På engelsk har man et uttrykk som synes ufullstendig og lyder: «Too much of a good thing». Betydningen for en engelskmann er allikevel klar. Uttrykket er ment å minne om at: «Too much of a good thing can do you harm» eller, forkortet og omskrevet: «Excess can do you harm». Den norske oversettelsen vil være «Dråpen som fikk begeret til å flyte over».

Det er nettopp dette vi har fått et eksempel på etter at Japan kunngjorde at de ville radikalt øke sine kvantitative lettelser (pengetrykking) med hensikt å oppnå et inflasjonsmål på 2% innen to år.

Man kan argumentere for at man har erfaring fra Vesten hvor tilsvarende øvelse, om ikke i nærheten så radikal, tilsynelatende har gått bra. I det minste fra finansmarkedets synspunkt. Sannheten er at det er lite annet som for tiden holder aksjemarkedene oppe, noe de fleste velger å lukke øynene for.

I Japan må de har tenkt som samuraier fremfor ninjaer. «Vi viser mot og handlekraft ved å overgå det alle andre har gjort». Planen er å bruke to år på iverksette samme tiltak som det har tatt USA fem år å implementere.

En annen saksopplysningen er at pengetrykkingen vil øke balansen til BOJ  (sentralbanken) til hele 40% av bnp. For å sette dette i perspektiv vil andelen være det dobbelte av hva den forventes å bli i USA.

Mer interessant med hensyn til innledningen er å se hvilke umiddelbare effekter potenielt: «Too much of a good thing» har hatt:

Volatiliteten i japanske statsobligasjoner har steget til nivåer vi må tilbake til finanskrisen for å ha sett maken til.

Svingningene har vært så store at Tokyo Stock Exchange har måtte suspendere handelen i derivater på japanske statsobligasjoner opp til flere ganger per dag siden de nye lettelsene ble vedtatt.

Til tross for massive støttekjøp fra BOJ har japanske statsobligasjoner (JGB) falt kraftig og lange renter dermed steget. Dette er motsatt av den effekten man ønsket å oppnå.

Ikke uventet har japanske yen svekket seg ytterligere etter kunngjøringen om pengetrykkingen. Men dette har heller ikke blitt uproblematisk.

Valutakrigen man forsøkte å tone ned ved siste G10 møtet har nå endelig kommet «ut av skapet». Det amerikanske finansdepartementet tok bladet fra munnen fredag kveld norsk tid og i klare ordelag advarte japanerene mot videre «competitive devaluation».

Nyheten om den økte pengetrykkingen fikk yen til å svekke seg 8%, siden fredag kveld har valutaen styrket seg over 2%. Dette har allerede ført til panikk hos noen av dem som så tiltakspakken som et tegn på at det nå var sikkert å låne penger i yen.

For japanerne, men også generelt, har BOJ sentralbankssjef Kurodas nye tiltakspakke gjort tilværelsen mindre stabil. Nettopp en effekt som kan forventes når man gjør  «Too much of a good thing».

I serien om «instrumenter» som ber oss være varsomme, er det enda et instrument som nå har begynt å blinke rødt.

Bullish Consensus er gallup som gjøres på markedssynet til amerikanske finansielle rådgivere. Indikatoren har i hovedsak vært nyttig når enigheten blant rådgivere har vært stor. Paradokset da er at man skal gjøre det motsatte av hva rådgiverne anbefaler.

Argumentet er at når alle er enige om at aksjemarkedet skal opp, så har «alle» allerede kjøpt og det vil derfor være liten tilgjengelig etterspørsel for å drive kursene videre oppover.

Det motsatte er tilfelle når alle er negative. Først da har «alle» solgt og kurspresset derfor ventes å avta.

Dagens situasjon er imidlertid svært forvirrende. Vi har nå en situasjon hvor det amerikanske aksjemarkedet nettopp satte rekordnotering, samtidig med at de finansielle rådgiverne er like pessimistiske som de var på bunnen av finanskrisen!

Det er nesten umulig å forstå hvordan disse tingene henger sammen. Samtidig som mistanken om instrumentfeil dukker opp, kan man også av andre indikatorer se at risikoviljen faktisk har blitt kraftig redusert siden januar. Om dette skyldes øket bevisshet med hensyn til de andre «instrumentene» vi har nevnt den senere tiden vites ikke.

