Småsparere har på grunn av regelverk få muligheter til å spre sin risiko i finansmarkedene.

En av de beste formene for risikospredning er å holde kontanter. Verdien av penger stiger relativt når aktiva som aksjer, obligasjoner eller eiendom faller.

Når spesielt negative perioder inntreffer, vil effekten være særlig stor. Etter både dot.com fallet og finanskrisen doblet den relative verdien av penger seg.

Man kunne med andre ord kjøpe dobbelt så mye aksjer, kredittobligasjoner og eiendom for de samme pengene som man måtte betale bare noen måneder tidligere.

Denne effekten til tross, er det få som anbefales å holde kontanter. Fondsselgere tjener ikke penger på at du blir sittende med penger på konto. Det blir ingen forvaltningshonorarer eller kurtasje av slik.

I dagens situasjon har du i tillegg sentralbankene mot deg. De har systematisk senket rentene for å tvinge deg til å ta risiko med dine sparepenger.

Fond som investerer i statsobligasjoner eller statssertifikater vil være det mest nærliggende til å ha kontanter. Men dessverre er hverken sentralbankene eller fondsselgere spesielt interessert i dette.

Den lave renten betyr at det er liten mulighet for å ta særlige honorarer. Derfor anbefales man å sette pengene i fond som investerer i obligasjoner med høyere risiko. Disse kalles kredittobligasjoner.

En vesentlig del av risikoen din i slike fond er selskapene som har utstedt obligasjonene, på samme måte som når du kjøper aksjer. Jo høyere rente slike obligasjoner gir, desto høyere risiko finnes i dem.

Høyrente (High Yield) obligasjoner har vært alles favoritt, vel å merke etter finanskrisen. Disse ble, som nevnt i tidligere blogger, fullstendig knust under krisen. Norge hadde, i forhold til markedsstørrelsen, en rekord i antall slike konkurser.

Nå er «alle» på nytt investert i slike obligasjoner. Svært mange eier disse i tillegg til aksjer i tro på at det er «lurt å spre risikoen».

Investorer som lider av en slik illusjon kan kikke på nedenstående chart. Ved siden av at det optisk er åpenbart at aksjer og høyrente obligasjoner beveger seg temmelig likt, bekreftes dette også matematisk.

Korrelasjonen mellom aksjer og høyrente obligasjoner er konstant positiv og befinner seg i tillegg på et nivå hvor det er signifikant (statistisk betydningsfullt).

Kort sagt; ikke håp på at dette vil bidra til å dempe risikoen i din aksjeportefølje.

«Rumours of the death of this bull market may well not be exaggerated; but they have been premature». -Financial Times med fri oversettelse av et Mark Twain-sitat.

Seks år er mer enn lenge nok i de finansielle markedene til at smertefull historie og lærdommen den ga oss er blitt nær utslettet. Idag er det ingen som stiller spørsmål ved om vi er iferd med å gjenta galskapen som førte oss inn i den forrige krisen.

Mulig må det være slik for at vi skal tørre å ta risiko for viljen til sistnevnte er nødvendig for å bringe samfunnet videre. Sentralbanker er av samme oppfatning. De bidrar aktivt til at mannen i gata må ta risiko gjennom å senke innskuddsrentene til nivåer som er så lave at selv den mest konservative og aldrende sparer tvinges til å ta risiko i håp om å opprettholde sin kjøpekraft.

Når alternativene for å ta risiko vurderes, er det logisk for de fleste å anta at obligasjoner er sikrere enn aksjer. I en bedrifts kapitalstruktur er det jo også slik at aksjekapitalen ryker før gjelden står i fare.

Vi er på grunn av den større sikkerheten som obligasjoner har, vant til å godta at gevinstpotensialet ved å låne ut penger (kjøpe obligasjoner) er begrenset i forhold til aksjer.

Etter finanskrisen har dette endret seg voldsomt i favør av obligasjoner. Bedret kredittverdighet koblet sammen med en rentenedgang uten sidestykke har, i tillegg til høy rente i utgangspunktet, bidratt til en kraftig kursoppgang i de fleste obligasjoner.

