Valutamarkedet er verdens overlegent største finansmarked med en daglig omsetning på over $5 billioner. Det er også regnet som det vanskeligste markedet å tjene penger i.

I valutamarkedet konkurrerer du mot storbankene som kjenner til ordre som vil påvirke kursene, verdens største hedgefond, tusenvis av algoritmestyrte datamaskiner, samt et hav av andre heltids tradere.

24 timer i døgnet, fem dager i uken søker disse etter muligheter for å tjene penger i verdens mest konkurranseutsatte finansmarked.

Det er derfor noe av et mysterium at folk fra helt andre yrkesgrupper enn finans er overbevist om man kan høste lettjente penger i valuta.

Denne uken kunne vi lese om to familier som valgte å spekulere i valuta da de kjøpte en fritidsbolig i utlandet. I stedet for billig finansiering, endte låntagere med en gjeldsøkning på over 80%.

Dette er selvfølgelig dramatisk og tragisk, men dessverre ikke unikt.

Gjennom årene har jeg ikke tall på hvor mange henvendelser jeg har fått fra både private og bedrifter som har tatt opp valutalån som har gått feil.

Hensikten med denne bloggen er ikke å ta side i den nevnte saken. Målsettingen er å objektivt se på hvilken risiko kontra mulig gevinst man påtar seg ved valutalån.

Utgangspunktet for å oppta et lån i en fremmed valuta er at man håper på lavere renter, kursgevinst eller begge deler.

Greit nok.

I tilfellet nevnt i avisen hadde låntagerne sannsynligvis inntekter i NOK (siden de bodde i Norge). En fritidseiendom var kjøpt i Frankrike, noe som gjorde at de hadde en eiendel som var notert i euro. Med eksponering i norske kroner og euro ville det ha vært naturlig å vurdere finansiering i en av disse to valutaene.

Men kjøperne valgte en tredje valuta, sveitserfranc, til finansieringen. Her hadde man ved inngåelsen ingen eksponering. Det var følgelig ren spekulasjon.

Rentefordelen ved å låne i sveitserfranc fremfor euro varierte mellom 2.6% og 0.1% i perioden. I gjennomsnitt var besparelsen rundt 0.6%.

Jo mindre rentefordelen er desto mer ren kursspekulasjon er det å låne i utenlandsk valuta.

De årlige svingningene (volatiliteten) i kursforholdet EUR/CHF lå relativt stabilt rundt 5.5%. Dette tilsier at man kunne risikere å tape nesten åtte ganger rentebesparelsen i et «normalår».

I to av årene er rentebesparelse så lav som 0.15%. Det utgjør 1/36 av volatiliteten. Misforholdet mellom risiko og gevinst er så stort at det er vanskelig å fatte at noen er villige til å ta denne.

Euroen faller jevnlig mot sveitserfrancen hele perioden og det hele må ha vært som å lese en Alistair McLean thriller. Fortellingene til McLean ble mer skremmende for hver side man leste.

Også norske kronen, hvor man hadde inntektene sine, faller mot sveitserfranc. De historiske svingningene mellom disse to valutaene er rundt 11% per år. Det årlige volatiliteten har dermed vært over seks ganger rentebesparelsen etter marginer.

Situasjonen for de med lån i sveitserfranc og annen utenlandsk valuta forverrer seg ytterligere da oljeprisen begynner å rase. Mot slutten av 2014 har oljeprisen falt 50%. De fleste jeg har snakket med har allikevel blitt sittende i håp om at økonomiske lover akkurat denne gangen skulle oppheves.

Noen måneder senere inntreffer en katastrofe som ville ha vært en utfordring selv for den tidligere nevnte forfatter å komme opp med. Den Sveitsiske Nasjonalbanken gir opp sine bestrebelser på å holde sveitserfrancen svak.

Det er ikke i etterpåklokskapens lys at spørsmålet om det var fornuftig å ta så mye risiko for å oppnå en knøttliten rentebesparelse stilles. Denne bloggen har tatt opp risikoen ved valutalån i en årrekke. Årsaken har vært at den potensielle risikoen ikke har stått i forhold til den mulige gevinsten.

Tar man risiko i en valuta uten kommersiell forankring, aksepterer at mulig gevinst er liten i forhold til risikoen man løper og ignorerer alle faresignalene, kan man vanskelig kalles annet enn svært risikovillig.

