Ovennevnte tall representerer antallet som leste bloggen: «Hyggelig statistikk» dagen den ble publisert. Dette er en ny rekord. Den forrige var på 4578, satt den 24. mars i år. Totalt leste 62.548 bloggene våre i mars. Dette er også en ny rekord.

På Twitter er det nå 912 personer som følger oss, noe vi er svært overrasket over gitt at jeg i all hovedsak begrenser meg til finansielle temaer.

Basert på økningen i antall lesere skulle det derfor ikke overraske meg at antallet kommentarer og spørsmål har økt betydelig. Disse kommer direkte på bloggen, email, Twitter og i mindre grad på telefonen.

De fleste av disse er konstruktive i form av at lesere ønsker ytterligere informasjon, eller ber om at det som er skrevet begrunnes ytterligere. Jeg gjør mitt beste for å besvare disse henvendelsene.

Noen få har imidlertid kun lest gjengivelse av bloggen i media. I tillegg til at disse gjerne er komprimerte versjoner, blir de også ofte omskrevet. De vil med få unntak også gjerne ha en helt annen overskrift enn bloggens. Media bruker overskrifter ene og alene for å fange oppmerksomhet. Følgelig behøver disse ikke reflektere innholdet i artikkelen i særlig grad.

De fleste elektroniske medier er imidlertid flinke til å inkludere linker til artiklene. Dette gjør det mulig for leserne å se hva som faktisk var skrevet. Enkelte kommentarer reflekterer imidlertid at forfatteren av disse ikke har brydd seg med å gjøre nettopp dette. I steden har leseren fått en reptilsk reaksjon på basis av en mediegjengivelse som deretter har dannet grunnlag for en kommentar.

Jeg tror de fleste vil forstå at en kommentar som baserer seg på en fritt redigert gjengivelse i media ofte vil være vanskelig å svare på eller forsvare seg mot. Spesielt gjelder dette når overskriften ikke er representativ for innholdet eller hensikten med artikkelen.

Det er de som spør (og noen irriterer seg også) om hvorfor vi gjengir statistikk i sin helhet(?). Svaret på det er at vi tror at jo mer fullstendig informasjon er, desto lettere vil det være å ta stilling til det som er skrevet.

Hvis vi bruker bloggen «Hyggelig statistikk» som utgangspunkt, ville en tilfeldig valgt finansaktør normalt komprimert dette til en uttalese som lyder: «Det er nå 80% sannsynlighet for at børsen vil stige i år!».

Selv mener jeg en slik påstand er intetsigende på grensen til det irriterende. En slik påstand forteller ikke hva denne sannsynligheten er basert på, hvor stort datagrunnlag som ble lagt til grunn, hva som skjedde i de gjenstående 20% av tilfellene, eller om det var andre betingelser knyttet til denne «innsikten». Media er idag fulle av slike meningsløse påstander og utsagn. Andre i samme sjanger er: «Lover femganger’n», «Skal doble seg» og «Skal opp!»

Disse selger ikke bare aviser, men også aksjer. Dette gjør slike utsagn til vinn-vinn situasjoner for både media og finansbransjen. Dessverre slår imidlertid svært få av disse til, og et mer fullstendig tallmateriale ville fortalt oss at sannsynligheten for at disse «spådommene» skulle slå til i realiteten var svært små.

Mer fullstendige opplysninger kunne vært basert på alle resultatene fra samme kildes tidligere spådommer. Alternativt kunne man hente inn tall fra det aktuelle aktiva og foretatt en mer objektiv beregning for sannsynligheten for at spådommen skulle innfris. Det virkelige svaret ville uansett ligge frem i tid.

Like før finanskrisen slo inn for alvor hørte vi på en presentasjon av en representant for et eiendomssyndikat. I presentasjonen ble tilhørerene forespeilet en avkastning på 40% i året. Dette ville i seg selv være en oppsiktsvekkende god avkastning. Det som imidlertid var mer oppsiktsvekkende var at samme finanshus hadde lagt ut en rekke tilsvarende syndikater og at disse andelene samtidig var til salgs med over 40% rabatt. Så langt hadde ingen funnet prisen lav nok til å kjøpe.