Oppgangen har vært så kraftig at det har resultert i at obligasjonsinvestorer idag godtar nær rekordlav rente i forhold til risiko.

Siden både de fleste rådgivere og investorer bruker fortiden til å forutsi fremtiden, har investorer kjøpt obligasjoner eksponensielt desto høyere kursene har steget. Dette til tross for at potensialet for videre rentenedgang (kursoppgang på obligasjoner) er nær ved å bli borte og «sikkerheten» mot tap stadig mindre.

Jeg har definert sikkerhet her som hvor mye man mottar i årlig rente på obligasjoner sett i forhold til hvor mye man risikerer (hovedstolen).

I 2008 kunne man eksempelvis kjøpe High Yield-obligasjoner til 25% av pålydende. Dette medførte at flere slike obligasjoner ga en årlig avkastning på 50-100%. Dette betyr at man på grunn av høyere kupong, dels på grunn av høyere spread og dels på grunn av høyere generelt rentenivå, kunne tjene inn hele hovedrollen på 1-2 år.

I 2014 handler slike obligasjoner til pari (100) og gir en avkastning på 6%. Det vil si at du risikerer deler av hovedstolen din i over 16 år før du har tjent den inn.

De fleste vil forstå at det er en vesens forskjell mellom å risikerer sparepengene i ett, kontra 16 år. Argumentet som vil bli hevdet for å gjøre dette logisk er at alt er så mye bedre idag.

Mange lands økonomi er bedre idag enn den var i 2008, men andre farer lurer.

Størrelsen på det norske markedet for kredittobligasjoner har vokst 400% bare på de 3 siste årene. Dette er meget bra for låntagerne og bankene/meglerhusene som kan ta seg svært godt betalt for å arrangere nye lån.

Best er det for bankene som på denne måten kan tilrettelegge obligasjoner/arrangere lån til en langt høyere rente enn om de selv lånte ut pengene. Enda bedre er at de kan selge lånene til andre og derved slippe å ta risikoen for tap dersom låntager ikke kan tilbakebetale.

Selger man i tillegg disse obligasjonene til egne Privat Banking-kunder blir det rene Kinderegget for bankene.

Faren for obligasjonsinvestorer idag er imidlertid mye større enn bare lav avkastning i forhold til hovedstolen. Likviditeten i annenhåndsmarkedet har faktisk beveget seg omvendt proporsjonalt med volumet av utstedte obligasjoner.

Relativt til størrelsen på markedet har annenhåndsomsetningen sunket med 75%. Dette er som følge av at det er langt mer lønnsomt for meglerhusene å tilrettelegge nye lån enn inntektene de får fra annenhåndsomsetning.

Annenhåndsmarkedet har med andre ord blitt vesentlig mindre likvid. De få som fortsatt husker hvor trangt det var i døren i 2008 bør sette seg opp i stolen av dette. Utenlandske sentralbank- og tilsynssjefer har lenge varslet om dette.

En annen likhet med 2008 opplevde vi i sommer. Internasjonale kredittobligasjoner opplevde da en skarp korreksjon til nedsiden, mens norske obligasjoner tilsynelatende stod stille.

Sannheten var at det ikke fantes likviditet i det norske markedet under sommeren. Dette tvang aktørene til å sitte rolig og holde pusten i håp om at markedet skulle bedre seg. I 2008 gjorde det ikke det, noe som førte til at norske obligasjoner plutselig falt utenfor klippen. Dette skjedde da norske obligasjonseiere nektet å la seg fortsatt overtale til å sitte rolig. Utenlandske obligasjoner hadde tross alt falt over en lang periode.

Investorer som ble klar over hva som hadde skjedd kalte dette for kursmanipulasjon, ettersom kursene ble først senket når de forsøkte å innløse sine andeler i obligasjonsfondene. Det var heller ikke vanskelig å finne bevis for denne påstanden når man studerte utviklingen i enkelte fond i ettertid.