Hadde de i stedet for eiendom i Provence valgt eiendom i landet lenger nordøst, ville verdiene deres vært intakt. Det samme ville de vært hvis de hadde lånt i euro.

Stadig flere land utsteder nå statsobligasjoner som har negativ rente. Dette betyr at hvis du investerer i disse obligasjonene, så betaler du en årlig rente til utsteder og ikke omvendt.

Sagt på en annen måte, betaler du andre for at de får låne pengene dine.

Dersom du er ved dine fulle fem og velger å gjøre dette, er det selvsagt ingenting i veien for det. Du må gjerne betale meg for at jeg låner pengene dine også. Jeg vil selvsagt stille sikkerhet for beløpet.

Er du derimot en pensjonskasse som blir betalt for å gi pensjonistene en årlig avkastning som de skal leve av, er problemet langt større.

Negativ avkastning betyr at kassen krymper for hver dag som går. Dette vil de fleste oppfatte som galt rent intuitivt, men pensjonsforvaltere er ikke som andre investorer. De er betalt for å følge et mandat, ikke for å tenke.

Hvis mandatet sier at de skal følge en indeks, så følges denne indeksen. At ingen så for seg negative renter da mandatene ble fastsatt understreker nok en gang hvor vanskelig (les: umulig) det er å ha noen formening om hva fremtiden bringer.

Fokus har isteden vært på hvordan man kunne få enkel og billig forvaltning med minst mulig ansvar for resultatet. Har man akseptert at man skal være allokert i henhold til en indeks, er forvalterjobben utrolig enkel og ikke minst lønnsom. Alt disse forvalterne trenger å gjøre er å gi en bank eller et meglerhus i oppdrag å kjøpe obligasjonene som indeksen inneholder.

Én enkel setning om at hvis renten er <0 så skal man ikke kjøpe disse obligasjonene, ville ha vært nok. Én enkel setning.

I mangel av en slik setning fortsetter man å kjøpe obligasjoner selv om det betyr at man betaler for å låne bort penger. Finanstilsynene har beordret dem til å lukke øynene for alternativer.

På samme måte som da oljeprisen falt fra $120 til under $90 fatet, ser man ikke negative renter idag som urovekkende. En oljepris under $90 var nærmest som en trykkfeil å regne. Den ville raskt bli rettet opp og alt ville være bra. Ingen grunn til å reagere.

Idag sitter pensjonskasser fortsatt med obligasjoner som ble kjøpt da renten var på et høyere nivå og har samme innstilling.

Problemet er bare at for hver dag som går nærmer disse obligasjonene seg forfall. Ved forfall må nye obligasjoner kjøpes for pengene. Disse obligasjonene har idag renter som er nær null eller verre.

Avkastningen på pensjonistenes penger minner om Titanics undergang. Den synker mens festen fortsetter på alle dekk. Alternative investeringer og investeringsstrategier har nærmest blitt utelukket for å spare finanstilsyn og forvaltere fra jobben med å måtte lære seg noe nytt.

I likhet med oljeprisfallet går dette sikkert over bare de lukker øynene lenge nok.

Hvis dagens pensjonsforvaltere, sentralbank- og tilsynssjefer er heldige har andre overtatt ansvaret når regningen kommer på bordet.

Japan har i lang tid konkurrert med Sveits om å ha den laveste renten på statsobligasjoner med 10 års løpetid. Etter en korreksjon oppover i perioden 2003-2007 toppet den japanske statsobligasjonsrenten ut på 2%.

Retningen på 10 års renten har siden den gang vært nedadgående og for to dager siden falt under null og ble negativ.

Dette betyr at disse statsobligasjonene mindre verdt hvert år frem til forfall.

For en investor virker et slikt utfall meningsløst. Det samme gjorde det å kjøpe disse obligasjonene for å låse seg til en årlige avkastning på 0.5%, 0.4% og 0.3% i 10 år.

Egentlig virket det meningsløst lenge før det.

Når renteavkastningen på disse obligasjonene ligger på 0.3% årlig og den japanske finansministeren lover 2% inflasjon, blir distribusjonen av mulige utfall skremmende. For å si det forsiktig.

Dersom finansministerens anstrengelser skulle lykkes og inflasjonen steg til 2% ville kursfallet på disse obligasjonene være katastrofalt. Til tross for hva vi vet idag, nemlig at 10 års renten kunne bli negativ, ville gevinsten ikke stå i forhold til risikoen.