Slikt er ikke bare lempfeldig forhold til tall og sannheter. Det burde også vært klassifisert som en straffbar tilbakeholdelse av relevant informasjon.

Vårt ønske om ny lærdom, kombinert med en utrettelig fasinasjon for faget og en over gjennomsnittet nerdete disposisjon, gjør at vi til tider nok gjør oss skyldig i å belyse temaer grundigere enn nødvendig.

Vi tror imidlertid at det i sum vil være bedre for lesere å motta mest mulig komplett informasjon enn at deler tilbakeholdes med hensikt å oppnå en subjektiv nytteverdi. Jeg håper flertallet av våre lesere er enige med oss i dette syn.

Ha en riktig god weekend!

Wall Street-legenden og forvalter Michael Steinhardt gir sitt syn på dagens fondsbransje, økonomien og går samtidig hardt ut mot Warren Buffett:

«Great uncertainty prevails. Indeed numerous black swans are now swimming in the global economic lake.» -Dominique Strauss-Kahn (IMF-president)

Første kvartal 2011 er nå tilbakelagt og til tross for to kursfall på henholdvis 5% og 6%, endte Oslo Børs kvartalet med en oppgang på 1.3%.

Årets første kvartal har historisk vist seg å være viktig og en veiledning for den videre utviklingen i året. På min oppfordring har derfor min hardt kvantitativtprøvede kollega gått tilbake i tid for å se hva historien faktisk har vist.

Siden USA både har vært mest toneangivende og hatt det mest likvide aksjemarkedet, er det naturlig å ta utgangspunkt i S&P-500 indeksen. Til stor glede for alle aksjetilhengere er statistikken i favør av et fortsatt positivt år meget overbevisende.

Målt siden 1927 viser tallene at S&P-500 indeksen endte opp på året hele 84% av tilfellene der hvor første kvartal var positivt.

I 79% av tilfellene viste markedet en videre oppgang samme år etter at første kvartal var unnagjort (og positivt).

Gjennomsnittsavkastningen i første kvartal disse årene var på 7.1%.

New York børsen steg i gjennomsnitt 12.8% de 48 årene hvor første kvartal var positivt. Dette betyr at over halvparten av årets avkastning var «unnagjort» i første kvartal.

I år steg S&P-500 indeksen 5.42% i første kvartal. Følger vi gjennomsnittet skulle vi således kunne håpe en litt større oppgang totalt over de neste tre kvartalene.

Noen klare og skremmende unntak var det selvfølgelig og her ligger caveat’et. 1931 var det verste tilfellet. Det året steg S&P-500 indeksen 8.8% i første kvartal, men året som helhet endte allikevel med et kursfall på 47.1%.

Det nest dårligste året var 1930. Her var S&P-500 indeksen opp hele 17.2% etter første kvartal, for deretter å ende året med et kursfall på 28.48%.

Basert på statistikken kan man klart hevde at dersom det går galt (nedgang på året til tross for et positivt første kvartal), så går det virkelig galt.

I gjennomsnitt faller markedet med 23.3% i løpet av de tre neste kvartalene disse årene. Det minste fallet var på 4% (forøvrig det eneste av de 10 tilfellene som ikke var tosifret).

Sist gang markedet endte ned på året til tross for et positivt første kvartal, var i 2000. Den gang falt aksjemarkedet 12% over de neste tre kvartalene. Før det var det i 1987. Fallet de siste 9 månedene av året var da 18%.

Konklusjonen av tallene er at statistikken støtter en videre oppgang, men at nedsiden i gjennomsnitt er større de årene det går galt. Tar vi dette med i beregningen blir den sannsynlige forventede avkastningen av å følge en slik regel slavisk, 5.7%. Dette fordi man taper så mye de årene det går galt.