Et varsel denne sommeren var at internasjonale High Yield-obligasjoner faktisk falt mer enn aksjer – så mye for økt den økte sikkerheten i obligasjoner. Det samme skjedde både med norske High Yield og andre obligasjoner under finanskrisen. Selv obligasjoner i solide banker som Nordea falt mer enn aksjene deres.

Lav avkastning, tørt annenhåndsmarkedet og mangel på market makere som følge av strengere bankregulering, er oppskriften til «disaster» når markedet snur.

De som blir sittende «stille i båten» på disse nivåer bør derfor ha stor tro på egne ferdigheter hva gjelder evne til å spå tidspunktet for neste nedtur.

Etter forrige blogg sendte en leser meg denne videoen/lydfilen av det dramatiske kursfallet i USA 6. mai 2010.

På samme måte som det omtalte tilfellet med aksjene DNB og Norsk Hydro, var det også i 2010 en fordel å sitte med opsjoner som beskyttelse for investeringer fremfor stop loss.

I løpet av noen få minutter denne ettermiddagen tidlig i mai, falt det amerikanske aksjemarkedet med hele 9%. Til tross for at fallet har blitt gransket har man enda ikke fått total klarhet i årsaken til kursfallet. Det man vet med sikkerhet er at stadig fler fikk behov for å komme seg ut av markedet jo lavere det falt, noe som utløste ytterligere salg etc. etc.

På grunn av høy belåning ble mange formuer tapt denne dagen. Selvsagt ble noen skapt også. Det skulle bare noen minutter til for at en brutal økonomisk omfordeling var et faktum.

Når det gjelder hva som skjedde er det sikkert at dagens teknologi – både med hensyn til kapasitet og hastighet, samt direktetilknytning mellom aktører og markedsplasser, bidro sterkt til utviklingen. Datamaskiner utførte salgsordre på millisekunder uten behov for råd eller hjelp fra meglere.

Fallet trakk ikke bare med seg aksjer, men påvirket også valutamarkedet og obligasjonsmarkedet kraftig idet frykten som oppstod fikk markedsaktører til å dumpe alt som inneholdt risiko og isteden kjøpe statsobligasjoner.

På grunn av at hendelsen tilfeldigvis inntraff etter at Oslo Børs hadde stengt for dagen, ble norske aksjesparere nesten uberørt av dramatikken. Det vil si de som ikke pleier å følge med på det amerikanske markedet visuelt eller gjennom meglerkommentarer som den vi her hører. Det var med andre ord en ren tilfeldighet som førte til at denne dagen ikke fikk store konsekvenser for mange aktører på Oslo Børs.

Det kan være greit å ha flaks av og til.

For mange aksjefokuserte ble fredag morgen en øyeåpner. Økning i geopolitisk usikkerhet over natten, med dertilhørende lavere futures-priser på amerikanske og europeiske indekser, hadde gjort investorene på Oslo Børs nervøse.

Følgende av dette var at kjøperne var nølende, men det samme gjaldt ikke en som var på salgssiden. Angivelige en kjent amerikansk investeringsbank hadde nemlig lagt inn en Market On Open (MOO) ordre for å kvitte seg med et relativt lite antall aksjer i DNB og Norsk Hydro.

En MOO-ordre vil si at man selger på åpningen, noe som normalt sett er uproblematisk på de mer likvide markedsplassene. Så var imidlertid ikke tilfelle på Oslo Børs denne morgenen.

Da investeringsbankens datamaskin sendte inn salgsordrene var det syltynt med kjøpsordre i markedet.

Datamaskinen var instruert til å selge best mulig og i det tynne markedet resulterte dette i at kursnivå etter kursnivå ga etter før odrene endelig var fullført. Kombinasjonen av ordretype og den voldsomme ubalansen mellom tilbud og etterspørsel medførte til at to av Børsens største selskaper stupte over 10%.

