Det er usedvanlig dårlig og slurvete journalistikk når dn.no og E24 bruker overskrifter som «Spekulanter tjener milliarder» om den greske konkursen.
Begge artiklene viser til nyheten om at ISDA-panelet (International Swaps and Derivatives Association) erklærte at det faktisk hadde funnet sted en konkurs i Hellas. Dette satt langt inne gitt at ISDA i all vesentlig grad består av de naturlige utstederne av konkursforsikring (CDS) og ble forsøkt unngått så lenge det var mulig.
Heldigvis sitter også PIMCO (verdens største obligasjonsforvalter) i dette panelet og man kan derfor bare se for seg hvilke konsekvenser PIMCO truet bankene med om de ikke erkjente det opplagte.
Men la oss ta «spekulantpåstanden» steg for steg:
Hellas taper hverken mer eller mindre på om CDS’ene ble gjort gjeldende eller ikke. CDS-kontrakter er å betegne som forsikring og er en avtale mellom to parter.
Den ene parten er redd for at i dette tilfellet Hellas kan gå konkurs og ønsker å forsikre seg mot dette. I likhet med alle forsikringer koster denne penger. Hvor mye avhenger av hvor mye man ønsker å forsikre og risikoen som til enhver tid ansees å ligge i det man forsikrer.
Den andre parten – utstederen av en slik forsikring – mener at de får godt betalt for å påta seg denne risikoen. Typisk er utstederen en bank eller et forsikringsselskap. Disse er ikke amatører men bruker det de har av aktuarferdigheter og markedskunnskap til å finne en «fair value» på en slik forsikring. Deretter legger de en fortjenestemargin på toppen før den tilbys markedet. Det samme gjør et hvert forsikringsselskap.
Utstedelse av CDS er frivillig, ikke noe banker eller forsikringsselskaper er forpliktet til å gjøre. Det gjøres ene og alene for å tjene penger.
I og med at ingen av partene vet utfallet før forsikringen er utløpt, er de begge å definere som spekulanter. Det vil med andre ord si at det den ene «spekulanten» tjente (minus premien allerede betalt) ved at Hellas gikk konkurs, tapte en annen «spekulant» (minus det sistnevnte hadde mottatt i premie). Et faktum som har gått journalistene Line Kaspersen (dn.no) og Kristin Norli (E24) fullstendig hus forbi.
En betydelig andel av kjøperne av slik kredittforsikring har vært pensjonskasser. Pensjonskasser er naturlige kjøpere av statsobligasjoner, ettersom disse har vært ansett å være sikre plasseringer. Idag vet vi at så ikke er.
Mange pensjonskasser valgte derfor å kjøpe konkursforsikring på sitt innehav av greske obligasjoner da ryktene gikk om at landets økonomi ikke var så god som regjeringen hevdet.
For ordens skyld ble de økonomiske realitetene i Hellas ikke avdekket av journalister, IMF eller regulatoriske myndigheter. Disse ble ene og alene avdekket av nerdete, analytiske og gravende markedsaktører. Sistnevnte valgte å forholde seg til realitetene i steden for de politiske løgnene som ble fremsatt og forsøkt forsterket av fremtredende statsledere innen EU. Journalistene ble endog med på dette korstoget mot de «løgnaktige finansielle spekulantene».
Om det er flauhet over å ha sovet i timen eller fortsatt mangel på finansiell forståelse som ligger til grunn vites ikke. Det som imidlertid er klart er at dersom konkursforsikringen på Hellas ikke hadde blitt gjort gjeldende, så hadde pensjonskasser som eide både disse og obligasjonene tapt på begge deler.
«Enorme tap i pensjonskasser» ville derfor snart vært den neste overskriften disse journalistene kunne glede seg over å skrive.
Det er imidlertid riktig som disse skriver at ikke alle som kjøpte kredittforsikring eide obligasjoner. Det er heller ikke et krav. Også på Oslo Børs kan man kjøpe forsikring på aktiva man ikke eier. Det kalles salgsopsjoner. Hvem som helst kan kjøpe en salgsopsjon på en rekke norske selskaper som Statoil, DNB, Telenor etc. Man kan også kjøpe en salgsopsjon på OBX-indeksen bestående av 25 selskaper uten å eie én eneste en av disse aksjene.
