Nedenstående graf viser utviklingen i forsikringspremie på obligasjoner med 5 års løpetid utstedt av 25 europeiske finansforetak. Vi snakker her om banker og forsikringselskaper.
Den dårlige nyheten er at uroen og frykten nå er så høy at den årlige premien man må betale er bare marginalt lavere enn hva den var på det verste tidspunktet i finanskrisen (mars 2009).
Den gode nyheten er at det finnes ingen norske eller nordiske finansforetak i denne indeksen.
Manglende oversikt, uærlighet og rot synes ingen ende ta i Europa for tiden. Dette er ikke bare et økonomisk problem, men i økende grad også et politisk. Til forsvar for Angela Merkel (og det sitter langt inne), kan jeg ikke tenke meg at hun hadde en anelse om omfanget av den politiske skandalen da hun gikk på barrikadene og forsvarte EU-landenes integritet og la skylden på spekulantene.
Å følge med på EU er som å lese en Alistair McLeans første novelle, «HMS Ulysses». Akkurat når du tror at det ikke kan bli verre, skjer det noe som er enda mer fryktelig, og man har knapt rukket å absorbere dette før noe enda verre skjer. Man kunne alltid identifisere en leser som var kommet 2/3 gjennom HMS Ulysses. Personen var askegrå i ansiktet, hadde innsunkne øyne og bar preg av å lide av akutt søvnmangel. Med andre ord, til forveksling lik dagens tilfeldig valgte EU-politiker.
Chartet under viser gjennomsnittlig spreadutgang på statsobligasjoner med 5 års løpetid i de til nå 7 landene med betydelige økonomiske problemer innenfor EU.
Siste bølge av dårlige nyheter er Ungarn. Landets nye ledelse har nettopp meddelt at den forrige ledelsen nok har vært mindre enn helt ærlige når de har beskrevet rikets økonomiske tilstand. I næringslivet normalt omtalt som bedrageri. Dette kommer selvsagt etter at EU og IMF allerede har bidratt med €20 milliarder i økonomisk støtte, riktignok så langt tilbake som oktober 2008.
Nedenstående chart viser EU Stressindeksen publisert i forrige uke, men nå hensyntatt alle landene i PIIGS samt Ungarn. Denne illustrerer årlig gjennomsnittlig merkostnad som disse landene betaler over det Tyskland betaler på 5 års statslån.
Hedgefondenes opptreden i markedene er stadig gjenstand for debatt. Sterk misnøye ytres når hedgefondforvaltere åpent stiller spørsmål ved verdsettelser, påpeker misforhold eller rett ut sier at noe rett og slett er hinsides priset.
Går man til tiden forut for finanskrisen, vil man se at det var forvaltere av hedgefond som ytret bekymring for boligmarkedet i USA, graden av gjeld og det misforholdet som eksistere mellom utviklingen i kredittmarkedene og aksjemarkedet.
Langt fra alle hedgefond gjorde dette, men de var hedgefondforvaltere de få som stod frem og påpekte situasjonen. Idag vet vi at en dyp og svært alvorlig krise fulgte og selvom det var få som lykkes i å tjene penger under krisen, viser tallene at hedgefondene som gruppe gjorde det langt bedre enn andre.
Også krisen i Hellas ble varslet av hedgefondforvaltere. Dette ble et meget politisk betent tema hvor hedgefondene først ble beskyldt for å ta feil, deretter for å ha startet en krise som det ikke fantes noen reell årsak til, før både grekere, øvrige europeere og resten av verden måtte innrømme at både krisen og årsaken til den var høyst reell.
Mistilliten til ratingbyråene var også hedgefondforvaltere først ute med å påpeke. Ratingbyråenes oppgave er å være en form for «takstmenn» av selskaper, banker, gjeld og produkter. Det er deres kunnskap og integritet man betaler for. Både muligheten til å innhente kapital og prisen man må betale for denne kapitalen ble basert på analyser gjort av ratingbyrå. Det er derfor mange likheter mellom takstmenn i andre næringer og ratingbyråer innenfor finans.
