Det har kun tatt fem år etter at de skapte finanskrisen, tusenvis av milliarder euro i redningspakker, en kontinuerlig lønns- & bonusfest på skattebetalernes regning, stadig omgåelse av regelverk, ulovlig inndrivelse av pant, lovbrudd fra innsidehandel til bedrag av kunder, samt avsløringen om at de har svindlet samfunnet ved å manipulere lånerenten – for myndighetene å reagere mot de statsgaranterte hedgefondene vi kaller banker.
Eneste forskjell var at alle aksjeeiere som ikke befant seg innelåst med brev og besøksforbud var utslitte og utpsykede.
Overskriften til denne bloggen høres mer ut som tittelen på en roman enn en tidsangivelse i aksjemarkedet. Viktigere er at hendelsene i denne perioden er virkelige og ikke fiksjon.
Måler man svingningene på basis av sluttnoteringen på OSEBX-indeksen over siste halvdel av juni, tilsvarer disse en annualisert volatilitet (standardavvik) på 26%. Dette tallet betyr at man som investor må forvente seg svingninger i verdien på en veldiversifisert aksjeportefølje på ca. 1.7% per dag.
De omtalte dagers svingninger er imidlertid langt mindre enn fjorårets «Hell Week». Denne inntraff 8-12. august, etter at USAs kredittverdighet ble nedgradert. Oslo Børs begynte med å falle 11% på litt over én dag, steg deretter tilsvarende på like lang tid, falt så 6.2% på halvannen dag og steg deretter 8.2% på tilsvarende tid. Da Børsen stengte og støvet hadde lagt seg på fredag 12. august var børsindeksen på nøyaktig samme nivå som den hadde vært en uke tidligere! Eneste forskjell var at alle aksjeeiere som ikke befant seg innelåst med brev og besøksforbud var utslitte og utpsykede.
Svingningene i kursene på Oslo Børs er normalt større enn i det amerikanske aksjemarkedet, men gitt at Oslo Børs er et åpenbart mindre likvid marked, er dette noe man bør forvente. Investorer i det amerikanske aksjemarkedet har så langt i år også hatt høyere avkastning enn på Oslo Børs. Det samme hadde de ifjor og det samme har de hatt de siste 6 år.
Noe mer forunderlig er det at Oslo Børs-indeksen for tiden svinger mer enn indeksene over europeiske aksjer. Det er tross alt der krisen befinner seg. Dette gjelder både Eurostoxx og MSCI Europa indeksene.
Hvordan man enn vrir og vender på det, er det viktig at investorene har en god forståelse av risikoen de utsetter seg for og – enda viktigere – at de får betalt gjennom positiv avkastning for å påta seg denne risikoen. De siste fire dagene av forrige uke var meget kjærkomne i så måte.
Norge har mye å takke geologene i oljeselskapet Phillips Petroleum for. Takket være nevnte geologer, Phillips’ lit til disse og nær 8 år med nidkjær leting ble Norge på tidlig syttitallet sikret mot å dele skjebne med andre europeiske periferiland.
Ren skjær flaks skulle avgjøre landets økonomiske fremtid. Phillips Petroleum var nemlig bare et hårstrå fra å gi opp da borekronen deres endelig kom i kontakt med det fossile brennstoffet gjemt i havbunnen.
Dagens generasjon kjenner knapt til historien om oljefunn eller oljekrise. Få synes å ha hørt om norske veier tomme for biler på grunn av kjøreforbud i forbindelse med sistnevnte. Idag blir tilgangen til olje og rikdom tatt for gitt og griseflaksen fra syttitallet omtales som «dyktighet».
Det skal sies at det er få som undertrykker oljens betydning for norsk økonomi. Mange er også opptatt av Norge har andre bærekraftige næringer landet kan lene seg på når oljen én gang tar slutt eller dersom vi skulle oppleve et markant prisfall. Idag vil sistnevnte viske ut lønnsomheten for en betydelig del av næringslivet.
Chartet viser Oslo Børs’ indeks overlagt prisen på Brent-olje omregnet i norske kroner. Sammenfallende utvikling er en god illustrasjon på hvor avhengige vi fortsatt er av flaksen fra syttitallet.
Når realitetene ikke kan lever opp til forventningene, må forventningene tilpasses realitetene.
Det finnes ingen investeringsprodukter som oppnår samme markedsføring som aksjer. Det er faktisk ingen som én gang kommer i nærheten.