Burde ikke dette fortjene overskrifter hver gang aksjekursene faller, eller har de ikke disse jounalistene fått med seg at Oslo Børs har hatt et slikt opsjonsmarked – siden 1990?
Salgsopsjoner og kredittforsikring kjøpes enten for at man ønsker å forsikre sine investeringer mot et kursfall/konkurs, eller fordi man mener at et finansielt aktiva er kraftig overpriset. Slike handler bidrar til å avdekke problemstillinger ved at transaksjonene er synlige og ved at man ser at noen faktisk er villige til å sette egne penger bak sine kontroversielle meninger. Dette er forøvrig noe politikere og journalister aldri gjør.
Vi takke de som turte å gå foran i denne saken for at de økonomiske problemene i Hellas ble avdekket så tidlig som de gjorde. Hadde det vært opp til nevnte journalister og politikere hadde vi enda levd i villfarelse.
Alle disse QE og LTRO når jo ikke frem til sluttforbrukerne. Hvordan klarer de da å få fart på etterspørselen. Den nytrykte pengemassen blir værende i bankene og disse kan ikke kjøpe mat eller klær. Det eneste de gjør er å blåse opp aktiva og da er vi like langt. Det vi har i dag er økonomisk deflasjon kombinert med finansiell inflasjon hvilket heter stagflasjon (tviler nemlig på at vi har vekst slik som de oppgir). Pengene som trykkes må finne sin vei til konsumentene gjennom statsbudsjettene, ikke gjennom bankene.
Hei Øystein,
Takk for oppmuntrende ord.
Per definisjon er pengetrykking inflasjon ettersom det alt annet likt inflaterer verdier. Det vi imidlertid tenker på som inflasjon er oppgang i priser, noe som skyldes ubalanse mellom tilbud og etterspørsel (sistnevnte ofte som følge av høy kredittvekst som bidrar til å redusere pengenes kjøpekraft).
/Peter
Hei Peter! Takk for en utrolig bra blogg! ..men, hvorfor mener du at inflasjonen er prisstigningen og ikke selve pengetrykkingen?
Takker for en meget interessant blogg.
Jeg har i flere år vært meget skeptisk til utviklingen i Europa og USA. Det første jeg ikke kunne forstå var hvordan statsledere/finansderpartementer med lånebehov på den ene siden og finansbransjen som låner ut penger til førstnevnte på den andre siden kunne se for seg når/hvordan denne gjelden skulle betales tilbake.
For alle er det nå blitt åpenbart at f.eks Hellas ikke har noen muligheter til å betale tilbake. Etter mitt syn skulle det vært gjort kort prosess og latt Hellas og også andre land som Spania, Italia, Portugal m.fl gått konkurs og latt innehaverne av disse statsobligasjonene tatt tapet fullt ut. I neste omgang ville mange banker gått overende, disse bankene skulle vært tatt over av respektive lands myndigheter UTEN å garantere for bankenes gjeld, dvs at aksjeeierne tapte alt, innehaverene av bankobligasjonene tapte inntill 100% og dernest innskyterne med tap på innskudd overstigende bankgarantien. Dette ville selvsagt blitt en snøballeffekt, svært smertefull spådan, men til slutt ville alt av tap vært tatt og man kunne begynt med friske ark igjen.
Jeg tenker på uttrykket «Den som er med på leken må tåle steken'». Da tenker jeg at det gjelder de som helt hodeløst har lånt ut disse pengene. Etter en slik «lærepenge» tror jeg villigheten til å finansiere store statlige underskudd ville blitt kraftig redusert.
Den neste «feilen» med dagens system jeg mener å se, og som henger nøye sammen med det som er beskrevet over, er hvor bransjen ser for seg at all den kapitalen som f.eks alle pensjons og sparefondene tar inn kan investeres. I motsetning til f.eks i Norge hvor dagens skatteinntekter brukes for å utbetale pensjoner til dagens pensjonister, altså et «pay as you go» system, så har noen andre land et mer investeringsbasert pensjonsystem hvor innbetalinger til egen fremtidig pensjon må investeres i markedet. Dette systemet er på full fart inn i flere land i økende grad, ref. OTP i Norge.