Hvis man betaler NAF for å undersøke en bil og deretter komme med en tilstandsrapport og en prisvurdering, vil disse opplysningene som regel bli benyttet for å fastslå en verdi. Skulle det i ettertid vise seg at NAF har oversett vesentlige feil og mangler ved bilen vil dette danne grunnlag for en erstatning.
En takstmann som gjentatte ganger overser vesentlige feil og mangler vil neppe kunne overleve økonomisk. På grunn av at «takstmenn» i finansmarkedet nærmest har hatt monopol, har disse i lang tid ikke vært gjenstand for samme mekanisme.
Takket være hedgefond er dette endret. Ved siden av å stå frem å påpeke misforholdet mellom ratingbyråenes konklusjoner og realitetene, har hedgefondene mulighet til å utnytte andres passivitet i saken. Flere av ratingbyråene er nemlig børsnotert. Dette gjør det mulig for hedgefondene å «put their money where there mouths are» gjennom å gå short disse byråene.
Tidligere denne uken ble det kjent at dette også er skjedd da en av USAs mest kjente hedgefondforvaltere, David Einhorn, stod frem og fortalte at han hadde en stor short-posisjon i ratingbyrået Moodys. Utviklingen i aksjen taler for seg selv.
De argeste kritikerne vil nok hevde at hedgefond er åtselsfugler fremfor svaler. Vi får derfor trøste oss med at det i naturen også er få som liker åtselsfugler, men alle er heldigvis enige om at de gjør en nyttig jobb.
Etter å ha rensket ut de verste nyttårsrally-spekulantene med en 15% korreksjon i januar, har den etterfølgende aksjeutviklingen vært god i 2010. Faktisk har den vært så god at de som proklamerte den største aksjeoppgangen i januar satser på at realiteten allerede er glemt. Tilliten er tydeligvis gjenvunnet fordi det er de samme som heller ikke nå ser noen reservasjoner mot at børsene skal fortsette til himmels.
Ingenting hadde vært hyggeligere. Dessverre er det imidlertid slik at markedene ikke har som hovedoppgave å være «hyggelig», men over tid reflektere den forventede og realiserte økonomiske utviklingen.
Selv om solen skinner og veibanen fortoner seg rett, lite trafikkert og tørr, kan det likevel være greit å gløtte ned på instrumentene for å forsikre at situasjonen vil forbli slik. Her er tre slike instrumenter man kan følge med litt ekstra på:
1. Hvis det er riktig som de fleste hevder at Kina er motoren i verdensøkonomien, er det da uproblematisk at kinesiske aksjer er ned over 11% hittil i år? Videre foregår det angivelig en voldsom bølge av eiendomsspekulasjon i landet hvor, ifølge avisartikler, selv hushjelper spekulerer i eiendomsmarkedet.
I Kina anses hushjelper for å ha samme predikativ effekt på markedsutviklingen som drosjesjåfører har i vårt hjemlige aksjemarked. Ingen forkleinelse ment for noen av disse yrkesgruppene. (For egen del føler jeg imidlertid at sistnevnte yrkesgruppe med fordel kunne kutte ut den obligatoriske Wunderbaumen, men det kan jeg muligens være alene om).
Denne voldsomme eiendomsspekulasjonen og forventninger til tross; nedenstående illustrasjon viser utviklingen i kinesiske eiendomsaksjer…
2. Rykter forteller oss at norske aksjemeglere nå er lut lei av å høre om Hellas. Kan så være og det samme var de når det gjaldt svekkelsen i kredittmarkedet forut for finanskrisen. Fornektelse er over tid imidlertid ingen holdbar strategi. Problemene i Hellas har blitt verre, ikke minst takket være Angela Merkel som har bråsnudd og nå dolker landet i ryggen. Hennes krav er fornuftig – det er fremgangsmåten jeg reagerer på.
Problemet er at Hellas ikke er et enkeltstående tilfelle, noe CDS-utviklingen (prisen på konkursbeskyttelse) på Portugal og Spania vitner om. Begge disse landene er, i henhold til markedet, nå i mye dårligere økonomisk forfatning enn midt under selveste finanskrisen.