Internasjonale finansielle tv-kanaler markedsfører aksjer 24 timer i døgnet. Norske finanskanaler markedsfører aksjer regelmessig gjennom hver eneste børsdag. Næringslivsaviser innenlands og utenlands markedsfører aksjer 6 dager i uken.
Meglerhus markedsfører aksjer hver eneste arbeidsdag og det samme gjør interesseorganisasjoner. Daglig fremlegges prognoser så optimistiske at de burde få enhver investor til å ønske å kaste seg over denne unike muligheten før «toget» forlater stasjonen.
Aksjestrateger og PR-rådgivere er i tillegg energiske med å svartmale alle andre investeringsalternativer.
Finansmyndigheter bidrar også med å gjøre sitt ytterste for at aksjer skal få minst mulig konkurranse. Særskilte krav stilles til dem som vil plassere penger i mindre risikable spareformer enn aksjer. Investering i aksjer har ingen restriksjoner til tross for at man jevnlig leser om investorer som har tapt hele sin formue på slike.
It’s a war out there – krigen om sparemidler.
Som om dette ikke var nok har en rekke lands finansmyndigheter pøst skattebetalernes penger inn i finansmarkedet for å holde verdiene oppe.
Enhver må jo snart spørre seg om hvorfor dette ikke virker.
Svaret er mistillit. En mistillit forankret i at risikoen ved aksjer har blitt fremstilt for lav og utsiktene for optimistiske.
Har man gjort dette nok ganger lar ikke investorene seg lenger lure. Følgende av dette er at de vil ha aksjekursene lavere i forhold til bokførte verdier og/eller fremtidsutsiktene lysere, eller i det minste mer stabile, før de er villige til å risikere flere av sine sparepenger på aksjer. Og hvem kan klandre dem?
Vegringen går igjen utover evnen til kapitalinnhenting hos bedriftene, samt lønnsomheten til finansbransjen. Ingen bryr seg om sistnevnte, men utfordringen for førstnevnte går ikke bare utover vekstmulighetene og derav lønnsomheten til de angjeldende bedriftene. Den går også utover nyskapning i samfunnet, vår nasjonale konkurranseevne samt skatteinntekter og gjennom det vår velstand.
Alt takket være vår egen dumhet, grådighet og konkurranseskjerming.
Det er anslagsvis brukt €2 billioner i subsidier i Europa det siste halve året og aksjekursene er idag lavere enn før man begynte denne øvelsen.
Forteller ikke det politikere og propagandamakere noe som helst?
Dessverre er det lite som tyder på det. De samme som lovet videre kursoppgang på toppen i 2008 har hvert år senere gjentatt løftet om forestående nye toppnoteringer. Skivebom kan tydeligvis ikke gjentas ofte nok.
Den mest negative prognosen for de neste 12 månedene i Finansavisens «ekspertpanel» i desember 2010 var en børsoppgang på 10%. Ingen av «ekspertene» kunne forestille seg muligheten av en børsnedgang i en tid som var preget av for mye gjeld, fallende eiendomspriser, vaklende banker og raknende nasjonaløkonomier. Oslo Børs endte med en nedgang på 13%. Hvis ikke verdens seks største sentralbanker hadde intervenert i slutten av november samme år, ville resultatet vært mye verre. På det meste var børsindeksen ned nær 30%.
Én av «ekspertene» hevdet til sitt forsvar at det var ikke hans skyld at han var en «positiv person». Investorene hans ville nok satt større pris på om han var i stand til å skape positiv avkastning. Det var nemlig det de hadde blitt forespeilet.
Mister investorene tilliten til aksjer som investeringsalternativ, rammes hele samfunnet. Man kan bare håpe at investorene igjen vil se at det ikke er noe i veien med aksjer. Alt som behøves er at man har et realistisk forhold til risikoen som er forbundet med dem. Da vet man hva man har å forholde seg til. Feilen ligger således ikke i aksjer generelt, kun hos miljøene som har markedsført dem.
Det er nemlig slik at når realitetene ikke lever opp til forventningene, må forventningene tilpasses realitetene. Det gjelder over alt.
Forhåpentlig ikke til det kjedsommelige, har jeg viet mange artikler på dette nettstedet til å påpeke verdien av uavhengig tenkning.
Gruppetenkning og manglende vilje eller mot til å tenke annerledes har gjentatte ganger vært årsak til finansielle katastrofer. Være seg på personlig eller på globalt nivå.