Svake amerikanske varehandelstall og en nedgang i målingen av tilliten til forbrukere, sendte sist uke indeksen over råvarepriser til det laveste nivået på 8 måneder.

Der hvor vi ikke har sett noen reduksjon er i etterspørselen etter aksjefinansiering. Belåningen til investorene i aksjemarkedet fortsetter å øke, men takten er riktignok noe redusert siden slutten av januar.

Tilbake til Bullish Consensus-tallene, så er disse så divergerende fra utviklingen i det amerikanske aksjemarkedet at hadde tilsvarende skjedd med instrumentene i en bil så hadde vi kjørt den rett på verksted.

Det skal sies at vi hadde kjørt forsiktig til verkstedets dom forelå..

Chartet over viser utviklingen på S&P-500 indeksen øverst og Bullish Consensus-utviklingen nederst.

Det har raskt vist seg at Audun Lysbakkens begrunnelse for å forby hedgefond er tuftet på en rekke pinlige vrangforestillinger. Dette gjelder både om hva hedgefond er, for ikke å snakke om hvilke systemmessige effekter disse kan ha.

Lysbakken er tydeligvis ikke klar over at ingen andre enn banker er blitt reddet med skattebetalernes midler for å unngå systemkrisene som Lysbakken frykter.

Lysbakkens feil er så mange at det etter hvert synes tydelig at benevnelsen «hedgefond» er ment som et generaliserende begrep for alt som er usikkert og ikke ment å peke på hedgefond spesielt. Snarere kan det synes som han har lett etter et fellesbegrep som kan dekke alt Lysbakken mener har gått galt med verdens finansmarkeder.

SV-lederen er eksempelvis imot mekanismer som kan forhindre finansielle bobler. Short-salg tilhører slike. Her er ikke Lysbakken alene. I likhet med at noen mener vi ødelegger kroppens naturlige immunforsvar ved å ta medisiner, er det også mange som mener at vi som mennesker vil lære mer ved å tillate katastrofer å inntreffe. De svake vil dø og de sterke vil stå igjen, både medisinsk og økonomisk.

«Hedgefond» ruller lett over Lysbakkens tunge og når dette i tillegg vekker kuldegysninger hos en tilfeldigvalgt deltager på SVs landsmøte, er dette en sikker vinner hos Lysbakkens disipler.

Slik er det ofte i politikken – hensikten helliger middelet. Lysbakken lar ikke fakta komme i veien når han kjemper for å beholde en plass på Stortinget.

Kanskje mest interessant er det å lese SV lederens uttalelse til NA24: «-Vårt forslag om å kutte hedgefond er en trend man ser internasjonalt, også langt ut på Høyresiden. Vi ønsker oss tilbake til den reguleringen vi hadde før 2010, sier Lysbakken.»

Lysbakkens kunnskap om internasjonale trender vil nok være svært viktig å få frem til institusjoner som Nobelstiftelsen og Den Britiske Statskirke. Disse er nemlig blant mange institusjoner som har gode erfaringer med hedgefond og som planlegger å øke sine investeringer i slike.

Det samme gjelder USA største statlige pensjonsfond, CalPERS, pensjonsfondene til lærerne i staten Texas og Ontario, universitetene Yale og Harvards stiftelser & legater samt de statlige oljefondene i Abu Dhabi, Kuwait, Qatar og Kina.

At trenden som Lysbakken refererer til har nådd langt ut på Høyresiden er for oss ukjent. Det som imidlertid er kjent for de fleste som følger internasjonal presse er at den påpekte trenden er iferd med å gå i oppløsning  på Venstresiden.

Dette skjer av alle steder i hardt kriserammede Europa, hvor den franske finansministeren har fått den nyvalgte sosialistregjeringen til å gjøre helomvending når det gjelder hedgefond.

I februar i år uttalte nemlig den franske finansminister Pierre Moscovici til nyhetsbyrået Reuters at: «Hedgefond spiller en livsviktig rolle i økonomien».

Det er tydelig fra sine egne at Lysbakken skal høre det; hvis han bare slutter å vende det døve øret til.

Avslutningsvis kan heller ikke la være å undres over Lysbakkens parti sitt: «Ønske om å få tilbake reguleringen vi hadde før 2010». Det var nemlig denne reguleringen, med sine åpenbare mangler, som muliggjorde finanskrisen.

