«Trading is a psychological game. Most think they’re playing against the market but the market doesn’t care. You’re really playing against yourself» -Martin Schwartz

Mentaltrening har fått økende aksept innen idrett og næringslivet. Den økende interessen for dette området hos sistnevnte er ikke så underlig når man tenker på at man for noen år siden gjennomgikk en finanskrise som har påtvunget næringslivet store endringer.

Behovet for endring og tilpasning innenfor finansbransjen ble spesielt stort som følge av at denne næringen i tillegg ble truffet av en teknologisk revolusjon.

Elektronisk handel har globalisert markedsplassen og det er idag umulig å vite hvem som er motparten når man handler. Siden vi ikke vet hvem, vet vi heller ikke noe om hvilket motiv, mengde kapital eller tidshorisont vedkommende har. Mellommenn som levde av å ha tilgang til slik informasjon og deretter dele den med sine beste kunder, er idag strippet for denne fordelen. Det samme er naturligvis kundene deres.

Handler man aksjer som har internasjonal interesse, valuta, renter eller råvarer er det sannsynlig at motparten din befinner seg alle andre steder enn i Norge. Motparten kan eksempelvis være et pensjonsfond i London, en privatbank i Geneve, et hedgefond i Connecticut eller en day trader i Hong Kong. Hver av disse vil ha ulikt motiv, kapitalbase og tidshorisont. De vil følgelig sannsynligvis også opptre forskjellig.

Konkurransen er blitt vesentlig hardere og definitivt mindre oversiktlig – noe som forklarer at mange av de mest kjente investorene fra noen år tilbake har trukket seg fra børsen.

Mange av de som er igjen har oppfattet at endringene er kommet for å bli og forstått at egen prestasjon idag teller langt mer enn tidligere. Det er følgelig interessant å bruke tid på omstilling og forbedring og det er her behovet for mentaltrening kommer inn.

Den amerikanske psykologen Van Tharp er kjent for å ha fremmet denne type trening siden 80-tallet. Han var den gangen aktiv med å coache floor tradere på Chicago børsene. Idag er Van Tharp fortsatt i vigør gjennom seminarer og publisering av bøker.

Andre som skrev bøker om trading-psykologi var blant andre Jacob Bernstein, «Beyond the Investors’s Quotient», Mark Douglas «Trading in the Zone» og Robert Koppel «The Intuitive Trader». Sistnevnte skrev i tillegg sammen med Howard Abell «The Innergame of Trading» og «The Outergame of Trading».

Nå har en tidligere britisk forvalter, Claire Flynn Levy, tatt i bruk moderne teknologi i mentaltrening. Sammen med psykologer, eksperter i menneskelig adferd og eksperter i informatikk har hun utviklet en programvare som har til hensikt å fremme prestasjonen til tradere, forvaltere og investorer.

Programmet kobler adferdspsykologi og endringsmestring sammen med akselererte læringsmetoder. Sistnevnte er allerede anerkjent benyttet i blant annet hukommelsestrening og læring av språk.

Programvaren slo ifølge Financial Times umiddelbart an. Man Group, verdens største børsnoterte hedgefondforvalter, var en av de første som tok denne i bruk. Flere investeringsbanker fulgte i Man Group’s kjølvann og bruken av programvaren er raskt blitt et samtaleemne i New York og London.

Metodikken går ut på at brukeren svarer på spørsmål i forbindelse med hver handel de gjør. Spørsmålene handler om alt fra motivasjonen for investeringen til hvilken sinnstemning de er i, hva de har spist, om de har trent fysisk etc.

Målet er å avdekke hvilke faktorer som går igjen når man tjener penger og om det er noen som går igjen når man taper.

Etter innsamling av tilstrekkelig data kan man gjøre en analyse som vil kunne avdekke hvilke faktorer som går igjen og således er med på å påvirke resultatet. En kombinasjon av feedback fra programmet og oppfølging fra eksperter vil deretter danne grunnlag for hva man skal legge vekt på for å kunne oppnå bedre resultater.