3. Aksjemarkedene begynner å bli teknisk overkjøpt. Oppgangen i de ledende markedene siden bunnen i januar/februar har vært sterk nok til at lange momentum-indikatorer er overkjøpt og korte indikatorer viser negativ divergens. Divergens finner vi også i utviklingen på fremvoksende markeder generelt i forhold til utviklede markeder. Dette har kun betydning fordi det er sistnevnte som har dratt lasset i en årrekke.
Solen skinner som sagt fortsatt og krisepakkene befinner seg fortsatt i markedene. Det er imidlertid etter hvert så mange «instrumenter» som avviker fra optimale verdier. Det kan følgelig være risikabelt å overse dem.
Etter 4 måneder med bortforklaringer og forsøk på å gi andre skylden, måtte den greske statsministeren George Papandreou fredag endelig krype til korset. Det vil si han krøp ikke helt frem til korset, men lot finansminister Giorgios Papakonstantinou bli igjen og rydde opp i rotet. Selv syntes han tydeligvis at han fortjente noen dager i solen fremfor rampelyset og satte derfor kursen til den greske øya Kastelorizo.
Markedet sendte torsdag renten på greske statsobligasjoner med 2 års løpetid over 10.5% og signaliserte med dette klart at tiden for politisk tull fra EU generelt og Hellas spesielt var over. På under én måned har nemlig greske statsobligasjoner falt så kraftig at den effektive renten er blitt mer enn doblet. Etter all «støyen» rundt Hellas er det godt å registrere at det er tyngdeloven og de økonomiske realiteter som fortsatt gjelder.
En stund fryktet jeg at Papandreou, som i tillegg til å være statsminister også fyller stillingen som utenriskminister, også skulle overta finansministerposten. I så fall ville øvrige ministerposter sannsynligvis ha fulgt i rask rekkefølge før Papandreou enten skiftet navn til St. George eller tok tittelen «Supreme Emperor». Angela Merkel og Christine Lagarde ville i så fall sannsynligvis ha blitt tilbudt hver sin øy som takk for hjelpen.
Krisepakken på totalt €45 milliarder, hvor EU bidrar med €30 milliarder og IMF €15 milliarder, betyr at Hellas blir satt under «administrasjon». Landet må nå innfinne seg med betydelige økonomiske reformer og overvåkning for å kunne motta denne hjelpen.
Alt har imidlertid konsekvenser. Denne krisehjelpen bidrar til å svekke sentralbankbalanser ytterligere. Dette kommer på toppen av svekkelsen de ble utsatt for under finanskrisen, hvor de ble tvunget til å ta imot råtne fordringer fra bankene og samtidig erstatte disse med friske, nye penger.
Effektene av begge disse «nødhjelpsprogrammene» kan sees i utviklingen av SovX-indeksen. Denne måler hvor mye det koster å forsikre europeisk statsgjeld mot konkurs. Så langt har markedet kun i liten grad tatt seg betalt gjennom høyere generelt renter for denne økte konkurssannsynligheten.
Ikke uventet er det ingen politker som har takket finansmarkedet for at de ble gjort oppmerksom på situasjonen i Hellas før en total katastrofe var et faktum. Markedet på sin side venter ikke på noen slik oppmerksomhet og har i steden viet andre land som ikke tar innover seg økonomiske realiteter sin oppmerksomhet. Spania er et av disse. Konkursforsikring på spansk nasjonalgjeld er idag høyere enn den var på det verste under finanskrisen.
Dette er ikke ment som et partipolitisk innlegg, men Fremskrittspartiets råd til Statens Pensjonsfond Utland – bedre kjent som Oljefondet – har ikke akkurat vært gode. Jeg forutsetter riktignok her at leserne er enige med meg i at det ikke er en god idé å selge aksjer på bunn og kjøpe på topp.
Politikere synes imidlertid aldri å la en grov bom gi dem anledning til refleksjon, ydmykhet eller gud forby innrømme feil. Tvert imot synes tabber å gi dem energien til å gjøre flere. I matematikken kaller vi fenomenet seriekorrelasjon. Spør man meg burde dette alene danne grunnlag for å avholde valg hvert år.