Forutsetningen for det ovenstående er at vi ikke gjør noe for å begrense tap underveis. Den gode nyheten idag er at kursforsikring er meget rimelig og de som ønsker dette kan derfor sikre seg for en billig penge. Dessverre er bransjens og medias ensidige fokus kun på avkastning til stor hindring for at mange gjør nettopp dette.

Kombinasjonen av myndighetenes pålegg overfor banker etter finanskrisen og bankenes nærmest skamløse utnyttelse av skattebetalernes midler til egen fordel, er i ferd med å gi resultater. Denne gangen er det ikke kun til fordel for bankene, men også for samfunnet.

Den første positive effekten vi så var at bankene ble pålagt å stille med egenkapital som gjenspeilet risikoen de tok i sin egenhandel. Før finanskrisen var dette, av bankene, sett på som et uhørt krav. De hevdet seg å være eksperter på risikohåndtering og viste dette under finanskrisen ved å måtte reddes av myndigheter og skattebetalere verden over.

Gitt denne opplagte feilvurderingen og de globale konsekvensene ved den, må man kunne undres over hvorfor de samme toppsjefene fortsatt sitter ved makten i bankene. Dette er imidlertid gammelt nytt.

Det samme er det faktum at bankene benyttet tilførselen av subsidiert overskuddskapital fra skattebetalerne ikke til utlån til et sulteforet næringsliv, men til å låne pengene tilbake til skattebetalerne til en høyere rente. Dette skjedde ved at bankene brukte midlene til å kjøpe statsobligasjoner, fremfor å låne dem ut til et næringsliv som sårt trengte dem.

Myndighetenes krav til at banker nå må ha kapital i forhold til sin risiko, har medført at bankene ikke lenger tror at mange av deres tidligere aktiviteter vil være lønnsomme. De tilsynelatende fantastiske egenhandelsresultatene var nemlig kun skapt ved høy risiko som skattebetaleren garanterte for.

Som en følge av kapitalkravene mot denne delen av bankvirksomheten, har mange banker enten avskaffet virksomheten eller flyttet den ut i eksterne hedgefond som ikke har «rett» til å trekke på skattemidler når det går galt.

Dette har ytterligere to fordeler: Den første er at risikoen i bankene er redusert. Den andre er at risikoen som var konsentrert i noen få veldig store banker, nå er spredt på mange fond og investeringsselskaper.

Ytterligere én effekt har resultert fra det hele: Ved at bankene kun tenkte på egen gevinst da de fikk adgang til skattebetalernes midler og etterlot seg et udekket behov for finansiering fra bedrifter, har markedet tatt saken i egne hender.

Fordelene ved dette er at bankene får mindre makt samtidig som også finansieringsrisikoen nå blir spredt på et stort antall obligasjonseiere i steden for på et relativt fåtall antall banker.

Prisen på å låne penger blir nå satt av et stort marked, noe som bør bidra til en riktigere prising av risiko. Forhåpentlig bidrar det som skjer også til større konkurranse blant banker og meglerhus som tilrettelegger disse lånene og gjennom det et press på disse kostandene.

En annen effekt vi bør håpe på er at dette også innebærer at tilretteleggerene og låntagerne blir holdt ansvarlige for sannhetsgehalten i låneprospektene.

Det er en skam at hverken låntagere eller tilretteleggere er blitt gjort økonomisk, og i visse tilfeller strafferettslig ansvarlige, for åpenbare bedrag i dokumentasjonen som forelå før finanskrisen.

«Det faktum at vi ikke kan forutsi negative hendelser, gjør det mulig for meg å forutsi hva som vil skje med de som sier de kan det» -Nassim Taleb

Mulig er det internett som i økende grad fanger opp de unge, ellers kan det rett og slett være at media gir dem annet å vie oppmerksomheten mot. Uansett synes det som om Speiderbevegelsen de senere årene har i økende grad kommet mer i skyggen av andre aktiviteter.