Men slik er det ikke blitt. John Maynard Keynes’ kloke advarsel om at «the market can remain irrational longer than you can stay solvent» er fortsatt relevant.

De som har hatt JGB (Japanese Government Bonds) i sine porteføljer har vært vinnerne på tross av den miniskule renten. Dette gjelder Statens Pensjonsfond Utland (Oljefondet) og andre investorer som har global indeksbasert forvaltning i tillegg til trendfølgende hedgefond.

Rentenedgangen har sørget for at disse investorene har fått en fantastisk kursgevinst på disse obligasjonene

Galt har med andre ord vært riktig – så utrolig riktig.

Etter å ha deltatt i Økonominyhetene på TV2-Nyhetskanalen helgen for drøyt en uke siden, var det noen få som mente min kritikk av sentralbanker og finanstilsyn var urettferdig.

La meg først si at jeg setter pris på engasjement om man er enig med meg eller ikke.

Påstanden min gikk ut på at de nevnte statlige institusjoner aldri har forhindret eller en gang oppdaget, en finansiell krise før den er et faktum.

Det som imidlertid er verre og som var den viktigste delen av min kritikk, er at de skyldige ikke blir straffet (sålenge de er banker).

Bøter blir riktignok benyttet i utlandet, men selv om disse kan dreie seg om milliarder er de bare brøkdeler av de ulovlige inntektene som bankene har hatt. Bøtene går dessuten til statskassen og ikke til de som har lidd tapene.

De ansvarlige i bankene glir unna. Dette skjer internasjonalt så vel som i Norge.

I tillegg blir ikke konklusjoner og anbefalinger som granskninger kommer frem til iverksatt slik at vi kan unngå lignende i fremtiden.

Finanskrisen er det ferskeste eksempelet på dette. Bankene som førte oss inn i krisen er idag mektigere og større enn noensinne. Dette til tross for en bred enighet om at man i fremtiden ikke måtte tillate banker så store at hensynet til samfunnet krever at de reddes med skattebetalernes penger.

Jeg forstår godt at dette er vanskelig å tro. Det er imidlertid et faktum at USAs seks største banker idag er nesten 40% større enn de var før finanskrisen.

Alan Greenspan, en av vår tids mest kjente sentralbanksjefer, blir i innslaget under satt til veggs under en høring av senator – og nå presidentkandidat – Bernie Sanders (D).

Høringen ble holdt etter den økonomiske og finansielle krisen som ble utløst av dot.com-boblen og handler nettopp om sentralbanksjefens manglende klarsyn.

I rest my case.

Det er kun tap uten lærdom som er fullstendig bortkastet.

Det er nå viden kjent at aksjeåret for mange har startet på en overraskende og ubehagelig måte.

I realiteten betyr dette bare at altfor mange enten har ignorert realiteter, oversett risiko, vært for grådige eller i verste fall er skyldig i alle tre.

Historien viser at aksjemarkeder faller med ujevne mellomrom. Ettersom det var lenge siden sist, var det liten grunn til å være overrasket eller føle ubehag.

Det som uansett er positivt med en slik start på året er at det er mulig å høste lærdom av den. Tap uten lærdom er virkelig å kaste penger ut av vinduet.

På kort tid har vi fått mange muligheter til å høste lærdom. Noen vil bruke nedgangen til å vurdere hvordan rådgivere og forvaltere har levert i forhold til utviklingen.

Andre kan bite seg merke i hvordan de fleste som leverte avkastning over indeks ifjor, har gjort det dårligere enn indeks i år. Konklusjonen man kan trekke av dette er at meravkastningen de leverte i gode tider først og fremst skyldes villigheten til å ta høyere risiko.

Vi skal alle være glade for at det ikke er Oljefondet disse forvalter.

Det er ikke nødvendigvis noe galt med dette, forutsatt at investorene er inneforstått med at det er slik de forsøker å skape meravkastning.

Vi kaller imidlertid ikke sjåfører for dyktige bare fordi de er villige til å trykke hardere på gassen. Det er bedre å ha en hel bil i mål til samme tid enn å satse på en som har vært raskere på rettstrekkene, men bærer preg av å ha kjørt av veien i hver sving.

Det er de færreste som er i stand til å skape risikojusterte merverdier i forhold til markedet og sånn må det også være rent matematisk. Dessverre er det enda færre investorer som enten forstår, blir fortalt eller setter pris på forskjellen.