Ved 10%-grensen slo imidlertid Børsens sikkerhetssystemer («circuit breakers») inn og stanset handelen. Denne mekanismen stanser omsetningen i en kort periode slik at man kan få oversikt over hva som skjer, eventuelt finne ut om noe er teknisk galt. Handler som ble foretatt under 10%-grensen ble følgelig annulert.

Kursfallet som kun tok 4 sekunder reduserte markedsverdien på DNB og Norsk Hydro med hele 23 milliarder kroner. Det hjalp lite for investorer som hadde stop loss ordre inne at det meste av oppgangen kun var kortvarig. På den annen side har de kanskje lært verdien av å eie opsjoner som kurssikring fremfor å bruke automatiske salgsnivåer. 20. oktober 1987 åpnet Oslo Børs ned 20% fra dagen før og det skulle bare bli verre.

I dagens situasjon har markedsplassene riktignok «circuit breakers» som kan forhindre lignende fall, men neppe resultatet for mange investorer.

Den overdrevne tilliten til sentralbankers villighet og evne til å redde aksjesparere, banker og andre spekulanter har oppfordret mange til å ha svært høy belåning på sine aksjeinvesteringer. Et markedsfall innenfor begrensingene som ligger i «circuit breakere» er dermed fullt i stand til å viske ut mange formuer.

På fredag var skulle det som sagt ikke mer til enn en enkel «MOO» for å viske ut 23 milliarder i markedsverdier på bare 4 sekunder.

Hovedoppslaget i Financial Times onsdag fikk ingen oppmerksomhet her i landet og kun moderat omtale i Europa forøvrig.

Nyheten var at Den Amerikanske Sentralbanken (Federal Reserve) vurderer å innføre innløsningsavgift på fond som investerer i kredittobligasjoner (Investment Grade, High Yield etc).

Årsaken til dette er at man har erfaring med at obligasjonene slike fond sitter på vil være svært illikvide i et fallende marked. Fondene på sin side har daglig likviditet (du kan tegne og innløse andeler daglig).

Denne «mismatch» mellom forpliktelser og hva som vil være mulig å selge ser man på som en trussel. Ikke bare mot andelshaverne i fondene men mot hele det finansielle systemet. Det hører med til historien at Black Rock (verdens største forvaltningsselskap) også mener at tiltak som begrenser innløsninger, herunder avgift, vil være fornuftig å innføre.

Sistnevnte fordi verdifallet kan bli stort før nok kjøpere kommer på banen. Et betydelig verdifall vil i tillegg tvinge flere til å selge og følgende kan bli en snøball-effekt lik 2008.

En rekke fond (også norske) lot i 2008 initielt være å skrive ned verdier i håp om at investorene ville føle seg beroliget og sitte stille. Dette medførte midlertidige store forskjeller mellom verdifastsettelsen til fond som skrev ned verdiene sine i takt med markedet og de som ikke gjorde det.

Finanstilsynet satt stille og så dette skje og reagerte selv ikke i ettertid på at samme obligasjoner hadde blitt verdsatt radikalt forskjellig fra fond til fond.

Det hele kuliminerte da investorene som satt med fond som ikke nedskrev sine verdier forsøkte å innløse sine andeler. Resultatet ble et brått og «uforklarlig» verdifall før utbetaling ble gjennomført.

Likviditeten i norske High Yield obligasjoner var i 2008 i tillegg så dårlig at disse falt vesentlig mer i verdi enn aksjer.

Situasjonen idag er potensielt langt mer alvorlig ettersom slike fond internasjonalt og nasjonalt er langt større enn de var i 2008. Dette som følge av at de i stor grad har overtatt rollen til bankene når det gjelder å skaffe lån til bedrifter.

Federal Reserve’s bekymring er reell. På grunn av restriksjoner på bankenes egenhandel vil disse ikke lenger kunne være aktuelle kjøpere av slike obligasjoner ved et kursfall. I steden er man prisgitt andre typer av institusjoner som pensjonskasser og hedgefond.

Førstnevnte gruppe er sjelden i investeringsmodus når kursene virkelig faller og tvinges ofte selv å være selgere som følge av nedgradering av gjeld.