Jeg kan overhodet ikke se hvordan et fullt ut, ikke engang delvis investeringsbasert pensjonssystem på noen som helst måte kan fungere. Og i enda mindre grad med dagens minimale, og morgendagens kanskje negative avkastning på kapital.
La oss si man er yrkesaktiv i 40 år, pensjonist i 20 år og skal ha halv lønn utbetalt som pensjonist. La oss forenkle ytterligere og si at avkastning på kapital er null (som kanskje kan vise seg å bli fasit i fremtiden) og inflasjonen og er null (mindre sannsynlig). Med disse tallene så ser man at man må betale inn 20% av lønna til pensjonsfondet i 40 år for å få ut halv lønn som pensjonist i 20 år. Har her sammenlignet netto lønn etter pensjonstrekk med utbetalt pensjon. La oss videre si at et lands innbyggeres totale lønnsinntekt etter at pensjonsinnskudd er trukket tilsvarer 50% av BNP. Folketall og demografi er også konstant. Med disse tallene vil et investeringsbasert pensjonsystem måtte ha en investert verdi tilsvarende 400% av landets BNP. Et slikt investeringsnivå er selvsagt fullstendig umulig. Ikke ville det gå an å investere i utlandet heller hvis alle andre land skulle ha det samme investeringsbaserte pensjonsystemet.
Det er selvsagt en rekke antagelser og forenklinger i dette regnestykket, men det viser umuligheten i et investeringsbasert pensjonsystem, det viser til og med umuligheten i et kun delvis investeringsbasert pensjonsystem. I tilleg kommer andre investeringsfond til å kjempe om de samme investeringsmulighetene.
Og da er vi tilbake til det jeg startet denne kommentaren med, nemlig sammenhengen med for stor kapital i spare/investerings/pensjonsfond og utfordringen med hvor denne kapitalen skal investeres på den ene siden, og alt for stor statlig/offentlig og for den saks skyld privat gjeld på den andre siden.
Det mest realistiske scenariet i øyeblikket er at myndighetene fortsetter å trykke penger, bankene brukes som godt betalte mellommenn for å få pengene ut i økonomien, det blir stadig mindre verdi bak hver pengeseddel og hver statsobligasjon (FIAT-valuta), og volatiliteten i økonomien øker. Dette som følge av at gjelden/giringen i økonomien blir større. Inflasjon (dersom man får til midlertdig tenning av økonomien) kan bli et beist som er vanskelig å kontrollere. P.t er inflasjon en av mulighetene for å håndtere gjelden, slik at alle ønsker den.
Det hele er et «beist» som det blir stadig vanskeligere å kontrollere og som er stadig mer sårbar for nye utfordringer. Kina er vel den største som vi idag ser.
/Peter
Hei Peter! Bak problemstillingene du belyser har vi et grunnleggende problem: vekstutsiktene. Kapitalismen bygger ene og alene på vekst, hvor vekstraten skal ligge litt over renten. Kapitalismen er et system hvor kapitaleierne tjener på at de låner ut penger. Nå ligger begge nært null. Hva ser du for seg? Er inflasjon uungåelig? Kan ikke tenke meg at man tillater deflasjon. Eller enda verre: Kan vi stå overfor stagflasjon? Man må jo uansett få luften ut av alle boblene for å blåse dem opp på nytt? Hva er det mest realistiske scenariet etter din mening?
Takk for hyggelige ord Morten.
God helg videre til deg også.
/Peter
Takk for mange bra innlegg siste ukene Peter, og takk for at du gir oss motvekt mot tynn finans-journalistikk!!
God helg videre 🙂
Politikerne liker ofte å gi skylden for problemene sine på kjøperne av CDS’ene. Det blir som om en feiting gir speilet sitt skylden for at han er overvektig!
Det blir jo spennende om spekulantene da får sine penger fra forsikringsgiverne.Slike givere pleier jo å prøve og lure seg unna så godt de kan.Journalister er ellers en meget spesiell rase.Nå børsen går opp trekkes alt det rodenrøde fram,mens når børsen faller en smule blir det svartmaling.De som tror på «overdrivelsene» sitter igjen som tapere.Merkelig hvordan dette mønsterety gjentar seg år etter år.