Fremskrittspartiets medlem i Finanskomiteen, Jørund Rytman, kaster nå bort finansministerens tid med å sende ham et brev med spørsmål om hvorfor Oljefondet har investert i hedgefond. Dette er forankret i at Hellas’ statsminister George Papandreou har anklaget denne typen fond for å ha «forsterket den greske krise». Samme type fond skal ifølge Rytman også ha blitt beskyldt for å ha «senket euroen».
La oss se på den første påstanden. Det er et etablert faktum at den greske regjering i en årrekke hadde løyet, bedratt og skjult realitetene om den økonomiske situasjonen i landet generelt og gjeldssituasjonen spesielt.
Ordene «løyet», «bedratt» og «skjult» burde normalt sett fått det til å ringe en bjelle om Papandreous troverdighet, men tydeligvis ikke hos finanspolitikeren fra Frp. David Toska burde ri på denne bølgen og fremme en serie anklager mot påtalemyndighetene i Nokas-saken. Med Frps hjelp har vi hele banden ute før sommeren.
Det har selvfølgelig gått Rytman hus forbi at nettopp en europeisk granskningskommisjon har konkludert med at totalposisjonene av instrumenter som kunne tjene på at realitetene innhentet greske statsobligasjoner kun var på 3.7% av den utestående gjelden. Det var følgelig ikke de som forsterket krisen, men realitetene som innhentet Hellas!
Når det gjelder euroen var det faktisk en rekke europeiske finanspolitikere som hevdet at denne var for høy ved slutten av fjoråret. Når de nå har fått rett er det rimelig at hedgefond får skylden? Det er som en dyreverner peker ut en storelg for et jaktlag og først klager etter å ha spist elgsteken. Normalt sett er ikke politikere så beskjedne med å påpeke at de endelig har fått rett i noe.
Filosofen Nassim Taleb hevder at den kollektive visdommen halveres hvert 10. år. Rytman synes tydeligvis at dette er altfor lang tid og nærmest overanstrenger seg nå for å korte ned denne tiden. Hadde han hatt et innslag av ydmykhet hadde han meldt overgang til Stortingets Transportkomité. Der er det idag i det minste umulig å forverre situasjonen.
Med en oppgang på 7.3% ble VIX-indeksen vinneren i går. Store kjøpere av amerikanske aksje- og indeksopsjoner ble lokket frem da disse falt til historiske bunn-nivåer. VIX-indeksen som måler hvor dyre eller billige slike opsjoner er, falt denne uken til det som var det laveste nivået både i 2007 og 2008.
Dette prisnivået og den tidligere nevnte skjevheten i opsjonsprisingen, ga investorer mulighet til en rekke attraktive strategier. Den mest alminnelige strategien er å benytte den lave forsikringspremien til å kjøpe seg beskyttelse mot et eventuelt kursfall (kjøp av salgsopsjoner).
Andre strategier som prisingen har gjort attraktive, er å benytte kombinasjonen av lave opsjonspriser og den nevnte skjevhet i prisingen til å skaffe seg meget rimelige kjøpsopsjoner. Dette forusetter selvsagt at man har et positivt markedssyn.
Andre benytter ovennevnte strategi til å ta gevinst på aksjer man sitter med og isteden skaffe seg kjøpsopsjoner. Derved redusere man risikoen ved et kursfall, idet man nå kun risikerer premien på opsjonen. En meget effektiv stop loss som nok mange ønsket at de hadde under finanskrisen og ikke minst den 20. oktober 1987, da Oslo Børs åpnet ned 25%. Man får også frigjort mye kapital ved å gjøre dette.
En tredje strategi som var mulig å gjøre, var å benytte skjevheten i prisingen til å finansiere en billig kjøpsopsjon gjennom utstedelse av en mye høyere priset salgsopsjon. Hvis man ønsket å gjøre dette premienøytralt (uten utlegg), kunne man skaffe seg en kjøpsopsjon som lå mye nærmere kursen på den underliggende aksjen eller indeksen enn salgsopsjonen.
Et annet alternativ ville være den ovennevnte, men med lik avstand til underliggende aksje eller indeks, bare at man kunne kjøpe flere kjøpsopsjoner for beløpet man fikk inn ved å utstede en salgsopsjon. Dermed får man vesentlig mer «trykk» til oppsiden. Nedenstående graf viser avkastningsutviklingen til en slik posisjon. Til sammenligning vil avkastningvinkelen til en aksje være 45 grader.
