Følgeskadene av gjeldskrisen i Europa har på nytt satt fokus på bankenes praksis med hensyn til verdsettelse av egen balanse. Poenget med hvor liten egenkapital banker har i forhold til risikoen de påtar seg, ble allerede før finanskrisen påpekt av en rekke fremtredende økonomer og markedsaktører.

Myndighetene valgte, som vi vet, å overhøre disse advarselene. Begrunnelsen var sannsynligvis økonomisk motivert. Jo mer bankene tjente, desto større inntekter fikk statskassene. I tillegg ble det skatt av både lønningene og bonusene til bankansatte. Så lenge alle tjener penger på at det tas høy risiko, finnes det få incitamenter for å bremse «festen».

Høy risiko betyr dessverre at muligheten for tap øker. Dette valgte man imidlertid å overse så lenge alle pilene pekte opp. En krise måtte derfor til for å sette dette på agendaen.

Da finanskrisen var et faktum rykket en rekke finanspolitikere ut og sa at bankene var «rene hedgfond». Riktignok fantes det noen likheter, men det var ulikhetene som skapte problemene.

Den ene likheten bestod i at bankene handlet i et bredt spekter av aktivaklasser som aksjer, valuta, kreditt, renter og råvarer. Den andre likheten var og er at de belåner sin balanse.

Det er imidlertid en rekke meget viktige forskjeller mellom banker og hedgefond. Den åpenbare er at hedgefond ikke opptrer som bank og tar imot vanlige innskuddsmidler fra privatpersoner og bedrifter.

Banker har anledning til å bruke innskuddene til å ta risiko. Går det bra blir det kursgevinst og utbytte til aksjonærene, lønnsøkning og bonuser til ledelse og ansatte, samt økte skatteinntekter til myndighetene. Går det imidlertid riktig galt er det skattebetalerne som tar regningen. Banker er nemlig samfunnsviktige å ha. Fordel bankene.

Mens de fleste hedgefond er pålagt å ha en uavhengig administrator som daglig både mottar og kontrollerer alle handler som gjøres, er det ingen slik ekstern overvåkingsinstans når det gjelder banker. Banker kan gjøre dette selv.

En uavhengige administrator har også en annen oppgave og det er å påse at alle fondets posisjoner verdsettes til gjeldende markedsverdi. Banker får lov til å gjøre dette selv.

Under finanskrisen viste det seg, også i Norge, at finansinstitusjoner hadde skrevet opp verdier på aktiva som i realiteten var i fritt fall. Dette medførte at de fremstod som mer solide enn de i realiteten var.

Daglig verdsettelse kalles mark-to-market (M2M) og er nettopp hva det regulerte forsikringsselskapet AIG ikke hadde gjort i 2008. Det hadde heller ikke bankene gjort. Hadde de så gjort ville det nemlig vist seg at de opererte langt under kapitaldekningskravene. Da dette ble oppdaget var finanskrisen et faktum og skattebetalernes penger måtte benyttes for å redde bankene.

For ledelsen i nevnte banker hadde avsløringene ingen konsekvenser, snarere tvert imot. Skattebetalernes midler sørget for at de kunne ta ut nær rekordbonuser det påfølgende året. Klar fordel bankene.

Lærdommen av finanskrisen 2008/2009 satt heller ikke lenge i. Vi sliter allerede idag, knappe to år senere, med en ny finanskrise som følge av at franske, tyske og sikkert andre banker ikke har hensyntatt verdifallet i statsobligasjoner som de eier i PIIGS-landene. Dette problemet har blitt dramatisk større gjennom at myndighetene ikke krever at banker setter av kapital til å håndtere tap på slike obligasjoner. Andre må stille sikkerhet dersom de skal ta tilsvarende posisjoner. Nok en fordel bankene.

Ulikt banker må nemlig hedgefond og andre investorer stille sikkerhet for enhver investering de gjør. Dette sikkerhetskravet stiger i dersom man taper penger. Følgende av dette er at hedgefond «tvinges» til å forholde seg til- og justere sin risiko i takt med utviklingen. Hvis ikke blir de lagt ned. Hvorfor banker slipper tilsvarende er en gåte, men en fordel de klart har utnyttet.

Den nylig oppdagede trading-skandalen i UBS på $2.3 milliarder kunne vanskelig ha funnet sted dersom man hadde måtte stille slik sikkerhet. En dramatisk oppgang i sikkerhetskrav er nemlig en klar indikasjon på at noe ikke er en sikringsforretning, slik traderen hevdet.

Det er en kjennsgjerning at blant de 12 største trading-skandalene som har funnet sted globalt, så har 7 funnet sted i banker, 4 i industriforetak og 1 hedgefond. Sistnevnte kostet ikke skattebetalerne en eneste krone, euro eller dollar.

Så lenge aksjekursene og eiendomsprisene steg, hadde bankene en enorm fordel ved at de nærmest kunne ta så mye risiko som de ville. Finanskrisen avslørte at banker hadde en belåning på 20-60 ganger egenkapitalen. De fleste hedgefond har mindre belåning enn 2 ganger egenkapitalen.

Myndighetene så ikke skogen for bare trær under finanskrisen og situasjonen i blant annet franske og tyske banker viser at de heller ikke gjør det idag.

En annen ting som er utrolig er at myndigheter tillater at banker får verdsette samme investering helt forskjellig fra markedet. Kapitaldekningskrav blir også meningsløs når man tillater «fusking» med verdier.

Regjeringens venn og rådgiver, George Soros – ironisk nok verdens mest kjente hedgefondforvalter, gjentok nylig at banker i større grad opptrer som uregulerte investeringsfond og i mindre grad som inn- og utlånsinstitusjoner. Dette skjer til tross for nyinnført regulering som Dodd-Frank og Basel III.

Kunne det derfor være en idé at myndighetene stilte samme krav til sikkerhet, verdsettelse og innsyn overfor bankene som de gjør til hedgefond og andre? I det minste innenfor de områdene hvor de opptrer likt.

På engelsk har man ordtaket: «The proof of the pudding is in the eating». Med det mener man: «Hør ikke på hva de sier, men se på hva de gjør». Chartet under viser hvordan utviklingen har vært i hedgefond i forhold til europeiske banker. Kan det tenkes at myndighetenes fokus og prioritering er feil og at banker misbruker friheten som myndighetene gir dem?

Over 80% forskjell i avkastningen mellom hedgefond og bankaksjer siden 2007, er et sterkt argument i favør av økt risikokontroll. Det kan i denne forbindelse oppfattes som noe av et paradoks at enhver småsparer får lov til å investere i bankaksjer, mens kun profesjonelle investorer får anledning til å investere i hedgefond.

For ordens skyld er dette overhode ikke ment som at myndighetene skal lette på kravene til hedgefond eller andre. Disse kravene er i de fleste land fornuftige. Poenget er å sørge for at aktører som tar samme risiko er underlagt like regler og krav.

 

 

Artikkelen ble publisert tirsdag, 27. september, 2011 klokken 05:42 og er arkivert i kategorien Hedge, Marked, Samfunn. Du kan følge denne artiklens kommentarer via RSS 2.0. Both comments and pings are currently closed.