I forbindelse med at et forvaltningsselskap nylig mistet sin konsesjon, kom det frem at én av grunnene til dette var at selskapet hadde en avlønningsmodell som kunne oppfordre til interessekonflikt med hensyn til hvilke anbefalinger de ga kundene.

Objektivt er det vanskelig å være uenig i dette, til tross for at det samme skjer i de fleste bransjer. Det er ikke uvanlig at man tilbys produkter nettopp hvor bedriftene har de høyeste fortjenestene.

Mer komplisert blir det når det er motstand også imot at det motsatte skjer. Nemlig hvor rådgiveren får en andel av fortjenesten etter at denne er skapt, såkalt suksesshonorar.

Sistnevnte kan riktignok bidra til økt risikotaking, men dette kan motvirkes gjennom et detaljert risikomandat, at forvalteren selv må være investert i produktet og ved å sørge for at det finnes «high water mark». Har man sistnevnte, betaler man aldri suksesshonorar uten at ytterligere merverdier er skapt.

Uansett hvilke sikringsmekanismer man har lagt inn, har imidlertid myndighetene vært skeptisk til dette. Det er nettopp her paradokset kommer inn:

Hvordan kan myndighetene på den ene siden finne det akseptabelt at enkelte foretak gjerne tar 20% honorar (tegningsgebyrer, tilrettelegging, produktmarginer etc etc) av investert beløp før det har skjedd noen verdiskapning overhode, mens de er motstandere av at andre mottar suksesshonorar først etter at de har skapt merverdier for kundene?

Konsekvensen av dette er at finansforetakene oppfordres til å konsentrere seg om kvantitet, fremfor kvalitet. Er det virkelig dette myndighetene mener er til det beste for kundene?

Artikkelen ble publisert mandag, 16. april, 2012 klokken 07:21 og er arkivert i kategorien Marked, Samfunn. Du kan følge denne artiklens kommentarer via RSS 2.0. Both comments and pings are currently closed.