Uten at jeg skal påberope meg for å være noen politisk ekspert, føler jeg meg rimelig trygg på at de fleste stemmeberettige nordmenn ikke ønsker at dette skal skje.

Norge er ikke redd for å ta i et tak når det gjelder bistandsmidler til trengende nasjoner. Milliarder av kroner distribueres årlig til ulike verdensdeler med hensikt på å bedre levevilkår og gjøre disse landene bedre rustet til å ta vare på seg selv.

Samtidig er norske myndigheter livredde for at disse velstandsulikhetene skal reflekteres i kanskje det mest naturlige, verdien av norske kroner.

Det ville ikke være unaturlig om valutaen i land med svak økonomi fikk falle og det motsatte skjedde med land med sterk økonomi.

Varene fra landene med fallende valutakurser ville bli billigere og gjennom det mer konkurransedyktige. Dette ville igjen føre til økt etterspørsel som igjen ville føre til en økning i produksjon, arbeidsplasser, inntekter og velstand.

Det motsatte ville naturligvis skje hos velstående høykostnadsland. Dette liker naturligvis ikke land som befinner seg innenfor denne kategorien, men det er vanskelig å få det på begge måter.

Norge har valgt å forsøke å holde kronen kunstig lav gjennom fortsatt lav rente og finanspolitisk retorikk. I steden deler man ut milliarder gjennom bistand.

Dette er selvfølgelig en forenkling, men allikevel verdt å reflektere over.

Sverige, vår noe mer økonomisk utfordrede nabo i øst, er på sin side ikke så bekymret over en sterk valuta. På mange måter et paradoks i seg selv.

Den svenske regjering synes ubekymret av at deres valuta har steget mot samtlige G10-land siden september 2011.

Norge kan (med unntak av de som kjører til Strømstad for å handle svenske varer) glede seg over at norske kroner har svekket seg med over 6% i forhold til svenske kroner på mindre enn to måneder.

Rørende hvordan svenskene tenker på oss.

Det har hittil i år vært en kraftig økning i nettotegning av aksjefond. I januar alene ble det tegnet fondsandeler for $19 milliarder i USA. Dette er selvfølgelig positivt for forvaltningselskapene og mange hevder at dette er hva som skal til for å sende aksjemarkedene videre opp.

Spørsmålet er allikevel om tegning og innløsningsinformasjon er nyttig med hensyn til å forutsi den fremtidige retningen av aksjemarkedet.

Det er jo slik at når aksjefond opplever netto tegning (innskudd overstiger uttak), så øker forvaltningskapitalen. Dersom beløpet er betydelig må aksjefondene kjøpe seg opp i aksjer, ettersom kontantandelen de har lov å sitte med er svært begrenset.

Man kunne således tilsynelatende ha grunn til å forvente en viss sammenheng i forholdet mellom tegning og innløsning i aksjefond og utviklingen i aksjemarkedet.

Allerede utviklingen i november og desember 2012 gir oss grunnlag for tvil. Aksjemarkedet steg begge disse månedene til tross for at det netto ble innløst aksjefondsandeler for $46 milliarder – dette er to og en halv gang tegningsbeløpet som ble registrert i januar.

Det man imidlertid ikke må glemme når man studerer disse tallene er at det finnes en selger for hver kjøper og vice versa. I perioden fra finanskrisen og frem til nylig har «flow of funds» data i hovedsak vist netto innløsninger.

Dette har ikke vært til hindring for at det amerikanske aksjemarkedet har steget 147% siden 2009 eller at Oslo Børs er opp 155% siden bunnen i 2008.

Alt netto tegning og innløsning i aksjefond gir oss opplysninger om er risiko- og formuesoverføringer.

Fra og med mai 2011 og til og med desember 2012 viser tallene netto innløsninger hver eneste måned. Totalt ble aksjefondsandeler for 303 milliarder innløst. Allikevel steg aksjemarkedet 8.6% i denne perioden.

Kjøperne av aksjene som aksjefondene måtte selge gjorde dette med andre ord direkte og ikke gjennom tegning i aksjefond. Tall som viser institusjonelle investorers adferd (med unntak av svakt fonderte pensjonskasser) bekrefter dette.