Begge de sistnevnte strategiene innebærer at man kan tape dersom kursene faller, men man vil i så fall ha et tap som er mindre enn om man satt med aksjer. Ved sistnevnte strategi får man en eksponensiell avkastningsutvikling til oppsiden.
Forøvrig finnes det opsjoner på VIX-indeksen og disse er så populære at nye volumrekorder settes nesten daglig. Tradere av slike er også blitt blant de mest attraktive på arbeidsmarkedet i London og New York. I går meldte nyhetsbyrået Bloomberg at den mest erfarne VIX-traderen hos den store franske derivatbanken Societe Generale hadde takket ja til et tilbud fra et New York basert hedgefond.
option, n. A financial instrument that offers multiple ways of losing money. If being long vega doesn’t kill you , the decay will
Flere av de ledende investeringsbankene påpeker for tiden at prisingen av aksjeindeksopsjoner indikerer at markedet er redd for at det er uvær i horisonten.
Hovedårsaken til dette er to ting. For det første at opsjonsmarkedet priser inn en markert økning i markedssvingningene fremover. Lignende var vi vitne til i januar , noe som også foranlediget et markedsfall på over 9%.
For det andre priser opsjonsmarkedet nå at sannsynligheten for et stort fall er rekordhøyt i forhold til en tilsvarende kursstigning. Den nedenstående grafen viser det som på nerdespråk kalles «skew» (skjevehet) i opsjonsprisingen. Opsjoner som gir rettighetshaveren anledning til å selge aksjemarkedet under dagens nivå prises vesentlig høyere enn opsjoner som gir anledning til å kjøpe aksjemarkedet tilsvarende avstand over dagens nivå.
Sannsynligheten kan forøvrig matematisk utledes fra opsjonsprisingen og viser at markedsaktørene i øyeblikket mener at risikoen for et betydelig kursfall er mye større enn en tilsvarende kursoppgang. Ifølge en rapport fra investeringsbanken Morgan Stanley har denne skjevheten i det amerikanske aksjemarkedet ikke vært større på 10 år.
Tallet 50 på X-aksen viser omtrent hvor S&P-500 indeksen er idag og vi kan lese av Y-aksen at opsjoner med forfall i september prises med en volatilitet på 18.3%. Ser vi derimot på en salgsopsjon som kun har 25% sannsynlighet for å være verdt noe ved forfall så priser markedet volatiliteten på denne på 23.1%. En salgopsjon som det kun er 10% sannsynlighet skal være verdt noe ved forfall har en enda høyere implisitt volatilitet, nemlig 26.9%. Dette er hele 12.7% implisitt høyere volatilitet en tilsvarende kjøpsopsjon. Det er tydelig at aktørene i opsjonsmarkedet prioriterer beskyttelse fremfor avkastning.
Siden krakket i 1987 hvor aksjemarkedene falt 25% på en enkelt dag har riktignok investorer generelt blitt klar over at plutselige store markedsutslag oftere skjer til nedsiden enn til oppsiden. Dette vises tydelig på distribusjonen av månedlig avkastninger vist i grafen nedenfor.
Den «mest vanlige» månedlige avkastningen (høyeste søylen) ligger på +0.63%. Ytterpunktene er et månedlig kursfall på 22.3%, mens tilsvarende ytterpunkt med kursoppgang «bare» har vært ca 10%. Spørsmålet er om det er rimelig å anta at denne opsjonsprisingen faktisk sier noe om fremtiden (har predikative kvaliteter).
En av årsakene til denne «ekstremprisingen» vi opplever i øyeblikket ligger etter min oppfatning i nedenstående oppstilling, laget av Bank Of America Merrill Lynch. Illustrasjonen viser at antallet short-posisjoner i det amerikanske aksjemarkedet ikke har vært så lav siden 2007 (og vi husker alle hva som skjedde etterpå).