Hedgefondene er ikke der for å ta samfunnsansvar, men for å tjene penger for sine investorer. Det er i den senere tid opprettet flere hedgefond som har hentet inn penger fra investorer for å kunne kjøpe dersom verdifallet blir stort nok.

Federal Reserve’s initiativ overfor internasjonale finansmyndigheter er således betimelig, samtidig som det må sees på some en klar advarsel til investorene.

Jo lavere kredittspreaden er (rentepåslaget man får for å ta risiko), desto mer vil utviklingen på en obligasjon ligne utviklingen til en aksje.

Oppsiden i obligasjonene er i tillegg vesentlig redusert på grunn av at potensialet for ytterligere rentefall er svært begrenset.

Investorer bør derfor ta stilling til om det er verdt å sitte på potensielt illikvide obligasjoner som vil oppføre seg som aksjer, fremfor i steden å eie aksjer som er langt mer likvide.

Federal Reserve har gjennom sitt forslag og begrunnelse for innføringen av en innløsningsavgift allerede sagt sitt.

«I can calculate the motion of heavenly bodies, but not the madness of people!» -Sir Isaac Newton

287 år etter sin død er det endelig kommet en investeringsmulighet som har tatt Newton på ordet. Det amerikanske forsikringsselskapet USAA legger nemlig i disse dager ut en obligasjon som lar alt fra astrofysikere til meningmann, med eller uten stjernekikkert, satse på at de kan forutse bevegelsene til himmellegemer.

Gevinsten for de som føler de besitter den nødvendige kompetanse er 15% årlig avkastning over de neste 4 år. Lenger trenger man ikke å kunne forutse, idet det er da obligasjonen forfaller og man får tilbake hovedstolen – forutsatt at USA ikke er blitt truffet av en meteoritt som har forvoldt skade på eiendom og/eller liv.

Denne type obligasjon kalles «Cat-bond» som er en forkortelse for «Catastrophe Bond», eller katastrofeobligasjon på norsk.

Hvis Newton hadde rett i sitt syn på at forutsigbarheten er større for himmellegemer enn menneskelig adferd, vil slike obligasjoner være en sterkt konkurrent til aksjer. I sistnevnte har vi gang på gang erfart at menneskets psyke kan spille en avgjørende rolle for utviklingen.

Gitt lengden og størrelsen på den pågående aksjeoppgangen kan det stilles spørsmålstegn om aksjer i det hele tatt fortsetter oppover de neste 4 årene. Hvis de så gjør er det verdt å merke seg at 15% årlig avkastning er betydelig over det historiske gjennomsnittet. En måling av rullerende 4 års-perioder siden 1996 viser at den annualiserte avkastningen har vært lavere enn 15% i 70% av tilfellene.

I likhet med aksjemarkedet er det nok mange som ikke tror at det finnes noen reell fare med de nevnte obligasjonene. Her tar man selvfølgelig feil. Både når det gjelder aksjer og meteoritter. Når det gjelder sistnevnte, regner det stadig meteoritter ned på vår planet.

I 2012 suste en meteoritt eksempelvis gjennom et tak på Rodeløkka, samtidig som det ble funnet en annen på bakken på Nordstrand. Ifølge NASA finnes det mer enn 10.000 himmellegemer som potensielt kan kollidere med kloden vår. De fleste er heldigvis enten små og/eller treffer ubefolkede områder.

Risikoen for å bli truffet reduseres også som følge av at ca. 70% av kloden vi bor på er dekket av vann. I tillegg dekker obligasjonen kun det amerikanske kontinent, som tross alt utgjør mindre enn 2% av jordens flatinnhold.

Før du styrter ut døren for å investere i et slikt verdipapir bør du imidlertid være oppmerksom på at det her, i likhet med aksjer, finnes andre risikofaktorer. Med liten skrift nevnes det at disse obligasjonene også vil være utsatt dersom det inntreffer jordskjelv, vulkanutbrudd, skogbrann eller sykloner.