Programvaren vil påpeke både generelle og spesifikke forbedringer som kan gjøres.

Når det gjelder generelle teknikker så kan disse virke positivt for det meste også utenfor idrett eller finans. Kunnskap om hvilke tings om påvirker oss mentalt og hva vi kan gjøre for å forbedre dem har et bredt anvendelsesområde, noe denne videoen av verdens mest kjente mentaltrener, Tony Robbins, viser.

«A man’s homeland is where he prospers» -Aristophanes

Den Europeiske Unionen har lenge strevd med å innføre en finansiell transaksjonsskatt.

Når politisk og regulatorisk udugelighet skal skjules bryr man seg imidlertid ikke om bagateller som at grunnlaget for skatten er feil, flere medlemsland er uenige i skatten, den kan være ulovlig og at denne vil ramme uskyldige.

Begrunnelsen for vedtaket skal være at de som skaper finansielle kriser selv skal betale for disse. En helt legitim begrunnelse, men realiteten er at de som hadde skylden går fri og de som led betaler.

La oss først se på grunnlaget. Det er opplest og vedtatt at finanskrisen ble skapt av banker. Det begynte med at de laget produkter av boliglån og betalte deretter ratingbyråer til klassifisere gråstein som gull. Disse pakkene ble så solgt som om de var gull til eksempelvis pensjonskasser, kommuner, fond og velstående privatpersoner. Kjøperne fikk i tillegg lån av de samme bankene slik at de fikk finansiert kjøpene, jamfør de nordnorske kommunene og «Terra-saken».

Kritikere ble ignorert av både regulatoriske myndigheter og media.

Først da noen av de sterkeste kritikerne åpenlyst inntok posisjoner som gikk imot galskapen begynte de ovennevnte å lytte. Det skulle vise seg at flere av de angjeldende bankene hadde gjort det samme i skjul.

Dessverre skulle det vise seg at inntjeningen fra de nevnte produktene ikke var nok til å kompensere for tapene bankene led på annen risikotagning. Bankene hadde kort fortalt ikke nok kapital til å betjene sine forpliktelser og «samfunnsmessige rolle». Resultatet av dette var at skattebetalerne måtte overta deler av bankenes råtne investeringene og i tillegg låne bankene penger for at de skulle overleve.

De samme kritikere varslet forøvrig om den økonomiske tilstanden i Hellas og at regjeringen løy om størrelsen på landets gjeld. Igjen satt myndigheter og media på gjerdet. Den greske regjering fikk høylydt støtte av politikere i de mest økonomisk solide EU landene og varslerne ble gjort til syndebukker.

Da alt kom for en dag fant myndighetene og politikerne som hadde sovet ved roret at de måtte vise handlekraft. Hvis man samtidig kunne skjule egen inkompetanse var dette en vinn-vinn situasjon for de nevnte.

Man ga derfor blaffen i at alle granskningsrapporter pekte entydig mot bankene som de skyldige. I steden bestemte man seg for å straffe de som ble hardest rammet av finanskrisen, nemlig investorene og de aktørene som ikke ble hjulpet med skattebetalernes midler. Dette mente man best kunne oppnås gjennom en generell finansiell transaksjonsskatt.

Protester fra Danmark, England og Sverige – sistnevnte på basis av svært negativ erfaring med lignende i perioden 1984-1991 – er blitt ignorert. Handelen med svenske aksjer og derivater flyttet nemlig den gangen raskt til London som følge av et lignende tiltak.

Italienerne, som virkelig trenger penger, hadde imidlertid sånn hastverk at de ikke ville vente på et EU-vedtak og innførte like godt en transaksjonsskatt allerede i mars i år. Følgende lot heller ikke vente på seg. Mange finansforetak har allerede flyttet sine virksomheter til Malta, medarbeidere som ikke ville flytte ble oppsagt og antallet transaksjoner foretatt av italienske finansforetak er blitt halvert.

For å strø enda mer salt i såret har italienske myndigheter skjerpet skatten ytterligere ved inngangen til denne måneden.