Det er derfor interessant å gjøre seg noen betraktninger om hvem disse er. Hvordan har disse anledning til å kjøpe når alle andre må eller vil selge og hvordan man kan se for seg at disse vil oppføre seg nå som private investorere (bedre uttrykk en «småsparere») er på vei inn igjen.

Denne gruppen, uansett om de er Sovereign Wealth Funds (SWF) – som det norske oljefondet – eller andre type profesjonelle investorer, vil respondere på én av to ting, eventuelt på begge.

Den ene faktoren er pris som avviker fra verdi og den andre er rebalansering.

Begge deler fordrer imidlertid en aktiv og ikke en passiv investeringsstrategi. Hvis de hadde fulgt det vanlige rådet om å alltid sitte med mest mulig aksjer, ville de ikke hatt fleksibiliteten til å kjøpe seg opp når det er billig.

Flow of funds-dataene viser at gjennomsnittsspareren i aksjefond gjør det motsatte av de nevnte. De selger når fallet har vært stort og kjøper først etter at en betydelig oppgang har funnet sted.

Gjennom ovennevnte adferd bidrar de til den nevnte formuesoverføringen. Formuer overføres fra svake til sterke hender. Dette er også Jungelens Lov.

En studie over 20 år foretatt av analyseselskapet Dalbar viser at privatinvestorer i amerikanske aksjefond over tid kun oppnådde 1/3 av markedsavkastningen. Grunnen til dette var ikke at fondene var dyre eller gjorde det dårlig, men at investorene selv ødela avkastningen gjennom å kjøpe etter sterke oppganger hadde funnet sted og solgte etter store tap.

Årsaken til at investorene ikke klarte å sitte stille var at investeringene deres var så store at kursfallene fikk for stor innvirkning på deres økonomi og fremtid.

Lærdommen fra dette er at man ikke investere mer enn man «tåler». Dette sagt har volumet av aksjebelåning steget kraftig i det siste og er nå på det høyeste siden denne oppgangen begynte for 5 år siden. Det er tydelig at mange ikke lærte leksen sin i 2008.

For investorer som ikke mottar et jevnt innsig av olje- eller andre inntekter på sin konto, vil reblansering sørge for at man kjøper når det er billig og selger når det er dyrt. Det vil også sørge for at man realiserer gevinster og ikke tvinges til å selge med tap.

Investorer som benyttet rebalansering som strategi vil, i motsetning til de som følger «Kjøp og Hold»- eller «Selg lavt, Kjøp høyt» -strategiene, for lenge siden ha hentet inn igjen verdifallet fra finanskrisen.

Gitt den kraftige oppgangen som har vært, vil det være førstnevnte som idag benytter anledningen til å selge aksjer til de som idag styrter inn i markedet.

Forøvrig konkluderer også en studie gjort av Credit Suisse at det ikke er noen samvariasjon mellom tegninger og innløsninger i aksjefond og utviklingen i aksjemarkedet. Det kan i denne forbindelse nevnes at det amerikanske aksjemarkedet steg til ny rekord i forrige uke, på tross av at tegningen i amerikanske aksjefond falt med over 75% i forhold til foregående uke.

Aksjemarkedet reagerte som ventet positivt på nyheten om at bankene må øke risikovektingen på sin boliglånsportefølje.

Det var tre årsaker til dette:

-For det første ble økningen mindre enn mange hadde fryktet.

-For det andre har bankene i forkant av dette økt sine utlånsmarginer med nettopp en fremtidig økning av risikovektingen som begrunnelse.

-For det tredje var bankene raskt ute i media med å signalisere til hverandre at dersom de nå stod sammen var dette en gyllen mulighet for dem til å øke rentemarginen på boliglån ytterligere.

Det var med andre ord all grunn til å juble i den norske bankverdenen i går. Aksjekursene til DNB og Nordea reagerte med oppgang på henholdsvis 3.6% og 2%.

De to «stakkars» bankene har steget henholdsvis 32% og 9% siden begynnelsen av 2008, mens en indeks over mer konkurranseutsatte banker i samme periode er ned 30%. Oslo Børs er i samme periode ned 8%.

Det kan således ikke være noen tvil om at de nevnte bankene både fortjener vår sympati og vår fortsatte subsidiering.