Det er her viktig å påpeke at jeg selv aldri var speider og derfor ikke kan påberope meg indoktrineringen av deres motto: «Alltid beredt». Noe av denne føler jeg imidlertid at jeg fikk med meg da jeg var militær og fikk klar beskjed om at man ville bli kastet ut dersom man «assumed» (tok for gitt) noe som helst. Setningen vi fikk innprentet var derfor: «Never assume!».

I finansverdenen synes få å være opptatt av å følge med og være beredt, idet sløvhet sjelden medfører represalier. Tvert imot premieres i steden de som taper andres penger gjennom å lukke øynene for åpenbar risiko eller som forvalter eller rådgir midler på en måte som medfører store tap. Premien er at investorene fortsetter å ha penger hos dem til tross for sløvheten.

Det verste som skjer med disse er at de bytter arbeidsplass og da selvsagt legger skylden på sin tidligere arbeidsplass. Selv de som har blitt tatt i lovbrudd gjenoppstår som om tyngdekraften er blitt reversert.

Er det én ting som de siste 35 årene bør ha lært oss, så må det være at finansielle «ulykker» inntreffer oftere enn det modellverktøyet tilsier. Dette forhindrer derimot ikke at de fleste benytter seg av et modellverktøy for å beregne risiko som ikke hensyntar lærdommen erfart over nettopp disse årene.

Milliarder av sparemidler investeres her til lands (og også andre steder) som om historien ikke har lært oss som helst. Ikke bare det, men myndighetene pålegger mange å investere på denne måten, noe som gjør at de ansvarlige forvalterne de facto blir ansvarsløse for utviklingen når det går galt.

Et meget godt og aktuelt eksempel på modellverktøyets utilstrekkelighet er utviklingen sist uke i det japanske aksjemarkedet. Dersom man la det siste året med daglige kursdata inn i det mest benyttede modellverktøyet ville man få til svar at en kursbevegelse på 10.55% på èn enkelt dag ville være på 8 standardavvik (SD).

For de fleste sparere er 8SD er en meningløs betegnelse. Vi kan imidlertid illustrerer dette på en annen måte: En 5SD hendelse (det vil si en bevegelse som vil være vesentlig mindre enn et kursfall på 10.55%) ville hatt en sannsynlighet for å inntreffe én gang vært 12.000 år. Man kan derfor hevde at det var litt «kjedelig» at den vi opplevde skjedde akkurat i 2011. Mer korrekt vil det være å hevde at historien har vist oss at disse modellene tar feil og at vi derfor bør ta hensyn til dette i rådgiving, investering og porteføljeoppbygging.

Illustrasjonene over og under viser hva en modell basert på normalfordeling anga som sannsynlige daglige prosentuelle kursutslag for Nikkei 225 indeksen før og etter dagen hvor markedet var ned 10.55%. Sigma er det samme som standardavvik og 2 sigma skal dekke over 95% av alle utslag.

Det illustrasjonen nedenfor ikke viser er at markedet nevnte dag var ned 14.5% på det verste, mens futureprisen på samme indeks var ned hele 17.5%. Differansen var prisen man måtte betale for manglende likviditet.

Det som har fått navnet «Krakket i 1987» hvor børsene falt 25% på én dag skulle ikke ha skjedd i vårt univers’ levedtid. Ei heller om man replikerte universet noen millioner ganger.

Dette kan også bidra til å sette fjorårets «Flash Crash» i perspektiv, hvor den amerikanske aksjebørsen falt 9.2% på 20 minutter.

Får dette noen til å våkne? Ikke her hjemme i hvertfall. Sistnevnte inntraff, sikkert gjennom gudommelig intervensjon, etter at Oslo Børs hadde stengt på en fredag. Noe som igjen ga muligheten til to fulle dager hvor man kunne komme opp med unnskyldninger på hvorfor man akkurat i Norge ikke behøvde å ta hensyn til denne kunnskapen.