Nå venter USA og England med lengsel på at EU skal innføre en finansiell transaksjonsskatt. Dette vil bety at en enda større del av handelen i finansmarkedene med tilhørende arbeidsplasser og skatteinntekter flyttes til deres allerede dominerende finansmetropoler.

Det ironiske med det hele er at menneskets reaksjon på denne type tiltak ble beskrevet av en greker – Aristophanes – allerede 400 år før Kristus. Ønsker Norge virkelig å gifte seg inn i en union som trenger lenger tid på å forstå slikt?

Så Erna; det er mulig at det er deilig å være norsk i Danmark, men la oss besinne oss før vi flytter sammen med både danskene og spesielt de som bor lenger sydover i Unionen.

Frykten for- og forventningen om en militær intervensjon mot Syra har de siste dagene sendt oljeprisen kraftig i været.

Overskrifter om mulige $150 fatet har fått det til å gå kaldt nedover ryggen på flyselskap og andre som opererer med små marginer.

Høyere oljepriser drevet av frykt fremfor økende industriell aktivitet betyr økte kostnader og lavere lønnsomhet. Dette er åpenbart ikke positivt når vi er inne i en periode av lav og skjør global økonomisk vekst. Det positive er imidlertid at dette er kjent for beslutningstakerne, og vissheten om dette kan skape muligheter.

Amerikansk olje (WTI) har nå den bratteste forwardkurven vi har sett på svært lang tid. Mens olje for umiddelbar levering nettopp har handlet på $112 fatet, er det mulig å kjøpe olje for levering i slutten av neste år med en rabatt på 15%. Ønsker man å sikre seg olje for levering i slutten av 2021 kan dette gjøre til $78 fatet.

Dette medfører fordeler både for de som tror på langsiktig og kortvarig oppgang.

Førstnevnte kan sikre seg fremtidgig oljeleveranser til en betydelig rabatt, mens de som har olje på lager kan utnytte de høye prisene til å selge av inventar og samtidig sikre at lagrene blir fylt opp igjen til en lavere pris.

I en periode hvor økonomisk vekst er i fokus, tror vi det er overveiende sannsynlig at USA slipper deler av sine strategiske oljelager ut i markedet dersom oljeprisen virkelig tar av. Et slikt tiltak vil bidra til en utflating av oljekurven og være positivt for både økonomien og finansmarkedene.

Volatiliteten (svingningene) i finansmarkedene har økt merkbart den senere tiden og får følgelig oftere omtale på finanskanalene. Det synes allikevel som om få forstår betydningen og mulige konsekvenser av dette.

Hovedargumentet til de som vil at vi skal ignorere dette er at volatiliteten stiger fra nær historisk lave nivåer og dette er derfor ikke noe å bry seg om.

De har helt rett når det gjelder hvor vi befinner oss i forhold til historiske nivåer. De tar derimot helt feil når det gjelder betydningen av en eventuell videre oppgang.

Årsaken til at vi har hatt en periode med lav volatilitet er at de største sentralbankene i verden har brukt rundt $200 milliarder hver måned på å presse ned lange renter og gjennom dette redusere volatiliteten i finansmarkedene.

Sagt på en annen måte har finansmarkedene blitt gitt kunstig åndedrett i lang tid og man ønsker nå å avslutte behandlingen.

USAs sentralbank som alene står for $85 milliarder per måned har gitt beskjed om at den fra september vil avslutte støttekjøpene. Når støtten trekkes vekk vil dette medfører mer «normale» markedsforhold. Det sier seg selv at risikoen dermed øker.

Leser man statistikken fra USA og Japan har investorene tøyet strikken så langt som de kan. Finansiering av aksjekjøp befinner seg på rekordnivåer i begge land. Det er således liten tvil om at det er en høy belåningsgrad i markedene.

Investorene gir seg med andre ord ikke før de har presset siste dråpe ut av markedet, noe et 17% aksjefall fra toppen antagelig har fått mange japanske investorer til å angre på.