Sparing handler vel så mye som veien til målet som om selve målet. Blir veien for skremmende er det mange som velger å hoppe av.

Utviklingen i januar kan derfor fortelle både kortsiktige og langsiktige investorer en hel del.

De mest kortsiktige blir av meglere kalt «flipperne». Disse tok gjerne store og kraftig belånte posisjoner i slutten av desember. Målsettingen var at disse enkelt skulle «flippes» ut igjen over årsskiftet med høy gevinst.

Siden disse hadde observert at dette har vært mulig en rekke år på rad, tok de i ekstra ved dette årsskiftet. Begrunnelsen var at aksjemarkedet ikke hadde gitt den forventede avkastningen i 2015 (skuffelse) og troen på at en vinnerrekke fortsetter til evig tid (irrasjonalitet).

Man satser med andre ord på at en allerede lang vinnerrekken blir enda lenger. Samtidig velger man å overse faktorer som at markedet var blitt enda høyere priset samtidig som norsk økonomi var blitt svakere. Grådigheten seirer med andre ord over fornuften.

For de som handler med posisjoner som er så store at de ikke tåler særlig nedgang, er det essensielt at de kommer seg raskt ut dersom kursene går i feil retning.

Hvis vi antar at disse kun stilte med 20% egenkapital og det øvrige var lån (fullt mulig), siden den bare skulle vare i noen dager og man tross alt var overbevist om at markedet skulle stige over årsskiftet, ville børsfallet i januar ha medført et tap på svimlende 75% av egenkapitalen.

Det sier seg selv at en slik utvikling må unngås for en hver pris. Det er tross alt bare et ytterst fåtall investorer på Oslo Børs som har rike onkler og tanter som kommer styrtende til hver gang de går overende.

«Flipperne» tapte opplagt penger i januar. Spørsmålet disse allikevel kan stille seg er om de var i stand til å følge planen for risikokontroll og begrense tapet før det ble virkelig stort. Meglerhus som tvangsselger porteføljen din for å redde sine utlån er sannsynligvis den verste stop loss’en du kan ha.

Var man iskald og solgte alt til tross for at børsen åpnet 2% lavere over årsskiftet? Eller fjernet man stop loss’en og ble sittende med håp om det snart ville gå opp igjen?

Dersom disiplin ble byttet ut med ego, er faren mye større. Lar man egoet overta, forteller det oss at vi umulig kan ha tatt feil. Det er markedet som tar feil, ikke oss. De som lider av denne «sykdommen» glemmer risiko og kjøper i stedet mer. Det er jo tross alt de som har rett, ikke markedet.

Med belånte posisjoner og en utvikling som i januar er dette finansielt selvmord og i beste fall en dyr lærepenge.

Det er like viktig for langsiktige investorer å kunne følge en plan som de kortsiktige. Stod man fast og kjøpte på svakhet i henhold til planen, eller virket markedet da så usikkert at man lot være?

Nedgang i aksjemarkedet skyldes alltid usikkerhet i en eller annen form. Dersom det ikke fantes usikkerhet ville markedet ikke ha svekket seg.

Har man som strategi å kjøpe på svakhet må man lære seg å omfavne usikkerhet, ikke bli vettskremt av den. Det er nettopp usikkerheten som skaper muligheten.

Hvis man kun er villig til å kjøpe når alt ser bra ut og alle snakkehodene er overbevist om videre oppgang, vil man alltid kjøpe dyrt.

Har du en spareplan hvor aksjer eller fondsandeler kjøpes månedlig eller kvartalsvis er det jo nettopp lave kurser du ønsker å kjøpe mer på, ikke høye.

Det samme gjelder for de som jevnlig balanserer porteføljen sin. Man har i utgangspunktet en vekting i aksjer som man er tilfreds med. Hvis aksjemarkedet f.eks stiger 20%, selger man et antall aksjer eller fondsandeler slik at verdien av den gjenstående porteføljen kommer tilbake til den opprinnelige.

Tilsvarende kjøper man seg opp når markedet eksempelvis har falt 20%. I januar hadde aksjemarkedet falt 22% fra toppen.

På denne måten realiserer man gevinster når markedet er sterkt og kjøper seg opp når markedet er svakt. Man følger med andre ord verdens eldste investeringsråd om å kjøpe lavt og selge høyt.

Det nyttige med januar er at det gir alle typer av investorer anledning til å gjennomgå egen adferd i forhold til hvordan man hadde bestemt seg for å opptre.