Hedgefondforvalter Michael Burry har vært omtalt tidligere. Han kan udiskutabelt sies å ha både evnen og motet til å tenke selvstendig og annerledes. Hans visjonære evner har til tider også vært til stor belastning for ham selv og de rundt ham.
Innenfor finans er både konkurrenter, banker og meglerforetak fortsatt misunnelige og irritert over at han hadde rett mens de selv tok feil. Selv myndigheter er blitt stilt i forlegenhet.
Amerikanske myndigheter ble stilt i forlegenhet ved at de hadde oversette alle faresignaler og også aktivt bidratt til den finansielle krisen. Det siste hadde de gjort gjennom å lette på reguleringen i tråd med investeringsbankenes og meglerhusenes ønsker.
Europeiske myndigheter kalte ham en løgner da han påpekte faren for en gjeldskrise i Europa. Da han kjøpte konkursbeskyttelse (CDS) på gjelden til Portugal, Irland, Hellas og Spania, hevdet de i steden at det var ham som forsøkte å skape en krise.
Forlegenheten over boliglånsboblen i USA tok en annen og langt mer aggressiv vending. Journalister i næringslivsaviser ble av finansbransjen «oppfordret» til å skrive negative artikler (i Norge kjent som «drittpakker») om Burry. Til og med myndighetene ble med på laget.
Burry publiserte i 2010 en kritisk artikkel i New York Times om finanskrisen. Artikkelen inneholdt en rekke spørsmål rettet til finansmyndighetene og politikerne om hvorfor disse ikke reagerte. Myndighetenes reaksjon var å sende FBI og IRS (skattemyndighetene) på rassia til hans kontor og hjem.
Denne forfølgelsen og mistenkeliggjøringen ble en tung og kostbar tid både for Burry og hans forvaltningsselskap, Sion Capital.
Burry kom imidlertid gjennom perioden uten bemerkninger og med flagget til topps. Takket være at hans suksess, dyktighet, vilje og evne til å tenke annerledes – og frem for alt at han ble renvasket – ble han denne uken invitert til å holde avgangsforedraget for de uteksaminerte studentene ved University of California Los Angeles (UCLA).
Overgrepet mot ham omtales mellom 14 og 15 minutter i talen. Jeg anbefaler imidlertid at de som ønsker å lære noe av historien og Burrys erfaringer hører hele.
Siden tidenes morgen har menneskets evne til å tilpasse seg omgivelsene vært avgjørende for å overleve. Mennesket har tilpasset seg alle typer av farer, næringslivet har tilpasset seg utvikling og konkurranse, idrettsutøvere har tilpasset seg teknikk og ernæring – alt med tanke på fremgang.
For best mulig å tilpasse oss må vi tørre å stille spørsmål ved etablerte «sannheter». Her er vi mindre flinke i finans. Med basis i vår egen korte erfaring og ikke minst for å slippe merarbeid i form av kunnskap og teknologi, går det raskt prestisje i gamle standpunkter. Endringer blir oppfattet som en trussel, også økonomisk.
Vi er så hellig overbevist om vår annerledeshet at vi ikke tror det finnes farer. Det samme trodde alle om Japan inntil 1990, Europa inntil 2000 og Kina inntil 2007. Idag er aksjemarkedene i disse landene/områdene henholdsvis ned 65%, 33% og 57% fra sine toppnivåer.
Realitetene har vært annerledes for alle land rundt oss, men norsk strategi er å satse på fortsatt flaks.
Oljerikdommen har gitt Norge en økonomiske særstilling som gjør at endringer ikke haster slik det gjør i mindre heldige land. Dermed drøyer man så lenge som mulig, ikke bare på næringslivsnivå, men også hos myndighetene. Vi forventer at våre omgivelser skal tilpasse seg oss og ikke omvendt.
Sant skal sies; det er stadig flere norske økonomer som bekymrer seg over hvor lenge Norge kan «feste» mens Europa synker. Lærdommen fra krisene som har kommet på rekke og rad siden andre halvdel av nittitallet blir imidlertid ignorert av flertallet. Dette til tross for at intervallet mellom krisene stadig blir kortere.
I stedet for å ta lærdom av store og anerkjente institusjonelle investorer som i flere tiår har levert solid og stabil avkastning takket være at de var forutseende og endret strategi, velger de fleste å ignorere disse. Det er bedre at man fortsetter med gal kurs enn å innrømme at man har tatt feil. Det finnes jo tross alt en liten mulighet for at det kan gå bra.