En annen og enda viktigere konsekvens av kombinasjonen lave renter og lav volatilitet finner vi hos pensjonskassene.

I utgangspunktet sliter svært mange av disse med å kunne oppfylle sine pensjonsforpliktelser. Finanskrisen rev fra dem 13 år med aksjeavkastning og tvang dem over i obligasjoner. De har dermed bare fått begrenset effekt av opphentingen etter finanskrisen. Stadig fallende renter har i tillegg gitt ytterligere utfordringer.

Løsningen kom da sentralbankene økte sine kvantitative lettelser. Volatiliteten i aksjemarkedet ble redusert og risikomodeller som for eksempel «Value-At-Risk» ga signaler om at de igjen kunne flytte penger fra obligasjoner over i aksjer. Dette har blitt gjort i stort monn i år.

En oppgang i volatiliteten vil imidlertid raskt reversere dette signalet.

Risikomodellene tar ikke hensyn til hvilken retning markedet har eller hvilke forventninger analytikere måtte ha. De tar ene og alene hensyn til hvor mye markedet svinger. Jo høyere svingninger, desto mindre risiko får man ha. Dette rammer både pensjonskasser og de som har lånt penger for å kjøpe aksjer.

Banker og clearinghus setter nemlig opp kravene til sikkerhet når svingningene øker.

Dersom svingningene øker mer enn forventet og belåningsgraden, som nå, er høy – vil mange bli tvunget til å redusere sine posisjoner.

Forventningen om svingninger kan vi lese av forward-kurven til indekser som blant annet VIX. Hele kurven er blitt flatere og signaliserer gjennom dette tro på en umiddelbar økning i svingningene.

VIX future-kontrakt med forfall i september handler på 17%, noe som tilsier en forventning om at den amerikanske børsindeksen vil svinge med noe over 1% daglig.

Dersom dette blir fasiten og man er forberedt på å tåle porteføljesvingninger av denne størrelse er det ikke noe problem. Er dette limiten av hva man kan tåle og svingningene blir større, vil konsekvensen være at man må selge seg ned.

Man skal også være oppmerksom på at renteøkningen i den lange enden av kurven også vil bidra til at en rekke pensjonskasser vil være lette på avtrekkeren. Avkastningen på statsobligasjoner i solide land som USA og Tyskland har nær doblet seg de siste fire månedene.

Mens man til nå har kunne bruke argumentet om sentralbankstøtte for å kunne bli sittende rolig i aksjemarkedet, er dette argumentet nå fjernet. Markedsaktørene må nå lære å klare å sykle på egenhånd uten at det står et team av sentralbanker klare med støttehjul.

Kina, Syria, Europa og fremvoksende markeder er alle mulige bidragsytere til høyere volatilitet. Disse er kjente, men ignorert til nå på grunn av sentralbankstøtten. I tillegg finnes det alltid mulighet for overraskelser fra uventet hold.

Volatilitet er derfor et av de viktigste instrumentene på dashbordet akkurat nå.

Gapet mellom aksjeutviklingen i de utviklede- kontra de tidligere så populære fremvoksende markedene blir bare større.

Blant BRIC’ene har Brasil nettopp falt til ny fire års bunn, Russland og India befinner seg på samme nivå som for tre år siden og Kina gjør endelig et forsøke på å bunne ut, 65% lavere enn i 2007.

De siste årene har helt klart vært en stor skuffelse for alle som var overbevist om at historien ville gjenta seg og at den sterkeste veksten både i økonomi og aksjekurser ville fortsette å være i disse markedene.

Beslutningen om nær ubegrenset pengetrykking i de store vestlige landene har imidlertid ødelagt hegemoniet til de fremvoksende markedene. De kvantitative lettelsene har radikalt endret maktforholdet både når det gjelder vekst og aksjeutvikling.

Mens ovenstående chart viser sistnevnte, er videoen under fra WSJ en meget pedagogisk beskrivelse av effektene av de nevnte tiltakene.