Var man allerede ute av- eller short aksjer da MSCI World Stock Indeks (chart) falt under det 200 dagers glidende gjennomsnittet og sistnevnte også snudde nedover? Eller overså man planen og i stedet bestemte seg for å tro på at «this time is different»?

Har man fulgt planen, uansett hva den var, til punkt og prikke bør man gratulere seg selv, selv om man har tapt noen prosent.

De som ikke fulgte planen kan erkjenne feilen og bestemme seg for å bruke tid på å endre egen adferd. Dårlige vaner kan avlæres og nye, bedre vaner kan læres.

Husk at vi aldri er i stand til å ta kontroll over markedet. Markedet vil gjøre som det selv vil. Det er kun innenfor fysikkens og matematikkens lover at vi vet utfallet.

Det vi derimot kan lære er å ta kontroll over våre egne handlinger og gjennom det sørge for at vi får et så godt resultat som mulig.

Negativ avkastning behøver ikke å være så galt. Dersom du er ned 10% og markedet har falt det dobbelte, har du tross alt økt din kjøpekraft relativt til de fleste andre investorer.

Forleden hadde jeg lunch med en trader i London. Han arbeider i en av de mest kjente og prestisjetunge investeringsbankene. Akkurat denne dagen er ingen god dag for ham. Han har tapt penger og håper at han skal få klarnet hodet over en lunch.

Jeg blir litt overrasket når han sier at han ikke vet hvor mye han har tapt på Facebook, Twitter og LinkedIn. Kursen har riktignok falt på disse aksjene de siste dagene, men han har alltid vært en makro-trader (valuta & renter) og sjelden handlet i annet. Enkeltaksjer har vært utenfor hans mandat.

Men det er jeg som misforstår. Han har ikke tapt fordi han satset på Facebook, Twitter og LinkedIn. Han har tapt fordi han har latt disse sosiale mediene fange oppmerksomheten hans på feil tidspunkt. Tidspunkt hvor noe har skjedd i markedet og hvor tap har blitt et resultat av hans manglende tilstedeværelse og fokus.

Nå sverger han at han vil kun tillate seg å ha en mobiltelefon som er fri for applikasjoner og tekstmeldinger på desken. Han sier at han kjenner til kolleger som har fått sparken for å ha tapt på samme måte. Grensen er nådd hos investeringsbanken for tap som følge av medarbeidere som sitter på sosiale medier. Han lover dette er siste gang det skjer med ham.

Vår nye «online-tilværelse» har utvilsomt endret vår adferd. Tap av penger og sågar også liv har blitt en konsekvens av dette. Mange vil nok huske den unge piken som hører på Pharrell Williams’ «Happy» mens hun kjører bil, holder telefonen foran seg og skriver tekstmeldingen «I am HAPPY!». Sekundet etter er hun død i en møteulykke.

Idag kan man observere par på bryllupsreise sitte med telefonen foran og tekste kontinuerlig mens de spiser middag sammen. Fødestuer må sette opp skilt for å minne blivende foreldre om å legge vekk mobiltelefonen og være til stede.

Multi-tasking tillater oss ikke å engasjere oss i samtaler på samme måte som tidligere. Som en konsekvens blir samtalene våre mer overfladiske og vi blir beviselig også mindre empatiske.

Bedrifter som nekter mobiltelefoner i møterom oppdager at møtene blir mer effektive og interaktive. Møtene blir også kortere.

Forsøker vi å tenke på to ting samtidig, reduseres kvaliteten på begge tankeprosesser.

Den stadige multi-taskingen gjør også at hjernen trenes til å kreve mer stimuli. Jo mer støy vi utsetter hjernen for desto mer vil den forvente og ønske. Vi blir dårligere til å holde fokus og klarer ikke å sitte i ro med bare våre egne tanker. Det som foregår rundt oss tilfredsstiller ikke behovet for visuell eller auditiv stimuli. Vi må kontakte andre for å bekrefte oss selv og vår betydning.

Det er først når vi opplever menneskelig, finansiell eller annen ulykke at vi oppfatter alvoret av våre handlinger og hvor store endringer vi er blitt utsatt for.

De sterkeste tar tilbake kontrollen over sin tilværelse. Noen gjennom å slette kontoer på Facebook og andre sosiale medier. Andre gjennom å erklære visse soner eller tider for frie for eksterne distraksjoner.