Uviljen mot tilpasning er så stor at enkelte akademikere, som tilfeldigvis også er betalte rådgivere, nå tar til orde for at man skal endre regelverket slik at livselskaper og pensjonskasser ikke lenger skal måtte ta hensyn til tap og risiko. Skattebetalere og pensjonister skal i steden stole på at «det vil helst gå bra». Samfunnet bør i denne anledning spørre de som står bak forslaget om hvem som tar den økonomiske risikoen hvis «hold hendene foran øynene-strategien» ikke virker. Dette ble nemlig ikke nevnt.
Det at enkelte type investorer på grunn av manglende solvens tvinges til å selge på bunn (og gjerne også kjøpe på topp), er en konsekvens av dårlig risikohåndtering og ofte også rådgiving – ikke av et mangelfullt regelverk.
Riktig bruk av derivater kan eksempelvis sørge for at porteføljer blir mer robuste og forhindre at nevnte investorer tvinges til å gjøre feil ting på feil tidspunkt. Slike derivater har vært tilgjengelig på Oslo Børs siden 1990.
Ikke et ord ble av de nevnte viet slike instrumenter, alternative aktiva eller endringer i porteføljeallokering. Dette til tross for at det er nettopp slikt som er blitt benyttet av de internasjonale institusjonene som har hatt suksess både gjennom økonomisk gode og dårlige tider.
Man fortier også at de norske institusjonene som har klart seg suverent best gjennom de siste 5 årene ikke bare har hatt en tilpasningsstrategi, men også har benyttet ovennevnte instrumenter eller alternative aktiva.
Hvorfor man insisterer på at det riktige er å opptre statisk i en åpenbart dynamisk verden, vites ikke. Spesielt når vi vet at mennesket har overlevd siden tidenes morgen takket være evnen til tilpasning.
Hadde det ikke vært greit med tilpasning til virkeligheten før virkeligheten blir så ille at man tvinges til det?
Muligheten for en billig porteføljesikring, nevnt her, har nå gjort jobben sin. Hensikten var å sikre porteføljen til de som enten ikke hadde redusert eller sikret sine aksjeporteføljer da kursene var høye og forsikring på billigsalg.
Bruk av et annen type aktiva som sikring, i dette tilfelle italienske statsobligasjoner, var nytt for mange. Det samme var bruk av terminer (futures), for ikke å snakke om at dette tilfellet dreide seg om å være short.
Gitt alt som har skjedd de siste 5 årene og forskningen rundt det samme, er jeg forbauset over hvor mange som fortsetter å «kjøre rundt i biler uten bremser». Mens man i andre land fortviler over destruksjonen av finansporteføljer, virker det som om det er få i Norge som bryr seg. Oljerikdommen og den tilhørende tryggheten synes i så måte å ha blitt en bremsekloss hva gjelder fornuftig finansiell innovasjon.
Ufornuftig finansiell innovasjon, hvor poenget er høy risiko og tilsvarende høye honorarer, fortsetter imidlertid for fullt.
Hensikten med å gå short futures på italienske statsobligasjoner (BTP) var å gi de som stod i fare for å måtte realisere tap på aksjer en hedge (sikring). Dette ville forhåpentlig verne dem mot videre tap og la dem bli sittende med aksjeposisjonen.
Eurostoxx-indeksen, som referert til i bloggen, har steget 3.3% på disse 11 dagene. Samtidig har BTP falt 3.87% og ved å dekke short-posisjonen har man oppnådd en totalavkastningen på 7.17% i perioden.
Tar man i steden utgangspunkt i OSEBX-indeksen har denne på samme tid steget 2.5%. Med BTP-gevinsten blir totalavkastningen her på 6.37%. BTP-sikringen i 11 dager har dermed sørget for at man har tjent penger i år tiltross for at aksjemarkedet er ned.
Alt takket være at ECB kastet bort skattebetalernes penger med meningsløse støttekjøp av italienske statsobligasjoner. Godt galskapen kan brukes til noe.
Ovenstående chart viser utviklingen på indeksen over Europas 50 største aksjer (Eurostoxx 50) i sort og kursen på italienske statsobligasjoner (BTP).