Det finnes sikkert noen i verden som forutså jordskjelvet utenfor Japan, men undertegnede var ikke én av dem. Det fantes et fåtall som advarte mot finanskrisen i 2008, men disse ble den gang latterliggjort av de samme menneskene som i ettertid sier at de også så det komme. Faktisk tror jeg idag at nær alle hevder at de så hva som den gang ville komme.

Med tiden vil det samme skje med jordskjelvet i Japan. Allerede er det oppsiktsvekkende hvor mange finansaktører som hevder seg å være eksperter på geologi.

Det de fleste imidlertid ikke synes å være eksperter på er geopolitikk. Hadde man vært det, ville man ha reagert på den stadige økonomiske forverringen innenfor den perifere delen av Europa og økningen av uroligheter og borgerkriger i MidtØsten/Nord Afrika.

Hadde denne informasjonen blitt hensyntatt ville eksponeringen man hadde mot de mer risikable finansielle aktiva blitt redusert, ikke som det viser seg, økt suksessivt i årets første måneder.

Det er ikke uflaks som har gjort at mange har tapt penger de siste ukene, men gruppetenkning, kognitiv lukking og dårlig håndverk. Utrolig nok er dette egenskaper som både sparere og myndigheter fortsetter å belønne.

Nedenfor finnes forfilmen til den Oscar-vinnende dokumentaren «Inside Job». En film som bidrar ytterligere til å sette søkelys på bankenes opptreden forut for og under finanskrisen.

Myndighetenes manglende inngripen (les: stilletiende samtykke) blir også omhandlet og forklarer hvorfor ingen av de virkelig skyldige har måtte stå til ansvar.

En link til en annen video om emnet finnes her.

Siste blogg var knapt nok publisert før Financial Times kunne avsløre hvem som faktisk hadde «skylden» for nedsalget av japanske aksjer. Det viser seg at det var japanere selv som solgte.

Sannsynligheten for at noen av gårsdagens fondsforvaltere ber om unnskyldning for å ha fremført falske beskyldninger anser jeg allikevel for å være lik null.

Katastrofen i Japan rammer befolkningen fra alle retninger. Tap av menneskeliv og materielle ødeleggelser forsterkes av radioaktiv stråling og tap av sparemidler gjennom kraftige fall i aksjekurser. 

Fallet i aksjekursene rammer ikke bare den private sparer direkte, men også indirekte gjennom at forsikringsselskaper og pensjonskasser har sine midler plassert her. Mennesker og institusjoner som trenger midlene mest merker også verdifallet mest.

Sistnevnte tvinges nå også til å selge seg ut av utenlandske verdipapirer for å sikre seg at de har penger til å foreta utbetalinger de har forpliktet seg til.

Dette setter igjen press på utenlandske børser, men også på japanske yen ettersom midlene fra salg av utenlandske verdipapirer blir vekslet om til yen. BOJ, den japanske sentralbanken, har måtte intervenere kraftig for at valutaen ikke skal styrke seg kraftig og gjennom det gjøre det ytterligere vanskelig for Japans økonomi. 

Idag morges falt det japanske aksjemarkedet 14.5% (Nikkei futures falt faktisk 17.6%) før den fikk «hjelp» til å stabilisere seg.

Utviklingen i 2011 er igjen et eksempel på hvordan gevinstpotensialet blir overvurdert og risiko undervurdert i finansmarkedene. Dette til tross for erfaringene fra 2008 og bestselgende bøker som «Black Swan».

I 2008 opplevde Oslo Børs 20 dager med kursfall på 5% eller mer. I mai 2010 falt Dow Jones indeksen i USA 9.2% på 20 minutter. Idag falt Nikkei 225 som sagt 14.5% før den endte med en nedgang på 10.55%. Nær 1/5 av verdiene på Tokyo børsen har forsvunnet på 4 børsdager.

Vil man lære av dette? Selvfølgelig, men denne lærdommen vil som alltid bli visket bort så snart kursene igjen begynner å stige.