aspect Capital og David Harding startet Winton Capital. Begge er idag verdenskjente hedgefond. Sistnevnte er omtalt flere ganger av denne bloggen. Martin Leuck valgte en annen retning. Han startet et band.

AHL skiller seg fra de beste kvantitative fondene ved at de primært er trendfølgende og har betydelig lenger tidshorisont på sine investeringer enn de fleste kvantitative fond. Dette plasserer AHL først og fremst i kategorien «CTA», fremfor «quant».

I rettferdighetens navn skal det imidlertid sies at AHL også benytter modeller som ikke er trendfølgende. Disse har imidlertid en lavere porteføljevekt.

Det er følgelig viktig for investorer å forstå at de kvantitative fondene som ofte nevnes i den internasjonal finanspressen, henter sin avkastning fra andre og mer komplekse strategier enn trendfølging.

Uansett kan det være av interesse for investorer og markedsinteresserte som ikke kjenner til denne type fond å få et innblikk i deres tankesett og modeller.