De var ansvarlige for den største økonomiske krisen siden 30-tallet, børskursene deres har falt 80% på 5 år, skattebetalerne har blitt tvunget til å trå til med flere tusen milliarder euro i redningspakker og de fortsetter å belønne seg selv med astronomiske bonuser.
Først nå kommer forbundskansler Angela Merkel på ideen om strengere overvåkning av bankene.
Det er idag aksjemarkedet og selskapene som både fortjener og trenger stimuli, ikke vanskjøttede nasjonaløkonomier.
Hvis du har vært uheldig og ignorert alle økonomiske advarsler og fortsatt sitter overvektet i aksjer uten noen form for kurssikring, kan det fortsatt finnes en mulighet.
Prisen på aksjeopsjoner har skutt i været i takt med usikkerheten og syntes du det var dyrt å betale 5.5% for å forsikre deg for et halvt år i mars, orker du ikke en gang høre om hvor mye mer den samme forsikringen vil koste deg idag.
Mange investorer fortviler og sier de «orker» eller «klarer» ikke selge med tap. Andre har fått det for seg at de aldri selger med tap. Noen pensjonskasser har det til og med slik at det kun er realiserte tap som regnes som tap. Aksjer som ikke er solgt er med andre ord ført opp med anskaffelseskost. Her kan pensjonistene risikere å få seg en kraftig overraskelse hvis ikke situasjonen bedrer seg.
Du orker kanskje heller ikke følge andres eksempel med å selge deg ned i aksjer og i steden kjøpe statsobligasjoner, ettersom renten du får på solide slike nå er rekordlave. Det kjøpes for tiden amerikanske statsobligasjoner med 10 års løpetid og årlig rente på 1.45% over en lav sko. Man er med andre ord villig til å motta en avkastning som er lavere enn prisstigningen i landet.
Japanerne er et kasus for seg. Investorer som kjøper disse godtar en rente for samme løpetid på 0.82%. Dette til tross for at landet sliter med både lav vekst og eksponensielt voksende gjeld. Etter min mening er dette å opprettholde tradisjonen med rituelt selvmord, om enn med mindre blodsøl.
Men nok om hva man ikke bør gjøre og i steden noe man fortsatt kan vurdere å gjøre. Bakgrunnen for dette er at situasjonen vi er inne i først og fremst handler om en nasjonal gjeldskrise.
De børsnoterte og andre selskaper har i vesentlig grad tatt finanskrisen innover seg. De har kuttet kostnader, trimmet varelager og generelt blitt mer effektive. Mange har også redusert gjelden. Kort sagt har de fleste selskapene tatt lærdom av krisen og økt sitt potensiale for lønnsomhet. Dette gjør at de idag, alt annet like, fortjener mer tillit fra investorer enn tidligere. Den generelle økonomiske usikkerheten gjør at myndighetene også burde bidra til dette. Dessverre gjør de det motsatte.
Mens tanken var at lavere renter skulle stimulere økonomien, motvirkes dette gjennom at bankene er langt mer restriktive med å tilby lån. Samtidig har bankene økt sin rentemargin på grunn av dyrere innlånskostnader. Dette som spiser opp en god del av effekten av lave sentralbankrenter.
Mens man kunne tro at lave obligasjonsrenter var bra, virker disse nå motsatt gjennom at den globale risikokapasiteten reduseres. Her enten sover myndighetene i timen eller så bryr de seg ikke en døyt om det private næringslivet.
Inntektene fra en portefølje med statsobligasjoner er nå så lave at investorer tvinges til å ha en svært lav aksjeandel dersom førstnevnte skal kunne motvirke et eventuelt aksjefall. Vi er inne i det forfatteren Joseph Heller kalte en «Catch-22».
Det er idag aksjemarkedet og selskapene som både fortjener og trenger stimuli, ikke vanskjøttede nasjonaløkonomier. Forøvrig kan nettopp det at myndighetene ikke oppfatter denne situasjonen gi fortvilede aksjeinvestorer muligheten for en fortsatt attraktiv kurssikring.
Den Europeiske Sentralbanken (ECB) har den senere tiden vært aktive med sitt Securities Market Program (SMP). På godt norsk ville vi kalle dette støttekjøp. Blant annet italienske statsobligasjoner har blitt begunstiget og har av denne årsak oppført seg annerledes enn de burde.
Størrelsen på Italias gjeld er en betydelig utfordring for landet. Italienske statsobligasjoner har derfor inntil nylig oppført seg likt med aksjer.