Illustrasjonen gjenspeiler ikke bare optimisme, men også det faktum at «alle» ligger på samme side av markedet. Hadde det vært en stor andel short-salg i markedet ville disse representere en fremtidig potensiell etterspørsel. Short-selgere må kjøpe tilbake aksjene de ligger short både for å låse inn gevinst og for å kunne levere disse tilbake der de har lånt dem. Mangel på slike betyr derfor færre potensielle kjøpere hvis kursene skulle falle. Dermed er også faren for at et eventuelt kursfall kan bli kraftig dersom det skulle dukke opp negative nyheter.
Tatt i betraktning av at opsjonsprisene og derav kursforsikring er de laveste nivå på nesten 2 år er det i det minste rimelig å beskytte seg mot et slikt utfall. Det kan være en billig forsikring i steden for å stole på at det er noen til å ta en imot hvis man faller.
Alpha is just beta waiting to be revealed
Med unntak av rene indeksforvaltere, hevder nesten alle forvaltere eller investorer i finansmarkedene at de besitter «alpha». Har man alpha betyr dette at man er i stand til å skape reelle merverdier utover markedsutvilingen. Det motsatte av alpha er «beta». I sistnevnte er meravkastningen kun er et produkt av at man har tatt høyere risiko.
Når flertallet av markedsaktører hevder at de har alpha er dette analogt med meningsmålinger som viser at 85% av bilførere er av den oppfatning at de er bedre sjåfører enn gjennomsnittet.
Overdreven risikotagning (beta) er typisk bakgrunnen for at mange av traderne i markedet må be om hjelp og betalingsutsettelser når kursene faller.
Hele ideen bak hedgefond er å gi forvaltere eller tradere som mener at de har alpha anledningen til å utnytte denne. År som 1998, 2001 og 2008 har imidlertid grundig bevist at mange av disse allikevel ikke hadde denne ferdigheten.
Men tilbake til hedgefondforvaltere og alpha. Bank of America Merrill Lynch (BoAML) har laget en indeks av de største aksjeposisjonene til hedgefond i det amerikanske markedet og sammenlignet disse med utviklingen til S&P-500.
Måten de får informasjon om dette er ved å lese rapporter fra SEC (det amerikanske finanstilsynet). Hedgefond med over $100 millioner i forvaltningskapital må nemlig hvert kvartal opplyse SEC om sine største aksjeinvesteringer. Disse opplysningene inngis på et formular som kalles 13F og må være SEC i hende innen 45 dager etter kvartalsslutt.
Det er viktig å forstå at indeksen ikke viser utviklingen til de aktuelle fondene, men kun av long-boken deres. Denne delen er allikevel relevant og sammenlingbar med indeksen idet den forteller hvor flinke aksjeplukkere hedgefondforvalterne er.
Informasjonssystemer som Bloomberg rapporterer disse 13F posisjonene. Her finner man hvilke aksjer som er kjøpt, antallet og navnet på fondet som har kjøpt.
BoAML indeksen inneholder dermed de mest populære aksjene hos hedgefondforvalterene og gir banken (og andre) anledning til å måle dette utvalget i forhold til markedsutviklingen. Indeksen ble startet i slutten av juni 2008.
Resultatet så langt viser at hedgefondene hatt en avkastning på aksjene de har plukket på 14.43%, mens S&P-500 indeksen i samme periode er ned 10.09%. Meravkastningen til hedgefondene er med andre ord på hele 24.53%.
Beregningen til BoAML viser videre at «hedgefondaksjene» falt omtrent like mye som markedet da krisen herjet, mens de steg hele 46% mer enn markedet ifjor.
Mulig dette forklarer hvorfor pensjonsfond og institusjoner igjen øker sine investeringer i hedgefond.
conspiracy, n. The only possible explanation for certain types of irrational price action. There’s a government conspiracy to support the stock market; how else could it have rallied 70% since March? A crackpot theory held by nutjobs who can’t admit when they’re wrong. Have those conspiracy theory whackos never heard of an oversold bounce before?
John Maynard Keynes hevdet at: «Markets can stay irrational longer than you can stay solvent». Dette er noe som kan verifiseres av alle som har tilbrakt en stund i finansmarkedene. Mange opplever dette både på godt og på ondt.