Den gode nyheten er at konkurransen blir mindre for de som har selvdisiplin og klarer å ha fokus. Disse kan faktisk tjene på økningen av antall mennesker som blir avhengige av å følge med på telefonene sine.

Forutsetningen er selvfølgelig at de ikke havner i en møteulykke eller blir påkjørt i et gangfelt av noen fra det stadig økende antallet avhengige.

Norske hedgefond utmerket seg positivt i 2015. Ikke bare gjorde de det i gjennomsnitt bedre enn sine konkurrenter i de andre nordiske landene, norske hedgefond var ledende på verdensbasis.

Dette skjer på tross av motstand fra myndighetene og et pressekorps som «boikotter» dem.

Indeksen over norske hedgefond, NHX Norway, var opp 11.03% i 2015. Dette er en indeks laget og beregnet av HedgeNordic. HFRX Global Hedge Fund Index var til sammenligning -3.64%.

Den norske hedgefondindeksen har kun hatt to år med nedgang på de siste 11 år. Dette var i 2008 hvor NHX var ned 13.76%, mens Oslo Børs var ned 54.06% og i 2011 hvor NHX var ned 4.04%, mens Oslo Børs var ned 12.5%.

I 2015 slo AAM Absolute Return Fund «ballen ut av stadion» med en avkastning på 58.52%. Dette sender fondet til topps på de fleste globale rangeringer.

Forvalter Harald James Otterhaug har vært ansvarlig for fondet i 10 år, hvorav kun ett av disse årene har gått med tap (-11.16% i 2014). Han leverte med andre ord positiv avkastning både under finanskrisen og i 2011.

Hvis vi ekskluderer fond med meget kort forvaltningshistorikk og fond som er startet av forvaltere som har lagt ned sine opprinnelige fond for å kvitte seg med elendig forvaltningshistorikk, er det flere norske fond som utmerket seg positivt både i 2015 og over en årrekke.

Disse er Taiga med +20.44%, Nordic Omega +18.09% og Alchemy Trading +16.55%.

Sector Healthcare fortjener også positiv oppmerksomhet med en avkastning i 2015 på 10.74%. Dette fondet har noe over 10 års historikk og også her er det kun ett år med negativt resultat. Tapet var i 2011 og den negative avkastningen var på akseptable 1.06%.

Til tross for at disse hedgefondene har levert både god risikojustert- og absolutt avkastning, får de liten oppmerksomhet i norske medier.

Fokus blir i stedet lagt på aksjeforvaltere som tjener mer enn indeksen når den går opp og taper mer når den går ned. De som gjør lite annet enn å påføre sine investorer høyere risiko hylles ukritisk. Blir hedgefond først nevnt, er dette som regel forbeholdt fond hvor både forvalter og fondet befinner seg i utlandet.

Norske forvaltere som leverer god risikojustert avkastning er man nødt til å være spesielt interessert i for å finne frem til.

Skagenkonferansen måtte ha vært en øyeåpner i så måte. I likhet med tidligere år utfordret Skagen også i år seg selv med å inkludere foredragsholdere som har et annet syn på fremtiden og investeringer enn de har. Dette står det respekt av.

Den kontroversielle og underholdende hedgefondforvalteren, Hugh Hendry, viste i sitt foredrag at fra 1971-2011 har man faktisk fått en høyere risikojustert avkastning ved å ha plassert pengene i statsobligasjoner enn i aksjer.

Den amerikanske aksjeindeksen S&P-500 tapte 75% av sin verdi i forhold til statsobligasjoner om man posisjonerte seg med lik risiko i begge aktivaklasser. Amerikanske Bridgewater vokste til å bli verdens største hedgefond takket være denne strategien. Bridgewater har idag $169 milliarder til forvaltning.

Det er trist at de fleste meglerhus og rådgivere har brukt 40 år på å oppdage dette forholdet mellom obligasjoner og aksjer. Spesielt når dagens lave obligasjonsrenter gjør en langsiktig fortsettelse av dette forholdet for usannsynlig.

Gårsdagens aksjefall på nesten 5% på Oslo Børs er første tegn på kapitulasjon siden nedgangen begynte ifjor sommer.

I 2008 falt Oslo Børs 19.75% i januar. Markedet fikk deretter en voldsom rekyl. Den gangen ropte også alle kjøp. Et halvt år senere var aksjemarkedet ned 65%. Det er med andre ord vanskelig å spå – spesielt om fremtiden.