De italienske statsobligasjonene og risky assets forøvrig, fikk et betydelig løft av billiglånene (LTRO) som bankene mottok i slutten av desember ifjor og februar i år. Ikke uventet har dette hatt samme effekt for finansmarkedene som den proverbiale «bukse-urineringen» i kaldvær. Europeiske aksjer er nå lavere enn de var før ECB lånte ut de €1.018.5 milliardene og det samme er euroen.
Det påfølgende kursfall i disse obligasjonene har tvunget ECB til å støttekjøpe disse obligasjonene. Når dette skjer samtidig med at aksjemarkedene samtidig faller sammen rundt dem, vitner dette nok en gang om at sentrale myndigheter vektlegger egen prestisje fremfor økonomiske realiteter. Man burde i steden støtte det private næringsliv. Sistnevnte har fattet vanskelige beslutninger og gjort sitt beste for å tilpasse seg det økonomsike terrenget. De tiltaksløse politikerne er fortsatt mer opptatt av gjenvalg enn landenes økonomi og arbeidsplasser.
Det finnes ingen mening i at kursen på italienske- og andre utsatte lands statsobligasjoner skal stige mens aksjemarkedene faller sammen. Dette kan være muligheten for en hittil «uoppdaget» kurssikring for de som fremdeles sitter med aksjer. Økonomien i de utsatte landene blir nemlig ikke bedre ved at aksjemarkedene faller og investorene flykter.
Ovenstående chart viser utviklingen på indeksen over Europas 50 største aksjer (Eurostoxx 50) i sort og kursen på italienske statsobligasjoner (BTP).
Det er ECB støttekjøp av italienske statsobligasjoner og ikke økonomiske realiteter som er årsaken til at disse to skilte lag i april. Jo mer aksjer faller, desto tyngre blir det for ECB å opprettholde denne illusjonen.
Aktører som vurderer dette må imidlertid være forsiktige. Oddsene er gode for at dette vil virke, men det finnes ingen «sure thing» i finans – eller i livet forøvrig.
12 måneders prognoser er ubrukelige når man vet disse er laget av aktører som ikke er i stand til å vite hvor kursene ville være om 12 timer.
Brownian motion (bevegelse) beskriver bevegelsesmønsteret til partikler først påpekt av botanikeren Robert Brown i 1827. Brown studerte hvordan pollenpartikler beveget seg i en bøtte med stillestående vann. Han observerte at partiklenes retning synes å endre seg usystematisk og det samme gjorde hastigheten. For Brown fortonet partklenes vandring seg som kompleks og uforsutsigbar. Det samme er i realiteten børskurser og en rekke berømte matematikere har derfor benyttet Browns oppdagelse til å beskrive bevegelsen i disse.
I finans brukes man gjerne geometrisk Brownian motion, som var en finansiell videreføring av modellen gjort av Robert Merton og Paul Samuelson, for å beskrive usikkerheten i fremtidige kursbevegelser. I legmansspråk beskriver denne at jo lenger distanse, desto mer usikkerhet er det rundt utfallet.
Prosessen beskrives ofte som utfallet av et hagleskudd. Haglene sitter tett sammen idet de blir skutt ut av våpenløpet, for deretter å spre seg stadig mer desto lenger unna løpet de kommer.
Sannsynligheten for at målet blir truffet minsker proposjonalt med distansen til målet. Er målet langt nok unna, men allikevel innenfor mulig rekkevidde, kan man bomme selvom våpenet i utgangspunktet pekte i riktig retning. Jo lenger unna desto vanskeligere er det å predikere utfallet. Slik er det også med prognoser.
Avisene ynder i slutten av hvert år å spørre meglere, forvaltere og alle aktører som vil svare om hvor Oslo Børs vil befinne seg 12 måneder senere. Sannheten er imidlertid at dersom noen av de spurte med sikkerhet visste hvor Oslo Børs ville befinne seg 12 timer senere, ville de ha vært styrtrike!
De imidlertid tre fordeler med å avgi en kollektiv 12 måneders prognose. Den første er at det er ett år til man blir bedømt (om noen i det hele tatt måtte huske det). Den andre er at man har 365 dager på å finne en unnskyldning for hvorfor man tok feil og den tredje er at man da kan unnskylde seg med at alle andre også tok feil – for de fleste vil gjøre dette.
Heldigvis for alle involverte er det større sjanse for at man tilgis finansielle vådeskudd enn de som drives av kruttladninger.