Denne irrasjonaliteten får markedsaktørene til å ignorere faresignalene og holde på investeringer lenge etter at all fornuft har varslet om at det kun er bensindamp igjen i tanken. Tilsvarende skjer også til nedsiden. Alle er jo negative og det er derfor komfortabelt å ikke stikke seg ut, men å søke tilflukt i flokken.
Perspektiv skiftes også etter komfort. Når aksjer stiger får tvilere beskjed om at «the trend is your friend». Hvert år gullprisen har steget har vi derimot hørt at «det er liten vits i å investere i gull siden man ikke får utbytte eller rente». Det siste er ikke riktig, men det er det ikke mange som fått med seg. Det som imidlertid kan synes som viktig er at gull har steget i hele 9 år på rad og har så langt gitt positiv avkastning også i 2010. Her har virkelig the trend been your friend.
Siden begynnelsen av 2008 har gullprisen steget 67%, mens Oslo Børs i samme periode har falt 21%. Måler man eksempelvis over de siste 5 årene har en investering i gull gitt en markert bedre risikojustert avkastning enn eksempelvis Oslo Børs. Sharp Ratioen (avkastningen minus den risikofrirenten – som man ellers ville ha oppnådd – dividert på standardavviket) ligger på 0.94 for gull og bare på 0.08 på norske aksjer.
Til forskjell fra aksjer hvor selskaper raskt kan utvide aksjekapitalen gjennom å trykke opp nye aksjer når etterspørselen er stor, finnes det kun begrensede mengder med gull i verden. Det er i sistnevnte dermed opp til prismekanismen alene å justere ubalanser i tilbud og etterspørsel. Dette til tross har volatiliteten i gullprisen vært lavere enn for gjennomsnittet av norske aksjer.
Spekulantenes adferd i gull kan det være verdt å følge med på. Overdreven andel spekulanter har som regel medført skarpe korreksjoner i gullprisen. I mai 2006 falt gullprisen brått med 20%. Spekulanter hadde på dette tidspunktet en meget høy andel av den åpne balansen (utestående terminkontrakter) og en ETF (børsnotert fond) inneholdende gull var nylig blitt introdusert.
I 2008 falt gull 28% av en annen årsak. Investorer satt stuck med illikvide investeringer som f.eks eiendomsprosjekter og trengte kontanter for å møte sine forpliktelser. Man solgte der man kunne og gull var lett å omsette. Dette fallet til tross, gullprisen snudde opp igjen om sluttet dette finansielle katastrofeåret med en oppgang på 5%.
I november ifjor nevnte jeg i en blogg at den spekulative andelen igjen var svært høy. Kort etter begynte gull en korreksjon som ble på 13%. Denne korreksjonen ble stanset av at det ble kjent at Kinas oljefond hadde kjøpt en betydelig post i gull ETF’en og dette ble ytterligere forsterket av at den kinesiske stat hadde kjøpt nesten 200 ton gull direkte fra IMF. Dette og en oppgang til over $1100 per unse har forøvrig skjedd samtidig med at andelen spekulanter er blitt redusert til samme nivå som den lå på i slutten av 2007.
En interessant faktaopplysning når det gjelder gull ETF’en (GLD) er at John Paulsons hedgefond er den største investoren. Paulson ble verdenskjent da fondet hans leverte en avkastning på over 500% i kriseåret 2008. Nest største investor i GLD er en annen kjent hedgefondforvalter (George Soros), til tross for at han har advart mot at de lave rentene kan bidra til en boble i blant annet gull.
Alt dette er rasjonelt. Det som jeg fortsatt ikke finner rasjonelt er forholdet mellom gullprisen og S&P-500. Dette forholdet har jeg også omtalt i en tidligere blogg og fenomenet har fortsatt. Gullprisen og S&P-500 indeksnivået fortsetter å krysse hverandre. I nedenstående grafe har jeg inkludert lineær regressjon med 1 og 2 standardavvik på hver side av denne.
Ideen er å gå short gull/long S&P-500 futuren når førstnevnte ligger tilstrekkelig høyt nok og motsatt (long gull/short S&P-500 futuren) når gull er langt nok på nedsiden. Nå gjelder det bare å håpe på at irrasjonaliteten kan bidra til å gjøre oss skikkelig solvente.